Fredag 3 mai blir vi utfordret av Venstres Guri Melby. Hun mener en borgelig regjering vil være best for miljøet og således fortjener Miljøpartiet De Grønnes støtte.

Innlegget er skrevet sammen med Rasmus Hansson, 1. kandidat for De Grønne i Oslo. 

Vi er glade for at Venstre lover å løfte frem klimasaken i en eventuell ny regjering, men har ingen planer om å gi vår forhåndsstemme til noen. Våre representanter på Stortinget vil støtte den regjeringen som gir oss mest gjennomslag for grønn politikk. Melby tar det for gitt at det er en blå regjering - det gjør ikke vi. 

I motsetning til Melby mener vi at miljøet taper på blokkpolitikken. Når partier som Venstre og SV slutter lojalt opp om hver sin blokk kan Høyre og Arbeiderpartiet videreføre sin politikk uten å bekymre seg for et miljøopprør på Stortinget. Ved å binde seg til et regjeringsalternativ før valget har Venstre dårlige kort på hånden når det skal forhandles. Det har ikke vi. 

Vi inviterer derfor Venstre til å endre strategi. Den miljøpolitiske syretesten for partiet er denne: Tør Venstre prioritere bærekraft og klima høyere enn samarbeid med Erna Solberg? Som støttespiller for Høyre blir Venstre garantist for fortsatt oljeavhengighet og økt global oppvaming. Hvis alle partier som ønsker en mer ambisiøs miljøpolitikk slår kreftene sammen kan vi skape en revolusjon i norsk miljøpolitikk, som setter Norge på en bærekraftig kurs. Denne alliansen vil antakelig blir stor nok til å havne på vippen på Stortinget. Dermed vil enhver regjering være nødt til å spille på lag med en miljøallianse med reell evne til å sette makt bak kravene om storstilt satsing på grønne arbeidsplasser, utfasing av oljeindustrien og drastiske kutt i klimagassutslipp.

En grønn blokk på Stortinget er ikke noe luftslott, men en nødvendighet. I slutten av april sendte Miljøpartiet De Grønne en formell invitasjon om miljøsamarbeid til partilederne i både SV, Venstre, Krf og Senterpartiet. Det er bare syv år til de rike landene i verden må ha kuttet sine klimagassutslipp med opp mot 40 prosent, hvis vi skal unngå livsfarlige klimaendringer. Hvis noen av de etablerte stortingspartiene mener alvor med sitt miljøprat bør de kutte båndene til sine fossile storebrødre og gå inn før et samarbeid som gjør ord til handling i norsk miljøpolitikk. Vi ser frem til å høre fra dere!

Hanna E. Marcussen, nasjonal talskvinne i Miljøpartiet De Grønne.
Rasmus Hansson, 1. kandidat for Miljøpartiet De Grønne i Oslo. 

I olje og klimasaken er det ingen forskjell på Erna og Jens. Begge går til valg på en uansvarlig politikk.

”Et nytt flertall” heter en kronikk som ble publisert i Aftenposten i forrige uke, skrevet av representanter for Høyre, Frp Krf og Venstre. I likhet med de borgelige politikerne er vi i Miljøpartiet De Grønne lei av politikken til Jens Stoltenberg. Men vi ser ikke at de borgelige partiene adresserer det som har skuffet oss mest – fraværet av en klimapolitikk som monner.

Den mulige borgerlige koalisjonen skriver én setning om at de har et ansvar for kommende generasjoner, både økonomisk og økologisk. Men partiene har ikke noen felles politikk for å stanse klimaendringer og miljøproblemer. De snakker om et generasjonsregnskap, men de har ingen felles politikk for å bevare livsgrunnlaget vårt. Regnskapet går ikke opp.

I olje og klimapolitikken ser vi ingen forskjell mellom de to regjeringsalternativene. Det synes som målet er å utvinne mest mulig av oljen og gassen på norsk sokkel på kortest mulig tid og åpne sårbare områder i Nord-Norge og Barentshavet.

