Personlig er jeg ikke spesielt opptatt av å se prinsesse Madeleines bryllup på TV i dag.

Jeg regner meg som prinsipiell republikaner, selv om jeg kan opptre som en slags situasjonsbestemt, emosjonell monarkist (som under kong Haralds tale om 22. juli). Men omringet som jeg er av monarkistiske familiemedlemmer, må jeg forholde meg til Maddes bryllupssending i dag enten jeg vil eller ikke.

Jeg har for det første en sekstiåttermor som i prinsippet er republikaner, men som i praksis rydder unna alle andre avtaler for å se kongelige programmer på TV. Som når Madde gifter seg, dronning Elisabeth holder tale til sine undersåtter 1. juledag eller det går en detaljert dokumentar om gamle dronning Beatrix av Nederland. Hun vet når prinsesse Astrid har bursdag, at danske prinsesse Anne-Marie kunne vært dronning av Hellas (om det ikke var for et par litt uheldige folkeavstemninger på 70-tallet) og kan alle de sinnssvake navnene på prinsesse Märtha Louises barn. Jeg mistenker henne for fortsatt å være litt skuffet over at hun i sin tid ikke fikk koblet broren min med den jevnaldrende Märtha. Utallige var oppfordringene om at han måtte søke seg til Kristelig Gymnasium i Oslo, så han kom i prinsessens klasse. Planen var nok å ende opp som en slags kongelig svigermor, som fikk drikke kaffe med Sonja på Skaugum.

Min egen svigermor er både en prinsipiell og emosjonell monarkist. Jeg skjønte tidlig at hun er snill som dagen er lang, så lenge man ikke sier noe stygt om kongehuset. Da blir hun veldig amper. Spesielt bør man ikke kritisere Haakon Magnus, som er hennes yndling. Bare jeg passer på å omtale Haakon i positive og entusiastiske vendinger, går alt bra.

Jeg hadde dessuten en bestemor av krigsgenerasjonen som følte sterke bånd til kong Haakon og som ofte fortalte om øyeblikket da hun satt ved radioapparatet i desember 1936 og hørte nyheten om at britiske kong Edvard abdiserte fra tronen for Wallis Simpsons skyld. Da gråt hun og de andre ungpikene, fordi de syntes det var SÅ romantisk.

Men en i familien som virket helt immun mot kongelig fjas, var min oldefar i Telemark. Da han hadde vært ansatt på Tinfoss jernverk på Notodden i 50 år, ble han innkalt til audiens på Slottet for å få kongens fortjenstmedalje. Det var den folkekjære kong Olav som skulle gi ham den. Men oldefar ville ikke.

- Men da får du jo ikke treffe kongen! sa folk til ham.

- Jeg har da vel ingenting inne i Oslo å gjøre? sa oldefar forundret.

hanne.mauno@dagsavisen.no

Han får oss andre journalister til å virke som pingler.

All ære til VG som denne uka gjennomførte «verdens lengste intervju», og til VG-journalisten som intervjuet det nesten skremmende velopplagte intervjuobjektet Hans Olav Lahlum i 30 timer. Problemet er bare at han får oss andre journalister til å virke som pingler. Vi, som jo bare intervjuer folk i noen minutter av gangen, toppen et par timer i strekk.

Den eneste rekorden jeg selv kan håpe på, er antakelig: «Verdens mest fraværende og usammenhengende intervju med en biskop». Den tok jeg i så fall i mai 2006, i biskop Rosemarie Köhns tjenestebolig på Hamar. Hennes bispetid var på hell, og nå hadde jeg laina opp til Det Store Intervjuet om hennes liv og virke fram til hun i 1993 ble utnevnt til Norges første kvinnelige biskop. Vi skulle snakke om kvinner i kirken, og hennes sterke, men kontroversielle engasjement for de homofile. Jeg var godt forberedt. Det var bare en liten hake ved det hele.

Barnehagen var stengt, så guttungen på seks år måtte være med meg til Rosemarie Köhn. Eller «Rose», som han fikk kalle henne. Han ble også tilbudt boller, brus og lek med en katt i hagen. Opptaket fra dette intervjuet er direkte deprimerende å høre på. Intervjuet er bare så vidt i gang, før vi blir avbrutt av en høy og klar barnestemme: «Mamma, hva gjør du?» Jeg hører min egen stemme svare, med en tydelig utålmodig undertone: «Nå snakker jeg med Rose og skriver ned det hun sier. Husker du at vi var enige om at da kunne du sitte å tegne litt, og spise boller og sånn?» Ungen svarer: «Men jeg har spist opp alle bollene, og jeg finner ikke katten».

