Arbeiderpartiet og Ikea. Begge er grunnleggende nødvendige, men stadig vanskeligere å elske.

- Du kan jo ikke stemme Arbeiderpartiet lenger!

Medlåntakeren skjøt fra hofta over frokostbordet. Det var mer et pålegg enn et spørsmål. Hun leste avisene om utkastelsen av Neda på 12, som har levd 10 år i Norge. Skuddet traff rett i hjertet. Nei, hvordan kan jeg stemme på et parti som tupper inn dører midt på natten hos småbarnsfamilier for å kaste dem ut av landet? Jeg kan ikke det. Det spiller vel ingen rolle hva mor eller far har gjort av dumheter, så lenge Neda ikke kjenner noe annet enn ei bygd i Rogaland?

Nei, det er ikke lenger så åpenbart at man må stemme Arbeiderpartiet. Hva er det jeg har stemt på? På Gerhardsen. Landsfaderen. Sosialisme. Solidaritet. Partiet som tok vare på det lille mennesket. Som kjempet dets kamp mot systemet. Løftet det opp og ut av fattigdom, ga det rettigheter og posisjon. Bygde landet. Tradisjonen partiet står i, er det jeg har stemt på. Gamle meritter. Eplet har rullet litt vel langt fra stammen nå.

OK, det er nye tider. Vi kan ikke forlange at lederne har jobbet på gulvet. Eller at de kan siste verset av Internasjonalen. Kanskje heller ikke at det skal være påtakelig forskjell på Høyre-folk og Arbeiderparti-folk. De snakker likt. De bor samme sted. Har samme ambisjoner og utdanning. Rune Bjerke ble leder i landets desidert største bank, tjener millioner og bor sammen med lederen for Oslo Arbeiderparti i Oscars gate. Selve innbegrepet av frognerfjong. Et bedre bilde på det nye Arbeiderpartiet er ikke lett å finne. At Jonas Gahr Støre er blitt sentral i arbeiderbevegelsen er også vanskelig for meg å ta inn helt. Dette er partiet som alene går i krigen mot at fattigfolk skal få lov til å tigge i Oslo sentrum. Og blir nedstemt av høyresiden. Det er lov å bli litt forvirra. Lojaliteten får daglige utfordringer. Noen sider utover i seksjonen her kan du lese om en annen del av Arbeiderpartiet som sliter på kjærligheten. Lofoten, olja og fisken. Ansvaret partiet tar for ei bærekraftig framtid.

En annen av folkets favoritter jeg sliter med, og som ikke tar all verdens ansvar for bærekraften, er Ikea. Jeg slites mellom lojalitet og takknemlighet og forakt. Denne uka er det 50 år siden det svenske møbelmonsteret åpnet sin første butikk her i landet. Under åpningen, sies det, var det så stor pågang at det ble kaos på E18 gjennom Asker, og politiet måtte rykke ut. Butikken ble støvsugd for varer og to timer før stengetid var det bare å slukke lyset - butikken var tom. Jeg har sikkert tilbrakt brorparten av dagene mine i en seng eller sofa fra Ikea. Jeg har skrudd Billy-hyller så lenge jeg kan huske. Man har jo en slags gjeld til Ikea. De også bygde landet.

Man elsker jo de praktiske løsningene. Systemene. Flatpakket lykke. Og jeg har aldri opplevd at det mangler en skrue. Og selv om jeg alltid skrur gær‘nt fordi jeg skal få opp hyller i rekordfart, så er det ikke instruksjonene det er noe feil med. Nei, Ikea er nær perfekt. Effektivt og ryddig. For nesten alle. Som Arbeiderpartiet. Men jeg får nesten alltid en manisk depressiv reaksjon når jeg oppsøker Ikea. Jeg begynner på en mental topp, med kredittkortet bitt fast mellom tennene, klar for å kjøpe nye ting som skal gjøre livet bedre og familien lykkeligere gjennom en mer smidig bopel.

Så kommer nedturen. Og den kommer fort når jeg ser meg rundt. Kjenner på dimensjonene, og begynner å gange opp alle sofaene og stolene og lampene på verdensmålestokk. Og reflekterer over selve grunnideen til Ikea. Som er at vi, massene, skal kjøpe nye ting, ofte. Billige møbler legger lista lavt for å kaste og kjøpe nye. Så billig at vi ikke reparerer. Så billig at vi kjøper ting vi ikke trenger. Plukker ukritisk ting med oss opp i handlevogna og ut i bilen og opp i leiligheten som tømmes for andre ting som settes ned i kjelleren før det kastes på dynga. Denne syklusen har alltid rullet og gått, men nå piskes den rundt som en virvelvind. Og Ikea gjør absolutt sitt for å holde omløpshastigheten oppe.

Kanskje på tide med noe nytt?

Vi må klage, sutre og ynke oss mer. Det nytter.

Politiet vil visst at vi skal klage mer på dem, skrev vi i vår avis i går. Jeg er heldigvis sjelden i den posisjonen at jeg har noe å utsette på politiet. Desto oftere har jeg en høne å plukke med en del andre tjenesteytere.

