Harry Potter-serien er voksen

26. juni 1997 er den offisielle britiske publiseringsdatoen for «Harry Potter and the Philosopher's Stone», siden oversatt til «Harry Potter og den vises stein» av Torstein Bugge Høverstad. August samme år trykker Storbritannias klart største litteraturfestival, den i Edinburgh, en liten notis i sitt program: «"Harry Potter og den vises stein" er den voldsomt oppfinnsomme debutboka av barnebokforfatter Joanne Rowling. Lytt til fortellingen om magi og trolldomskunst og oppdag tidenes mest fantastiske hemmelighet, den berømte vises stein. Fra 7 år og oppover». Billettene kostet tre pund for voksne, to for barn, og ifølge festivalen selv var det «en liten gruppe unger» som fikk arrangementet med seg.

Tjue år senere fins det tusener av fans, såkalte Potterheads, som ville betalt mange hundre ganger den billettprisen for å være i samme rom som selveste JK Rowling. Samlet opplag på de sju bøkene pluss andre bøker fra samme univers er på ufattelige 504 millioner eksemplarer, fordelt på 73 språk verden over. Sitter du på en bok fra førsteopplaget, kan du selge den for 25.000 pund, nærmere 300.000 kroner. Den en gang fattige alenemora Joanne, som ble avvist av tolv forlag før hun fikk bokkontrakt, er nå blitt merkevaren JK Rowling, god for minst 600 millioner pund, tilsvarende rundt 6,5 milliarder norske kroner.

En vakker fortelling, altså, om den fattige heltinna som sitter på kafé og noterer på servietter, mens hun prøver å få teen til å vare lengst mulig så hun slipper å betale for en ny. Hun møter mye motstand, men holder fast ved sin visjon og til slutt vinner fram, blir rik og berømt, og bruker nå deler av tida si på en dels skarp, dels humoristisk bekjempelse av rasister, homofobe, kvinnehatere – heri opptatt president Trump – på Twitter. Historien om Harry Potters enorme suksess er også historien om et utrolig forlagseventyr, der smarte markedsføringsstrategier var med på å gjøre bøkene til det fenomenet de ble.

Det startet med gode anmeldelser og mye positiv omtale blant barnebokbibliotekarer og andre barnebokentusiaster. Av førsteopplaget på 1000 bøker av «Harry Potter og de vises stein» gikk 500 til bibliotekene, der barnebibliotekarene ga boka gode skussmål og anbefalinger. I månedene som fulgte vant «Philosopher's Stone» flere britiske barnebokpriser, og ble året etter solgt til utgivelse i USA, hvor den ble hetende Harry Potter and the Sorcerer's – altså ikke Philosopher's – Stone.

«Chamber of Secrets», bok to, kom i juli 1998. Ballen begynte å rulle stadig raskere, med mange smarte markedsføringstiltak. Da bok tre, «Prisoner of Azkaban», kom i desember 1999, ble den historiens raskestselgende bok. Bind fire, «Goblet of Fire» slo rekorden igjen i juli 2000, og så økte det på til sjuende og siste bind, «Deathly Hallows», solgte 11 millioner eksemplarer på en dag i Storbritannia og USA. Det er fremdeles verdensrekord.

Bokhandlerne holdt midnattsåpent, fansen stilte i kø med fullt kostyme med briller og lyn i panna, og boka fantes med to ulike omslag – ett fargerikt og barnslig, og ett mørkere, mindre glorete, tiltenkt ungdom og voksne. Tradisjonen med ulike omslag varer ved. Det er ikke uvanlig for Potterheads å eie fem-seks ulike utgaver av samme bok, bare fordi designet er ulikt. Harry Potter-forlaget Bloomsbury feirer tjueårsjubileet med fire ulike samleutgaver, ett for hvert av de fire husene på trolldomsskolen Galtvort, alias Hogwarts.

Det kom åtte filmer. Spill. Klær, dukker, sengetøy. Legofigurer og tryllestaver, krus og skjerf. Godteri. En hel fornøyelsespark. Fansen etablerte egne nettsteder hvor de diktet videre på historiene, og fikk lov. I tillegg har JK Rowling skrevet flere nye bøker fra sjubindsseriens univers, inkludert «Fabeldyr og hvor de er å finne», som er blitt én og skal bli flere filmer. Figurene lever også videre i teaterstykket «Harry Potter og barnets forbannelse»/«The Cursed Child» fra i fjor, som snart skal spilles i New York i tillegg til London.

Men all verdens putevar og skriveblokker kan ikke ødelegge det grunnleggende faktumet: Harry Potter ble og er en populær bokserie ikke på grunn av smart markedsføring, men fordi bøkene ganske enkelt er uvanlig gode. De er språklig oppfinnsomme, fulle av nye og artige ord, trylleformularer, idrettsgrener og skolefag. En hel kostskole viet trolldomskunst, bare det! Særlig i starten, mens seriens karakterer fremdeles barn, er det mye humor i bøkene. Språklige krumspring, fantasifulle påhitt, en hel del ren slapstick.

Senere, etter som både hovedpersonene og leserne vokser og modnes, blir bøkene mørkere, lengre, og mer avanserte. Men også tydeligere, og fremdeles like interessante for jenter som for gutter. I «De vises stein» er Harry, Hermine og Ron ti år, i den siste boka, «Dødstalismanene» er de sytten. En leser som var ti år da første bok kom, hadde da rukket å bli tjue. Det betyr at en hel generasjon vokste opp med Harry Potter. Forskerne mener å ha kommet fram til at bokserien har gjort sine lesere mer empatiske og mindre fremmedfiendtlige.

Kostskolelitteraturen, om barn som har det tungt og vanskelig på skolen, var allerede en hevdvunnen sjanger i Storbritannia. På overflaten handler bokserien om en gutt som får supre venner på skolen, og som sammen med dem løser en vanskelig utfordring. Men enda mer er dette historien om makt som korrumperer, om kjærlighet mellom foreldre og barn, mellom søsken, mellom venner. De vonde kreftene vil ta over, de gode kjemper imot – mot fascistiske drømmer om rent blod og tankekontroll, med en messiasaktig skikkelse i førersetet. Leseren er vitne til tap og smerte, svik og sorg, men også mot og magi, håp og kjærlighet. Alt i en ekstremt godt komponert pakke, der små detaljer fra de første bøkene viser seg å få sentral betydning helt til slutt, slik at man får lyst å lese bøkene om og om igjen på leit etter frampek og hint – noe fansen da også gjør. Forlagenes søken etter «Den neste Harry Potter» har så langt mislykkes. Fordi serien er unik.