Dessverre viste det seg at vår første kvinnelige biskop var glad i barn. Faktisk virket hun mye mer interessert i seksåringen enn i sin egen tapre kamp for de homofiles rettigheter. Etter hvert raknet liksom hele intervjuet og gled over i en planløs, springende samtale om dette og hint. «Har han kjørt med toget før, da? Vil han ha flere boller? Det står enda en flaske brus rett innenfor døren der». Köhns mor kommer inn. «Jaså, han er på kattejakt, han da?» Köhn svarer: «Neida, nå sitter han så pent ute i hagen og drikker brus».

Resten av den to timer lange tapen fikk man vite urovekkende lite om Rosemarie Köhns imponerende liv og virke, men desto mer om katter, boller og brus. «Hva skal jeg skrive?» tenkte jeg fortvilet på toget hjemover. Husets seksåring, derimot, var strålende fornøyd med intervjuet. «Hun Rose var veldig snill», sa han tilfreds.


Streik er tøffe greier, både for de som streiker og de som blir rammet.

Men det er én gruppe i det norske samfunnet som alltid, alltid er grunnleggende positive til streik. Jublende ønsker de enhver arbeidskonflikt velkommen. For de vet så godt hva det betyr: De får fri.

Nei, arbeidsgivere, jeg tenker ikke på late unnasluntrere nå, men på de unge slekter. Skoleelevene. Ingen elsker en god streik mer enn dem. Ett av mine lykkeligste øyeblikk på videregående var da det gikk opp for meg at det ikke ble noen muntlig avgangseksamen fordi lærerne våre var i streik. Vitnemålene våre ville formelt sett dermed ikke være gyldige når vi skulle søke høyere utdanning, men alt vi tenkte var: «Jippi!»

Under fjorårets storstreik i Oslo kommune var det også mange glade skoleelever rundt meg på trikken til Storosenteret. «Gud, jeg håper denne streiken varer lenge, altså», utbrøt en av tenåringsjentene som skulle ut for å shoppe. Min egen 12-åring var også meget begeistret over de ekstra fridagene han fikk.

Desto større ble overraskelsen den morgenen streiken i Osloskolen plutselig var over. Hver kveld før jeg la meg, prøvde jeg som ansvarlig forelder å tolke de siste streikenyhetene. Kom de til å bli enige i natt? Selv om meklingsfristen utløp ved midnatt, så kunne det jo bli en løsning på morgenkvisten? Men denne siste streikekvelden var jeg visst litt sløv. Dessuten; umerkelig hadde disse streikedagene begynt å gli over i hverandre, slik at det føltes som om partene aldri kom til å bli enige. Dagen etter hadde jeg fri, men i 10-tida våknet vi brått av at det banket på døra. Det var en blid nabo. «Hei sann, dere vet vel at streiken er over?»

Sjokket var lammende. Aldri i min tid som skolemamma har jeg følt meg så satt ut. Herregud, streiken var over! Guttungen skulle vært på skolen for flere timer siden! Han trengte matpakke og sekken skulle pakkes og...En panisk titt på ukeplanen gjorde sjokket enda større: Egentlig skulle han vært på sykkeltur i Marka akkurat nå, iført «klær etter vær», med termos, vannflaske, vedkubbe og «noe godt å grille» i sekken!

Nei. Det ble ikke noen sykkeltur på ham den dagen. I stedet sendte jeg en utrolig lang e-post til læreren, full av unnskyldninger for at gutten ikke kom på skolen. Lenge følte jeg at det bare var vår husstand som ble tatt så på senga. Men på sommeravslutningen bemerket heldigvis en annen mamma: «Å ja, den morgenen streiken var over, ja. Da var vi i Danmark, vi».

Mens Øygard-saken har gått sin gang i lagmannsretten på Hamar hele uka, har jeg hatt mitt eget rettssalsdrama her hjemme i Oslo tinghus.

