HAR DYR MORAL?

HAR DYR MORAL? Tilsvar til Dag Hessens artikkel i Aftenposten 02.06 Dag Hessen har en interessant artikkel som omhandler dyrs adferd og moral i Aftenposten 02.06. I det store og hele har jeg få problemer med å følge hans mange interessante eksempler som er henter fra nyere biologi og kognitiv etologi. Denne forskningen er uten tvil epokegjørende og har på overbevisende måte studert og argumentert for hvordan andre dyrearter enn oss selv demonstrerer kognitive evner og anlegg som bare for noen tiår tilbake ville bli sett på med stor skepsis eller blitt totalt avvist. Han fokuserer spesielt på dvergsjimpansene og andre høyerestående primater i sin argumentasjon for at dyr har moral. Argumentene henviser til disse dyrenes evne til å demonstrere komplekse sjelelige evner som empati, sorgreaksjoner, omsorg, hjelpsomhet og selvrefleksjon. Likevel åpnet jeg dagens utgave av Aftenposten med bange anelser. Det skyltes først og fremst overskriften på artikkelen som øyeblikkelig vakte min oppmerksomhet: "Dyr har moral". Aftenpostens overskrift inneholder den filosofisk vansklelige problemstillingen om hvorvidt dyrene også kan bli sett på som moralske aktører i verden slik vi mennesker åpenbart er. Midtveis i Hessens artikkel står det følgende: "Hvorfor herjer samvittigheten med oss når vi har «syndet»? Hva er i det hele tatt samvittighet? Er den nedlagt i oss av Gud som et moralsk kompass, eller er den et produkt av sosial læring? Ingen av delene, den er del av det evolusjonære, endokrine sanksjons- og belønningsapparat. Følelser styres av hormoner, og er i utgangspunktet rasjonelle kompass for «riktig» adferd." I en ellers utmerket artikkel mener jeg her å gjenkjenne hos Hessen et tydelig eksempel på "biologisk reduksjonisme". Det dyptliggende filosofiske spørsmål som dreier seg om samvittighet, moral og etikk innen vår menneskelige kultursfære, blir hos Hessen "løst" relativt enkelt ved at han reduserer problemstillingen ned til et spørsmål om våre, og andre dyrs evolusjonære, endokrine sanksjons- og belønningsapparat. Og ikke nok med det. Hessen reduserer den etisk-moralske problemstillingen ytterligere ned på hormonplanet, - til hormonenes styrende innvirkning på vår og andre dyrs adferd. Alle de komplekse "nivåer av virkelighet" som vi selv er en del av, blir i artikkelen redusert ned til "étt grunnleggende nivå", til biokjemi og hormoner. Er det noe menneskedyret har felles med øvrige dyrearter, må det vel være, som Hessen sier, kroppen med dens biokjemi og styrende hormoner. De utgjør de underliggende faktorer for all adferd generelt. Problemet med Hessens perspektiv er først og fremst at han, i sin velvilje for å "heve" dyrene opp mot et mer menneskelig nivå, samtidig reduserer såvel dyrenes som menneskets adferd ned til det laveste, felles biologiske forklaringsnivå. Hessen foretar dermed det jeg vil kalle en dobbel reduksjon. Jeg mener at hverken menneskets eller andre dyrs adferd og mentale aktiviteter kan la seg "forklare" ut fra deres spesifikke mentale eller "åndelige" nivå ved å føre alle disse ulike nivåforskjeller ned til det grunnleggende biologiske opphav og utgangspunkt for vår felles biologiske arv og evolusjon. De "høyere" evolusjonære nivåer i biologien og i kulturen må for all del ikke reduseres til et spørsmål om våre felles hormoner og biokjemiske prosesser. Hvis øvrige dyr, foruten homo spien, skal bli tillagt moral, og dermed forståes som moralske aktører i verden, utøver vi ikke bare "vold" mot mennesket som etisk moralsk aktør, men også mot våre øvrige slektninger i dyreriket. Dyrene må da samtidig også bli oppfattet som moralsk ansvarlige aktører for sine handlinger. Og det ønsker vi vel ikke gjøre? Det er mennesket, og mennesket alene, som har det etisk-moralske ansvar for våre handlinger såvel mot vår egene, som mot alle øvrige dyrearter på jorden. Dyr kan sies å være hverken moralske eller umoralske aktører i verden. Den skjebne og det tunge loddet henger som en møllestein rundt våre skuldre, og den steinen må vi bære alene på vegne av oss selv og alle øvrige levende vesener som vi eksisterer sammen med. Nettopp fordi vi står alene om å være etisk-moralske aktører innen vår menneskelige kultursfære, utvides vårt moralske ansvar og vår samvittighet til å omfatte og gjelde også for vårt nødvendige forhold til naturen og alt som lever og ånder i den. Og det må mennesket ta ansvaret for. Imidlertid har dyr uten tvil sine etiske og moralske rettigheter. Disse er å forstå som dyrenes og naturens "iboende verdier". Alle levende vesener har disse rettighetene i seg selv i kraft av at alt "liv vil liv" på samme måte som oss selv. Det er mennesket alene, i kraft av sin moral og etikk, som kan tillegge dyrene disse rettighetene.