Det hevdes ofte at norsk olje og gass kan bidra til å løse klimaproblemene fordi disse energikildene forurenser mindre enn kull. For det første ligner dette på å helbrede pest med kolera. For det andre er det da selvmotsigende at både høyresiden og venstresiden vil opprettholde norsk kullproduksjon på Svalbard.

Verdens klimaforskere er enige om at klimaendringer allerede skjer. Hvilke av de etablerte partiene tør å si i klartekst at de nedprioriterer tiltak som er nødvendig for å unngå en enda farligere oppvarming? Minst 2/3 av kjente fossile energireserver må bli liggende. Ingen av partiene, verken på høyresiden, eller venstresiden erkjenner at dette også må gjelde på norsk sokkel.

Miljøpartiet De Grønne mener at varig velferd forutsetter å sikre at kommende generasjoner arver en grønn og fruktbar verden. Den grønne bevegelsen har sitt opphav i en protest mot en samfunnsutvikling styrt av en uhemmet forbruksvekst og materialisme og troen på at markedet alltid gir de beste løsningen. Vi aksepterer ikke at økonomisk grådighet og korttenkte politikere setter barnas fremtid på spill.

Vi vil derfor føre en politikk som sikrer fremtidige generasjoners livsgrunnlag. Det verden trenger er at vi skaper et økonomisk og teknologisk rom for å satse på en grønnere fremtid. I Norge har vi et unikt økonomisk handlingsrom, dyktige forskningsmiljøer og kunnskapsrike ingeniører som kan utvikle mer effektive metoder for energisparing, nye, fornybare energikilder og grønne, fremtidsrettede næringer.

Etter valget vil Miljøpartiet De Grønne være det partiet på Stortinget som bidrar til at vi kan få et ansvarlig flertall. Vi vil være uavhengig av blokkene, men støtte alle forslag og konstellasjoner som fører en politikk som gir våre etterkommere en grønn og bærekraftig fremtid.

Hanna E. Marcussen, nasjonal talskvinne i Miljøpartiet De Grønne
Harald A. Nissen, nasjonal talsmann i Miljøpartiet De Grønne

Oslopakke 3 vil verken bedre fremkommeligheten, miljøet eller byutviklingen i Stor-Oslo. Miljøpartiet De Grønne vil derfor stemme nei, og oppfordrer stortinget til å gjøre det samme.

Den 13. juni skal den reviderte Oslopakke 3 behandles i Oslo bystyre. Miljøpartiet De Grønne har sittet i pakkens referansegruppe, og vært innstilt på å være med på denne finansieringspakken dersom den innebar en positiv endring i samferdselspolitikken. Men selv om den reviderte pakken representerer et lite skritt i riktig retning, fordi den legger noe større vekt på investeringer i kollektivtrafikk og sykkel enn tidligere revisjoner, kan ikke Miljøpartiet De Grønne slutte seg til den. Det er flere grunner til det:

Mer biltrafikk

Miljøpartiet De Grønne mener flere av veiprosjektene i den fremlagte revisjonen er i strid med målsetningene i Oslopakke 3. Når målene er større andel kollektivtransport, gåing og sykling, å redusere miljøproblemene og å bidra til god byutvikling, kan man ikke øke kapasiteten på bilveinettet. Imidlertid er det er dét man gjør når man vil bygge ny E18-Vestkorridoren, E16 Sandvika – Vøyen og Riksvei 22 Lillestrøm – Fetsund. Alle disse veiprosjektene vil bidra til å generere mer biltrafikk inn mot Oslo sentrum. Alle prioriteres i perioden 2013 – 2016, foran prosjekter som Fornebubanen og forlengelse av t-banen til Ahus. Det er ikke foretatt virkningsberegninger på klimagassutslipp som konsekvens av Oslopakke 3, bystyrets flertall vedtar her en pakke vi ikke aner klimakonsekvensene av.

Syklister er dessverre fortsatt ikke trafikanter i Oslopakke 3

Vi mener den fremlagte revisjon av Oslopakke 3 ikke tar målet om økt sykkeltrafikk på alvor. Riktignok vil byråd Ola Elvestuen se på mulighetene for etablering av nye prosjekter, som sykkelekspressveier, men det avsettes ikke definerte midler til dette. Å si at det gis «rom for en betydelig økning av midler til sykkeltiltak» er en lite dekkende beskrivelse av sykkelinvesteringene når mesteparten av disse midlene vil bli brukt på å ferdigstille hovedsykkelveinettet, som skulle vært ferdig for mange år siden.  