Først til sakens fakta: Torsdag 10. januar 2013 klokken 16.43 kjøpte jeg noen smågreier med visakortet på Narvesen på Stortorvet, uten å ane at en lommetyv sto bak meg og memorerte koden min, og snappa kortet ut av veska mi like etterpå. Åtte minutter senere hadde han tømt kortet mitt i nærmeste minibank med en nesten imponerende grundighet. Saken ble anmeldt til politiet, og nå sto jeg utenfor rettssalen og ventet på å få vitne mot en lommetyvbande som satt på tiltalebenken. Ja: Jeg skulle avgi vitnemål, akkurat som i «Judging Amy» og «The Good Wife». Særlig den siste advokatserien har jeg sett utallige DVD-episoder av i vinter, så jeg var noe opprømt. Yes, I was going to testify! «Objection, your Honour!»

På gangen sto flere andre vitner som også hadde blitt rammet av lommetyv-banden. De virket litt nervøse. Selv følte jeg meg ganske trygg, dreven advokatserie-seer som jeg jo var. Samtidig forsto jeg av praten at de faktisk hadde fått noen glimt av gjerningsmannen, slik at de kunne gi et bra signalement. Hm, dette var et litt sårt punkt for meg, for jeg så jo egentlig aldri snurten til lommetyven.

Like etter sto jeg foran dommerne og sverget på at jeg ville fortelle sannheten, på min ære og samvittighet. Så sa jeg hva jeg het og når jeg ble født, og begynte på Narvesen-historien min. Jeg var så vidt blitt varm i trøya da aktor sa: «Takk, da har jeg ingen flere spørsmål».

- Var det alt? spurte jeg skuffet.

- Du kan ikke vitne om noe du ikke har sett, sa aktor.

- Ingen flere spørsmål, sa også lommetyv-forsvareren.

Jeg lusket ut av rettssalen. Hva? «No further questions, your Honour»? Hvor ble det av rettssalsdramaet mitt? Hvor ble det av temperaturen og spenningen, hvor ble det av lommetyv-forsvarerens intrikate og frekke spørsmål som skulle plukke vitnemålet mitt fra hverandre? Og hvor ble det av aktor som i forrykende fart skulle reise seg opp og rope: «Objection! Harassing the witness!» Eller: «Objection! Calls for speculation!» Og hvor var dommeren, som skulle utbryte til kamphanene: «Counsellors, approach the bench!»

Ok. Jeg så jo ikke tyven. Men ærlig talt, your Honour: Selv om svaret er gitt på forhånd, er det alltid hyggelig å bli spurt. Samtidig ser jeg ikke bort fra at jeg da ville komme til å pleade the Fifth Amendment.

Denne helgen er det som om alle i Oslo holder pusten.

Ennå er det tilsynelatende stille og fredelig, men alle vet vi at snart skjer det. Vi nages av en udefinerbar uro, ja, selv politifolkene ser ut til skjelve i buksene bare ved tanken. For hva vil skje når Han kommer neste uke? Vil hele byen eksplodere i ville tenårings­jentehyl? Rakner alt? Finnes det i det hele tatt et liv etter Justin Bieber?

Jeg har lett i hukommelsen, men jeg kan ikke huske at jeg noensinne hylte sånn da jeg var tenåringsjente på 1980-tallet. Kanskje manglet vi de rette fløtepusene å hyle til? Jeg var for ung for David Cassidy og Donny Osmond, for gammel for Take That og Backstreet Boys. Ok, vi hadde alltids Wham, men ettersom de aldri viste seg i min lille kystby langt mot nord, får jeg aldri vite om jeg kanskje ville begynt å ule mot himmelen ved synet av dem.

Det nærmeste jeg kommer, er at venninna mi og jeg høytidelig markerte bursdagen til Robert Plant, vokalisten i Led Zeppelin. (20. august). Jeg husker ikke detaljene, men mener vi tente lys og delte en enkel kakebit på rommet mitt. Når jeg nå googler ham, ser jeg han er på alder med faren min. Det er mange år siden den bursdagsfesten, men Plant kan altså ikke ha vært noen fløtepus den gangen heller. For uten at jeg helt klarer å sette ord på det, føler jeg at den søte, unge fløtepusfaktoren må være til stede før det kan hyles skikkelig.