En av mine absolutte favorittfilmer, nei, det er feil, en av mine absolutte favorittscener, er med Michael Douglas i «Falling Down». To favorittscener, faktisk. Douglas spiller en forstadshverdagshelt i arbeidsdress som én dag får nok. Den følelsen kan vi vel kjenne oss igjen i? Den ene scenen er hentet fra en butikk eller storkiosk der han må kjøpe en brus for å få vekslepenger til telefonkiosken. Han finner prisen for en liten boks brus å være helt hinsides og ender opp med å slåss med den asiatiske innehaveren. Det kaller jeg å si ifra. Å klage.

Den andre scenen er der han sitter på en kafé og vil bestille frokost. Men, betjeningen forteller at de nettopp har gått over til lunsjmenyen. Det er for sent for frokost. Douglas‘ karakter klikker da fullstendig og skyter i taket. Men han roer seg, overtaler alle de sjokkerte gjestene om at det går bra og bestiller lunsj. Så jager han seg opp over at hamburgeren på asjetten hans ikke på noen måte ligner på den på plakaten. Gøy på film, men ingen bærekraftig strategi i hverdagen. Likevel kjenner jeg igjen følelsen. Men tenke det, ville det, er noe ganske annet enn å gjøre det.

Jeg har begynt å gjøre det. Ikke bare ville, tenke og drømme om det. Men faktisk klage. Denne uka hadde jeg en nær Falling Down-opplevelse da jeg på posten skulle plukke opp to gummistrikker til en gressklipper. De veide til sammen rundt 30 gram, og mannen i telefonen hadde antydet at de kostet rundt hundrelappen per stykk. 200 kroner pluss litt porto. Da den lille mannen kom for å hente gummiartiklene sine lød kravet på 446 kroner. Ja vel, ja, akkurat. Det er vel bare sånn det må være, da. Takk, takk. Mannen i den røde uniformen slapp lett fra det. Helt uskadd. Den lille mannen trakk sitt kort, takket for hjelpen og gikk ut.

Så våknet villdyret. Høy og mørk tok han seg tilbake til sin arbeidsplass. Der tok den lille mannen pennen fatt. Tastaturet, altså. Han skrev: «For noen uker siden bestilte jeg to gummistropper til en Partner gressklipper. Det skulle koste rundt 100 kroner per del, sa mannen. Han visste ikke helt. Men det gjorde de, mer eller mindre. 97 og 137 pluss moms. Men så klarer dere å ta 125 kroner for jobben med å sende dem. Og legger moms på det også. Sånn at i alt koster to strikker som veier under 50 gram til sammen 446 kroner. Det er ganske langt unna 200 som var utgangspunktet. Jeg burde bare sendt dem i retur og kjøpt dem i Sverige. Det gjør jeg selvsagt neste gang. Det er for drøyt, og på kanten til å lure kundene. Er det virkelig sånn dere vil tjene penger?»

Ha! Der fikk de den. Adressert «Direktøren i Norlett». At han hadde blitt sånn som faren sin, som hele hans oppvekst hadde truet hele verden med å sende brev, skjøv han unna. (Tror fortsatt det var brevet til Moskva, poststemplet 1450 Nesoddtangen, som med klar beskjed, fikk russerne til å trekke seg ut av Afghanistan). Den lille mannen skammet seg litt over e-posten, men følte berettiget harme, tenkte han. Nå hadde han klagd. Det var gjort. Og selv om han selvsagt aldri ville få noe svar, så var det godt å si ifra. E-posten ble sendt 09.56.

10.04 ringte det på mobilen. Fra ukjent nummer. Det var mannen fra telefonen. Han fra Norlett. Han ba om kontonummeret mitt. 200 kroner kom i retur. Den lille mannen ble helt paff. Han vant en seier. Men han var nå formelt blitt en klager. Men en suksessrik klager. En sytepave. Prøv! Det er deilig.

lars.west.johnsen@dagsavisen.no

Hvorfor smiles det ikke på et treningssenter?

Da jeg var 20 år, ville jeg ikke blitt funnet død i en bydel som huset et treningssenter. Da jeg var 30 ville jeg ikke blitt funnet død på et treningssenter. Jeg kunne oppholde meg i samme bydel som et, men ikke noe mer. Nå da jeg er 40, frykter jeg faktisk at jeg kommer til å bli funnet død på et treningssenter. Hengende over en ergometersykkel.

«Spinning klokka fem i morra?» Spørsmålet på SMS kom søndag ettermiddag. Den kom som lyn fra sommerblå Oslo-himmel. Vi er gamle venner. Vi drakk øl sammen. Løp rundt nattetid og dyrket livet. Nå foreslo hun at vi skulle gå på treningssenteret sammen.

