Så har de russiske velgerne avsagt sin dom. Forrige søndag var det parlamentsvalg, og Det forente Russland, Putins støtteparti, fikk hard medfart.

Til tross for omfattende bruk av administrative ressurser og bred støtte fra statskontrollerte tv-kanaler endte Det forente Russland denne gang med under halvparten av de avlagte stemmene (49,5 % nå mot 64,3 % i 2007). I etterkant har det blitt påstått at den reelle oppslutningen lå nærmere 30 %. For første gang på lang tid har russerne gått mann av huse for å demonstrere sin misnøye. Enkelte har hevdet at Putin-regimets dager ved makten er på hell. Men hva innebærer egentlig valgresultatet?

Først og fremst at mye vil forbli som før. Selv med den sterkt reduserte partigruppen Det forente Russland nå sitter igjen med, vil partiet fortsatt kunne drive gjennom lovforslag uten å måtte inngå kompromisser med opposisjonen. Partiet ligger an til å vinne 238 av Statsdumaens totalt 450 seter, og rent flertall vil i de aller fleste tilfeller være nok. Kun dersom Kreml ønsker å endre grunnloven eller grunnlovsrelaterte lover, eller hvis Føderasjonsrådet, parlamentets overhus, skulle nedlegge veto mot et lovforslag, trengs det 2/3 flertall (et slikt veto er imidlertid i dag kun en teoretisk mulighet gitt at presidenten indirekte kontrollerer halvparten av plassene i dette kammeret). Det forente Russland vil dermed fortsatt i stor grad kunne begrense dumaforhandlingene til en intern prosess innen partiet.

For det andre, selv om det innbyrdes styrkeforholdet mellom de fire partiene som passerte sperregrensen er endret, er det de samme partiene som sist som ble valgt inn. Det betyr at det i det alt vesentligste er snakk om opposisjon i anførselstegn. Partiet Det rettferdige Russland, som ligger an til å doble antall mandater, er ikke mer opposisjonsparti enn at det i sin tid ble opprettet på initiativ av Kreml. Også Vladimir Zjirinovskijs parti, men det noe misvisende navnet Russlands liberaldemokratiske parti, har til tross for en populistisk-nasjonalistisk retorikk i praksis fremstått som støtteparti for Putin. Kommunistpartiet, som ligger an til å bli det nest største partiet i det nye parlamentet med 92 mandater, er det partiet som ideologisk sett klarest skiller seg fra Det forente Russland. Samlet sett representerer disse tre partiene allikevel i liten grad et alternativ. I den grad de har avvikende oppfatninger er det i første rekke i retning av en mer ekstrem variant av Det forente Russlands program: de er mer nasjonalistiske, mer populistiske, mer kommunistiske.

Det finnes også en annen opposisjon. Men de mer systemkritiske partiene står fortsatt uten offisiell registrering – og dermed også uten mulighet for å delta i valgprosessen. Det er disse partiene som i hovedsak står bak demonstrasjonene i Moskva og St Petersburg i etterkant av valget. Og det er frontfigurer herfra, slik som tidligere visestatsminister Boris Nemtsov eller tidligere statsminister Mikhail Kasianov, som vestlige journalister gjerne trekker frem som en alternativ røst. Så langt utgjør imidlertid disse partiene et marginalt fenomen – selv i et fritt og åpent valg ville de sannsynligvis vært sjanseløse.

For det tredje vil valgresultatet ikke rokke ved Putins favorittstempel ved presidentvalget. Det er kun tre måneder til russerne igjen går til stemmeurnene, og per i dag mangler opposisjonen en sterk og samlende kandidat. Putin kan riktignok ikke regne med å få like sterk oppslutning som ved forrige korsvei – den gang fikk han 71 % allerede i første valgomgang – men det er ingen andre politikere som i dag er i nærheten av å kunne utfordre ham. Lederne for de største opposisjonspartiene ligger milevidt etter Putin i meningsmålingene, og det er ingen andre aktører som har de nødvendige administrative eller økonomiske ressursene som kreves. Det er heller ingen automatisk sammenheng mellom oppslutningen om Det forente Russland og støtten til Putin. Putin er dermed nærmest garantert seks nye år ved makten.

