Tatoveringer er kunstens svar på svenskehandel. Vi er på ferie i Hellas, klart vi tar en tatovering, liksom. Det er jo så billig. Samme hvor dårlig en tatovering er, er den fortsatt en tatovering. På fotballbanen er det nærmest en regel; jo flere tatoveringer, og jo raskere du kler av deg til bar overs etter kamp, jo større tosk (unntaket er Beckham). Fotballsparkere har tatt etter sjømenn, innsatte og rappere der enkelte ser ut som de falt i blekkgryta som liten. Det siste nå er å tatovere rundt kneet – det synes jo mellom shortsen og strømpene. John Carews tatovering på halsen er ment å bety «Mitt liv. Mine regler», på fransk, men ble også til «Mitt liv. Min menstruasjon». Han kan ikke fjerne eller endre den nå? Neste gang tatoverer han vel menyen til en kinarestaurant på underarmen? Nei, jeg er ikke irritert over tatoveringer, men av toskene som har dem. La meg forklare.
Tatoveringer er personlige sier mange jeg har snakket med. «De betyr noe for meg». Personlig? Hvorfor da flashe dem for allmennheten hele tida? Hvorfor gå i singlet, eller enda verre, bar overs i Torggata da? Det blir som å ta opp passfotoet av sønnen din når du treffer noen kjente. Eller som å rigge til lysbildene fra den siste familieturen til Korfu, hver eneste gang du har venner på besøk. Framviser, lerret og greier. «Her ser dere hvor Isabell Angelika Månestråle ble unnfanget», og vi får et bilde av verandaen på all inclusive-hotellet. Er ikke det som å tatovere New York på ryggen fordi «det var der hun ble unnfanget»? Svær rose på låret? «Den er helt personlig og privat for meg», sier hun. Personlig? Ja vel, hvorfor vet jeg da at du har en svær rose på låret? Korfu og lysbilder all over again.
De verste tatoveringene er en sånn rose på skulderen, koi-fisk, supermann-logo, navnet til mamma eller dama og gigantiske englevinger på ryggen. Eller små, fordi det gjorde så vondt at du ikke maktet å gjennomføre. Men hva sier man til en sånn kjip fjærbord på brystet, rett under haka med velkjente tomme slagord som kun Ingebrigt Steen Jensen kan heie på? «Family first», «carpe diem», «be better than Yesterday»? Selvsagt kryr det av slike på «Paradise Hotel». Carl Aksels «How bad you want it», for eksempel. Eh, not so much. Eller fotballsparker Marcus Pedersens «Live Your Life»-bord? Jentene tangerer i grunn denne borden med tramp stamp, du vet en tatovering nederst på korsryggen. Gjerne en sånn yin yang-greie. Og gutter; Mulig dere tror det, men dere får ikke baller av en tatovering. Bare spør Gerd Liva Valla.