Hun i stretch. Jeg i sykkelshorts. Det føltes mer nakent enn naken. Det var helligbrøde. Vi som ble venner over en øl og samtaler om livet, skulle nå klinisk sitte på hver vår fastskrudde sykkel og svette sammen med et par meter mellom oss før vi skulle gå hver til vårt. Målt siste 30 døgn har vi hyppigere syklet i et industrilokale i Oslo sentrum uten vinduer enn vi har drukket eller hatt annet sosialt samvær sammen. Et tegn i tida, kanskje.

Mens en technoutgave av Carolas «Fångad av en stormvind» feier gjennom lokalet, roper instruktøren at vi er passe slitne hvis vi ikke kan prate i hele setninger. Hva hvis man ikke kan tenke i hele setninger, roper min indre stemme til meg. Jeg prøver å si det som en spøk til den rødsprengte naboen. Hun ser bare på meg med et tomt blikk.

Jeg har brutt en av de mest grunnleggende reglene for oppførsel på treningssenter. Igjen. Jeg har snakket til andre trenende. Det står ingen oppslag med «Verboten» eller «Skytes skal den som...», men kulturen er at man ikke snakker sammen. Man fleiper ikke på et treningssenter. For trening er blodig, jævla alvor. Har jeg etter hvert forstått.

Jeg har med åpenbart upassende mellomrom prøvd meg med en lett tone, sånn for å bryte litt opp på stemninga. Helt og fullstendig feilslått og til øredøvende liten respons. Ja, det kan tenkes at jeg er komplett umorsom. Men jeg mistenker mer at det er dødsangsten som skjuler seg bak spandexen og all den pustende polyesteren som gjør at rommet for humor er snevret inn som ei tett blodåre. Jeg kan med hånda på hjertet si at jeg aldri er blitt snakket til av noen eller har sett noen smile på et treningssenter. Unntatt blondinene som tar imot oss i resepsjonen, da. De gliser alltid.

Hvorfor er det så stille på disse sentrene? Kan det virkelig være at det er fordi vi egentlig ikke liker å trene, fordi motivasjonen ikke er glede, men å unngå død? Er det sorg? At vi på et treningssenter blir som dyr på vei til slakteriet? Lukta av frykt henger i lufta. Hormonene pumper. Vi stritter trassig imot døden. Svelger unna kvalme og svimmelhet for å nå målet om 95 prosent av makspuls før de tilmålte 55 minuttene er over. Men motstanden mot Kong Død er som å kjempe med hæla i parketten iført gymsokker. Det er nytteløst. Vi kjemper en kamp vi er nødt til å tape. Og jeg tror jeg har identifisert mitt eget problem: Jeg mangler helt timing, som er en humorists viktigste våpen. Når folk dras hjelpeløse over parketten på vei mot skafottet, så er du ikke lydhør for vitsing om hele setninger.

Nei, det beste vi kan oppnå på vei mot slutten er å drive kroppsvedlikehold. Men som alle politikere veit, så er det kjedeligste som fins å bevilge tid og penger til vedlikehold. Bygge nytt er det som er gøy. Men ved 40 års alder er bygging ikke lenger en aktuell problemstilling. Likevel, vi kan jo ikke gi opp selv om vi ikke kan vinne. Eller kan vi det? Bare gi opp hele fighten, gi beng og gå og ta en drink isteden? Det er absolutt tenkbart. Neste SMS fra min venninne håper jeg lyder: «Hei, skal du være med ut i parken i dag, og ligge på ryggen og se på himmelen og drikke rosevin?».

Jeg garanterer et positivt svar, Marie.

Denne uka kunne jeg blitt den stolte eier av 60 millioner kroner.

«Hej kompis, Jag är John Owen Chef Ekonomi Audit avdelningen för en bank från Harlesden, nordvästra London, här i England (NatWest Bank London). Jag skriver dig om en affärs-idé som kommer att vara en enorm fördel för oss båda.»

Det var da voldsomt så bra banksjef Mr. Owen var til å skrive svensk, tenkte jeg. En forretningsidé som kunne være en enorm fordel for oss begge? Hmm. Jeg, en anonym journalist fra Grünerløkka, får veldig sjelden svært lukrative forslag om strålende forretningsideer, kan jeg love. Jeg kan ikke huske sist. Jeg var litt smigret. Et og annet forslag om å bytte bank, strømleverandør eller kjøpe en rev, er vel så langt tilbudene om forretningstransaksjoner strekker seg i min verden. Jeg leste videre i mailen:

«Jag upptäckte en summa på £ 16,5 miljoner (Sexton miljoner femhundra tusen pund) på ett konto som tillhör en av våra utländska kunder Late Business Mogul Mr Moises Saba Masri miljardär, en Judisk från Mexiko som var ett offer för en helikopterkrasch i början av förra året och dödade honom och familjemedlemmar. Saba var 46-år gammal. Även i helikoptern vid tidpunkten för olyckan var hans hustru, deras son Avraham (Albert) och hans dotter-in-law. Piloten var också död.»

