Debatt

Hauken har landet

Han var en av arkitektene bak amerikansk krigføring i Vietnam. Men det er utrolig nok ikke tema når Kissinger snakker i Universitetets aula.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Søndag skal Henry Kissinger, mottakeren av tidenes mest kritiserte fredspris, snakke i Universitets aula. Under glansen fra fredsprisen til Colombias president skal en av hovedarkitektene bak amerikansk utenrikspolitikk i en tid preget av Vietnamkrig og militærkupp i Chile, samtale om «verdensfreden» på et møte der det på forhånd er varslet at det ikke vil være anledning til å stille kritiske spørsmål ved Kissingers historie. Hva i all verden har Nobelinstituttet tenkt på?

La oss skru tida litt tilbake. Den amerikanske visesangeren Tom Lehrer slo for noen tiår siden fast at «satiren døde den dagen Henry Kissinger fikk fredsprisen». Det var spot on fra en av tidenes fremste satirikere. For blant nobelhistoriens mange absurditeter er det lite som kan måle seg med prisen til Kissinger i 1973. Den sikkerhetspolitiske rådgiveren, og senere utenriksministeren under Richard Nixon og Gerald Ford, fikk prisen sammen med den nordvietnamesiske utenriksministeren Le Duc Tho, for forhandlingene om en fredsavtale i Vietnam. Tho takket nei til prisen, fordi det ikke var fred i landet, og Kissinger selv skal ha ønsket å gi tilbake prispengene da krigen var over to år senere.

Prisen til Kissinger var en voldsom provokasjon. Selv blant de uten en snev av illusjoner om hva nobelkomiteen kunne finne på. Kissinger spilte en kjernerolle i en aggressiv amerikansk utenrikspolitikk, ikke minst under Vietnamkrigen, og var sammen med Nixon en av arkitektene bak den årelange og massive bombingen av Kambodsja og Laos, som bidro til å berede grunnen for Pol Pots redselsregime. At prisen med dette bakteppet ble gitt til Kissinger, var rystende. Selv nobelkomiteen sto splittet. To av medlemmene forlot komiteen i protest: Venstres Helge Rognlien og Senterpartiets Einar Hovedhaugen. Komitéleder Aase Lionæs opplevde at hennes eget parti, Arbeiderpartiet, vendte seg mot henne. Med nestleder Reiulf Steen i spissen fordømte partiets sentralstyre tildelingen. New York Times omdøpte prisen til «Nobels krigspris».

Det er skrevet tallrike bøker om Kissingers rolle i amerikansk utenrikspolitikk, om medansvaret ikke bare i USA krigføring i Indokina, men også for innblanding og støtte til undertrykkende regimer i andre deler av verden, ikke minst i Latin-Amerika, men også under den brutale indonesiske okkupasjonen av Øst-Timor. Et ferskt eksempel på denne litteraturen er «Kissingers shadow», der historieprofessor Greg Gandin ved New York University tegner et nærgående portrett av Kissinger og hans rolle, blant annet i militærkuppet mot den demokratisk valgte presidenten Salvador Allende i Chile 11. september 1973, samme år som Kissinger mottok fredsprisen. Kuppet ble starten på et 17 år langt diktatur under Augusto Pinochet, preget av tortur, forfølgelser og drap. Det er flere som har vist til Kissingers rolle i dette kuppet. Benedicte Bull, professor ved Universitet i Oslo og spaltist her i Dagsavisen, har pekt på «klare bevis for at han var en av arkitektene bak militærkuppet». Hun viser til hvordan han sammen med medsammensvorne i Chile la forholdene til rette for kuppet.

Denne helgen er Henry Kissinger i Oslo. Mens Colombias president Juan Manuel Santos mottar årets fredspris for fredsforhandlingene i det borgerkrigsherjede landet, pyntes Universitetets aula for å motta den gamle hauken under Nixon og Ford. Kissinger er invitert av Nobelinstituttet for å snakke om «verdensfreden etter det amerikanske presidentvalget», sammen med Zbigniew Brzezinsky, som var sikkerhetsrådgiver under Jimmy Carter. Nobelinstituttets direktør Olav Njølstad har i Uniforum gjort det klart at det ikke vil være anledning til å stille kritiske spørsmål om Kissingers fortid under møtet i aulaen.

Det er flere som har stilt spørsmål ved invitasjonen, blant andre nevnte Benedicte Bull. Nobelinstituttets direktør Olav Njølstad har svart med at Kissinger er invitert «i egenskap av akademiker» og at han må kunne «uttale seg om viktige internasjonale spørsmål på norsk jord». Det siste er en avsporing. Han må selvsagt kunne uttale seg om internasjonale spørsmål på norsk jord. Og med en annen ramme kunne det ha vært et interessant møte med en amerikansk hauk.

Men søndagens møte er satt inn i en ramme som gjør at det framstår som en ukritisk hyllest fra det offisielle Norge, og med det en indirekte legitimering og bagatellisering av politiske beslutninger med enorme menneskelige lidelser som resultat, fra en mann som altså sto i kulissene da Pinochet tok makten i Chile. Det provoserer på grunn av alvoret. Og fordi det skriver seg inn i en svak og uprinsippiell holdning overfor amerikanske krigsovergrep og arkitektene bak dem, en holdning som skiller seg fra hvordan Norge forholder seg til andre land. Det skaper dårlige vilkår for en nødvendig debatt om Norges ukritiske holdning til verdens mektigste militærmakt.

Mer fra: Debatt