Dette er beklagelig, for Stor-Oslo trenger sårt en ny sykkelpolitikk som både kan bedre forholdene for dagens syklister og få flere til å begynne å sykle. For at dette skal skje, trengs det penger som ved all annen samferdsel. Miljøpartiet De Grønne foreslo derfor tidligere i år å utrede et sykkelekspressveinett: Høykvalitets sykkelveier fra Oslo sentrum til Asker, Lillestrøm og Kolbotn, samt langs Ring 3, og ønsket at dette ble vurdert som et eget prosjekt. Dette ville kunne øke sykkelandelen, og redusere bilkøene og trengselen på busser, trikker, t-baner og tog. Vi kunne fått tusener flere i fysisk aktivitet, og dermed bedret folkehelsen, til en brøkdelen av prisen på de nye bilveiene – sykkelveier er den eneste investering i samferdselssektoren som vanligvis er samfunnsøkonomisk lønnsomt.

Utsetter viktige kollektivtiltak

Vi mener kollektivsatsingen i Oslopakke 3 ikke er tilstrekkelig, befolkningsveksten og behovet for å redusere biltrafikken tatt i betraktning. Vi er svært positive til bevilgningene til både Lørenbanen, oppgraderingen av T-banenettet og trikkenettet, innkjøp av nye trikker og driftsstøtten. Men vi stiller oss skeptiske til at både Fornebubanen og forlengelsen av T-banen til Ahus blir satt på vent til perioden etter 2016, når Oslopakke 3 uansett igjen skal revideres. Dette innebærer at disse prosjektene fremdeles er usikre.  

Kollektivprofilen til Oslopakke 3 er dessuten sterkt overdrevet. Det hevdes at andelen av bompengene som går til kollektivtiltak øker til 60%, men da regner man en betydelig andel av midlene til veibygging som kollektivtiltak. For eksempel går man ut fra at 30% av E18-Vestkorridoren egentlig er en kollektivutbygging. Dette er en urimelig måte å regne på, da prosjektet slett ikke er nødvendig for å bedre kollektivtrafikken. Om man i stede hadde etablert et kollektivfelt også i utgående retning på dagens vei, ville effekten vært nesten like stor som et veiprosjekt fra Oslo sentrum til Asker som tilsammen er beregnet til å koste 22,5 milliarder kroner. En utbygging av Fornebubanen ville også ha redusert behovet for større busskapasitet på denne strekningen.

T-banen vil fremdeles slite

Man får ingen avklaring av kapasitetsproblemet for T-banen gjennom Oslo sentrum. Riktignok setter man av 500 millioner av Oslo kommunes udisponerte Oslopakke 3-midler til en ny sentrumstunnel for T-banen, men Ruter mener en slik tunnel vil koste rundt 13 milliarder, hvilket neppe er noe overdrivelse. Miljøpartiet De Grønne har tidligere foreslått et alternativ til en slik tunnel, nemlig en bane over bakken gjennom sentrum, som kan bygges billigere, raskere og med færre konflikter i form av graving og bygningsskader. Vi mener derfor at man enten burde avsatt betydelig flere midler til ny sentrumstunnel, slik at stortinget kan bidra med resten gjennom nasjonal transportplan, eller så burde man avsatt midler til å utrede alternativer som eksempelvis vårt forslag.

Bør sendes tilbake

Byrådspartiene og Arbeiderpartiet kan trumfe Oslopakke 3 igjennom i bystyret. Men det er opp til stortinget, som også er en betydelig del av spleiselaget, å ta den endelige avgjørelsen. Det er derfor ennå et håp om en bedre samferdselspolitikk, for om stortingsrepresentantene innser at denne pakken ikke vil bedre verken fremkommeligheten, miljøet eller byutviklingen i Stor-Oslo, stemmer de nei og sender hele pakken tilbake til Oslo og Akershus. Dermed har vi igjen muligheten til å fornye samferdselspolitikken.

