Hallstein Braaten Bjercke
Det påligger enhver kommunal virksomhet å drive innenfor de rammer som bystyret har vedtatt.
Oslo kommune har økt satsingen på Munch- og Stenersenmuseet betydelig. Kommunens økonomiske bidrag er tredoblet de siste ti årene - en satsing som har gitt resultater. Jeg håper vi kan gå inn i et nytt tiår med en ny og historisk satsing på Norges fremste kunstner, Edvard Munch.
Den 19. mars spør Lars Toft-Eriksen i Dagsavisen hva kommunen vil med Munch-museet. Svaret er: Svært mye. Uavhengig av museets fremtidige beliggenhet vil vi forvalte, forske på og formidle den unike kunstsamlingen som kommunen har fått det ærefulle oppdraget å ta vare på. Året 2012 var på mange måter et jubelår for Munch.
Internasjonalt samarbeid og medieoppmerksomhet er mangedoblet siden 2011. Flere utstillinger har satt publikumsrekorder. Besøket på utstillingen Det moderne øyet i Paris, Frankfurt og London nådde nesten én million besøkende. Aldri før har så mange mennesker fått oppleve Munchs kunst i løpet av et år. Vi vil fortsette arbeidet med å nå ut - Munch er en verdenskunstner, og fortjener et ditto publikum.
Her hjemme er samarbeidet med Universitetet i Oslo og Nasjonalmuseet om forskningsinnsatsen styrket. Nye formidlingskonsepter for unge er utviklet, og bruken av digitale plattformer er økt. Vi vil fortsette å nå nye grupper gjennom de nye kanalene - og med nye konsepter og nye blikk på kunsten, noe forskning og utvikling både på selve samlingen og formidlingen bidrar til.
Besøkstallet ved museet økte med to prosent i 2012 (til 125.000). Dette i et år der svært mange museer opplever nedgang i besøkstallene, og turiststrømmen til Oslo var langt lavere enn normalt. Vi har fremdeles høye ambisjoner for besøkstallene, og mener Munch- og Stenersen-museene har et stort potensial ut over dagens besøkstall, uansett fremtidig lokasjon. Det er innholdet som er det aller viktigste i museet. Det er også gjort en uvurderlig innsats for konservering. I 2012 ble blant annet maleriet Pubertet og prosjektet «Malerier på rull» ferdigstilt. 95 prosent av tegningssamlingen er gjennomgått, og 55 av 1156 malerier behandlet for flytting - de mest tidkrevende er behandlet. Store deler av Munch-samlingen er altså klargjort for flytting.
Museumsfaglig kompetanse har vært bygget opp og styrket gjennom de økte rammene gjennom de siste ti år, selv om deler av denne aktiviteten har vært forutsatt å være av temporær karakter. Dette gjelder for eksempel flytteforberedelsene. Nå når en stor del av verkene er klargjort, uten at noen endelig flyttedato er satt, er det naturlig at museet trapper denne innsatsen ned inntil videre.
De totale rammene for Munch-museet og Stenersenmuseet har vært betydelig styrket de siste ti årene. Oslo kommune bidrar med et tre ganger større kronebeløp i 2013 enn i 2003 til virksomheten. I 2003 var netto driftsbudsjett for etaten «Kunstsamlingene i Oslo» på 24,4 mill. kroner. Dette inkluderte både Munch- Stenersen- og Vigelandmuseene og Kunst i Oslo. I 2013 hadde Munch-museet, som inkluderer Munch- og Stenersenmuseet, et netto driftsbudsjett på 73,8 mill kroner. Jeg mener kommunen bør opprettholde høye bevilgninger til museet.
Imidlertid har museet de siste årene hatt for høy aktivitet og for lave inntekter i forhold til sine budsjetter. Det påligger enhver kommunal virksomhet å drive innenfor de rammer som bystyret har vedtatt.
Derfor fortsetter museet nå arbeidet for å få driften i økonomisk balanse, og iverksetter konkrete tiltak for å møte de rammer de har fått av bystyret.
Det siste tiåret har vi hatt en historisk satsing på Munch - en satsing som har gitt resultater. Og selv om kommunen vil satse på Munch- og Stenersen-samlingene, uansett «innpakning», håper jeg vi snart kan sette spaden i jorda for et flunkende nytt Munch- og Stenersen-museum. Dette vil legge til rette for et betydelig løft for både oppmerksomhet, inntektsgrunnlag og formidling av Munchs kunstskatt. Dermed kan vi går inn i et nytt tiår med en ny og historisk satsing på Norges fremste kunstner, Edvard Munch.
