Det er ikke lett å være havet om dagen. Ikke bare har vi fylt det med plast, fisket opp 90 % av større fisk, fylt det med tungmetaller og varmet det opp. Vi har også fått det til å absorbere enorme mengder CO2. Havet er nå 30 % surere enn det var i pre-industrielle tider og FNs miljøprogram har anslått at surheten vil dobles de neste 40 årene. Dette innebærer en rate 100 ganger høyere enn noe havene har blitt utsatt for de siste 20 millioner årene, og mange mener at det er usannsynlig at det marine livet vil klare å holde tritt med endringene.
Denne, i geologisk sammenheng, historiske situasjonen er antakeligvis bakteppet for at Jonas Gahr Støre på Arbeiderpartiets landsmøte tar til orde for at Ap og Norge skal redde havet. «Vi skal lede an i et internasjonalt krafttak for å redde havets helse» sier Støre og får applaus. Det er vanskelig å vite hvordan man skal forholde seg til utsagnet. «Chutzpah» sier man på jiddisk. Det finnes ingen god norsk oversettelse, men den amerikanske humoristen Leo Rosten beskrev det en gang som den egenskapen som får en mann, etter å ha drept mora og faren sin, til å be retten om å være nådig fordi han er foreldreløs.
For hva har Arbeiderpartiet egentlig gjort for havet i det siste? Under den rødgrønne regjeringa doblet norsk lakseproduksjon seg, fra 600.000 til 1.200.000 tonn og næringa har vist seg å være problematisk for havet. Rømt oppdrettslaks og lakselus er i ferd med å utrydde villaksen, og man har ennå ikke oversikt over hvilke konsekvenser avlusingsmidler har på krepsdyr og andre arter.
Løsningene har man imidlertid hatt oversikt over lenge: Merking av oppdrettsfisk eller lukkede anlegg for å få kontroll på rømming. Langsom vekst, begrenset biomasse eller lukkede anlegg for å forhindre lakselus. Men allerede i 2003 avviste Lisbeth Berg-Hansen, senere fiskeriminister i Stoltenberg og Støres rødgrønne regjering, merking av oppdrettsfisk. To år senere lovte Arbeiderpartiets daværende fiskeriminister Helga Pedersen at regjeringen tok rømningsproblematikken alvorlig. Aps neste fiskeriminister tok det også alvorlig, men ikke mer alvorlig enn at hun i 2013 avviste at man burde stille krav til lukkede anlegg. Man har fremdeles ikke oversikt over hvor mange oppdrettslaks som rømmer hvert år, bare at to tredjedeler av all villaks nå har gener fra oppdrettslaks. Da riksrevisjonen i 2012 slapp en rapport som konkluderte med at oppdrettsnæringen ikke var økologisk bærekraftig, slo Aps fiskeriminister fast at hun var stolt av måten Norge forvalter oppdrettsnæringa på. To dager etter at Riksrevisjonens rapport ble offentliggjort.
Også i enkeltsaker har Ap kommet til kort. Da Miljødirektoratet slo fast at de fleste laks- og sjøørretbestandene i Hardanger var utrydningstruet, utarbeidet Ap-regjeringa et høringsforslag der man satte en øvre grense på 50.000 tonn oppdrettslaks i Hardangerfjorden, men forkastet sitt eget forslag etter å ha konferert med næringa. I stedet bevilget den noen millioner for å etablere en genbank for de truete bestandene. Genbanken ble senere vraket av den blå-blå regjeringa, og i dag ser det ut til at genene til villfisken hverken blir å finne i Hardangerfjorden eller i reagensrør.
Tiår med manglende politisk styring gjør at Marine Harvest og Norsk Industri nå tar til orde for strengere regulering av bransjen. Den utflaggede forretningsmannen John Fredriksen ligger med andre ord i forkant av Arbeiderpartiet hva gjelder bærekraft i oppdrettsnæringa. Tro det eller ei.
Da Nordic Mining ba om lov til å utvinne rutil fra Engebøfjellet i Sogn og Fjordane, var Støre og Ap heldigvis ikke i regjering. Dermed var det den blåblå regjeringa som ga Nordic Mining grønt lys til hvert år å dumpe 3,7 millioner tonn med gruveavfall i Førdefjorden. Dette var stikk i strid med et nytt vedtak fra Verdens Naturvernunion som forbyr dumping av gruveavfall i havet og som alle medlemslandene, med unntak av Norge og Tyrkia, stilte seg bak. Men da Naturvernforbundet i juni i fjor oppfordret Støre (som da hadde uttalt at han ville bli «havets statsminister») til å ta stilling i saken og sette i verk tiltak for å stoppe dumpingen, ble det stille. De gjentok oppfordringen i januar i år, men Støre har fremdeles ikke svart. Det samme gjentok seg da Nussir ASA fikk tillatelse til å dumpe gruveavfall i Repparfjorden i Finnmark. Det ser ut som om Ap sier seg fornøyd med at Norge gjør som Tyrkia, Papua Ny Guinea, Chile og Indonesia, og slipper gruveavfall, kjemikalier og tungmetaller rett ut i havet.
Støre har engasjert seg sterkt i arktisk oljeutvinning, så det er kanskje ikke uventet at havet ikke vil få noe særlig drahjelp av Ap her heller. Men at mannen som skal redde havets helse går inn for konsekvensutredning i havet utenfor Lofoten er allikevel oppsiktsvekkende. Det er vanskelig å se at beslutningen vil bli stående igjen som noe annet enn en spektakulær oppvisning i utilstrekkelighet. Etter tre suksessive år med rekordvarme, på et tidspunkt da karboninnholdet i atmosfæren har nådd 400 ppm og arter dør ut raskere enn de har gjort siden en meteoritt traff jorda og utryddet dinosaurene, beslutter Ap å undersøke mulighetene for å hente opp mer fossilt brensel i et område som blant annet omfatter gytefeltene til verdens viktigste gjenlevende torskebestand. Et eventuelt utslipp vil ikke bare kunne være katastrofalt for torsken, men også for annen fisk, marine pattedyr og sjøfugl. Man er i tillegg usikre på hvilke følger seismikkskyting vil få for fiskeegg og larver. Dette er grunnen til at Havforskningsinstituttet, Miljødirektoratet, Fiskeridirektoratet, Norges Fiskarlag og Norges Kystfiskarlag alle advarer mot oljeboring utenfor Lofoten, Vesterålen og Senja.
Støres løfte om å redde havet kommer på et tidspunkt da havet trenger det aller mest. Allikevel er Aps initiativ neppe særlig gode nyheter for noen andre enn Carl I Hagen og andre klimarealister som nå trygt kan pensjonere seg.