I sum er Oslopakke 3 en finansieringspakke for enkeltprosjekter, ikke en helhetlig samferdselsplan hvor tiltak og prosjekter sees i sammenheng. Den bidrar ikke til en klimasmart kursendring i samferdselspolitikken. Miljøpartiet De Grønne oppfordrer derfor stortingsrepresentantene til å gå imot den reviderte Oslopakke 3.

Streiken i offentlig sektor bør få Jens Stoltenberg til å innse at han ikke lenger kan kombinere frislipp for oljeindustrien med ansvarlig pengebruk. Det er på tide å velge.

Med oljeindustrien som lokomotiv har den norske lønnsfesten fortsatt for fullt, også etter at finanskrisen brøt ut i 2008. Nordmenn i privat sektor får stadig fetere lommebøker, og kravene fra offentlig sektor øker tilsvarende. Det siste er både forståelig og nødvendig. Vi kan ikke risikere en utvikling der offentlig ansatte sakker akterut på lønnsstigen mens privat sektor fortsetter å fyre opp under kostnadsnivået.

Problemet er bare at regjeringen ikke kan innfri kravene uten å bruke uansvarlig mye penger. Dermed har Jens Stoltenberg havnet i et tilsynelatende uløselig dilemma: Han må velge mellom å bremse oljeindustrien, som er pådriveren for lønnsfesten i privat sektor, eller han må slakke av på kravene om ansvarlighet i den økonomiske politikken. Alternativet er å la offentlig ansatte bære den økonomiske byrden for «ansvarligheten». Dette kan umulig være en farbar vei for en sosialdemokratisk regjering.

Løsningen på Stoltenbergs dilemma er, etter vår mening, et kinderegg uten sidestykke: Hvis Stoltenberg tør å sette bremser på oljeindustrien, kan han løse fremtidige lønnsfloker, sikre ansvarlig pengebruk, bedre konkurranseevnen for næringslivet og bidra til å gjøre Norge til en klimanasjon. Vi foreslår derfor at statsministeren reduserer utvinningstempoet på sokkelen kraftig. Slik kan offentlig sektor sikres rettferdige lønnsbetingelser i framtiden - ikke ved at pengebruken økes, men ved at lønnsfesten i privat sektor dempes.

Jens kan også løse noe av dilemmaet ved å øke skatten på høye lønninger. Dette vil bidra til å bremse rushet av folk til jobber i oljesektoren samtidig som inntekter overføres til offentlig sektor. At litt svakere lønnsoppgjør vil redusere tempoet i den norske forbrukskarusellen er vel heller ikke så dumt - eller hva Jens?

Fredagen før palmesøndag slapp regjeringen nyheten om at de ønsker å åpne 86 nye blokker for olje- og gassboring. 72 av dem i Barentshavet og 14 i Norskehavet.

For oljebransjen var dette sikkert etterlengtet snadder fra påskeharen Ola Borten Moe. For alle som er opptatt av verdens klima og å bevare sårbare havområder, derimot, var det tragisk nytt.

Det kan virke som valg av tidspunktet ikke var tilfeldig. Regjeringen håpet nok at de ansatte i miljøorganisasjonene hadde reist på påskefjellet og at saken derfor ville bli forbigått i stillhet, i høyden få et par notiser. Bellona var likevel raskt på pletten, og påpekte at Klima- og forurensingsdirektoratet (Klif) har advart mot å lyse ut flere av blokkene som nå åpnes på grunn av miljøhensyn. For eksempel åpner Olje- og energidepartementet (OED) for boring i områder sør for Møreblokkene, som er viktige gyteområder for sild. OED legger også opp til petroleumsaktivitet helt inntil kysten av Finnmark. I tilfelle en ulykke vil oljesølet nå kysten svært raskt før en rekker å sette inn kriseberedskap. De vanskelige værforholdene i Barentshavet gjør også oljevernberedskap mye mer krevende.

