I løpet av de siste døgn har det blitt kjent at US Department of Justice (DoJ), via en føderal domstol, har pålagt tilbyderen av den sosiale nettverkstjenesten Twitter (Twitter Inc, California, USA), å utlevere i prinsippet all informasjon som er lagret om og i forbindelse med Twitter-kontiene til flere sentrale Wikileaks-aktører, herunder Wikileaks selv, Julian Assange, Bradley Manning (som har sittet i isolat siden juni 2010, siktet for brudd på militær straffelov, som kilden til store deler av lekkasjene av interne statsdokumenter til Wikileaks) og Birgitta Jónsdóttir. Jónsdóttir har tidligere arbeidet frivillig for Wikileaks, men er i dag folkevalgt i Alltinget på Island.
Slik pålegget er formulert, vil utlevering se ut til å omfatte alt som er registrert og lagret i forbindelse med de respektive Twitter-kontiene, herunder med hvem og om hva de har kommunisert. Dersom pålegget blir effektuert, vil derfor antagelig mange andre personers kommunikasjon, herunder i form av såkalte "Direct Messages" (lukkede, én-til-én-meldinger), med de kontiene som omfattes, bli gjenstand for den amerikanske statens innsyn og registrering.
Grunnlaget for utleveringspålegget er at de etterspurte opplysningene anses å være relevante i en verserende etterforskning. Etterforskningen det er snakk om, er formodentlig den etterforskningen som DoJ iverksatte før jul. Den går i så fall ut på å finne ut av om Wikileaks/Assange har forbrudt seg mot USAs spionlov - Espionage Act.
I utgangspunktet er det for så vidt ikke kontroversielt at politi/påtalemyndighet kan få tilgang til slike og andre opplysninger, når det er grunnlag for det i en konkret etterforskning, og opplysningene antas å ha betydning som bevis. Men vi skal huske på at i denne saken dreier det seg om etterforskning mot en aktør som faktisk må regnes som et massemedium, et presseorgan. Wikileaks gjør i prinsippet akkurat det samme som pressen alltid har gjort - om enn i mer konsentrert form.
Vi snakker derfor om en etterforskning mot et presseorgan som har fått informasjon fra kilder, som siden er publisert (de senere år) etter redaksjonell vurdering. Dette er selvsagt noe helt annet enn å etterforske og eventuelt straffeforfølge pressens kilder, dersom disse er avslørt og har begått straffbart brudd på taushetsplikt som statsansatte. Dette har jeg skrevet mer om i en tidligere artikkel i desember 2010.
Det er rett og slett uhørt å gå til et slikt statlig angrep på en organisasjon som Wikileaks, og det er i strid med alle internasjonale standarder for pressefrihet i liberale rettsstater. Har et presseorgan offentliggjort en opplysning som det er straffbart for pressen å offentliggjøre, skal den som er ansvarlig for den konkrete publiseringen eventuelt stå til rette for dette, gjennom alminnelig straffeprosessuell behandling.
Det som US DoJ nå driver med - i tillegg til alle de ikke-rettslige tiltak for å kneble Wikileaks, som myndighetene har bidratt til - er intet minde enn en regelrett trakassering av ikke bare Wikilekas, men av alle som er i eller vurderer å komme i kontakt med Wikileaks. Adferd som vi normalt forbinder med helt andre regimer. Det er fremdeles ikke tatt ut noen siktelse mot Wikileaks, Assange eller andre knyttet til organisasjonen. Og det er neppe noe grunnlag for siktelse, heller. Det er ikke uten grunn at både FNs Høykommissær for menneskerettigheter og FNs spesialrapportør for ytringsfrihet m fl har avgitt offisielle uttalelser med påminnelser om hvilke prinsipper som gjelder for pressefrihet i henhold til internasjonale konvensjoner, spesifikt i anledning USAs behandling av Wikileaks.
USAs kjede av angrep på Wikileaks er i virkeligheten et angrep på alle våre verdier i liberale demokratier. I artikkelen "Abnormal frihet II - overvåkning og varslere i 2010" fra mars i fjor, beskrev jeg potensialet for krenkelser av pressefriheten og "brysomme" borgeres sivile og politiske rettigheter fra blant annet USAs myndigheter. Det som har skjedd i løpet av den siste måneden overgår hva jeg antydet muligheten for den gang.
Formålet er åpenbart å gjøre Wikileaks' virksomhet vanskelig eller umulig å fortsette med, ved blant annet å angripe ikke bare de som har eller har hatt nærmere befatning med selve virksomheten, men også alle de som støtter eller kommuniserer med den.
