I et utrolig forstyrrende stykke journalistikk utført av Vice og HBO følger Vice-journalist Elle Reeve nynazistiske demonstranter som forbereder seg på sammenstøt i sørstatene i USA. I åpningssekvensen marsjerer de med fakler, mens de roper «blood and soil», den engelske varianten av «blut und boden», nazistenes slagord for at geografisk land definerer blod og rase. Menneskene som marsjerer er unge, uredde og umaskerte. De virker rett og slett stolte, der de marsjerer.
I den nyeste utgaven av The New Yorker blir professor i sørstatskultur, Adam Domby, ved College of Charleston spurt om hva han tror har endret seg for høyreekstremister i det siste: «Vi må anerkjenne at disse meningene alltid har vært der og at de ikke er i randsonen. Forskjellen nå er bare at folk er åpne om dem. De har tatt av seg hattene sine og lyser opp ansiktene sine med tiki-fakler så alle kan se dem. Det er en følelse av myndiggjøring som ikke kan måles. De skammer seg ikke lenger og de er ikke redde for konsekvenser. Delvis, fordi de ser sine meninger validert av valget».
Presidentvalget i USA har åpenbart gitt nasjonalister, høyreekstreme og nynazister ny vind i seilene. I Charlottesville for to uker siden, under et av flere sammenstøt mellom høyreekstreme og antirasister den siste tida, ble den 32-år gamle demonstranten Heather Heyer påkjørt og drept av en nazisympatisør. I kjølvannet av sammenstøtene kom president Donald Trump med en uttalelse som splittet nasjonen. Han la skylden for volden som hadde oppstått på begge sider. Og han nevnte ikke engang Heyers navn. Vondt ble verre da han nå på tirsdag forsvarte sin sterkt kritiserte uttalelse, gjentok den og mente det var «perfekt valgte ord». Trumps åpenbare ønske om ikke å støte fra seg høyreekstreme rasister som velgere, fremstår som lite annet enn avskyelig.
Dette er rare, og ikke minst skremmende tider å leve i. Som barnebarn av en krigsfange trodde jeg virkelig aldri at nazisme og rasisme var noe som skulle fremstå som stadig mindre stigmatiserende å fronte. At denne gruppen mennesker ikke lenger er noe absolutt ALLE har lyst til å ta umiddelbar avstand fra. Det er heldigvis ikke sånn at det er rett fram å være åpen nynazist her i verden (ennå), men det er unektelig stadig flere som er åpne om det. Og disse folka marsjerer ikke bare i sørstatene i USA. Nylig marsjerte de på Sørlandet og. Det er i tillegg «våre» nynazister de høyreekstreme i USA henter inspirasjon av. I nevnte VICE-reportasje intervjuer Reeve en «hvit nasjonalist», som nevner europeiske grupper som Golden Dawn og Den Nordiske motstandsbevegelsen, samme gruppen som marsjerte i Kristiansand, som sine forbilder.
Dette er hvit kultur, slik dens historie skrives akkurat nå. Det er hvite folk som marsjerer med nazisymboler. Hvite folk som fengsler og torturerer homofile i Øst-Europa. Hvite folk som roper antisemittiske slagord i USA. Frem til nå, sikkert fordi disse kreftene har virket så ufattelig perifere, har de fått ture rimelig fritt fram. Man har kanskje antatt at de kun eksisterte i en randsone av internett, der de deler teite memes og nasjonalistiske slagord i lukkede Facebook-grupper. Men nå står de altså plutselig i gatene. De finnes i offentligheten. Og da må vi som er uenige med dem, gjøre oss langt mer synlige og kjempe aktivt tilbake mot det de mener.
Mot slutten av samme Vice-reportasje blir en antirasistisk aktivist spurt om hva hun tror opptøyene i Charlottesville egentlig handler om. «Dette handler om at rett er rett og galt er galt. Og det er så mange mennesker står for de gale tingene som skjer nå. Og det er ikke mange nok av oss andre har kommet ut før det er for sent». Folk som står i opposisjon lager masse lyd og leven. Det er lett å tenke at man ikke trenger å gjøre noe når man er fornøyd med det verdisettet som råder. Men å bli stående igjen som generasjonen som viste kollektiv apati i møte med hat, er ingen stor arv å stå igjen med. Og alle kan gjøre noe. Foreløpig koster det deg ingenting, det innebærer så godt som ingen risiko å stå opp mot rasisme, antisemittisme og nynazisme. Du kan si noe, stå opp for folk som blir utsatt for rasisme på bussen, ta til motmæle i kommentarfelt, engasjere deg lokalt. Her i Norge er det i tillegg snart valg: altså kan du kreve av politikere at de kommer med konkrete tiltak for å bekjempe disse kreftene og stemme deretter. Ikke stem på høyrepopulister og deres apologeter.
For hat er ikke noe som går over av seg selv. Hat er som kreft, det sprer seg, starter med en ting, fortsetter over i noe annet og tar til slutt over om det ikke bekjempes. Vi kan ikke fortsette å bortforklare og unnskylde hat med at dette handler om mennesker som er redde for å miste jobbene sine, om skummel globalisering og kulturkrasj. Rasisme er rasisme. Nazisme er nazisme. Hat er hat. Selvsagt finnes det strukturelle problemer som gir ekstraordinær grobunn for hat og frykt. Men folk må likevel holdes til ansvar for meningene de fronter. Og vi andre må ta aktivt ansvar for at deres holdninger aldri gjøres stuerene i våre samfunn.