Bekymringsmeldingene fra norsk miljøbevegelse ser imidlertid ut til å prelle av som vann på gåsa på olje- og energiministeren, som setter økonomisk vekst og utvidelse av oljevirksomheten foran ansvarlig ressursforvaltining. Også fra opposisjonen er det merkelig stille. Heller ikke da petroleumsmeldingen ble behandlet før jul var det kritiske røster fra opposisjonspartiene, som godtok å åpne opp nye områder i Barentshavet. Det viser behovet for å få valgt inn et grønt parti på Stortinget som kan være en reell opposisjon til regjeringens oljepolitikk. Vi foretrekker fornybare fremfor fossile påskeegg til neste år.

I utlandet oppfattes Norge som en klimahelt, noe som står i sterk kontrast til den politiske tiltaksløsheten og de lave ambisjonene som faktisk rår i klima-Norge.

Denne uken samles verdens nasjoner til klimatoppmøte i Durban i Sør-Afrika. Det er lite som tyder på at landene vil klare å bli enige om en felles og ambisiøs klimaavtale. Verken USA, Kina, India eller Russland ønsker å forplikte seg til kutt i klimagassutslipp, og EU nekter å påta seg en lederrolle så lenge andre land ikke blir med på en bindende avtale. Dette er en svært alvorlig situasjon. En fersk spesialrapport fra FNs klimapanel varsler om mer ekstremvær i årene som kommer, og slår fast at både kommende og allerede observerte klimaendringer kan tilskrives menneskeskapt oppvarming. Klimaendringene har allerede i dag alvorlige konsekvenser for menneskers liv, og det haster med handling.

Norge reiser til Durban med en stor delegasjon, og kommer som vanlig til å framstå som et foregangsland og en pådriver. Vi har jo tross alt verdens mest ambisiøse klimamål– ifølge Stortingets klimaforlik skal Norge være karbonnøytralt innen 2030. Arnold Schwarzenegger gjestet Norge denne uka, og var tydelig imponert over den norske klimasatsninga: «Norge har en visjon! Norge går foran!». Flere har i etterkant uttalt at Arnold må være lite opplyst om hva som faktisk foregår her i landet. For hva er realitetene?

Norske klimagassutslipp øker voldsomt, og siden 1990 har CO2-utslippene i Norge økt med drøyt 30 prosent. Olje- og gassproduksjonen er den viktigste årsaken til oppgangen i CO2-utslipp, og målet om et karbonnøytralt Norge innen 2030 framstår som stadig mer absurd. Norges enorme satsning på fossile energikilder bidrar til å holde energiprisene i verden nede, noe som gjør det vanskeligere for produsenter av fornybar energi å tjene penger. Regjeringens månelanding, CO2-rensningsprosjektet på Mongstad, utsettes stadig, og regjeringen holder nå døren åpen for kullutvinning på Svalbard, samt oljeutvinning på Jan Mayen og nordområdene. I årets statsbudsjett går også regjeringen inn for å avvikle forskningsfondet, noe som vil kunne påvirke forskningen på fornybar energi i oljelandet Norge i negativ retning.

Istedenfor å legge til rette for store investeringer i fornybar energi og annen klimavennlig teknologi i Norge, tar ledende personer i LO og regjeringen nå til orde for å bryte med vesentlige deler av klimaforliket, og ta størstedelen av kuttene i utlandet. Dette betyr i praksis at norske politikere ønsker å subsidiere omleggingen til en renere og fremtidsrettet industri i utlandet, mens de gjør det svært vanskelig for norske aktører å være tidlig ute på veien mot nullutslippssamfunnet. Dersom Norge ikke har råd til å kutte hjemme – hvilket land på vår hardt prøvde planet er det da som har råd? Så lenge umiddelbar kostnadseffektivitet alltid skal settes foran hensynet til langsiktig bærekraftighet, er det lite håp for fremtidens generasjoner.

På årets Zerokonferanse sa sosiolog Anthony Giddens at små land først og fremst kan være viktige i klimasaken gjennom å lede vei og gå foran med et godt eksempel. Norge kan ha en betydning i internasjonale klimaforhandlinger dersom vi viser at velferd og klimakutt kan kombineres. Dersom vi demonstrerer at det ikke er noen motsetning mellom omlegging til en mer klimavennlig industri og en blomstrende økonomi. Det er først når Norge klarer å gjøre skikkelige kutt i klimagassene hjemme, at vi kan bli en ekte klimahelt internasjonalt.