Auda. Det var da forferdelig, mange døde mennesker. Men ikke helt overbevisende prosa i dette avsnittet fra Mr. Brown. Men mye penger, da: «Jag söker ditt medgivande att presentera dig som de närmast anhöriga/Kommer bidragsmottagaren till den avlidna så att intäkterna från detta konto värderas till £ 16,5 miljoner pund kan utbetalas till dig».

Mr. Brown skriver videre at de har gitt opp å finne naturlige arvinger. Så jeg skal få 40 prosent av arven, Mr. Brown skal ha 60. «Allt jag behöver är att fylla i ditt namn till handlingarna och legalisera det i domstol här för att visa dig som den rättmätiga förmåns-tagaren. Allt jag behöver nu är din ärliga samarbete, sekretess och pålitlighet för att vi ser denna transaktion igenom».

Ukentlig kommer disse svært haltende forsøkene på svindel dumpende ned i e-postkassa. De er ute etter personopplysningene våre sånn at de kan misbrukes på nett. Noen godtroende, og nok litt griske, går åpenbart på, siden disse tilbudene fortsetter å komme. Det oppsiktsvekkende tilbudet fra Mr. Brown er ikke så unikt. En liten runde i redaksjonen og jeg satt med en nydelig bukett.

Denne fra «Miss roseline sarah mpele» - eneste datter av min avdøde foreldre Mr.and Mrs. David mpele respektabel forretningsmann far (sjokolade butikk), er rik: «Min mor døde da jeg var bare 11 år gammel og min far tok meg så spesiell. Niende gråte før han døde i september 2008, sa hans sekretær, som var sammen med ham på sykehuset, og gjort $ 5.5 millioner ($ 5,500,000) i banken, og gå til en ekte by stengt i Abidjan, Elfenbenskysten». Google Translate var ikke snill så med Sarah.

Fra Mr.Jeremy padgham fra Jomfruøyene, bosatt i London, kom denne: «Hvordan er du i dag og din familie? Jeg håper fine.» Og et forslag om at han og jeg skulle dele 20,5 millioner pund. Alt Jeremy krevde fra meg var «din ærlige samarbeid». Men han får ikke mitt samarbeid med setninger som denne, det står liksom ikke helt til troende når han skal forklare sin stilling: «A direktør i regnskapet ledelse delen overvåke finansiell nettverk her i storbritannia». Adjø, Mr. Padgham.

Noen går altså på der ute. Men alle svindelforsøkene er ikke like søte og morsomme, som denne fra kreftsyke, barnløse Rebeca Legendre i England som ber meg akseptere en arv på 750.000 euro og krever ikke annet i retur enn at jeg skal gjøre gode ting med pengene som «jeg ikke har vært i stand til å gjøre i livet mitt». Fra Alex i Ukraina: «I want to be a living donor. I am ready to give one of my kidneys or part of my liver, but I want to receive a big compensation for that. This is not a joke».

Han har funnet glede i luking. Og syns det er flaut.

Sommerhuset i Sverige ble åpnet sist helg. Stum sto han på tunet og kikket rundt seg. Han var i sjokk.

Det som virket som en utmerket ide i juni i fjor, da det lille huset lå der badet i sol, midt i alt det ferdigrakede gresset, omkranset av alle de ferdiglukede beddene og ferdigklippede rosebuskene, virket nå plutselig som en kapital feilvurdering. Gjort i et øyeblikks eufori og misforstått selvinnsikt.

Regnet sprutet ned. Trærne var glisne. Hekken slunken. De hvite dørene var ikke lenger like hvite. De røde veggene var fortsatt røde, men trengte de ikke et nytt lag maling? Jo. Og taket? Var ikke taksteinen kommet ut av posisjon? Og døra på baksida som gikk opp, men ikke igjen - hva med den? Og så ventet titalls kubikk med biomasse som måtte fordeles på mange hundre små trillebårlass og hives i en stor haug bak uthuset. Det var fristende for han å myndig be kjerring og unger om å sette seg inn i bilen igjen. Kjøre til Arvika og reversere hele kjøpsprosessen, altså legge ut driten for salg igjen, og sette kursen hjem mot blokka. Så langt fra løv, kvister og hekk som det var mulig å komme. Han ante ikke hvor han skulle begynne.

Han begynte med det han kjente. Rake. På måfå begynte småbarnspappaen med kontorjobben å rake plenen. Den er på et par mål. Tårene kom etter et par timer. Sinnet kom da den piskende vårvinden begynte å feie tilbake de haugene pappaen hadde klort sammen fra tomta. Dag tre var gresset klart. Da hadde ambisjonen og mestringen blitt tent. Så da begynte han i plenens randsone. I hekken. Under trær. I bedd. Bak uthus. Haugen med løv og rask ble til et fjell. Hans fjell.

Men så skjedde det noe interessant med mannen som aldri før hadde hatt blomsterjord under neglene. Han fikk blomsterjord under neglene. Sammen med barna sådde han små, rare frø som skulle bli til blomster han aldri hadde hørt om i potter. Han spadde sitt første bedd. Satte spaden nedi og vendte opp jorda. Ropte entusiastisk når han så en mark. Kjente på forbudte følelser.