Og det nærmeste jeg kommer massehysteri i min barndom, var den fantastiske dagen i sjetteklasse, da Prima Vera besøkte barneskolen min. Det brøt ut fullstendig kaos i skolegården da de tre gærningene i grønne strømpebukser viste seg i vinduet på lærerværelset. Jahn Teigen ble stående en stund og skjære morsomme grimaser til oss, og akkurat det var virkelig et stort øyeblikk. Da de skulle dra med minibussen sin, løp vi i flokk etter dem, det var armer og bein og nesten slåsskamp for å komme nærmest. Venninna mi kom helt utslitt til meg etterpå, og sa triumferende: «Jeg TOK på albuen til Tom Mathisen!»

Moren min, derimot, var tenåring midt i «Beatlemania» på 1960-tallet. Senere konverterte hun til Rolling Stones, og hadde Mick Jagger mot formodning dukket opp i den lille kystbyen vår, ville hun garantert hylt. Høyt. Faktisk tror jeg aldri den Mick-greia ga seg, for jeg kan huske faren min samlet oss ungene rundt seg en dag, og sa i en alvorlig og advarende tone: «Husk det, unger: Om Mick Jagger kommer på døra, så går ho mamma. På dagen».

Denne uka ble Frans 1 formelt innsatt som pave.

Han knelte ved apostelen Peters grav, ba om styrke til gjerningen han nå skal ta fatt på, han holdt tale, han vinket, ja, alt det som paver pleier å gjøre når de tiltrer. Etterpå fikk han formaninger fra en samlet verdenspresse om at nå må han rydde opp etter sexskandaler og maktkamper, nå må han gjenreise tilliten til Vatikanet og den katolske kirke. «Arbeidsdagene som nå venter pave Frans kan bli tunge», skrev Reuters.

Likevel: Min sympati da jeg hørte at Jorge Bergoglio skulle bli ny pave, gikk til noen helt andre. La meg først fortelle at vi i min familie har utviklet en slags underlig mani for å samle på kjøleskapsmagneter. Når vi reiser, er regelen at vi må bringe hjem minst en kjøleskapsmagnet fra det stedet vi har vært. (NB: Mellomlandinger og transitthavner gjelds ikke). Så i fjor, på vei til Roma, sa jeg for spøk til mitt reisefølge: «Kanskje de har pavemagneter på Petersplassen»? Jeg understreker: Jeg spøkte. Men da vi kom på Petersplassen og fikk se alle souvenirbodene, kunne vi raskt konstatere at ja da; visst fins det pavemagneter! I store mengder. I hver bod myldret det av små, skøyeraktige pavefjes til å ha på kjøleskapet. Og alle magnetbildene var selvsagt av den daværende paven, pave Benedikt den 16.

Mitt reisefølge nektet bryskt å kjøpe en liten kjøleskapspave. Han syns de virket så «useriøse, på en måte». Selv syns jeg de små magnetpavene var litt søte. Jeg falt også for denne uventet muntre, katolske uærbødigheten i det å masseprodusere pavemagneter. Ja, kanskje alle verdens katolske nonner har pavemagneter på kjøleskapene sine? Men likevel: Hadde jeg selv lyst til å stirre inn i pave Benedikt XVI sitt ansikt hver gang jeg skulle hente meg en yoghurt i kjøleskapet?

Vi kjøpte aldri en pavemagnet på Petersplassen i fjor sommer. Det er jeg innmari glad for nå. Den gamle paven er jo helt ute! Nå ville jeg hatt feil pave på kjøleskapet. Men jeg tenker nå på de stakkars magnetselgerne på Petersplassen. Ser for meg den uroen som spredte seg fra bod til bod da de begynte å høre rykter om at pave Benedikt kom til å abdisere. Så fortvilelsen, da det gikk opp for dem at alle pavemagnetene nå var fullstendig verdiløse. Og resignasjonen, da det sank inn at her var det bare å brette opp ermene og lage ekstremt mange nye Frans I pavemagneter klare til neste turistsesong. Men sånn er det, gutter: Livet må alltid gå videre. Både for magnetselgere og paver.

En slapp kveld foran TV-en denne uka zappet jeg innom en episode av TVNorges «4-stjerners middag».