Regjeringen tviholder på oljealderen, men spillereglene er i ferd med å endre seg.

Regjeringen varsler i statsbudsjettet at den vil utrede mulighetene for to nye forskningssentre – ett knyttet til petroleumsvirksomhet i arktiske områder og ett for forskning på økt utvinning.

Å øke satsingen på fossilindustrien er å ta for gitt at verdenssamfunnet mislykkes i å løse klimakrisen. Derfor er det bortkastede penger å satse på petroleumsforskning.

Olje- og energiminister Ola Borten Moe sier i en pressemelding i dag at regjeringens aktive satsing på kartlegging og åpning av nye havområder for petroleumsvirksomhet i nord krever oppbygging og utvikling av ny kunnskap.

Hva vi velger å forske på avgjør hvilken fremtid vi kommer til å få. Skal vi løse ressurs- og klimakrisene er vi nødt til å forske oss frem til et ressurseffektivt fornybarsamfunn.

At regjeringen ønsker flere forskningssentre i forbindelse med petroleumsvirksomhet er symptomatisk for regjeringens manglende evne til å ta klima på alvor, mener De Grønne.

Regjeringen tviholder på oljealderen, men spillereglene er i ferd med å endre seg. Når store nasjoner som Tyskland og Kina satser storstilt på fornybar energi, sier det seg selv at vi er i ferd med å spille oss ut på sidelinjen. Det er her vi finner fremtidens arbeidsplasser. Dette fremstår som særdeles uklokt og lite visjonært.

Bildeling i en større skala vil bidra til bedre byluft, bedre plass i byen og gi innbyggerne høy mobilitet når de trenger det.

I likhet med andre store byer begynner Oslo å merke effekten av helseskadelig luftkvalitet, støy, støv, og trengsel. Luftkvaliteten på Bygdøy allé ble f.eks målt til å innebære svært stor helserisiko av Oslo kommune da dette innlegget ble skrevet.

Løsningen er neppe datokjøring og strakstiltak de dagene luftkvaliteten er som dårligst, men en bredere innsats rettet mot å redusere antall kjøretøy inn i byen, og elektrifisering av kjøretøyene som er der. Dette er ikke bare et spørsmål om helse og trivsel for innbyggerne, men er også nødvendig for å få ned utslippene fra transportsektoren som står for 30% av de totale utslippene.

Vi må styrke kollektivtrafikken, utbedre og modernisere innfartsparkeringen, og redusere antall parkeringsplasser i sentrum. I tillegg er det ett tiltak som får liten oppmerksomhet, til tross for at det allerede finnes. Bildeleringer gjør at flere kan dekke sitt transportbehov med færre kjøretøy.

Med bildeling kan brukere få tilgang til den typen bil de trenger for formålet, når de trenger det. Erfaringene fra bildelere i Oslo, Stavanger, Kristiansand, Bergen, Trondheim og Tromsø viser at de planlegger bilbruken mer effektivt enn de som eier bil. Bildelerne er ikke hippier, men velger et bilkollektiv fordi det gir dem mulighet til å spare penger, samtidig som at de kan kjøre moderne og sikre biler. For elbilen er også en bildelering med konvensjonelle biler være positivt. Elbilister kan med bildelering låne en fossil-bil når de trenger lang rekkevidde, og på den måten klare seg med bare en bil.

Bildeling i en større skala vil bidra til bedre byluft, bedre plass i byen, og samtidig gi innbyggerne høy mobilitet når de trenger det. Det som hindrer dette å få et større omfang er at bildeleringene mangler risikovillig kapital til å investere i mer omfattende IKT-løsninger og flere kjøretøy, slik at bildeling kan bli aktuelt for mange flere.

Miljøpartiet de Grønne vil jobbe for at Oslo kommune legger til rette for at bildeleringene får bedre vilkår, gjennom økonomisk støtte og tilrettelegging av parkeringsplasser. På den måten bidrar vi til et langsiktig tiltak for en mer trivelig by, med bedre luft for både barn og voksne som puster i den.