Han kjente på glede ved fysisk arbeid. En ro. En lykke han aldri må fortelle om til noen. Langt mindre skrive om i avisen. Hans skitne, flaue hemmelighet. Eller kunne det være sånn at dette var gjengs?

Han mumlet det først til en venn. Som om det var en kjønnssykdom han hadde dratt på seg. Eh, altså, jeg har luket og funnet glede i det. Er jeg normal? Å ja, strålte vennen, det er visst det som gjør folk aller lykkeligst, har jeg lest. Å stelle i hagen er lykkefaktor nummer en! Han bor egentlig i USA, så det var sikkert siste skrik derfra at hage var så bra.

Han prøvde derfor på en mer lokal helt, en kollega. Innrømmelsen om den nyoppdagede hagelegningen var ikke engang ferdigmumlet før arbeidskameraten hadde lagt ut om egen hagelykke. Om de mange hundre kiloene med stein han hadde bragt fram til rekkehusidyllens bakside og dannet bedd av. Hagen var visst det han levde for, tilværelsens kjerne og mål.

To bekreftelser på at hagelegningen var normal og sunn, men en liten sveiv innom nettet måtte til for ytterligere og mer vitenskapelig stadfesting av at følelsene han kjente på var ok. Han fant (typisk nok) svar i Kvinner & Klær som refererte til en undersøkelse der to grupper måtte utføre en stressende oppgave og deretter lese en bok innendørs eller pusle i hagen i 30 minutter. Funnene var i tråd med de forbudte følelsene: Gartnerne kunne melde om et mye bedre humør enn de som leste, og de hadde også lavere nivåer av stresshormonet kortisol.

Men målene med hyttehage gjorde ham også sliten. Derfor hvisket han til jenta si da de la seg:

- Du?

- Ja, hva er det?

- LOV meg at vi aldri, aldri, aldri kjøper et sted å bo med så mye som ei blomsterkasse å passe på.

- Lover.

Tronsmo bokhandel kan i dag feire 40-årsdag. Men det blir en bittersøt fest.

«Tronsmo is without doubt the coolest bookshop in Oslo - and is, I suspect, one of the coolest in the world. If I lived here I would spend all my money here on books and never get any work done.»

Neil Gaiman, 8. juli 1998

På en gulnet papirlapp, i glass og ramme, står denne hyllesten å lese. Den er signert den legendariske tegneserieskaperen Neil Gaiman og henger oppunder taket i kjelleren på Tronsmo. Kjelleren er jubilantens maskinrom, fylt av tegneserier og et lager med støvete gull. 15 år er gått siden Gaiman kvitterte på diagnosen «en av verdens kuleste bokhandler», og siden er det aller meste snudd opp ned i bøkenes verden. Forlagene er ikke til å kjenne igjen. Bokhandlene er blitt kjedelige kjeder. Og internett har forvirret alle. Men mot alle odds og konkurstrusler, har ikke den lille boksjappa i Kristian Augusts gate bare overlevd. Den har blitt kulere. Og viktigere.

Det lukter ikke lenger bøker i en bokhandel. De ansatte er blitt kledd opp i uniformer. Og hylleinnholdet bestemmes av noen langt oppe i konsernets korridorer. En Tanum på Majorstua er en Ark på Grünerløkka er en Libris på Jessheim. Norske bokhandler er blitt antiseptiske, sjelløse, strømlinjeformede utsalgssteder. De er ikke lenger bokhandler. De har bøker også. Men på Tronsmo lukter det fortsatt bøker og støv. En skakk sjarm kombinert med faglig fingerspissfølelse har skapt en Oslo-institusjon som hvis den lå i New York eller København, ville vært en attraksjon omtalt i glossy reisemagasiner. Hvor ellers kan du finne både Tranströmer, Tintin og Jay-Z?

Det er ikke mange fyrtårnene som står igjen etter ml-bevegelsen på 1970-tallet. Mange av deltakerne har sømløst glidd over i godt betalte jobber hos borgerskapet, og de fleste av idealene ligger i dyp dvale. Men Tronsmo står igjen. I et intervju med de fire grunnleggerne, Asbjørn Øverås, Peter Hopwood, Fride Eeg-Henriksen og Ivar Tronsmo, som publiseres i dag i en fjong Tronsmo-jubileumsboks, forteller de om drømmen om en rød bokhandel, ml, bokmarkedet på tidlig 70-tall og om en trang fødsel. Skulle de få tak i litteratur som ikke var mainstream, måtte de gjøre jobben sjøl. «Det spesielle i Norge var de østeuropeiske tilstandene; bokhandlene var forplikta til å ta inn alle bøker som kom, så alle var klin like», forteller Ivar Tronsmo. 40 år etter er instinktet om å være noe annet helt intakt.