Betyr det at valgresultatet var uten betydning? På ingen måte. For det første har valgresultatet bidratt til å gi de øvrige partiene større selvtillit. Valget har vist opposisjonen at det faktisk er mulig å nå frem til tross for alle de strukturelle og administrative tiltakene som favoriserer Det forente Russland. Selv om opposisjonen også de neste fem årene vil befinne seg på en politisk ørkenvandring uten mulighet til å øve reell innflytelse på viktige vedtak i Statsdumaen, har valget vist at Det forente Russland ikke lenger kan monopolisere politisk makt.

Sist, men ikke minst har velgerne vist at selv ikke i Putins "styrte demokrati" er folkemeningen uten betydning. Hvordan Putin vil forholde seg til dette er fortsatt uklart. Ryggmargsrefleksen har gjerne tilsagt "mer kontroll". Gjennom sine år ved makten har Putin systematisk svekket betydningen av alle alternative maktsentra i Den russiske føderasjonen – parlamentet, media, oligarkene, sivilsamfunnet... Til tross for dette, og det er kanskje det viktigste signalet fra dette valget, viser det seg at valgkanalen fortsatt spiller en rolle.

Velgerne har talt – og de har gitt Det forente Russland en smekk. Hva Putin velger å svare er ennå uvisst. Men et større innslag av reell pluralisme i russisk politikk vil utvilsomt gagne både Kreml og Russland.

Russland: Det er kort vei fra langvarig stabilitet til stagnasjon.

Så slapp Medvedev endelig katten ut av sekken: På Det forente Russlands partikongress forrige helg kunngjorde han at han vil støtte Putins kandidatur ved presidentvalget i mars neste år. I månedsvis har ryktebørsen i Moskva summet: Vil Medvedev søke en ny presidentperiode, eller forbereder Putin et comeback? Nå vet vi svaret. Kreml har talt – og valget er avgjort.

Ingen andre aktører har i dag de nødvendige politiske og økonomiske ressurser som skal til for å kunne utfordre Putin. Med mindre det skulle oppstå en akutt krise i løpet av de neste par månedene vil dermed den eneste lille rest av usikkerhet knyttet til presidentvalget være spørsmålet om med hvor stor margin Putin vil vinne – ved forrige korsvei fikk han 71 prosent – og hvorvidt folk vil bry seg med å delta i et valg hvor alle kjenner utfallet på forhånd.

De endeløse spekulasjonene om Medvedev versus Putin har de siste månedene virket lammende på russisk politikk. Svært få har valgt å tone flagg eller å lansere nye politiske initiativer i påvente av et signal fra Kreml om hvem de skulle støtte. Nå som vi vet resultatet, kan det synes som om det har vært fornuftig å vente. Fra og med lørdagens kunngjøring er Medvedev en president på oppsigelse. Om noen skulle vært i tvil, er Putin igjen det ubestridte maktsentrum i russisk politikk.

Samtidig forsøker Medvedev og Putin seg med en dobbelt rokade. Da Putin i sin tid lanserte Medvedev som sin arvtaker til presidentembetet svarte Medvedev med å utpeke Putin til sin statsministerkandidat. Denne gangen er rollene byttet om. Putin blir president, Medvedev statsminister.

Putin eller Medvedev – spiller det noen rolle? Ja og nei. Selv om Medvedev har en annen framtoning en Putin og blir ansett for å være mer liberal og reformorientert, har hele hans presidentperiode vært preget av en videreføring av Putins politiske plattform. I det hele tatt har Medvedev og Putin som politisk tospann vært usedvanlig samkjørt. Det er først og fremst nyanser som skiller de to. Begge snakker for eksempel om behovet for modernisering av russisk økonomi, men der Medvedev ser for seg en kunnskapsbasert økonomi med vekt på IT og nanoteknologi (Medvedev er i ferd med å realisere Russlands svar på Silicon Valley i Skolkovo utenfor Moskva), innebærer modernisering for Putin først og fremst en oppgradering og videreutvikling av energisektoren, som har vært bærebjelken i russisk økonomi de siste tiårene.

