Få land har så store fordeler av internasjonal handel somNorge. Men det krever at den nasjonale politikken har handlekraft til å sikre trygghet for jobb og trygghet i jobb. Og at det er flertall for omfordeling, slik at gevinstene fordeles rettferdig.
Internasjonal handel er under press. Britene har stemt for å forlate EU. I USA lover Donald Trump å skrote handelsavtaler som ikke er i USAs interesse. I mange land har vi sett en utvikling med tapte arbeidsplasser, press på standarder i arbeidsmarkedet og dårligere sosiale kår for stadig flere. Utenlandsk konkurranse, særlig fra lavkostland, får skylden. Det kommer krav om beskyttelse. Politiske ledere lover å hegne om hjemmemarkedet, det vil si; å forbeholde det hjemlandets bedrifter og arbeidstakere.
Vi hører liknende argumenter i norsk debatt, selv om kritikken av internasjonal handel ikke er uttrykk for den dype sosiale frustrasjonen som gjør seg gjeldende i USA og Storbritannia. Noen vil si opp EØS-avtalen. Det kommer kritikk mot de to handelsavtalene TTIP (mellom EU og USA, som Norge ikke er en del av) og TISA (forhandling om en internasjonal avtale om tjenester, som Norge deltar i.) Det finnes grunner for kritikk av både EØS-avtalen og andre handelsavtaler. Men det ville være et historisk feilgrep å si dem opp.
Få land har hatt større fordeler av en stadig mer åpen verdenshandel etter 1945 enn Norge. Vår velferd i årene som kommer vil i stor grad avhenge av vår adgang til å selge varer og tjenester ut av Norge, fra fisk til mobiltelefoni. Velferdsstaten vår hadde ikke vært der den er i dag uten utstrakt internasjonal samhandel. Som et lite land med åpen økonomi trenger vi et bindende regelverk for internasjonal handel. Det gir forutsigbarhet for næringslivet vårt. Det gir beskyttelse til små land mot press fra de større.
Den viktigste handelsavtalen for Norge er EØS-avtalen, som med unntak av det meste som gjelder landbruk og fiske, gir felles regelverk for handel og økonomisk samkvem. Den store EØS-utredningen fra 2012 studerte erfaringene, og viste at Norge har hatt klare fordeler av avtalen. Det gjelder også norske arbeidstakere, både hva gjelder utvikling i kjøpekraft og faglige rettigheter, som FAFOs studier til Europa-utredningen tydelig viste.
Det betyr ikke at alt som kommer fra EU er uproblematisk. Til nå har vi klart å ta godt vare på norske interesser, og kjempet for vår måte å gjøre ting på. Som med arbeidsklausuler i offentlige anskaffelser, ILO 94. Vi ble utfordret av ESA, men vi utfordret tilbake – og vant. Eller i verftssaken, der Høyesterett slo fast at den norske allmenngjøringsordningen står seg – på tvers av EFTA-domstolens anbefalinger. LO-kongressens vedtak fra 2013 var tydelig på at ILO-konvensjoner, norske tariffavtaler og norsk arbeidslivslovgivning må gis forrang dersom de skulle komme i konflikt med EU-regler. Skulle det komme regelverk som går på tvers av våre interesser, gir EØS-avtalen oss muligheten til å si nei.
Jeg mener EØS-avtalen fortsatt er i norsk interesse. Ja, i urolige tider er det enda viktigere for et lite land med åpen økonomi at det gjelder like regler, at det er rettslig beskyttelse for at reglene følges, at de store ikke kan ta seg til rette. Men det er to grunnleggende forhold som må på plass for at internasjonal handel kan fungere til samfunnets beste.
Det første er politisk vilje hjemme. Kampen mot sosial dumping og utsatte forhold i deler av norsk arbeidsliv betinges i første rekke av vilje til handling hos norske myndigheter. EØS-avtalen hindrer ikke regjeringen å ta kraftigere grep. Riksrevisjonen påpeker at regjeringen er altfor passiv. Fagbevegelsen står altfor ofte alene igjen med helt legitime krav om bedre kontroll, bedre sikring av faglige rettigheter og krav om at tariffavtalene respekteres.
Det andre er vilje og evne til omfordeling. Internasjonal handel gjør kaken større, men det hjelper lite om den ikke fordeles rettferdig. Den amerikanske økonomen Jeffrey Sachs viser hvordan inntekter fra internasjonal handel og investeringer har tilfalt kapitaleiere som har sikret seg profitt, og de med lengre utdanning som har fått jobber i den globale økonomien. De tapende har vært de med kortest utdanning i utsatte bransjer, som har sett arbeidsplassene forsvinne ut av landet.
USAs president John F. Kennedy sa dette om hvordan vi kan sikre at vår frie økonomi arbeider på «full kapasitet»: «At den skaper tilstrekkelig overskudd for bedriftene, tilstrekkelige lønninger for arbeiderne, og muligheter for alle.» I altfor mange år og i altfor mange land har politikken abdisert på de to siste av disse oppgavene. Det er urettferdig og uholdbart. Svaret er ikke å lukke dørene mot verden. Det som trengs er politisk vilje til en rettferdig skattlegging av overskudd og formue så vi kan finansiere løft i både utdanning og opplæring, slik praksis har vært i Norge. Om denne omfordelingen uteblir øker ulikhetene, mange blir hengende etter og håpløsheten går i arv til neste generasjon.