Kampen mot markedets tyngdelover har vært stri. Sommeren år 2000 kunne Tronsmo ha gått ut av historien. Kassa var tom. Da butikken lå på knærne med bøyd nakke, klar for nådestøtet, kom det ei dame inn og la 2.000 kroner på disken. Hun skulle i hvert fall gjøre sitt for at Tronsmo skulle fortsette. Engasjementet viser hvorfor den, som en av bare en håndfull frittstående bokhandler igjen i Norge, har overlevd. Den har vokst ut over sine opprinnelige revolusjonære rammer, selv om «sosialistisk og progressiv litteratur» fortsatt er en rød tråd. Den er elsket av sitt publikum. Og er noe mer enn en butikk. Et kulturhus er kanskje mer dekkende. «En inkluderende og åpen arena for tanken», skrev Vinduet-redaktør Audun Vinger nylig om Tronsmo. Det mente også Fritt Ord, som la en halv million på bordet og reddet driften i 2000. Året etter mobiliserte kundene, og butikken satt omsetningsrekord. Siden har økonomien vært sunn, med en årlig vekst på fem prosent. Det kunne sett lyst ut.

Det er ikke bare den elendige værmeldingen som truer kveldens bakgårdsfest inn i ufikse partytelt, som er kilde til bekymring hos dagens Tronsmo-ledelse. Den opplever en solid 40-årskrise. I mai i fjor kom beskjeden om at statlige Entra Eiendom hadde kjøpt ut bygårdens eier, en av heltene i Tronsmo-sagaen, Knut Schjelderup. «En usedvanlig husvert, en av byens mest originale eiendomsbesittere», skriver Tronsmos styreleder, Pax-forlegger Bjørn Smith-Simonsen i jubileumsboka. Kvartalet der Tronsmo har holdt hus i 40 år skal rives og bygges nytt. Endelig, formell avgjørelse er ikke tatt, men med Schjelderup ute, ingen røde lys fra byantikvaren og et Entra som har investert for å bygge nytt siden 2006, er det ingen rasjonell grunn til å holde på håpet om en framtid for Tronsmo i Kristian Augusts gate. Kanskje får de tilbud om å bli, men til hvilken pris? En dobling av husleia er et moderat anslag. Kanskje kan nye lokaler bety så mye som en firedobling. Sjappa er skjør. Daglig leder Eva Stenlund Thorsen, med fartstid fra 1994, ser ikke lyst på en flytting.

De strategiske støttespillerne, stamkundene og faglig skikkelighet. Grunnene er mange til at Tronsmo i dag kan feire sine første førti. Men hva hadde butikken vært med en annen beliggenhet? Eva Stenlund Thorsen vet at Tronsmo ikke overlever på goodwill alene, men på nærhet til bokgigantene Norli i Universitetsgata og Tanum på Karl Johan, på nærhet til Høgskolesenteret på Bislett og de tre trikkelinjene som patruljerer gaten utenfor. Lokalene som matcher dagens, er få og dyre. Da er det lett å holde fast på drømmen om det som var. Men kanskje er det best å gi slipp. Se framover.

De fysiske lokalene vil bli borte, og med dem kjær kulturhistorie. Men Tronsmo er så mye mer enn veggene. En idé, en annerledeshet som mange har en plass i hjertet for - og som trengs som aldri før. Bruk bursdagen til å legge offensive planer. Og for å stjele litt fra konsernspråket: Tronsmo er en sterk merkevare. Et sted i Oslo sentrum ligger framtida og lurer. Gratulerer med dagen!

Kvinner, vin og sang interesserer meg stadig mindre. TV-serier, derimot.

Forrige uke så jeg 12 episoder av den amerikanske serien «Homeland» på tre kvelder. I gamle dager var det TV nok for minst 12 kvelder, 12 uker - tre måneder! Serier gikk i årevis på TV før. På 70- og 80-tallet kunne TV-serier begynne mens du var i barnehagen og slutte på ungdomsskolen («Familien Macahan»). Men det var greit. Ting måtte bare gå sin gang. For hjemme var det TV som var sjefen. Og regimet var strengt:

Mandag var det mandagsfilm. Tirsdager var fjernsynsteaterkvelden. Onsdag var det amerikanske TV-serier. Torsdager sparte NRK penger. Fredag detektimen. Lørdag? Lørdag var fotball. Og Halv-sju. Og Brødrene Dal. Og søndag var det sportsrevy. Sånn var ukene før.

Livsrytmen var formet av hva som gikk på TV. Mandag var genuint fylt med forventning. Film var indrefilet, servert i beste sendetid. Ofte engelskspråklig og tilgjengelig, men samtidig var mandagsfilmen som institusjon lunefull. Pang, så kunne du få noe østeuropeisk servert. Og da var det lenge å vente til neste mandag og ny dose. Tirsdagen var nedtur og grunnleggende grå fordi det var bare Ibsen i svart-hvitt-opptak å se på. Vi kunne glede oss en hel dag eller en hel uke til ny runde av Melissa og «Falcon Crest» på onsdag. (Hun var slem, men pen.) Onsdag var opptur. Og vi brukte hele torsdagen på å snakke om gårsdagens episode. Men ellers var torsdag også en TV-messig parentes. Men vi gledet oss jo til morgendagen. Fredag var fest, ikke som nå med gullrekke og så mange faste poster, men det var Derrick og etter hvert Miami Vice. Timene gikk sakte fram til 21. Ellers hendte det at vi fulgte «Tro og liv» (søndag?) av ren, skjær abstinens. Og våknet man tidlig en lørdag? I ren apati kunne TV-en bli stående på med prøvebilde i timevis. Heldigvis kom tekst-TV til etter hvert.

