Debatt

Hardcore country og musikalske monstre

Countrymusikkens grenseoppganger speiles ikke bare i selve musikken, men avtegner seg også i det sosiale liv. Som dominans.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Få akademikere har satt spor etter seg som den franske sosiologen Pierre Bourdieu (1930-2002). Flere av hans begreper har funnet veien ut av fagbøkene og inn i dagligspråket til kultur- og utdanningsklassen. Det er relativt sjelden kost. Mange vil kjenne igjen begreper som ‘kulturell kapital’ og ‘sosiale felt’. Med kulturell kapital mener Bourdieu blant annet folks evne til å te seg som forventet og hvilke kulturelle ressurser (bøker, biler, musikk, mote osv.) de tar i bruk for å oppnå anerkjennelse. Denne oppførselen og disse ressursene vil variere fra ett sosialt felt til ett annet. Feltene kan sammenlignes med samfunnsområder. Skolen, kulturlivet, vitenskapen, politikken og populærmusikken kan alle forstås som sosiale felt i tråd med Bourdieus analytiske hensikt.

Den amerikanske sosiologen Richard A. Peterson (1932-2010) brukte også analytiske begreper som vil vekke gjenklang hos mange. Han lanserte begrepet om den ‘kulturelle alteteren’, som eksempelvis kan vise til bred musikksmak, eller i det minste til en respektfull holdning ovenfor mangfoldet av musikkuttrykk. I dag hevder mange at de er altetende når det kommer til musikk – at de liker eller tolererer musikk på tvers av ulike sjangre. Å være altetende var lenge et tegn på distinksjon, en form for kulturell kapital.

Mindre kjent er det at Peterson også var pioner innen forskning på countrymusikk. I den forbindelse lanserte han en teori om hvordan countrymusikkens popularitet i USA svinger fra ‘hard-core’ country til ‘soft-shell’ country, og derfra tilbake til ‘hard-core’ osv., ikke ulikt de trender, reaksjoner og motreaksjoner vi har sett innenfor rocken. Ifølge Peterson, er ‘hard-core’ country typisk bærer av nære, uformelle og rustikke musikalske egenskaper, mens ‘soft-shell’ country motsatt er distansert, formalisert og glatt. Musikkuttrykk i den førstnevnte kategorien beskrives gjerne som ekte og verdifulle, mens uttrykk i den sistnevnte kategorien heller omtales som falske og verdiløse.

I feltet for countrymusikk er beskjeftigelse med ulike hard-core uttrykk en type kulturell kapital. Det kan forstås som gangbar valuta som lettere gir kred enn det omgang med soft-shell country gjør. Bakersfield, Honky-tonk og Outlaw er hard-core country. Nashville, Countrypolitan og Bro-country er soft-shell. Kred møter dis-kred, som hovedregel.

I juni i år spilte den amerikanske artisten Doug Seegers konsert i Oslo. Han medelte fra scenen at han spiller "hardcore country music". Utsagnet fant så veien til musikkbloggen Dust of Daylight. Her har det blitt referert et par ganger i direkte opposisjon til americana-sjangeren, som artisten Hannah Aldridge ifølge samme blogg omtaler som "det nye store monsteret til musikkindustrien". Disse artistene er begge relevante tidsvitner hva angår situasjonen i USA. Uttalelsene deres bidrar til å forrykke populærmusikkens grenseoppganger.

Tendensen er synlig også i det større bildet. Billboard har kartlagt og rangert den mestselgende countrymusikken de siste 50 årene. De mest populære artistene gjennom hele perioden er George Strait, Merle Haggard og Willie Nelson – alle rojale representanter for hardcore country og ditto verdier. Siden musikkonsumet i senere tid har dreid mot digital nedlasting og strømming av singler, rangeres også enkeltlåter. Innen countrymusikken selger Florida Georgia Line, Lady Antebellum og Taylor Swifts formelbaserte countrypoplåter best av alle digitalt. Dette er blankpolerte, langt fra puritanske, monsterhits. Umiskjennelig softshell.

Pendelbevegelsen mellom hva som er hva, og hva som er populært på bekostning av noe annet, ser derfor ut til å fortsette ufortrødent videre. Peterson hadde nok nikket gjenkjennende til utviklingen. Samtidig insisterer den dominerende klassen av musikere, bloggere, kritikere og forskere mer eller mindre innlysende på sin makt til å definere hva som er bra, hvem som er musikkens monstre og messiaser, og hva den legitime kulturelle kapitalen i countryfeltet til enhver tid skal bestå av. Bourdieu hadde antakelig nikket gjenkjennende han også.

PS: Denne tematikken følges opp når Høgskolen i Hedmark inviterer til det populærvitenskapelige arrangementet 'Grenseløs twang: Tre artister fra Hedmark, tre måter å gjøre country på' under årets Forskningsdager. Arrangementet finner sted lørdag 24. september kl. 15 på Gregers i Hamar. Her vil countrymusikkens grenseoppganger bli belyst idet tre lokale countryartister møter musikkforskere på scenen. Arrangementet er gratis og åpent for alle.

Les mer om ‘Grenseløs twang’ og artistene som deltar, på Forskningsdagenes hjemmesider:

http://www.forskningsdagene.no/artikler/country-har-blitt-mer-stuerent

Mer fra: Debatt