Den fremste ideologen innen det kristenjihadistiske miljøet undrer seg over om det å fremme en voldelig retorikk, å mane frem truende forestillinger om borgerkrigstilstander i Europa, kan inspirere andre til å begå voldshandlinger.

I løpet av de seneste tiårene har det vokst frem en ny høyreekstrem bevegelse i Norge, som i resten av Europa. Denne bevegelsen går under betegnelser som «antiislamister» og «antijihadister». Begge disse betegnelsene liker bevegelsens tilhengere selv, kanskje fordi begge betegnelsene er upresise og tilslørende. Bevegelsen retter seg ikke bare mot ytterliggående islamister, den retter seg mot muslimer generelt. Bevegelsen maner i sin propaganda frem et enormt spøkelse av muslimske hellige krigere, jihadister, samtidig som de selv også representerer en gruppe av hellige krigere, av korsfarere – eller jihadister. De bruker kristendommen som sitt merke, ikke nødvendigvis fordi de selv er kristne i religiøs forstand, men fordi de vil knytte an til den kristne kulturen. Dermed kan de meningsfullt betegnes som kristenjihadister.

Innen det kristenjihadistiske miljøet finnes det mange aktører og organisasjoner i Norge. En av de mest aktivistiske er Norwegian Defence League, som blir styrt av utenlandske krefter. Dette er bajasene innen miljøet. De startet ut som en muslimfiendtlig organisasjon med fascistiske trekk. I dag har gruppen langt på vei blitt overtatt av nynazister, skal vi tro tidligere leder for organisasjonen, Lena Andreassen. Gjennom hele sin eksistens har denne gruppens talspersoner utmerket seg med slett retorikk og lavt saklighetsnivå.

Ideologen

I følge ryktene finnes det folk innen det kristenjihadistiske miljøet med atskillig større intellektuell tyngde. Den fremste blant disse skal være ideologen Peder Jensen, alias Fjordman. I likhet med andre talsmenn i miljøet har han blitt tilgodesett med atskillige spaltekilometer i dagsavisene. Dette til tross sutrer også han over at han føler han ikke slipper til i media i tilstrekkelig grad. Han misliker også å bli kritisert, i likhet med de fleste av sine åndsfeller. Som et uttrykk for denne misnøyen, har han et kort innlegg under tittelen «Mangel på selvkritikk» i Dagsavisen 8. mai 2013, på frigjøringsdagen, upassende nok, dagen da Norge ble frigjort fra okkupasjon og høyreekstremisme. Det man kan lese ut av hans innlegg er lite imponerende. Han plasserer seg på et høyst gjennomsnittlig saklighetsnivå, innen den kristenjihadistiske bevegelsen.

Høyreekstremister

Jensen undrer seg over at muslimske jihadister oppfattes som høyreekstreme, at de i det hele tatt oppfattes som tilhørende den politiske høyresiden. Muslimske jihadister utmerker seg med et konservativt, eller direkte reaksjonært, ideologisk ståsted. De vender seg mot det moderne, de vil gjenopprette en tidligere samfunnstilstand, tidligere tiders moral, de uttrykker kvinnefiendtlighet, de vil innføre arkaiske sharia-lover og straffemetoder, de vil i det hele tatt avskaffe dagens samfunn og erstatte det med forgagne tilstander. Og ja, dette kvalifiserer til å bli betegnet som å være høyreorienterte, eller rent ut sagt høyreekstreme.

Jensens eget ideologiske miljø har utmerket seg med xenorasistiske fordommer, de vil innføre arkaiske lover og straffemetoder, de har et reaksjonært kvinnesyn og tumler med tanker om etnisk rensing, skjult som ønske om kulturell renhet, av det norske samfunnet. Mye av tankegodset minner om klassisk fascisme.  I utgangspunktet var italiensk fascisme ikke entydig høyreorientert, den favnet mer eller mindre hele den politiske skalaen, men endte ettertrykkelig som en konservativ og ekstrem bevegelse, som høyreekstrem. Vanskeligere er ikke Jensens gåte om hvordan både hans bevegelse, og den bevegelsen de påstår å bekjempe, kan betegnes som høyreekstreme. Hvor Jensen har det fra at Stalin, Mao og Pol Pot ikke oppfattes som onde, vet jeg ikke, men det er vel ett av flere uttrykk for at han ikke har fulgt med i timen og ikke er helt oppdatert på det som skjer i den virkelige verden.

Trusler fra høyreekstremister

Jensen foregir å bekymre seg over at «(e)nkelte norske journalister, deriblant i Dagsavisen, er blitt truet av militante muslimer». Han mener de får skylde seg selv, siden de har uttrykt seg velvillig i forhold til den norske innvandringspolitikken. Hadde Norge opprettholdt det religiøse forbudet mot alle andre religiøse retninger enn de kristne, så ville vi ikke hatt ekstreme muslimer i landet, mener han. Og det har han helt rett i. Da ville vi i det hele tatt ikke hatt muslimer i Norge. Men vi ville like fullt hatt ekstremister, som kristenjihadistene, som ville truet norske journalister og andre, slik de gjør i dag. Det bekymrer ikke Jensen. Det er ikke truslene i seg selv han tar avstand fra. For ham er det eneste vesentlige hvem som fremmer dem. Trusler fra høyreekstreme islamister er forkastelig; trusler fra høyreekstreme kristenjihadister blir uproblematisk, i hans univers.

Han hevder at «voldstrusler fra muslimer og enkelte andre innvandrergrupper dessverre er blitt en del av dagliglivet til altfor mange mennesker i Europa». Voldstrusler fra mange politiske og religiøse grupper er en del av dagliglivet i Europa, men tilsynelatende bekymrer Jensen seg bare over om de som fremmer truslene er muslimer eller på annen måte har innvandrerbakgrunn. At den fremste politiske-religiøse trusselen mot europeere, uansett bakgrunn, kommer fra det høyreekstreme miljøet som står ham selv nært, nevner han ikke. I min verden er det vold og trusler om vold, i seg selv, som er det avgjørende, ikke hvem som fremmer dem. En hvit kristen kvinne som blir mishandlet og voldtatt av en hvit kristen mann, en mann med dype slektsrøtter i Norge, vil neppe uttrykke lettelse over at det tross alt er en felles kulturell identitet mellom voldsmannen og henne selv.

Noen er redde for innvandrere, andre er redd for vold

«Dagsavisen mottar årlig rundt 40 millioner kroner i pressestøtte», skriver Jensen. Disse pengene ønsker han at avisen i sin helhet skal svi av til en undersøkelse som Finansavisen allerede har foretatt. Undersøkelsen skal dreie seg om «innfødte» nordmenns bekymringer over «sjikane» fra innvandrergjenger. Hva som ligger i begrepet ‘sjikane’ i denne sammenheng synes uklart, men jeg antar at han her igjen er opptatt av voldstrusler og vold. Igjen blir utfordringen den samme.