Lørdagskvelden ble holdt hellig. Og høytiden begynte allerede kl. 16 med Tippekampen. Så Halv-sju og så et underholdningsprogram i NRKs endeløse rekke med lørdagskoseforsøk. Og så noe britisk humor. Så nattfilm. Rytmen satt i kroppen til en hel befolkning. Søndag var TV-sport, med Sportsrevyen som mål for dagen. Hver sending ble sett med ett mål for øye, fotballen som alltid kom til slutt. Etter motocross og orientering og volleyball fra en gymsal på Vestlandet, fikk vi, hvis vi var heldige, noen sekunder internasjonal fotball. Og så begynte ny uke. Sånn gikk årene.

Nå er det vi med fjernkontrollen som styrer showet. Og vi har ikke tålmodighet til å vente på NRKs sakte rullende sendeskjema. TV-serie hver onsdag? Glem det! Med bulemisk appetitt gafler vi oss i amerikanske TV-serier rett ut av boksen. «Mad Men», «Sopranos», «West Wing» og mye annet er jafset nedpå de siste årene. «Homeland» ble fortært på noen kvelder. Og da jeg var ferdig, var jeg så sulten på mer at jeg gikk rett på nett for en ny boks med underholdningsnarkotika. Sesong 2. Fingrene løp vilt over tastaturet. HOMELAND SEASON 2. Nada. Ikke noe. Kommer til høsten. Til høsten? Panikk. Jeg må ha nå. Ramlet over sesong fem av «Breaking Bad» og bestilte den, men ingen Homeland 2. Gode råd var dyre. Hva nå da?

Det var da jeg gikk tilbake på mitt høytidelige løfte om ikke å melde meg på Netflix, betalings-TV på internett. Jeg skulle ikke sette det første skuddet. Men på Netflix ligger serien alle snakker om dagen, «House of Cards». Og det første skuddet var gratis. En gratis måned. «There‘s no such thing as a free lunch», sa jeg til meg selv. Men likevel. Som en zombie. Fram med VISA for logge meg på, banket inn et tjuetall siffer og kodeord og alt, og vips så var jeg i gang. Underholdningsdopet kicket inn. Jeg kunne lene meg tilbake. Og nyte. Amerikansk toppkvalitet. Episode. Etter episode. Etter episode. Etter episode.

Hvordan klarte vi å vente en hel uke på Melissa?

Ja, det går vi for!

På skinner, igjen

Ja, det går vi for!

Tenk at noen på et tidspunkt slo i bordet og insisterte på at Oslo Sporveier trengte et nytt navn. OK, kan noen kanskje ha svart. Vi lytter. Men det bør være bra, for Oslo Sporveier har vært navnet vårt veeeeeldig lenge, 82 år, sa sikkert de ansatte som hadde et nært forhold til stedet de jobbet. Ja, ja, selvfølgelig, klart det, sa sikkert ledelsen. Vi skal komme opp med noe tidsriktig og logisk. Vi setter våre beste folk på saken.

Ledelsen, som foreslo navnebyttet, hyret sikkert inn et konsulentselskap til å se på saken. Unge, alvorlige menn kom sammen rundt bord. De snakket over latte på lett. Faglitteratur om omstilling og new public management ble pløyd og fortært. Workshops og tenketanker og seminarer og overtid. Etter mange laaaange møter med menn i dress lød en fanfare. Et navn var født. Lyden av en trommevirvel snittet luften. Noen hundre tusen og jobben var gjort.

Konsulentenes prosjekt var i mål. Over en bedre lunsj presenterte konsulentene ledelsen i Sporveien det nye navnet. Spenningen var merkbar i møterommet. De hadde kommet fram til at Oslo Sporveier, det gammeldagse, trauste, kjære og kjente skulle erstattes med... Kollektivtransportproduksjon AS. Sporveiens ledelse, altså i Kollektivtransportproduksjon AS, reiste seg. De gråt av stolthet. Ja, det går vi for! K-O-L-L-E-K-T-I-V-T-R-A-N-S-P-O-R-T-P-R-O-D-U-K-S-J-O-N A-S. De høye herrer stavet seg gjennom det nye, prangende navnet sitt. 28 bokstaver, ropte én. Ja, pluss A-S, ropte en annen - 30! Mer enn ti stavelser, brølte en tredje. De ansatte var ikke like overlykkelige. For å si det pent. Deres identitet, kultur og historie var ikke så viktig da framtida kom på besøk. De ansatte på sentralbordet fikk et kollektivt illebefinnende. «Kollektivtransportproduksjon AS, du snakker med Liv.» Hundre ganger om dagen? Det var et mareritt.