Det er dermed ingen grunn til å forvente en radikal omlegging av politikken etter president-statsminister-rokaden neste vår. Kombinasjonen av politisk kontroll og markedsvennlig reform som har kjennetegnet Putins prosjekt vil bli videreført. Enkelte hoder vil nok rulle. Finansminister Aleksej Kudrin, som har vært et av regjeringens liberale alibier det siste tiåret, var raskt ute med å kunngjøre at han ikke hadde planer om å gå med i en Medvedev-regjering. Andre, herunder flere av de såkalte silovikene, personer med bakgrunn fra forsvar og etterretningstjeneste, vil også kunne bli nødt til å stille sine plasser til disposisjon – i alle fall om Medvedev selv får sette sammen sitt kabinett. Men revolusjonenes og sjokkterapiens tid er over – politikkens innhold vil etter alle solemerker ligge fast.

Selv om befolkningen er satt på sidelinjen når det gjelder avgjørelsen om hvem som skal bli Russlands neste president, er det heller ingen grunn til å vente omfattende protester fra det hold. Når Boris Nemtsov, leder for et av de ikke-sanksjonerte opposisjonspartiene (i Russland skiller man mellom den systemlojale opposisjonen, som får delta i valg, og den systemkritiske, som på alle vis forsøkes marginalisert) i helgen gikk ut og forkynte at Putins framferd ville framprovosere en folkereisning, trodde han det nok knapt selv. Putin er fortsatt Russlands ubestridt mest populære politiker.

Det er heller ikke så overraskende at Putin vender tilbake til presidentposten. Enkelte, inkludert undertegnede, hadde riktignok trodd at Medvedev skulle få en periode til. Maktdelingen Putin hadde lagt opp til i 2008 har fungert godt; Medvedev har forholdt seg lojalt til sin mentor, og Putin selv har hatt mer enn en hånd på roret i egenskap av å være statsminister. Så lenge Det forente Russland har en klar majoritet i Statsdumaen, har dessuten Putin en dobbelt forsikring: Riktignok kan presidenten avsette statsministeren, men han trenger Statsdumaens støtte for å få på plass en ny regjering. Putin satt dermed på alle måter trygt – og var heller ikke omfattet av de formelle tidsbegrensningene som er knyttet til presidentens embetsperiode (inntil nå har denne vært maksimalt åtte år).

Er det så helt uproblematisk at Putin og Medvedev avgjør på kammerset hvem som skal styre Russland de neste årene? Nei, på ingen måte. For det første er det ikke bare de konkrete resultatene hva angår økonomisk vekst og gjenreisning av den russiske staten som har gjort at Putin i dag nærmest er maktfullkommen. En viktig grunn til at han ikke vil møte reell motstand under valget neste år er også at Putin gjennom en årrekke systematisk har marginalisert innflytelsen til alle alternative maktbaser: partisystemet, media, næringslivet, regionale ledere og sivilsamfunnet – alle slike arenaer har blitt strømlinjeformet og sentralisert. Selv om Putin i mars kommer til å få et overbevisende folkelig mandat, undergraves dermed legitimiteten delvis av det systemet han selv har bygd opp.

For det andre er det et spørsmål hva slags signal maktrokaden sender. En ny periode med Medvedev ville ha pekt framover – han representerer tross sin politiske lojalitet en annen generasjon ledere. Når Putin nå på ny tar over i Kreml, er det derimot minst ett skritt tilbake. Fra neste år er presidentperioden utvidet til seks år, og det er dermed en mulighet for at Putin vil kunne sitte som Russlands president helt fram til 2024. Putin ville sannsynligvis svare at signalet dermed er «stabilitet». Men det er kort vei fra langvarig stabilitet til stagnasjon.