Om vi stiller et spørsmål om folk er redd for trusler og vold fra innvandrergjenger, spør vi da om de er redd for innvandrere eller om de er redd for gjenger som utøver vold? Der kristenjihadistene er engstelige for innvandrere, vil jeg tro de fleste andre mest blir redd for voldelige gjenger. Blir man utsatt for vold fra en gjeng, så er det vel volden som er det skremmende og ubehagelige, ikke gjengens politiske, religiøse eller kulturelle bakgrunn? Voldssituasjonen i Norge som ellers i Europa, tilsier at den enkelte først og fremst bør bekymre seg over faren for å bli utsatt for vold fra kristenjihadister eller nynazister og ikke fra andre høyreekstreme grupper.

Indirekte skyld

Jensen skriver at Dagsavisen etter hans mening ikke er direkte medansvarlig for voldstrusler fra ekstreme islamister. Med det mener han vel å indikere at Dagsavisen er indirekte skyldig i slike voldstrusler, til tross for at den samme avisen aldri har forsøkt å hisse opp islamistiske miljøer med voldelig retorikk.

Med en slik tanke om indirekte skyld, burde det vel også være nærliggende å ta inn over seg at ideologer innen det kristenjihadistiske miljøet kan betraktes som indirekte skyldig i den volden andre innen miljøet utøver, når denne volden åpenbart er inspirert av disse ideologenes tanker?

Bruken av datateknologi i skolen har gitt lærerne en helt ny hverdag. Teknologien gir tidsbesparelser på mange områder.

Tidligere skrev lærerne kommentarer for hånd på elevenes arbeider. Behovet for tilbakemelding til den enkelte elev var ofte noenlunde den samme fra elev til elev, den gangen som nå. Da prøver og større arbeider skulle rettes og vurderes, ble det som regel til at man måtte skrive omtrent den samme kommentaren gang på gang til alle elevene. Dette tok svært mye tid. I dag skriver vi inn kommentarene på læringsplattformen It’s learning. Ved å bruke funksjonene «Kopier» og «Lim inn», kan vi raskt og effektivt gi alle elevene gode kommentarer. Vi trenger bare å justere kommentaren noe i forhold til den enkelte elev. Når lærerne skulle forberede konferansetimer før, måtte de skrive en egen rapport for hvert enkelt fag til hver enkel elev. I dag er alle kommentarene gjennom semesteret allerede samlet og systematisert på læringsplattformen. Lærere sparer masse tid ved å ikke lenger trenge å skrive det samme på nytt og på nytt.

Tidligere skrev lærerne anmerkninger og fravær på små lapper i timene. Senere måtte man føre de små notatene inn i ulike protokoller. En gang i måneden måtte den enkelte klasses kontaktlærer stå i lengre tid ved kopimaskinen for møysommelig å kopiere side for side fra protokollene. Kopiene ble sendt hjem som ranselpost for gjennomsyn og signering av foreldrene. Til slutt måtte lærerne bruke tid i timene til å samle inn lappene igjen for å sjekke signaturen til foreldrene. Om noen glemte å ha med seg lappen med underskrift, måtte læreren igjen skrive et lite notat med ordensanmerkning. Notatet måtte senere føres inn i protokollen. Og så videre.

I dag legges anmerkninger og fravær raskt og effektivt ut på It’s learning og SkoleArena. Da blir de også tilgjengelig for elever og foreldre med en gang. Om det da er noen spørsmål om bakgrunnen for notatene, vil både elev og lærer huske bakgrunnen for dem, slik var det ikke før da det kunne gå måneder før foreldre og elev fikk informasjon om notatene som ble skrevet.

Tidligere brukte lærere mye tid på å snakke med foreldre i telefonen. I dag kommuniserer vi greit via e-post med foreldre. En telefonsamtale tok gjerne både en halv og en hel time å gjennomføre. En e-post er ekspedert i løpet av noen minutter. Telefonoppringninger kom gjerne på kinkige tider, som når man akkurat var på vei til en undervisningstime. E-post kan man besvare når det måtte passe.

Om noen elever i tidligere tider skulle ha problemer med leksene, hendte det at de ringte faglæreren sin om kvelden for å få veiledning. I dag sender eleven gjerne en kort e-post til læreren med faglige spørsmål. Læreren gir svar så snart han oppdager e-posten. Noen ganger er læreren innom læringsplattformen i løpet av kvelden eller helgen, andre ganger ikke. Selv bruker jeg i snitt fem minutter i uken på leksehjelp, det er overkommelig og mer effektivt og mindre tidkrevende enn å forsøke å forklare noe over telefon.

Før hendte det at læreren dro hjem til elever som var syke i noe lengre tid, for å følge dem opp. I dag kan syke elever følge med på det som skjer på skolen, ved å bruke læringsplattformen og e-post.

Slik kunne jeg fortsette i det vide og det brede for å ramse opp alle tidsbesparelsene innføringen av datateknologien har gitt i dagens skole, men dette får klare seg. Den skeptiske leser vil muligens tenke at dette er for godt til å være sant. Det jeg har skrevet over er bare delvis sant, datateknologien er bare delvis tatt i bruk i skolen i bygda. I skolen finnes det en stor tidstyv som lenge har jobbet iherdig mot å bruke datateknologi i skolen. Den tidstyven heter Utdanningsforbundet.

Utdanningsforbundet har i alle år motsatt seg en hver endring i skolen generelt, og alt som har hatt å gjøre med datateknologi spesielt. For de lærere som har sett mulighetene i datateknologien til effektivisering og kvalitetsheving av sitt arbeid, har det gjennom år vært en daglig kamp for å få til dette, en kamp som har gjort at man både måtte bruke tid og krefter på å sette seg inn i alt det nye, og samtidig forholde seg til Utdanningsforbundets utmattende motstand mot det arbeidet man gjorde.

I de senere årene har ledelsen i mange kommuner vist tydeligere at de vil bruke datateknologi i skolen for å effektivisere og forbedre læringsarbeidet. Det er svært bra og det er i tråd med retningslinjene fra Stortinget. Det er også positivt at vi i vår tid ser at kommuner viser tegn til å foreta en grenseoppgang i forhold til Utdanningsforbundet. Det er å håpe at det er ledelsen i kommunene som i fremtiden tar et stødig grep om styringen av skolen i egen kommune – og at fagforeningen begrenser seg til å jobbe med slikt som en fagforening skal jobbe med.

