Debatt

Handlingsregel for klima

Politiske beslutningsprosesser setter aldri klima høyest. Fortsetter vi slik vil vi ikke lykkes med klimapolitikken.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Vi har i Norge hatt mange og ambisiøse klimamål i flere tiår. Likevel øker utslippene. Norsk klima- og miljøpolitikk har vært preget av støtvis framdrift. I noen perioder har det skjedd mye. Vi hadde for eksempel en rivende utvikling av institusjoner og lovverk tidlig i 70-årene. På slutten av 1980-årene fikk vi ryddet opp i vann- og avløpssektoren, industriforurensningen og tatt grep om den sure nedbøren. På 90-tallet tok vi tak i avfallspolitikken. På tidlig 2000 tallet fikk naturvernet mer oppmerksomhet, og de siste årene har vi strevd med klimapolititikken.

Men klima- og miljøpolitikken skjer i skippertak, ikke som en nødvendig og stødig utvikling på vei mot et felles mål. I dag ligger vi på etterskudd, og det er vanskelig å se for seg at vi vil klare å nå Norges klimamål for 2020.

Hvorfor er det blitt sånn, og hva kan vi gjøre med det? Det er særlig to problemer.

Det første handler om organisering av klima i regjeringsapparatet. De aller fleste beslutninger vi gjør har konsekvenser for klima: samferdsels- og energipolitikken, finanspolitikken og boligpolitikken. Fordi klima- og miljøproblemer omfatter så å si alle sektorer, har hver sektor fått i oppgave å ta hensyn til dette. Men for hver sektor er det mange ulike hensyn som skal veies opp mot hverandre, og klima og miljø må altfor ofte vike.

Klima- og miljøministeren har dermed i praksis liten råderett over klimapolitikken, og kan bare forsøke å bidra til at de andre statsrådene tar klimahensyn når de utvikler sin politikk. Dessverre vil han eller hun sjelden ha de tyngste argumentene i møte med andre og mer sentrale sektorhensyn. De tiltakene som faktisk gjennomføres, samordnes dermed også i liten grad med andre sektorer. Slik er klima- og miljøpolitikken blitt en sum av tiltak i enkeltsektorene, uten å peke i samme retning eller mot et større mål. Vi har for eksempel for tiden en regjering hvor de to miljøvennlige støttepartiene Venstre og Kristelig Folkeparti presser fram miljøsaker gjennom vanskelige sluttforhandlinger av statsbudsjettet. Dermed får en lett både små og dårlige løsninger slik som plastposeavgiften og flyseteavgiften. Ingen av dem er veien til lavutslippssamfunnet.

Det andre, og relaterte problemet, er troen på at vi kan regne oss frem til de beste klimaløsningene. Offentlige ressurser er knappe og må anvendes effektivt. Men det enkeltprosjektet som gir mest reduksjon i klimagassutslipp per krone i dag er ikke nødvendigvis det tiltaket som vil ha størst effekt på sikt. Teknologien endrer seg, og nettverkseffekter gjør at løsninger som var dårlige i dag blir gode i morgen. Alt dette påvirkes av hvilke mål politikerne setter i dag og hvilke ressurser som følger med. Tankesmien Agenda har tidligere tatt til orde for at vi må velge klimatiltak som flytter oss teknologisk. Ikke bare litt mer effektive bensinbiler men utslippsfrie transportløsninger.

Klima er politikk, og innebærer vanskelige og viktige prioriteringer. Politikerne må sette mål, men også følge dem opp med vanskelige prioriteringer der klimakutt og arbeidsplasser kan stå mot hverandre. Eller der nødvendige investeringer for økt fremkommelighet også gir økte utslipp. Er veistrekningen eller utslippstillatelsen og arbeidsplassene likevel viktigst, må kuttene tas et annet sted. Disse valgene synliggjøres ikke i dag, og det er uklart hvem som har ansvaret for dem.

Regjeringens forslag til klimalov har fått kritikk for å være tannløst og vil møte motstand på Stortinget. Skal slike lover være effektive, må det ligge en absolutt begrensning i dem. Som markagrensa. Eller slik Storbritannia har innført: årlige klimabudsjett som ikke kan overskrides.

Vi har i nærmere 50 år erkjent at vi ikke kan diskutere vår nasjonale økonomi uten en helhet slik vi har i Nasjonalbudsjettet. Her foregår de årlige justeringene etter et mønster knyttet opp mot mål og kontinuerlig læring. Og siden 2001 har handlingsregelen lagt absolutte begrensninger på pengebruken. Vi bør gjøre det samme i klima- og miljøpolitikken: En årlig oppdatering der Stortinget må forholde seg til helheten i klimagassutslipp bør innføres. Og en handlingsregel for klima som begrenser Stortingets totale klimabudsjett. Dessuten bør Statsministerens kontor ta et mye sterkere ansvar for at vi lykkes.

Klima er politikk. Men det er åpenbart behov for bedre strukturer som kan tvinge frem gode beslutninger.

Mer fra: Debatt