Debatt

Havet, døden og kjærligheten

Havet stiger. Også på den politiske dagsorden.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

«Intet er så rommelig som havet, intet så tålmodig. På sin brede rygg bærer det lik en godslig elefant de små puslinger, som bebor jorden; og i sitt store kjølige dyp eier det plass for all verdens jammer. Det er ikke sant, at havet er troløst; for det har aldri lovet noe. Uten krav, uten forpliktelse, fritt, rent og uforfalsket banker det store hjerte – det siste sunne i den syke verden».
Alexander Kielland, «Garman & Worse» (1880)

Vi bor på Jorden. Men mange, spesielt marinbiologer, sjøfolk og andre som jobber på, i, under og med havet, samt de som har sett kloden fra verdensrommet, har påpekt at det ville gitt mer mening å kalle planeten vår for Havet. Over 70 prosent av jordens overflate er dekket av saltvann. Det er en grunn til at den kalles den blå planeten – ikke den brune eller den grønne.

For 137 år siden kalte Alexander Kielland havet «det siste sunne i denne syke verden». Det var muligens riktig den gang. Men slik er det ikke lenger. Havet er sykt. Ikke bare det – det er rammet av flere lidelser på én og samme tid.

Tre fjerdedeler av alle korallrev er truet. Ifølge Verdens naturfond (WWF), havner 80 millioner tonn plastsøppel i havet hvert eneste år. Fortsetter det slik, vil det være mer plast enn fisk i verdenshavene innen 2050, altså om 33 år. Havet er så stort – så rommelig – at vi har kunnet bruke det som en enorm, global søppelbøtte i tiår etter tiår uten at det har fått fullstendig katastrofale konsekvenser. Men nå er grensen snart nådd.

Plast, giftige kjemikalier, gruveslam og annet avfall har forgiftet havene våre jevnt og trutt. Samtidig er en annen, usynlig gift i ferd med å kvele livet der: CO2. På sett og vis er det bra at så mye av denne klimagassen er tatt opp av havene. Hadde den ikke blitt det, ville atmosfæren mest sannsynlig vært betydelig varmere enn den allerede er. Vi kan takke verdenshavene for at det fortsatt finnes en teoretisk mulighet for å holde temperaturstigningen under to grader.

Men havet har ikke plass til all verdens CO2 i sine kjølige dyp. Det er snart fullt. Når havet er blitt mettet, vil klimaendringene komme med et hittil ukjent tempo. Det kan skje plutselig og voldsomt.

Alt karbondioksidet har gjort havene surere. Havforsuringen skjer i et tempo og med en intensitet så sterk at det nesten er umulig å forutse konsekvensene. Korallrev dør, krill, plankton og skalldyr får problemer med å danne skall og plater. Klimaendringene varmer opp vannet. Det skader livet og forstyrrer fininnstilte økosystemer.

Vi har altså forandret det siste sunne i denne syke verden til noe som er forsøplet, forsuret og for varmt. Det er ikke bare trist og dumt, det er farlig. Ikke litt farlig, men livsfarlig. Så farlig at det i sin ytterste konsekvens handler om vilkårene for liv på jorda.

«Kan havet reddes? Svaret må være ja». Slik sa Ap-leder Jonas Gahr Støre det da World Wildlife Fund (WWF) lanserte sin nye redningsplan for havet tidligere denne uka. Grunnen til at svaret må være ja, er at alternativet – et nei – er fullgodt med å si farvel til livet på jorda slik vi kjenner det. Så brutal er virkeligheten.

Sammen med krillmilliardær og forretningsmann Kjell Inge Røkke skal WWF utvikle, bygge og sjøsette et revolusjonerende forskningsfartøy som skal finne ut av de store og små spørsmålene vi trenger svar på for å løse havets problemer. Røkke stiller med pengene. Prosjektet er spektakulært på grensen til ufattelig. Fartøyet, som kalles REV – Research Expedition Vessel skal bli 181 meter langt og 22 meter bredt. Det skal inneholde åtte laboratorier, huse 60 forskere og romme en mengde avansert state-of-the-art-utstyr som blant annet skal kunne overvåke ned på 6000 meters dyp. Skipet skal suge opp plastavfall fra sjøen og forbrenne det på flere tusen grader slik at skadelige gasser ikke avgis. Det skal også gjøres forsøk med å fjerne den forhatte og farlige mikroplasten på samme måte.

Prosjektet til Røkke og WWF er fascinerende. Det er nesten som et ekko av talen Jonas Gahr Støre holdt for Aps landsmøte for to uker siden. Der tok han til orde for at en ambisiøs aksjon for å redde verdenshavene bør være Norges neste, store internasjonale initiativ – i samme ånd som vaksineprogrammet GAVI, som har reddet millioner av liv, og regnskogssatsningen som har vært et viktig bidrag i den internasjonale klimakampen. Havplanen er en politisk idé med luft under vingene. Så langt unna liberalisering av lakrispipereglene og rekreasjonskjøring med snøscooter som det er mulig å komme.

Røkkes og WWFs prosjekt er tankevekkende på flere måter. Ifølge Aftenposten skal forskningsskipets effektive seiltid deles i tre: En tredjedel skal brukes til å leie det ut skipet kommersielt som yacht. En tredjedel skal brukes til ekspedisjoner. Bare den siste tredjedelen skal brukes til forskning.

Slik må det kanskje være når en internasjonal storkapitalist med godt blikk for lukrative forretninger finansierer prosjektet. Men en internasjonal redningsaksjon for verdenshavene bør ikke styres av den samme logikken. Dersom Norge skal ta roret i kampen for å redde verdenshavene, og staten og kapitalen absolutt må sitte i samme båt, må styringen være politisk.

Mer fra: Debatt