Kultur

Hatretorikk på pensum

Kunnskap om ødeleggende språkbruk må inn i lærerutdanningen ved høyskolene og videre inn i grunnskolen.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Hatretorikk var tema for en konferanse i regi av Europarådet forrige uke. Bakgrunnen er en rekke foruroligende hendelser i Europa de siste årene, der 22. juli framstår som det verste eksempelet. I nyhetsoppslagene i forbindelse med konferansen framtrer en blanding av begreper. «Hatefulle ytringer» og «hatretorikk» går litt om hverandre. Det er viktig å skille mellom de to, for det som inspirerte Breivik var hatretorikk med utgangspunkt i en spesifikk konspirasjonsteori, og ikke enkeltstående hatefulle ytringer.

Terroristens manifest inneholder riktignok mange hatefulle ytringer, klippet og limt inn fra ulike nettsteder, men det som særlig motiverte ham var ikke disse enkeltstående ytringene. Det var først og fremst den tematiske sammenhengen mellom ytringene, for sett i sammenheng utgjør ytringene en fortelling om muslimenes onde hensikter og kulturmarxistenes naivitet. Videre var denne mannen inspirert, og tydelig både imponert og fascinert av disse ytringenes oppsiktsvekkende form. Sjangeren kalles hatretorikk. Sjangeren må vi motvirke ved en synliggjøring av dens primitive virkemidler.

Innholdet i hatretorikk hentes fra konspirasjonsteorier - usanne fortellinger om en folkegruppe, fylt med negative karakteristikker. Den norske terroristens konspirasjonsteori heter Eurabia, og går ut på at muslimene er i ferd med å invadere Europa uten at vi som bor her, forstår at det er dette som foregår. Fortellingen sier også at en del av den politiske eliten er innforstått med situasjonen. Formen er velkjent. I språkforskningen omtales den som «den demonstrerende tale». Hensikten med hatretorikken er å framvise en menneskegruppes sammensvergelser og baktanker.

Hatretorikken har både et velkjent innhold og form. I dag er konspirasjonsteoriene om «Eurabia», «Sions vise» og «Korsfarerne» de mest utbredte. Sions vise er svertekampanjen mot jødene, der denne folkegruppen gjøres til syndebukker for all verdens elende. Konspirasjonsteorien om korsfarerne er svertekampanjen mot USA og deres allierte, der disse gjøres til syndebukker for alle muslimenes lidelser. Typisk for innholdet i konspirasjonsteoriene er at de ikke har rot i virkeligheten. Muslimene forsøker ikke å overta Europa, innføre islamsk lov og danne et Eurabia, slik noen europeere hevder. Folk i vesten er heller ikke tilhengere av en omfattende kulturell, økonomisk og militær korsfarerkampanje mot islam der målet er å utslette muslimene og islam for godt, slik noen muslimer hevder.

Det er hatretorikken vi må gjøre noe med, og ikke enkeltstående hatefulle ytringer. Sistnevnte mener jeg til og med kan være akseptable og til å leve med. De er mer å regne for fornærmelser og uttrykk for mer eller mindre berettiget sinne. Slike ytringer må vi tåle. Det er først når hatefulle ytringer inngår i en gjenkjennelig hatretorikk at det må handles politisk. For å iverksette tiltak er det nødvendig med kunnskap om hva hatretorikk er. En forutsetning er å kunne gjenkjenne den. At man vet når man har å gjøre med en skadelig ytring. Fornærmelser kan være smertefulle nok, men de gjør ingen skade på sikt, slik hatretorikken gjør. Hatretorikk finner vi dessuten ikke bare blant Breiviks likesinnede og organisasjoner som al-Qaida, men også blant andre mindre ekstreme grupper. Innholdet i hatretorikken spres og forsterkes blant mange, og det er derfor særlig viktig å gjøre noe med ukulturen.

Utover dens tilknytning til konspirasjonsteorier kjennetegnes hatretorikken ved stereotypier, overdrivelser, usannheter og oppsiktsvekkende formuleringer. I denne retorikken er det ikke fornuft og fakta som råder, men snarere appeller til folks negative følelser. Formen er monologisk. Den søker ingen diskusjon eller svar, bare bekreftelse på sitt hatefulle innhold. Ved å utnytte og fokusere på forskjeller, visker den ut muligheter for dialog. Språkbruken forutsetter et ukritisk publikum, et publikum som ikke er i stand til å gjennomskue virkemidlene, og som derfor lar seg overbevise og rive med.

Hatretorikken er nært beslektet med mobbing, for mobbing kan i mange tilfeller beskrives som en form for hatretorikk rettet mot et enkeltindivid. Mobbing baserer seg også ofte på en usann historie med negative karakteristikker av offeret. Effekten er også, som i hatretorikken, at offerets anseelse og status svekkes. Det dreier seg også om en språkbruk som ikke har offeret eller ofrene som sitt primære publikum, slik erting og fornærmelser gjerne har. Det primære publikummet er en annen større gruppe, og målet er å få flest mulig med seg. Enten gjennom en aktiv eller gjennom en stilltiende tilslutning. Både hatretorikk og mobbing kan dessuten gi et visst selvbehag, for språkbruken gjør talerne til det motsatte av dem man retter sin svertekampanje mot.

For ofrene skapes det utrygghet og frykt. Retorikken svekker deres anseelse og status som gruppe i samfunnet. I ytterste konsekvens kan språkbruken inspirere til vold og terrorisme. Terror så vi et redselsfullt eksempel på 22. juli i fjor. Vold mot utsatte grupper finnes det dessverre flere eksempler på. Politiets rapport om hatkriminalitet fra 2010 er tydelig nok. Umenneskeliggjøringen av jødene, som ledet til det grusomme massemordet under andre verdenskrig, hadde sin bakgrunn i hatretorikk. Det hadde også massemord på Balkan og i Rwanda på nittitallet.

Med sin nære forbindelse til mobbing bør kunnskap om hatretorikk også få sin plass i lærerutdanningene, og derigjennom en plass i grunnskolene. Lærerne har en unik posisjon gjennom kontakt med sine studenter og elever. Denne yrkesgruppen kan bevisstgjøre og påvirke kommende generasjoner, slik at færre lar seg rive med av denne ødeleggende retorikken, enten som mobbere eller som hatretorikere.

Anne Birgitta Nilsen er medforfatter av boka: «22. juli - forklare, forstå, forebygge»

Mer fra: Kultur