I en generell filosofisk artikkel om etikk og moral får vi vite underlige ting om folk som kommer til landet. De biter seg fast i Norge, sørger for å få barn med fullt overlegg, sender barna på skolen med vilje og inngår i et tiggesystem.

I artikkelen «Ikke noe snikk-snakk gi oss mer etikk-takk», gjengitt i Lektorbladet nr. 2/2013, gir Gunnar Kopperud, magister i filosofi og tidligere lektor, noen betraktninger rundt etikk og moral. Han redegjør blant annet for forskjellen mellom normativ og deskriptiv etikk. I sine eksempler gir han inntrykk av å være balansert og beskrivende, hvilket han ikke er. Tvert i mot. Leser man artikkelen hans oppmerksomt, oppdager man at han på noen punkter er politiserende og unyansert, og har åpenbart underliggende politiske motiv for sin artikkel.

Kopperud gir til beste et eksempel om et tenkt afrikansk par som har søkt asyl i Norge. Han skriver blant annet: «Hvis paret derimot biter seg fast ulovlig, sørger for å få barn og sender barnet i barnehage og på skole,…» (Min kursivering.) I denne setningen signaliserer han sine meninger, uten saklig å argumentere for dem, han bare fremmer som om de var hogd i stein som absolutte sannheter. Det er etisk problematisk, ikke bare i en artikkel om etikk og moral, men særlig i den sammenhengen. Stort sett er det å bite seg fast, noe andre dyr enn mennesker er kjent for. Når en slik frase brukes om mennesker, er det en måte å understreke noe primitivt hos de aktuelle menneskene, i dette tilfellet afrikanske asylsøkere.

Ordvalget «sørger for å få barn», gir assosiasjoner i retning av at de tenkte asylsøkerne avler barn som en del av en sleip plan. Dette er ingen ukjent påstand i norske debatter om asylpolitikk. Hvordan «sørger» folk flest for å få barn? De har samleie, lar være å bruke preventiver og er seksuelt aktive i den perioden av livet hvor kvinnen er fruktbar. Normalt er det å ha en bevisst tanke bak det å få barn, noe vi applauderer. Det å få barn ved en tilfeldighet eller ved et «uhell» har ikke samme status. Når asylsøkere får barn, fordi de vil ha barn, så blir det i enkelte politiske (og filosofiske) miljøer oppfattet som ledd i en sleip plan for «å bite seg fast» i Norge.

Normalt er det «å sende» barn på skolen å oppfatte som del av alle foreldres plikt, skolegang er både en plikt og en rett i Norge. Om asylsøkere sender barn i skolen, blir det i noens hoder ledd i en skummel plan, i et komplott mot den norske stat.

I et senere eksempel legger Kopperud tiggerne en visitt. Åpenbart har han tiggere med rombakgrunn i tankene, selv om han velger å ikke gjøre det eksplisitt. I en innskutt bisetning skriver han: «…systemet bak tiggeren,…» Det odiøse uttrykket her er «systemet». Påstanden om at det er et system, fortrinnsvis et kriminelt sådan, bak tiggere fra Romania, har blitt gjentatt til det kjedsommelige og har mer eller mindre blitt etablert som en «sannhet». En løgn blir ikke sannere om den gjentas mange ganger, selv om den kan bli oppfattet som sann.

Når man lar en kontroversiell påstand gli inn i en tekst, og gir den en funksjon som sannhet i teksten, som om den var udiskutabelt sann, har man gitt seg ut på en form for retorikk som er etisk forkastelig. En ide bak retorikken er at formen et budskap får, er viktigere enn innholdet i det, for at budskapet skal bli trodd.

Filosofen har forsøkt seg på å fremme noen tvilsomme politiske standpunkt som selvfølgelig sannhet. Jeg synes ikke forsøket hans var særlig elegant utført. Særlig moralsk redelig var det heller ikke.

Teknologikritiske pedagoger trekker et lettelsens sukk. Papir duger til mer enn toalettpapir.

Nyere forskning har sensasjonelt nok påvist enda en gang at vi blir bedre i det vi får opplæring og mye trening i; læring og trening virker! Denne gangen har man forsket på hvilket utbytte vi har av å lese på papir kontra det å lese på skjerm. Resultatet er rimelig entydig, «lesing av tekst på papir, gir en dypere og mer varig forståelse av innholdet enn om du leser den samme teksten på skjerm.» Konklusjonen er klar for teknologikritiske pedagoger – IKT i skolen er ikke bra.

Om man hadde tatt seg bryet med å undersøke hvor mye opplæring elever får på skolen, i henholdsvis det å lese på papir og i det å lese på skjerm, ville man oppdaget det alle fra før er rimelig klar over; i skolen undervises det primært i lesing på papir. Skjermlesingsopplæring er helt sekundært, selv i henhold til læreplanene. Om man videre tar seg tid til å studere i hvor stor utstrekning læreplanenes kompetansemål for bruk av IKT i undervisningen faktisk blir realisert ved norske skoler, ville man oppdaget at på det området er mye forsømt.

Alt i alt skulle det ikke være alt for dristig å spå at vi også i overskuelig fremtid vil være flinkere til å nyttiggjøre oss informasjonen vi leser på papir enn den vi leser på skjerm.

Det er også mange andre ting ved teknologiutviklingen i skolen det er grunn til å stille seg kritisk til: Hvor ble det av krittavla? Var det ikke litt overilet å gå over fra vedfyring til bruk av strømovner på skolene?

Å jobbe for andre innebærer tap av en del av egen frihet; tap av frihet vil alltid være en utfordring.

Vi kan like det eller mislike det, men inngår vi først i et kontraktsforhold med andre, som vi faktisk gjør når vi blir arbeidstakere, må vi tilpasse oss dette forholdet og anerkjenne det som en realitet. Vi forplikter oss til et forhold som innebærer en rekke plikter og rettigheter for de involverte parter.

Å jobbe for andre er i vår tid den vanligste måten å skaffe seg et utkomme på. Bare et mindretall velger andre alternativ, alternativ som innebærer større personlig frihet, ansvar og selvstendighet, men som forutsigelig nok ofte kan innebære en betydelig større risiko i forhold til det rent faktisk å klare å forsørge seg og sine, enn lønnsarbeid. Derfor opplever de fleste av oss lønnet arbeid som det normale, det mest fornuftige og det tryggeste. Det betyr ikke at det å jobbe for andre er risikofritt; noe ved selve arbeidet eller arbeidsplassens funksjonsmåte kan bli en uforholdsmessig stor belastning.