Når vi nå vet hva amerikanske myndigheter er ute etter med hensyn til Twitter, er det bare fordi Twitter selv har inisistert på og fått rettens medhold i, at de kundene hvis konti berørers, skal kunne varsles på forhånd. Det må regnes som usannsynlig at tilsvarende pålegg ikke er gitt til andre leverandører av kommunikasjonstjenester, som Google, Facebook m fl. Men i motsetning til Twitter, har de i så fall akseptert utlevering uten å kreve at pålegget blir gjort kjent for den enkelte kunde som rammes først.
Og hva med for eksempel trafikkdata fra telefon- og e-postkommunikasjon i land hvor amerikanske myndigheter tror at de kan finne spor etter Wikileaks' nettverk (eller tilsvarende i andre saker av samme natur)? I Norge?
Hvis amerikanske politi- eller etterretningsmyndigheter vil ha lovlig tilgang til trafikkdata som befinner seg hos en norsk teleleverandør eller ISP, må dette skje gjennom norske myndigheter - i saker som henføres under "nasjonal sikkerhet", Politets sikkerhetstjeneste (PST). Som beskrevet blant annet i Den internasjonale juristkommisjon, norsk avdelings høringsuttalelse om datalagringsdirektivet i fjor, er PSTs fullmakter i den sammenheng meget vide.
Dersom en nær alliert som USA ber om informasjon via PST i en sak som amerikanske justismyndigheter anfører dreier seg om etterforskning av straffbar spionasje med fare for nasjonal sikkerhet, er det neppe mye motstand å møte hos PST. Dagens PST-sjef har i alle fall meldt ganske klart ut hvordan PST prioriterer.
I forbindelse med spørsmålet om nettopp innføring av tvangslagring av borgernes trafikkdata (datalagringsdirektivet), uttalte PST-sjef Janne Kristiansen til Aftenposten 11/4-2010 følgende:
"PST er helt avhengig av å utveksle informasjon. Hvis ikke vi kan gi gjenytelser, vil de ikke være interessert i å samarbeide med oss."
For PST anses slike opplysninger om oss alstå like mye som en slags handelsvare i utvekslingen av informasjon med andre staters etterretningstjenester, som noe PST selv har dirkete bruk for i Norge.
Og i fjor høst, i forbindelse med TV2s avsløring av den amerikanske ambassadens overvåkning av norske borgere, utdypet hun sine prioriteringer med hensyn til forholdet mellom norske borgeres personvern og USAs nasjonale sikkerhet slik i Dagbladet 11/10-2010:
"Vårt ansvar er ambassadesikkerheten og å undersøke trusler mot det som er terrormål nummer én i Norge - ikke å undersøke trusler fra ambassaden til vår nærmeste allierte. Våre prioriteringer går ikke den himmelretningen engang, vi er mer fokusert på at amerikanernes sikkerhet er ivaretatt."
At dette er en rettslig uakseptabel holdning er én sak. Verre er det at det ikke har kommet en, eneste korrigering fra våre politiske myndigheter, Regjeringen v/Justisminister Knut Storberget, i etterid.
Vi andre må derfor anta at Kristiansens uttalelser er dekkende for akseptert praksis hos våre myndigheter.
Når det særlig gjelder Wikileaks, har heller ikke våre myndigheter akkurat tatt avstand fra hvorledes USA har håndtert Wikileaks - noe blant andre jeg etterspurte i tidligere nevnte artikkel fra desember.
At Arbeiderpartiet på denne bakgrunn forsøker å overbevise befolkningen og ikke minst stortingsflertallet om at det er en god idé å innføre statlig pålagt systematisk registerering og lagring av alle borgeres kommunikasjonsmønstre og -nettverk ved bruk av telefon og e-post - og endog makter å påstå at det er personvernfremmende - er intet mindre en skandaløst.
Det siste halve årets begivenheter, og ikke minst de vi nå er vitne til med hensyn til heksejakten på Wikileaks og alle som har noe med organisasjonen å gjøre, bør ha gjort det innlysende for selv den enklest utstyrte at det ikke er mer lagring av borgernes kommunikasjon vi trenger for å beskytte vårt liberale demokrati. Det er mindre lagring vi må jobbe mot - akkurat som man både innenfor EU frem til 2005 og innenfor Europarådet, i mange tiår har hatt som aktivt politisk og juridisk mål. Nettopp for å beskytte borgerne mot statsmakten, og derigjennom bevare et fungerende demokrati.