Nærmer vi oss et topartisystem i Norge? Det ville i så fall kunne true både demokratiet og de politiske resultatene.

Innlegget er skrevet sammen med Thomas Hylland Eriksen, professor ved Universitetet i Oslo.

I løpet av de siste årene har man sett en stadig sterkere polarisering i det norske politiske landskapet. Sentrumspartiene gjorde i 2009 et meget svakt valg, og flere eksperter uttalte at de var spilt ut og ville slite med å hevde seg de nærmeste årene. Løpende meningsmålinger støtter dette synet – enkelte viser at sentrumspartiene så vidt ligger over sperregrensen.

En utvikling hvor man har fått en «venstrefløy» og en «høyrefløy» har vel knapt vært så tydelig siden tidlig på 70-tallet, da 68-eropprøret farget debatten. Ap og Høyre/Frp har dratt fra de andre, og mellompartiene har tilpasset seg medienes krav om forenkling ved å knytte seg klarere og klarere til hver sin blokk i valgsamarbeid. Man kan til en viss grad argumentere for at utviklingen med tettere valgsamarbeid beveger oss i retning av et topartisystem. Grunnen til dette kan være så mangt. Viktigere er det hva en slik utvikling kan bety for det norske samfunnet.

I 1999 publiserte statsviteren Arend Lijphart boken «Patterns of Democracy» hvor han sammenlignet to ulike typer demokratier; land der én fløy styrer med rent flertall, og såkalte konsensusdemokratier der et større mangfold av politiske krefter deler på innflytelsen til enhver tid. Land med flertallsvalg (first-past-the-post) som i Storbritannia og USA, ender som regel opp med to store partier og eventuelt ett eller flere små partier ved siden av. Land med proporsjonalvalg, som er vanlig for eksempel i kontinental-Europa og Norden, får nasjonalforsamlinger med flere partier med jevnere størrelse.

En vanlig antakelse før Lijphart publiserte sine resultater, var at topartisystemer var mer effektive og ledet til bedre politiske resultater. Denne antakelsen ble i stor grad avkledd av Lijphart, og begivenhetene som spiller seg ut i USA i disse dager peker vel i samme retning.

Ikke bare viste han at et konsensussystem var minst like beslutningseffektivt, de viste også at konsensusdemokratier er «snillere, mildere» stater som har lavere fengslingskostnader, mindre bruk av dødsstraff, bedre omsorg for miljøet, mer bistand og mer støtte til velferd – kvaliteter han mener «bør appellere til alle demokrater».

I tillegg kan et blokksystem effektivt hindre alternativer å komme på bordet. I saker der de to store blokkene er enige, vil det oppstå konsensus uten noen reell demokratisk diskusjon. I norsk politikk er det for eksempel enighet mellom Høyre og Arbeiderpartiet i en rekke saker som har å gjøre med miljøspørsmål.

Denne forskningen tyder med andre ord på at et mer romslig politisk system som inkluderer et mangfold av politiske synspunkter vil være fordelaktig med tanke på en reell demokratisk prosess og gode politiske resultater, og en utvikling mot et polarisert topartisystem vil være et skritt i negativ retning for det norske samfunnet.
 
I denne sammenhengen peker Miljøpartiet De Grønne (MDG) seg ut i partilandskapet. Vi ønsker å bryte med den etablerte blokkpolitikken. MDG er på mange måter en tredje kraft eller dimensjon som ikke kan plasseres tydelig i verken den «borgerlige» eller «sosialistiske» blokken – og vil være en berikelse for det norske partisystemet. MDG vil samarbeide med alle partier som foreslår gode tiltak innenfor våre politikkområder, og vi vil samarbeide fra sak til sak for å finne fram til de beste og kreative løsningene.

Takket være at vi har et proporsjonalt valgsystem i Norge har vi gode muligheter til å komme oss på innsiden for å jobbe for livskvalitet, helhetlig langsiktighet og økologisk bærekraft. Dette betyr at en stemme til MDG vil ha stor verdi selv om vi neppe får rent flertall noe sted i denne omgang.