LØNNSSLAVERI

Som kjent handlet den amerikanske borgerkrigen, som kriger flest, ikke bare om en ting. Den handlet om mer enn en prinsipiell motstand mot slaveriet. Den handlet også om en kamp mellom to økonomiske systemer. Det ene basert på slaveri, det andre basert på lønnsarbeid. I det ene utførte slavene det verdiskapende arbeidet, i det andre var det arbeiderne som sto for verdiskapningen. Blant dem som vervet seg som soldater til nordstatenes hær, var det arbeidere som gikk ut i krigen med slagord mot både vanlig slaveri og mot det de kalte lønnsslaveri, eller lønnsarbeid som vi kaller det. De tenkte kanskje som Aristoteles: «Alt betalt arbeid suger ut og bryter ned sjelen.» Betalt arbeid begrenser friheten, vår autonomi.

Umiddelbart kan selve begrepet lønnsslaveri synes uforståelig for oss, selv om det, i likhet med beslektede uttrykk som gjeldsslaveri, var et vanlig brukt uttrykk for noen tiår tilbake også her i landet. I dag tenker vi helst at hele samfunnet ville bryte sammen uten lønnsarbeid. Det forholder seg ikke nødvendigvis slik.

Arbeidersoldatene i nordstatshæren var ikke latsabber som helst ville leve på trygd. Noe trygdesystem fantes da heller ikke i Nord-Amerika på 1860-tallet. Deres drøm og mål var å være frie og selvstendige med egen næringsvirksomhet. Det å være fri og selvstendig som sin egen arbeidsgiver var idealet. Et ideal mange fant det verdt å gå ut i krigen for.

Resultatet av krigen kjenner vi i dag. Slaveriet ble delvis opphevet. Lønnsarbeidet besto, det besto til den grad at de store konsernene, de store arbeidsgiverne, i USA etter hvert svulmet opp til uhåndterlige størrelser og i dag har en slik uhørt makt politisk og økonomisk, at de tilgodesees med blant annet et mildere skatteregime enn småbedriftene. Et regime som er konkurransevridende til de store konsernenes fordel. De kan i praksis langt på vei velge eget skattenivå. I noen tilfelle kan de velge det helt bort, samtidig som de mottar store subsidier fra staten. Slik kan mindre bedrifter bli forfordelt. Dette til tross for at det er de mindre bedriftene som sysselsetter flest og står for den største andelen av verdiskapningen i samfunnet. Dette betyr at det i dagens USA er vanskeligere enn tidligere å realisere en drøm om å arbeide seg opp og starte egen næringsvirksomhet. Som ansatt i et storkonsern kan en glemme alt som heter frihet og demokrati. Storkonsernene er totalitære bedrifter som i praksis fungerer som en næringslivets parallell til regimer «vi ikke liker å sammenligne oss med». I tillegg er det verdt å merke seg at det meste nyskapende utviklingsarbeidet skjer i de mindre bedriftene. Det er de små bedriftene som driver innovasjonen fremover.

Av ulike grunner er fagforeningsarbeid vanskelig i dagens USA. En grunn er en aktiv lovgivning, presset frem av storkonsernene, for å motarbeide fagforeningene. En annen grunn er at mange arbeidere den dag i dag oppfatter seg selv som næringsdrivende som midlertidig har sett seg nødt til å ta til takke med å arbeide for andre. I deres selvforståelse er de egentlig selvstendige næringsdrivende som ennå ikke har klart å etablere sin egen næringsvirksomhet. De har ennå ikke klart å etablere egen bedrift, de har ennå ikke hatt suksess, men drømmen om suksess har de fortsatt. De har fortsatt den amerikanske drømmen. Det kan ikke utelukkes at de burde hatt en annen drøm, en drøm om solidaritet arbeidere i mellom. Enn så lenge tar de til takke med unaturlig lave lønninger, mens de drømmer videre.

LØNNSARBEID UNDER UTVIKLING

De fleste av oss er arbeidstakere. Vi jobber for andre. Vi kan like det eller mislike det, uansett er det en realitet vi må forholde oss til. Når vi har gått inn i et arbeidsforhold, må vi realitetsorientere oss i forhold til de pliktene vi har påtatt oss. Å være arbeidstaker innebærer ikke bare en rekke plikter, det innebærer også at vi har en del rettigheter. Vi har rettigheter ikke bare i forhold til arbeidsgiver, vi har også rettigheter i forhold til våre kolleger. I begge forhold må det forventes at vi gjør vår plikt og krever vår rett.

På en arbeidsplass vil det normalt finnes folk med ulike evner og ulike behov. De er ulike i evner og behov, men de har den samme retten til å bli ivaretatt av arbeidsgivere, fagforeninger og kolleger. Dette gjelder ikke minst under endringsprosesser på arbeidsplassene. De fleste arbeidsplasser i vår tid er under press for å utvikle seg, følgelig trenger de fleste offentlige og private bedrifter noen arbeidstakere som har endringsevne. For å ha endringsevne må en også ha endringsvilje – og betydelig arbeidskapasitet.

Noen arbeidstakere opplever endringer i seg selv som en kilde til usikkerhet og stress. Endringsprosesser på arbeidsplassen kan utgjøre en psykisk belastning for dem, en belastning de kan trenge hjelp for å håndtere. For at belastningene ikke skal føre til varige skader, er det ideelt sett arbeidsgivers og fagforeningenes oppgave å skjerme arbeidstakere med begrenset endringsevne, fra mulige skadevirkninger for dem, som følge av endringsprosessene.

Å motsette seg endringer trenger ikke være uttrykk for makelighet. Tvert i mot. Det er som den svenske forfatteren og politikeren Zeth Höglund skrev: «Aldri blir det brukt så mye energi som når noe skal hindres.»

UTVIKLINGSBEHOV

Noen arbeidstakere har behov for endring og utvikling. På arbeidsplasser der lite eller ingen utvikling finner sted, vil arbeidstakere med endrings- og utviklingsbehov kunne oppleve frustrasjon og stress ved at endringer ikke finner sted eller at endringsprosessene oppleves å ta for lang tid. De øyner hva som bør gjøres for å sikre kvalitetsheving av eget og andres arbeid, de klør i fingrene etter å gjøre en innsats for forbedringer av virksomheten, men deres energi og kreativitet møter for ofte en vegg av hindringer og motvilje mot endringer, selv om endringene innebærer forandringer til det bedre. De opplever nok den samme frustrasjonen Henrik Wergeland ga uttrykk for da han skrev: «Hvi skrider menneskeheten så langsomt frem?» I vår tid har vi lett for å tro at endringsvillige arbeidstakere med stor gjennomføringsevne når det gjelder nye prosjekter og det meste annet, automatisk blir betraktet som verdifulle for arbeidsplassen og at en ikke trenger å vie dem noen ivaretakende oppmerksomhet. Imidlertid har også slike arbeidstakere behov for å bli ivaretatt av arbeidsgiver, og helst også av fagforeningene.