Og hva fikk jeg se? Høyres ellers så korrekte og beskjedne nestleder Bent Høie, ikledd cowboyhatt i glorete, amerikanske farger, i ferd med å skyte med luftpistol på tomme Joika-bokser hjemme i hagen til dansebanddronningen Jenny Jenssen. Dette føltes så oppsiktsvekkende og out of character at jeg rett og slett bare måtte til bunns i det.

Altså: Jenny Jenssen, Bent Høie og to for meg helt ukjente gjester til spiste 4-stjerners middag hjemme hos Jenny Jenssen i Asker. Programmet var tatt opp på sommeren, og Jenssen hadde tydelig et slags amerikansk 4. juli-tema gående. Til forrett serverte hun kremet gresskarsuppe, fulgt av spareribs og maiskolber, men før alt dette var det Joika-boks-skytekonkurranse i hagen. Der viste lederen av Stortingets helse- og omsorgskomité, Bent Høie, seg å være en racer til å skyte på bokser. Han vant faktisk hele konkurransen til slutt, til jublende hyl fra Jenssen & co., alle kledd i de samme, gilde cowboyhattene i papp med stjerner på.

Jeg er liksom ikke vant til at høyrefolk gjør slikt. Det strider mot alt jeg har lært: At høyrefolk er anstendige mennesker fra møblerte hjem, som betaler alt ved forfall, og som ellers ikke syns det bør være for mye moro og leven midt i uka. Og så den seriøse Bent Høie, da, av alle! Men om vi ser bort fra det med Joika-boksene, så opptrådte han akkurat så høflig og dempet som høyremenn skal. Riktignok var det nesten surrealistisk å se den sindige Høie i hyggelig small talk med den elleville Jenny Jenssen. Men med tanke på valget til høsten, kan det godt hende at velgerne nå vil huske Bent Høie som «han koselige, beskjedne fyren fra Rogaland som serverte lammekoteletter og balsamicomarinerte jordbær med mascarponekrem i 4-stjerners middag». Og ikke som hovedmannen bak Høyres nye partiprogram for stortingsperioden 2013-2017.

Ettersom jeg har skjønt, er Høyres nye forslag til partiprogram ellers så søvndyssende og velmenende at ingen kan være særlig uenig i det som står der. Men nå kan jo Høie bruke sine nyvunne TV-triks til å sprite det opp litt når han legger det fram på pressekonferansen på mandag. Fra før vet vi at finansminister Sigbjørn Johnsen alltid tar på seg hatt når han skal presentere statsbudsjettet. Så hva om Bent Høie tok på seg den lille, gilde Jenny Jenssen-cowboyhatten i papp, for eksempel? Da lover i alle fall jeg å komme.

Publisert i Dagsavisens papirutgave lørdag 9. mars.

En høyremann på menyen

En slapp kveld foran TV-en denne uka zappet jeg innom en episode av TVNorges «4-stjerners middag». Og hva fikk jeg se? Høyres ellers så korrekte og beskjedne nestleder Bent Høie, ikledd cowboyhatt i glorete, amerikanske farger, i ferd med å skyte med luftpistol på tomme Joika-bokser hjemme i hagen til dansebanddronningen Jenny Jenssen. Dette føltes så oppsiktsvekkende og out of character at jeg rett og slett bare måtte til bunns i det.

Altså: Jenny Jenssen, Bent Høie og to for meg helt ukjente gjester til spiste 4-stjerners middag hjemme hos Jenny Jenssen i Asker. Programmet var tatt opp på sommeren, og Jenssen hadde tydelig et slags amerikansk 4. juli-tema gående. Til forrett serverte hun kremet gresskarsuppe, fulgt av spareribs og maiskolber, men før alt dette var det Joika-boks-skytekonkurranse i hagen. Der viste lederen av Stortingets helse- og omsorgskomité, Bent Høie, seg å være en racer til å skyte på bokser. Han vant faktisk hele konkurransen til slutt, til jublende hyl fra Jenssen & co., alle kledd i de samme, gilde cowboyhattene i papp med stjerner på.