Oslo har et blomstrende, yrende kulturliv hvor amatører, proffer og alle midt imellom får utfolde seg.
I et innlegg i Dagsavisen 7. januar slår Widar Fossum, leder av Arbeiderpartiets Kulturforum, inn åpne dører: Det er innholdet i nytt Munch-museum som er det viktigste. Ikke hvor det ligger. Der er vi hjertens enige, og jeg, Venstre og byrådet mener at andre kriterier, som pris, tid og kvalitet, er det avgjørende for hvilket museum som bør bygges.
Fossum hevder videre at Oslo ikke er noen kulturby, og at vi ikke har noen kulturpolitikk. Jeg lurer på om Fossum har åpnet døren og tatt seg en tur ut i byen i det siste. Her har vi et blomstrende, yrende kulturliv hvor amatører, proffer og alle midt imellom får utfolde seg, og hvor publikum har et enormt tilbud av museer, konserter, utstillinger, installasjoner og opplevelser å velge mellom. Mange av disse er helt private initiativ, men mange av dem har kommunen hatt en finger med i spillet for å få i stand.
La meg ta en kjapp oppramsing av vesentlige prosjekter og institusjoner som vi har klare, offensive planer for: Munch-jubileet - med en historisk omfattende utstilling, kulturskolen, popsenteret, Stenersen- og Vigelandmuseene, stipendordninger og rekordmange atelier til kunstnere, Oslo Nye Teater - som jeg tror kan bli et av Norges mest interessante teatre - samt ny og utrolig spennende ordning for kunst i kommunale bygg og (ute-)rom. Dette byrådet tenker også annerledes for å få til enda mer kultur. Hvordan har det seg egentlig at vi har et flunkende nytt Astrup Fearnley-museum ytterst på Tjuvholmen? Selvsagt har museet og utbyggerne selv æren for hvordan det har blitt, men det var framsynte kommunepolitikere i byrådet som sørget for å regulere denne tomta til nettopp et slikt formål. Dette er nytenkende kulturpolitikk i praksis.
Å presentere all politikken som ligger i hvert enkelt av disse punktene, og enda mange flere, er ikke noe som lar seg gjøre i et kort avisinnlegg. Derfor har jeg da også stilt opp blant annet for Fossums Kulturforum og fortalt og forklart. Men Fossum lukker ørene, og bruker heller anledningen til å skryte av det Staten har mye av og Oslo kommune har mindre av: Penger å øse ut. Selv er jeg mer opptatt av resultater. Og jeg ser at Oslo er en strålende kulturby, som kan bli enda bedre. Det har vi heldigvis både politiske visjoner og virkemidler for å få til.
Oslo kommune har den beste ordningen i landet for kommunale tilskudd til kunst- og kulturtiltak.
Det skal vi ha også i fremtiden. Men i mitt forslag for tilskudd for neste år øker jeg andelen av den totale tilskuddspotten som går til nyskaping fra én til åtte prosent. Av 165 millioner er 152 fortsatt driftstilskudd.
Det gjøres altså noen mindre omprioriteringer i tilskuddene. I motsetning til hva Trond Okkelmo ønsker (Dagsavisen 8/10), kan vi ikke alltid basere oss på at tilskuddene blir nøyaktig som i fjor - pluss litt til. Det må gjøres noen prioriteringer. Og for å skape rom for de nye kunstnerne, de som ofte ikke har noen sterk stemme i den offentlige debatten, må andre prioriteres ned. Et av områdene som prioriteres lavere i mitt forslag til tilskudd, er tiltak jeg mener bør være statens hovedansvar. Et område som prioriteres opp, er festivalene, som får totalt sett større tilskudd enn i fjor.
Oslo er en by i meget sterk vekst, og inntektene fra staten holder ikke følge med utgiftene. De aller fleste sektorer i kommunen må stramme inn betydelig. Men budsjettet for kulturtilskudd er skjermet, og blir redusert med under én prosent sammenlignet med i fjor. Budsjettet er også betydelig høyere enn tidligere år, ettersom Venstre fikk til en markant økning av kulturbudsjettet da vi gikk inn i byråd i 2011.
Jeg er opptatt av at Oslo skal være talentenes by. Da kan vi ikke hvert år bruke hele budsjettet for kulturtilskudd på de samme aktørene som har fått tilskudd alle år tidligere. Vi må våge å prioritere ned dem som allerede har hatt lengre tid på å utvikle sitt publikum og bli vitale aktører på egne ben. Derfor ønsker vi å sette av totalt mer enn 12 millioner kroner til innovasjon, nyskaping og løpende kulturtiltak. Det vil si at mindre etablerte grupper skal ha anledning til å søke støtte gjennom året. De etablerte, som har opplevd at støtten er redusert, vil også kunne søke om løpende støtte, men kan utfordres av nye aktører.