Disse to gruppene, de endringsvegrende og endringsivrige, kan lett komme i et motsetningsforhold. På begynnelsen av en endringsprosess vil de som vegrer seg mot endringer naturlig nok være i flertall på arbeidsplassen. Ved dette flertallet vil de kunne utøve en makt over mindretallet. En slik utviklingshindrende makt kan sjelden betraktes som legitim. Når slike motsetninger relativt forutsigelig oppstår, er det ledelsen ved arbeidsplassen som har ansvaret for å rydde opp i motsetningsforholdene ved å klargjøre hva bedriftsledelsen vil. Om ledelsen ikke håndterer denne sin oppgave på en god måte, vil både endringsprosessen og arbeidstakere bli skadelidende, da helst de som måtte utgjøre mindretallet ved arbeidsplassen. Hvilket i utgangspunktet vil være de kreative innovatørene.

Mindretallet bærer den kommende sannheten. En sannhet som er verdt å kjempe for, er en sannhet det koster noe for den enkelte å fremme. Å jobbe for utvikling er å jobbe for at en ny sannhet, en ny virkelighet, skal vokse frem. Det koster å jobbe for fremskritt og det gir ikke nødvendigvis resultater. Den nye sannheten er som løvetann, den må kjempe for å overleve. Om sannheten til slutt blir omfavnet av flertallet og blir allment akseptert, mister den fort de kreatives interesse. Den blir infisert av løgn, løgnen om at det endelige målet er nådd, at det ikke går noen vei videre. For de nyskapende har gårsdagens sannhet først og fremst verdi som grunnlag for fremvekst av en ny sannhet, en ny virkelighet som må arbeides frem. De kreative arbeidstakerne må videre. Det kan vanskelig finnes noen god grunn til å hindre dem i å søke nye mål.

BUTIKK I ENDRING

En butikk drives helst etter retningslinjer definert av butikkens ledelse. Den enkelte butikkansatte forventes å arbeide i tråd med disse retningslinjene. Om en ansatt mener det er etisk forkastelig å plassere godteri ved kassene, som er en velkjent salgsfremmende plassering av varer, har den ansatte ikke anledning til å begynne å flytte om på varene etter eget forgodtbefinnende, legge epler i stativene ved kassen og legge sjokolade og sukkertøy i fruktavdelingen. Om ledelsen i butikken ønsker å øke omsetningen ved å selge øl og røyk til mindreårige, trenger de ansatte ikke å etterkomme et slikt ønske. Tvert i mot, de vil ha en plikt til å motarbeide tiltaket og rapportere lovbruddet. De bør i begge de tenkte tilfellene ta problematikken opp med sine ledere, selv om det kan koste. Om en ansatt mener det er etisk forkastelig å omsette rusgift i det hele tatt, hvilket det er gode grunner for å mene, bør vedkommende søke seg til et annet sted å jobbe enn Vinmonopolet eller andre steder der rusmidler selges.

I noen tilfeller vil det kunne være korrekt av en ansatt egenmektig å gripe inn i omsetningen i butikken. Om vedkommende får kunnskap om at en vare, som norske epler, inneholder for store mengder giftstoffer, er det eneste riktige å stoppe salget av varene øyeblikkelig, uten først å gå den formelle veien via butikkens ledelse. Om den ansattes opplysninger i et slikt tilfelle skulle vise seg å ikke stemme, bør han eller hun likevel få en viss anerkjennelse fra sin arbeidsgiver for utvist handlekraft. I mange tilfelle er det bedre å ta feil enn å ta sjansen på å ikke ha rett.

Om en butikkansatt har tilegnet seg særlige talenter i forhold til kundebehandling, og dermed er i stand til å gjøre en bedre jobb enn de øvrige ansatte, og ved det bidra til økt omsetning i butikken og større kundetilfredshet, har hverken kollegene eller ledelsen noen etisk eller demokratisk rett til å forlange at vedkommende skal gjøre en dårligere jobb enn det han eller hun ønsker eller er i stand til å gjøre. Å utvikle seg og fritt få bruke sine talenter i jobbsammenheng, er et grunnleggende behov hos de mange yrkesutøvere. Dette bør anses som en rettighet. Å hindre kolleger i å utvikle seg og eget arbeid, nekte dem friheten til å utvikle sine evner og til å nyte yrkesstoltheten ved vel utført arbeid, å rigid håndheve Janteloven på arbeidsplassen, kan ikke regnes som noen rettighet og vil i det lange løp ikke være formålstjenlig.

EN LEDELSE MÅ VITE HVA DEN VIL

Om arbeidsplassens ledelse ber en ansatt om å tilegne seg nye kunnskaper, nye arbeidsmetoder, må den ansatte kunne forvente ledelsens interesse for og fulle støtte i utviklingsarbeidet, hele veien fra oppstart til sluttføring. Blant annet må ledelsen være så oppdatert og involvert i det innovative arbeidet, at de kan gi tilbakemeldinger i forhold til om utviklingen går i ønsket retning eller ikke. Skulle ledelsen på noe tidspunkt komme til at de nye arbeidsmetodene ikke skal tas i bruk likevel, har den en plikt til å informere den ansatte om dette på en profesjonell og ivaretakende måte. Hele veien har den innovative medarbeideren krav på anerkjennelse og respekt for sitt nyskapende arbeid. Ikke minst plikter en ledelse å opparbeide seg en viss innsikt i hva utviklingsarbeidet vil innebære, hva det krever av innsats og hvilke endringer det vil medføre for arbeidsplassen, før den ber ansatte starte på nybrottsarbeidet. Kort sagt må ledelsen vite hva den vil. Og ha styrke til gjennom tid å fortsette å ville det den vil.

INITIERING AV ENDRINGER

For å få til endringer er ledelsen ved arbeidsplassen avhengig av arbeidstakere med evne til å gjennomføre endringer og vilje til å gjøre den jobben som er nødvendig for at slike endringer skal kunne finne sted. For å ivareta slike innovative og antatt verdifulle medarbeidere, er det en rekke forhold ledelsen ved arbeidsplassen må ta inn over seg.

Før en i det hele tatt initierer et nytt prosjekt, må ledelsen overveie om den virkelig ønsker å gjennomføre prosjektet. Den må overveie hva den vil med prosjektet, hvilken hensikt det har, hvilke menneskelige og økonomiske omkostninger det vil få, og hvordan det skal gjennomføres. Målet og veien til målet må klargjøres før arbeidstakere blir satt på oppgaven med å realisere prosjektet. Når arbeidet med gjennomføringen av prosjektet først er satt i gang, er det ledelsens plikt å støtte opp om arbeidet som gjøres av dem som skal gjennomføre det – og å klargjøre for alle ansatte, også for dem som ikke er eller ønsker å bli involvert i prosjektet, at arbeidsplassens ledelse står bak prosjektet og ønsker det gjennomført.

