En søppelbil står parkert i sykkelfeltet i Thorvald Meyers gate. Han står forsåvidt ulovlig, men ett sted skal han jo stå for å få gjort jobben sin. Idet jeg kommer oppover begynner han likevel å kjøre nedover mot meg og skråne inn mot fortauskanten, som jeg var klemt inne mot. Med et barn på bagasjebrettet, er man alltid litt mer på vakt, så jeg roper og spør hvorfor han ikke ventet i fem sekunder før han kjørte. Svaret er ikke verdt å gjengi.
Situasjonen var ikke farlig, men likevel et uttrykk for mangelen på samarbeid mellom bilister og syklister, med eller uten elektrisk motor. Den er dessuten bare den første av i alt seks på vei til jobb i går.
Episode to hadde endt opp i avisa, hvis jeg hadde stått på krava. Nedover mot sentrum langs Toftes gate er det sykkelfelt hele veien. Alle biler bryter fartsgrensa forbi Grünerløkka skole og i nedoverbakken langs Sofienbergparken får alle rullende god fart. I krysset mellom Toftes gate og Sofienberggata får veien en knekk mot høyre som gjør at bilene kjører rett over sykkelfeltet hvis de ikke passer på å følge veibanen. De kutter svingen. Mannen i den hvite lastebilen hadde kjørt meg rett ned eller klemt meg ihjel mot den parkerte bilen på høyre side hvis jeg hadde hatt tillit til at han bak rattet hadde fulgt med. Og vist hensyn. Av erfaring har jeg ingen tro på det.
To hundre meter lenger ned møter Toftes gate Nordre gate. Igjen hadde jeg tapt brutalt hvis jeg hadde stått på krava. BMW-en blinket til høyre og åpenbart uten å se i speilet svingte han. Jeg legger til at det var såpeglatt på grunn av regnet.
Antallet drepte i trafikken har gått jevnt og trutt nedover de siste tiårene. Men fra 2015 til 2016 gikk antallet døde bak styret opp fra 5 til 12. Mer enn en dobling nasjonalt. I Oslo har Aftenposten kommet fram til at antallet personskader i forbindelse med sykling har økt med 340 prosent fra 2001 til 2014. Og siden har det blitt langt flere syklister i byen. Vi har ifølge en forsker ved Transportøkonomisk institutt hatt «Nordens dårligste tilrettelegging for sykkel». Det har gitt en elendig kultur for sykkel i denne byen, som daglig gir farlige utslag.
Episode fire: I krysset Torggata/Hausmannsgate kom en motorsyklist over i minst 100 på gult. Hundre meter før lyskrysset ga han full gass på våt veibane for å rekke over. Jeg håper det han skulle rekke var veldig, veldig viktig.
Episode fem, nå er vi veldig nær en fatal overskrift: Forbi meg nedover Torggata kom en elsyklist i vill fart. De får det, disse nye elfantomene. Og jeg har venta på at det en dag skulle smelle. På tunge, store sykler feier de gjennom boligstrøk og gågater, tilsynelatende uten å tenke på at det de sitter på i praksis er mopeder. Når bilen kom fra høyre, hadde ikke min overmann sjanse til å stoppe og overholde sin vikeplikt. Full brems ga sleng på sykkelen og mannen ble kastet framover. Det gikk bra, men det hadde det på ingen måte trengt å gjøre.
Episode seks: I krysset ved Politidirektoratet og Oslo samfunnshus er det veldig trangt. Det står mange gående og syklister og venter på grønt. Når den mange tonn tunge 37-bussen feier forbi på klokkeklart rødt, er det flaks at ingen har satset på at rødt betyr at trafikken stopper. Barn kan finne på så mangt. Det gikk bra, i dag også.
På sju minutter en helt vanlig morgen i Oslo-rushet opplevde jeg seks episoder som vitner om adferd som er tankeløs og farlig. Det var ikke noe spesielt med denne dagen. Og det er slett ikke bare de kjørende sin feil. Syklistene kommer fort og brått og med ny pondus, innbilt trygge under hjelmen og med moralen på sin side – men det hjelper så lite å ha rett når du ligger død igjen på asfalten. Bilister er noen jævler, men det er jaggu mange idioter, duster og svinske villmenn blant oss syklister også. Sammen er vi ikke gode.
Politikerne har gjort mye for å legge bedre til rette for sykling, de har laget røde sykkelveier, fjernet parkeringsplasser, spekket byen med «bysykler», de stenger veier og de har subsidiert elsykler. Nå må noen snart legge bedre til rette for kultur og samarbeid i gatene.