Jeg er liksom ikke vant til at høyrefolk gjør slikt. Det strider mot alt jeg har lært: At høyrefolk er anstendige mennesker fra møblerte hjem, som betaler alt ved forfall, og som ellers ikke syns det bør være for mye moro og leven midt i uka. Og så den seriøse Bent Høie, da, av alle! Men om vi ser bort fra det med Joika-boksene, så opptrådte han akkurat så høflig og dempet som høyremenn skal. Riktignok var det nesten surrealistisk å se den sindige Høie i hyggelig small talk med den elleville Jenny Jenssen. Men med tanke på valget til høsten, kan det godt hende at velgerne nå vil huske Bent Høie som «han koselige, beskjedne fyren fra Rogaland som serverte lammekoteletter og balsamicomarinerte jordbær med mascarponekrem i 4-stjerners middag». Og ikke som hovedmannen bak Høyres nye partiprogram for stortingsperioden 2013-2017.

Ettersom jeg har skjønt, er Høyres nye forslag til partiprogram ellers så søvndyssende og velmenende at ingen kan være særlig uenig i det som står der. Men nå kan jo Høie bruke sine nyvunne TV-triks til å sprite det opp litt når han legger det fram på pressekonferansen på mandag. Fra før vet vi at finansminister Sigbjørn Johnsen alltid tar på seg hatt når han skal presentere statsbudsjettet. Så hva om Bent Høie tok på seg den lille, gilde Jenny Jenssen-cowboyhatten i papp, for eksempel? Da lover i alle fall jeg å komme.

hanne.mauno@dagsavisen.no

På meg virket det som om han ikke hadde tenkt å hvile før alle Oslos lommetyver er fanget.

- Halloen du, dette er fra politiet! sa en energisk bergensstemme i telefonen.

- Du er blitt utsatt for lommetyveri, skjønner jeg? Kan jeg ta et avhør av deg nå i telefonen? Jeg har jo sett anmeldelsen, men fortell hele historien en gang til!

Først ble jeg overrasket over at Oslo-politiet faktisk etterforsker lommetyverier i Oslo sentrum. Det er kjipt å bli frastjålet penger og kort, men jeg trodde egentlig at politiet sorterte slikt under det vi kan kalle «bagatellavsnittet». Men nå fortalte politimannen entusiastisk om Oslo-politiets nye «lommetyvprosjekt», og på meg virket det som om han ikke hadde tenkt å hvile før alle Oslos lommetyver er fanget. Jeg lot meg avhøre om den skjebnesvangre dagen i januar, da jeg gikk innom Narvesen på Stortorvet, kjøpte noen småting, betalte med visakortet i terminalen uten å legge merke til at noen sto og kikket over skulderen min og merket seg koden. Jeg la kortet i veska og hoppet på en trikk. Allerede åtte minutter senere, klokka 16.51, hadde lommetyven tappet hele kontoen min i en minibank på Youngstorget. Jeg var nesten litt imponert over ham. Eller henne, for jeg så jo aldri snurten av gjerningsmannen.

Lommetyv-etterforskeren og jeg diskuterte saken i telefonen. Han tok seg god tid og lot meg snakke i vei. Hm, kanskje det fortsatt kunne finnes film fra overvåkingskameraene på Narvesen? Jaså, lommetyven hadde forsøkt seg på kredittkortet også? Jeg fikk i oppdrag å ringe kredittkortselskapet for å sjekke saken. Jeg rapporterte tilbake: «Samme minibank, klokken 16.53.» Alt dette fikk meg til å føle meg litt Nancy Drew-aktig. Vi var liksom et team nå, jeg og etterforskeren, som lette etter ledetråder og spor. Ordentlig opprømt ble jeg da «partneren» min sa jeg kunne bli innkalt som vitne i retten. Et vitnemål i retten! Dette blir jo rene «Judging Amy»! For mitt indre ser jeg allerede meg selv sitte i vitneboksen mens jeg legger ut om mitt møte med Oslos underverden. Jeg blir nok nødt til å sprite opp den Narvesen-historien min litt, så det ikke blir altfor kjedelig for tilhørerne. Jeg kommer diskré til å forbigå det faktum at jeg strengt tatt ikke har noe signalement på gjerningsmannen, men heller legge vekt på de menneskelige sidene ved forbrytelsen. Det lammende sjokket da jeg sto i kassa på Spar, oppdaget at kortet var borte og ikke kunne betale for melk og brød, for eksempel. Fortvilelsen og tårene da jeg med skjelvende hender prøvde å slå nummeret til bankens kortsperretjeneste. Hah. Ikke et øye kommer til å være tørt etterpå.