I vår tid blir bedriftsledelser hyppig byttet ut. Når en ny ledelse overtar styringen i en bedrift, har denne ledelsen det samme ansvaret for innovatørene og deres arbeid, som de ville hatt om det var dem selv som tok initiativet til å sette det i gang i utgangspunktet.

Hvis ledelsen ved en arbeidsplass ikke er lojale mot dem som er involvert i utviklingsarbeid på arbeidsplassen, vil disse arbeidstakere forutsigelig oppleve mye unødvendig motgang som ventelig vil føre til like unødvendige psykiske belastninger og redusert tilfredshet med eget arbeid. Hvilket ikke skulle være noen oppsiktsvekkende påstand, bare elementær arbeidspsykologi. Sviktende støtte til arbeidstakere som går i bresjen for innovativt arbeid ledelsen selv tar initiativ til, vil i beste fall kunne føre til oppsigelse, i verste fall til varig uførhet. I begge tilfelle mister arbeidsplassen en medarbeider bedriften har bruk for.

DEMOKRATISK UNDERSKUDD PÅ ARBEIDSPLASSEN

Arbeidet som utføres på en arbeidsplass bestemmes ofte av instanser utenfor arbeidsstedet. Dette kan eksempelvis være et offentlig departement som i sin tur er underlagt demokratisk styring fra våre folkevalgte politikere. Om arbeidet på slike arbeidsplasser ikke blir gjennomført i henhold til lovverket, som for eksempel læreplaner i skolen, oppstår det et demokratisk problem. De demokratisk besluttede tiltakene blir ikke gjennomført. Elevene får ikke den undervisning de har krav på. Oppnår ikke et tilstrekkelig antall av elevene den kompetansen læreplanene beskriver, må deres kommende arbeidsplasser bruke tid og ressurser på å lære dem opp.

Noen forhold ved en arbeidsplass kan reguleres av kollegiet selv. At noen forhold kan reguleres av kollegiet og andre ikke, betyr at det må være en klar grenseoppgang mellom saker arbeidstakerne har rett til å bestemme over, herunder hva som er fagforeningenes domene, og hvilke saker de ikke har rett til å avgjøre.

Når beslutninger skal tas på en arbeidsplass, er det gjerne flertallsbeslutninger som gjelder. Mange svever i den villfarelse at demokrati innebærer at flertallet bestemmer, uinnskrenket. At flertallet bestemmer er ett viktig kjennetegn på demokrati. Imidlertid er det også slik at flertallet har plikt til åivareta mindretallets interesser. Blir flertallet brukt til å undertrykke mindretallet, står vi overfor det som betegnes som flertallsdiktatur, et tyranni ved flertallet. Eksempelvis kan arbeidstakere ikke gjøre vedtak som binder enkelte arbeidstakere til å redusere kvaliteten av eget arbeid. Det å være henvist til å senke standarden på eget arbeid er noe som for de fleste vil føre til redusert jobbtilfredshet og dårligere trivsel på arbeidsplassen. Det vil kunne føre til tap av mening ved arbeidet.

Det finnes områder der folk på en arbeidsplass nok kan forsøke å pålegge hverandre oppgaver ved hjelp av flertallsavgjørelser, som å bake kake til lunsjen hver dag, for å ta et trivielt eksempel, men der det ikke foreligger noe rimelig grunnlag slike avgjørelser kan forankres i. Det er ikke alt som kan underlegges flertallsbeslutninger.

LEDELSE

I vår tid stilles det spørsmål ved det meste, det forhindrer ikke at vi stort sett er vanetenkere, bundet av språket. Når vi diskuterer ledelse, så antar vi uten videre at ledelse er noe som eksisterer. Som vi vet, er det mulig å snakke om slikt som ikke finnes.

Det stilles spørsmål ved om vi trenger ledelse, eller rent ut sagt om ledelse finnes. Det antas av enkelte at det en arbeidsplass trenger for å fungere, er noen som tilrettelegger for at arbeidet skal kunne gjennomføres slik det er ment å skulle gjennomføres. Det er de som utfører arbeidet som egentlig leder an i det. Arbeidstakere leder i det store og hele seg selv, hevdes det. Det kan være som det vil med den debatten. En arbeidsplass trenger noen som kan ta ansvar for at arbeidet som utføres har mål og mening. Det er selvfølgelig også en forutsetning at det er noen av de ansatte ved arbeidsplassen som er i stand til å utføre det meningsfulle utviklingsarbeidet som til en hver tid er nødvendig. Mangler slike medarbeidere, vil en privat bedrift før eller siden trolig gå konkurs, en offentlig bedrift vil ofte kunne hangle videre på et vis.

I anledning påsken er det vel verdt å stoppe opp og tenke litt på ham, den ene disippelen, som gjorde det som var nødvendig for at Guds store plan skulle lykkes, planen for å redde menneskeheten fra evig fortapelse.

Minnes ham som Gud allerede hadde forutsett skulle få en viktig rolle i planen. Takken for innsatsen hans ble evig fordømmelse, blant mennesker.

Som kjent er kirken bygget på Peter, den disippelen som forsøkte å forhindre den store redningsplanen for menneskeheten, den planen som skulle sikre vår frelse. Han som var den eneste blant de tolv som Jesus fordømte for å gå Satans ærend. Kirken bygger ikke på Judas, den disippelen som gjorde det som måtte gjøres for at Herrens vilje skulle skje, for at Jesus skulle kunne ofre seg for våre synder.

• «Fra da av begynte Jesus Kristus å gjøre det klart for disiplene sine at han måtte dra til Jerusalem, og at de eldste, overprestene og de skriftlærde skulle la ham lide mye. Han skulle bli slått i hjel, og den tredje dagen skulle han reises opp. Da tok Peter ham til side og ga seg til å irettesette ham: «Gud fri deg, Herre! Dette må aldri hende deg.» Men Jesus snudde seg og sa til Peter: «Vik bak meg, Satan! Du vil føre meg til fall. Du har ikke tanke for det som Gud vil, bare for det som mennesker vil.»» (Matt 16, 21-23)

Og senere skulle den samme Peter, forutsigelig nok, fornekte Jesus. Judas, han som i følge Det nye testamentet ikke bare døde en gang, men to ganger, han ble – og delte Jesu skjebne. Som Jens Bjørneboe presist formulerte det i diktet Ischariot: «Så var vi begge frukt – på hvert vårt tre. (…) De andre – flyktet: Bare vi to ble.»