Jeg tror dette vil bidra til et større mangfold og at flere nye aktører får muligheten til å utvikle seg, slik at Oslos kulturliv kan blomstre enda mer i fremtiden.
Hvis Oslo Kino skal fortsette å tilby landets beste kino-program, må de få en investeringsvillig eier.
Byrådet i Oslo åpner for å selge Oslo Kino AS for at selskapet skal kunne videreutvikle sin posisjon som landets ledende kinoaktør. Oslo skal fortsatt ha landets beste og bredeste kinotilbud. Men det er ikke gjennom eierskapet kommunen utøver sin kinopolitikk. Kinoen står ved et veiskille. Utviklingen - både teknologisk og i kinomarkedet - tilsier at Oslo Kino trenger en investeringsvillig eier med rask beslutningsevne.
Oslo Kino AS er en veldrevet, lønnsom kulturbedrift og kinotilbudet er bedre enn noensinne. Antall kinoforestillinger i Oslo har økt med 60 prosent siden 2002, da ny forskrift om konsesjon for visning av film ble vedtatt. Konsernet representerer betydelige verdier for kommunen. Et salg avhenger derfor av at vi får rett pris fra en kjøper som er egnet til å videreutvikle selskapet på en god måte.
Kommunen verken kan eller bør bruke selve eierskapet til å utøve kinopolitikk. Kommunens viktigste virkemiddel i kinopolitikken er konsesjonsordningen vedtatt av bystyret i 2002, som sikrer bredde og kvalitet i kinotilbudet. Oslo Kino AS er eneste konsesjonshaver i kommunen i dag, men konsesjonsordningen gir like vilkår for alle som ønsker å vise kino i Oslo.
Som på det øvrige kulturfeltet går kommunen også inn med prosjekt- og driftsstøtte for å sikre bredde og kvalitet, og øke etterspørselen etter kvalitetsfilm. Kommunen støtter for eksempel filmfestivaler og viser film på bibliotekene.
Den teknologiske revolusjonen har medført at man i dag kan se film hjemme i sofaen, på flyet, på toget, i bilen, på PC eller mobiltelefon. Kinoen har ikke lenger den samme dominerende rolle innen visning av film, og heller ikke en avgjørende folkeopplysningsfunksjon, slik den en gang hadde.
Den teknologiske utviklingen har både gjort det nødvendig og mulig for kinoene å fornye seg. Oslo Kino har digitalisert alle sine kinoer, og videreutviklet driftskonseptet sitt slik at det er effektivt og lønnsomt. Dette har gitt brukerne en bedre kinoopplevelse enn noen gang, samtidig som det har redusert kostnadene. Digitaliseringen av det norske kinomarkedet vil fortsette.
Nå vil også konkurrerende kinokjeder etablere seg i Oslo-markedet. Dette kan bidra til at kinoene må tilpasse og differensiere seg. Befolkningen får i enda større grad den kinoen de ønsker seg, og kanskje til og med til en lavere pris.
Konkurranse og prispress bærer selvsagt også med seg en risiko for at kinoene satser på de «sikre vinnerne». Men digitaliseringen kombinert med mange saler i ulike størrelser, gjør det lettere enn noen gang å vise også de smale filmene - så lenge noen vil se dem.
Kinovirksomheten i Norge går inn i ei ny tid, og det er ikke gitt at kommunalt eierskap vil gi det beste tilbudet til publikum. Aktørene i hele Europa har samlet seg i færre og større kinokjeder. I Sverige og Danmark dominerer privateide kjeder kinomarkedet, uten at det gjør store utslag i for eksempel andelen nasjonal film som vises.
Også i Norge samler nå de små, kommunale kinoaktørene seg i regionale kinovirksomheter. Oslo Kino har selv utviklet seg til landets største kinoaktør, og opererer innenfor både filmdistribusjon, reklamesalg og kinodrift både i og utenfor Oslo. Av konsernets åtte kinosentre ligger halvparten utenfor Oslo. Utviklingen mot å bli en større aktør er sannsynligvis helt riktig for selskapet, men den krever at de har mulighet til å snu seg raskt, for eksempel for å innhente kapital når man ser lønnsomme oppkjøpsmuligheter.
Oslo Kino er godt skikket til å bidra til modernisering av kinodrift landet over, og til å levere et stadig bedre kinotilbud både i Oslo og andre steder. Men investeringer vil være helt nødvendige framover. Det er ikke gitt at Oslo kommune er den beste eieren i den fasen selskapet nå går inn i.