At Judas hang seg, som en angrende synder, en angrende synder som kunne få tilgivelse, og delte Jesu skjebne, var ikke godt nok for Peter. Han hevdet senere for apostlene at Judas ikke angret, ikke forsøkte å gi tilbake sølvpengene, men tvert i mot gikk hen og kjøpte en åker for dem. På åkeren skal den samme Judas, med Peters ord, ha hatt en stygg fallulykke, en ulykke som vi må tro viste Guds hevn over en forherdet synder. En synder som bare hadde en evighet i Helvete foran seg.

• «For lønnen han fikk for ugjerningen sin, kjøpte han en åker. Men han falt hodestups så buken revnet og alle innvollene veltet ut.» (Apg. 1, 18)

Slik ble den som sikret gjennomføringen av Guds plan til en utstøtt i kristenhetens store fortelling, mens han som Herren fordømte som Satan, han er den fremste blant de hellige menn. Forstå det den som kan.

For Fremskrittspartiets forhenværende formann og tidligere partieier, Carl I. Hagen, handler det meste om innvandrere og asylsøkere, også når han skal skrive om bruk av penger fra pensjonsfondet til sykehusbehandling og sykehjem.

Under tittelen «Fri adgang til pensjonsfondet», i Dagsavisen onsdag 13. mars 2013, har Carl I. Hagen en artikkel der han argumenterer mot statsministerens påstand om at Fremskrittspartiet vil gi sykehusene «fri adgang til pensjonsfondet». Debatten om pensjonsfondet og bruken av det, er sikkert en interessant debatt i seg selv, men det var ikke nettopp temaet om pensjonsfondet som vekket min interesse da jeg leste Hagens artikkel.

Verdige i uverdige trengende

I «gode gamle dager», da fattige var fattige og de rike var rike, delte man gjerne de nødstedte inn i verdige og uverdige trengende. De som var fattige på rett måte, de ydmyke og ydmykede, skulle få hjelp, de fattige som ble gjenstand for de velståendes forakt, gjerne de med selvfølelsen intakt, skulle ikke få hjelp. Denne tradisjonen skriver Hagen seg inn i. På behendig vis klarer han å dele inn vår tids mottakere av penger fra pensjonsfondet inn i de samme kategorier av verdige og uverdige trengende.

I gruppen som vi kan kalle for Hagens verdige, finner vi syke som får sykepenger, arbeidsledige på arbeidsledighetstrygd, studenter som får stipend og nybakte foreldre som får betalt svangerskapspermisjon. De som kommer i gruppen uverdige mottakere av penger fra pensjonsfondet er de som blir tiltalt for mord, ran eller voldtekt, her bruker han 22. juli-terroristen som eksempel, asylsøkere, utlendinger som trenger tolk og flyktninger.

Asylsøkere og mordere

For virkelig å understreke hvem som utgjør de verste av de uverdige, skriver Hagen i siste lille avsnitt av sitt innlegg om «asylsøkere og mordere» og setter disse to, for ham suspekte, gruppene opp mot «pleietrengende eldre og behandlingstrengende syke». Hvordan det å flykte fra krig eller politisk eller religiøst motivert forfølgelse, for så å søke asyl i et annet land, som for eksempel Norge, er sammenlignbart med å være mordere, må man nok dele Fremskrittspartiets underlige verdensbilde for å forstå. Ved å bruke en massemorder som var medlem av det nevnte partiet i det meste av sitt voksne liv, og som dermed fikk sin virkelighetsforståelse formet gjennom denne tilknytningen, som eksempel, vitner om dårlig dømmekraft og en sedvanlig frekkhet fra Hagens side. 

Om man har lyst kan man undre over om en bedrift er et menneske med medmenneskelig omsorg eller en person med personlige juridiske rettigheter. Eller man kan nøye seg med å slå fast at en bedrift er en bedrift.

I artikkelen «Bedrifter er ikke medmennesker», som ble publisert i Dagsavisen mandag 4. mars 2013, drøfter Tristan Dupré fra Fremskrittspartiets ungdom, hva bedrifter ikke er. Vi blir som regel ikke så veldig mye klokere av å få vite hva noe ikke er. Når noen redegjør for hva noe ikke er, venter man ofte at de skal gi et hint om hva det aktuelle noe er. Artikkelforfatteren røper ikke klart hva han mener en bedrift er, men det virker som han tror en bedrift ikke har noe med menneskelig aktivitet å gjøre.

Idealistisk markedsliberalisme

Ikke for det, påstanden til Dupré, om at bedrifter ikke er medmennesker, kan være dristig nok, den er tilsynelatende kontroversiell innen den nykonservative bevegelsen, som han synes å tilhøre. I USA har den samme bevegelsen, gjennom sine aktivister i GOP (Det republikanske partiet) og Teselskapsbevegelsen, fått gjennomslag for at bedrifter er personer. Rettere sagt kan bedrifter velge om de er personer eller bedrifter, i juridisk forstand, alt avhengig av hva som til en hver tid måtte være i bedriftens interesse. Dette innebærer imidlertid ikke at personer kan velge å bli behandlet som bedrifter, om de skulle mene å ha noe å tjene på det. Friheten til å velge omfatter, som mye annet i vår liberalistiske verden, bare dem med stor økonomisk, og dermed også politisk, makt. I den grad Dupré er på kollisjonskurs med sine amerikanske forbilder, så får han ordne det internt i den internasjonale nykonservative bevegelsen. Vi kan i så fall imøtese resultatet av avklaringen med spenning.

Artikkelen til Dupré fremstår som ambisiøs og frembringer fragmenter av markedsliberalistisk tankegang. I likhet med ideologien markedsliberalismen, så har også hans artikkel bare svak forbindelse med virkeligheten. Artikkelen er med andre ord både virkelighetsfjern og usammenhengende, den er idealistisk.

Grådig veldedighet

Tilsynelatende er ambisjonen å fremme tradisjonell veldedighet, der den rike deler noen smuler av sin tilegnede eller tilranede rikdom, med et utvalg «verdige» fattige. Noe som i vår tid kalles CSR (Corporate social responsibility). I et lite avsnitt tegner forfatteren et riss av de siste 300 årenes historie der utviklingen mer eller mindre, etter hans mening, har blitt drevet frem av bedriftenes «rolle som profittmaksimerende institusjoner». Ikke ett ord om de ansattes innsats eller bedriftenes lettvinte adgang til naturressurser, ofte med svært begrenset behov for å betale for de ressursene som de utnytter. Han mener at «bedriftsstyrets ansvar utelukkende består i å tjene eiernes interesser» og har dermed ikke fått med seg at bedriftsstyrenes interesse i vår tid vesentlig er å bevilge seg selv og lederne for bedriftene store lønninger og bonuser, ofte på tvers av de faktiske eiernes interesser. Både lønningene og bonusene har blitt frikoblet fra den enkeltes talent, innsats og suksess, i vår tid. Det eneste gjeldende suksesskriteriet er størrelsen på egen bonus.

Nå er det mange bedrifter opp gjennom historien der eierne har lagt vesentlig vekt på de ansattes og lokalsamfunnets ve og vel, uten at de har tapt på det. Selv eiere av «profittmaksimerende» bedrifter, som tar hensyn til folk og samfunn, har gitt store bidrag til «framskrittet». Vår tids økonomiske tilbakeskritt er nå en gang langt på vei en følge av grådige bedriftsstyrers uansvarlige omgang med eiernes penger og samfunnets ressurser. Styrene i de store selskapene har vært mer opptatt av egne bonuser enn av bedriftenes overskudd.

En bedrift er en bedrift

Fremskrittspartipolitikeren gjør i et kort avsnitt et poeng ut av hvor smart det er med arbeidsdeling, at vi ikke alle melker kuer, fører regnskap, er piloter, syr klær, bygger hus, produserer biler eller oljeplattformer – og så videre, men at vi har hver våre spesialiserte arbeidsoppgaver. At dette er en «vinn-vinn-situasjon», har vi vel alle oppfattet. Så også økonomer av alle politiske avskygninger. Redegjørelsen hans mangler en klar sammenheng med neste korte avsnitt, som inneholder kjernebudskapet hans, som i sin helhet lyder: «Bedrifter er ikke flinke til å være medmennesker, bedrifter er flinke til å maksimere profitt og burde holde seg til det.» Rent bortsett fra at bedrifter kan kalle seg for mennesker i USA, så er vi vel alle innforstått med at bedrifter, kjedelig nok, er bedrifter og at mennesker er mennesker, mange av oss er til og med medmennesker. På samme måte er en stein en stein. Mennesker kan få steiner til å fly gjennom luften – og mennesker får bedrifter til å fungere. Bedrifter driver ikke seg selv. Bedrifter er det vi mennesker gjør dem til. De drives etter vår vilje. Vil vi gjøre bedrifter til menneskefiendtlige monstre, så kan vi det, men det er vi, menneskene, som gjør dem til hva de, og samfunnet, blir. Europa blir i dag ridd av arbeidsledighet og økonomisk krise, nettopp fordi grådige, bedriftskontrollerende mennesker bare tok, og tar, hensyn til egen vinning og ikke til bedriftens og samfunnets ve og vel. En bedrift henger ikke i luften, frikoblet fra virkelighetens traurige verden.

Markedet trenger en aktiv stat

Det er ikke samfunnets eller menneskenes ve og vel Dupré er opptatt av. Han ønsker å fremme en ytterligere avregulering av markedet, med en enda mer passiv stat. Noe som vil føre verden ut i enda verre økonomisk krise. For at markedsliberalismen, som han synes å hylle, skal fungere, er markedet avhengig av en aktivstat som griper resolutt inn mot en hver tendens til dannelse av monopoler i deler av markedet. Med passivt maktesløse stater forvitrer det frie markedet og vi ender opp med markedsdiktatur der store selskap har en, bokstavelig talt, grenseløs makt.

Fpu-politikeren ønsker at bedriftene skal «kunne skape velstand i fred og ro». Det de umenneskelige bedriftsstyrene er i ferd med å skape i Europa i dag, er sosial nød, opptøyer og en stadig mer voldelig politisk virkelighet. Det kan rett og slett ende med revolusjon eller andre ubehageligheter i enkelte land.

Den elendigheten som brer seg i dag, og som enkelte økonomer mener også vil ramme Norge, kan neppe døyves ved veldedige sammenkomster i CSR-ånd, der steinrike mennesker holder overdådige selskaper under påskudd av å samle inn penger til noen av dem som har mistet alt de eier, som en følge av den håpløse virkeligheten styrene i mange av vår tids største konsern har bidratt til å skape ved sin inkompetanse, grådighet og fornektelse av muligheten av å være sanne medmennesker. For å komme ut av dagens økonomiske uføre er jobb nummer en å få på plass et realistisk skattetrykk for de store bedriftene og å få bukt med de latterlig høye lønningene og bonusene til styremedlemmer og ansatte konsernledere – og å sparke grådige og inkompetente folk ut av bedriftsstyrene. Og ikke minst å få statene til å gjøre jobben sin med å kontrollere markedet.

Et sjokkerende møte med en ukjent og unorsk ukultur.

Ganske spontant stakk jeg innom pizzaen ved Jernbanetorget i Oslo. Det var middagstid og jeg var sulten. Det var noe over halvfullt i lokalet. Jeg fikk snart anvist bord av en hyggelig og effektiv svensktalende servitør. Mens jeg satt og betraktet menyen ble jeg i økende grad distrahert av de andre i lokalet og deres fremmedartede oppførsel. De ble mer og mer høyrøstet og virret til stadighet formålsløst rundt i lokalet. Slik virket det i alle fall på meg, at virringen var formålsløs, mener jeg. Snart hadde desibelnivået i rommet overskredet det som kan regnes som dannet på et offentlig spisested. Det gikk etter hvert opp for meg at de alle var fjernkulturelle. Da jeg tillot meg å betrakte dem, overveiende om jeg skulle be dem dempe seg, oppdaget jeg at de alle hadde et rødt merke på jakkeslaget – og det var ikke akkurat en rød knapp til støtte for aksjonen mot vold mot kvinner, for å si det sånn. Jakkemerkene viste knallrøde epler! Da jeg oppdaget det, var det som å få et slag i mellomgulvet. Jeg gispet etter luft.

Jeg kjente uroen øke i kroppen. Spisestedet var rett og slett okkupert av disse folkene. Det var ingen mennesker jeg kunne assosiere meg med i lokalet. Verken språklig eller kulturelt. Resolutt reiste jeg meg og gikk ut av pizzarestauranten. Vel ute kjente jeg skjelvingen i knærne. Hendene dirret da jeg febrilsk sjekket om lommeboka og klokka fremdeles var på plass. Lettet, men like sulten, innså jeg at jeg hadde sluppet helskinnet fra den sjokkerende hendelsen. Det er ikke hver dag man opplever å bli kringsatt av fjernkulturelle Fremskrittsparti-medlemmer med et inadekvat dannelsesnivå, etter tradisjonell norsk standard.