Sju år etter var Oslo Sporveier tilbake denne uka. Eller Sporveien, som det skal hete nå. Bokstavgyteriet fra 2006 ble lagt dødt og det gamle navnet ble gjeninnført. Etter en ny runde med konsulenter. Selvsagt. Men fornuften seiret, og de ansatte som hadde advart mot navnegalskapen, kunne feire. Men bare en halv seier. Den legendariske, ovale logoen med Akershus festning kom ikke tilbake fra dødsriket. Noe skulle man jo bruke konsulentene til. En ny logo. Som liksom skal illustrere to piler. Vel, det ser mer ut som to gule V‘er som gnikker seg obskønt mot hverandre. Eller som direktøren så det: «Den symboliserer flere ting. De to pilene signaliserer reiser fram og tilbake. De viser også at vi har med historien, men ser framover. Samtidig er vi et trafikkselskap, noe signalfargene uttrykker». Akkurat. Sånn var det.

Kanskje skal man ikke ironisere? Men heller klappe? Det må ha kostet litt for en ledelse å innrømme at navnebyttet var feil, at de ansatte og alle andre som ristet på hodet, hadde rett. Kanskje skal man heller rose dem for at de går foran med et godt eksempel. Ingen skam å snu! Etter følger kanskje Mesta og blir til det noe mer selvforklarende Statens vegvesen. Nei, ikke hipt, men ganske dekkende. Ti år har gått siden veivesenet ble til Mesta. Et navn som defineres på Wikipedia som et assosiativt navn, som altså skal gi oss bilder. Mesta skal være en konstruksjon av å mestre. Ja vel, dem om det. Jeg syns nå at Statens vegvesen gir tydeligere bilder av hva de faktisk holder på med. Kanskje Avinor får beina på bakken igjen og blir til Luftfartsverket. Og Posten blir Posten igjen og ikke Bring og Hent eller hva det var. Og kanskje kommer posthornet tilbake istedenfor den rare grårøde ballen som vi nå skal kjenne igjen posten på. Nav? Vel, det er nok ikke så mange som assosierer det med en institusjon som får selve samfunnshjulet til å gå rundt.

Heldigvis ble det aldri noe av konsulentforslaget om å døpe om kommunen, fylkeskommunen og staten til kommun1, fylkeskommun1 og stat1.

lars.west.johnsen@dagsavisen.no

Det er vår og de strømmer inn over grensene.

«Oslo opplever nå en stor tilstrømning av anerkjente amerikanske og britiske komikere», melder NRK.no.

Det vårlige marerittet er dermed i gang. Oslos fortau, parker og øvrige grøntarealer vil igjen bli okkupert av hjemløse, utenlandske komikere på hvileløs jakt etter stand up-jobber på storbyens puber og barer. Lufta vil fylles med billige poenger. Enorme mengder sammenkrøllede ark med skrota vitser vil forsøple byen. Og FUCK og SHIT og andre stygge anglosaksiske ukvemsord vil bli ropt ut på Oslos gater. Foran ungene våre.

Torsdag ble over 100 komikere kastet ut av Borgen i Oslo øst. «Komikere er også folk», gruppa som støtter de hjemløse humoristene, er rystet over behandlingen. Byrådsleder Stian Berger Røsland (H) sa i fjor til Aftenposten at «Fri flyt av komikere er et framskritt i Europa, og det er et gode for alle komikere at vi kan søke arbeid i andre land. Men det forutsetter samtidig at alle kan forsørge seg selv når de er utenlands.» Røsland har nå gått i bresjen for et komedieforbud i Oslo for å gjøre det mindre attraktivt å komme hit. Han mener det ligger mye i potten: «Den norske modellen overlever ikke at enhver komiker kan komme til Norge og bli en del av vårt stand up-miljø.»

Heldigvis er problemet nå på den politiske dagsorden. Ikke bare i byen, men på nasjonalt nivå. I går deltok fornyings- og administrasjonsminister Rigmor Aasrud og den svenske integrasjonsministeren Erik Ullenhag på en konferanse i Oslo om komikere og inkludering. Også i Sverige, der de lenge har slitt med umorsomme finner, er det blitt et problem med tilreisende, engelsktalende komikere. At myndighetene nå ser alvoret, er betryggende for oss som bor i byen. For det er ubehagelig å daglig gå forbi stakkarene der de sitter med onelinerne sine og de ubehjelpelige grovisene.

Jeg ler en gang iblant, men jeg kan jo ikke le av alle. Det går bare ikke. Da vil det bare bli enda flere av dem. A laugh, please, a laugh. Ett problem er fortauene og at ungene våre blir eksponert for billige poenger og profant språk, men vi får heller ikke fred når vi lukker døra bak oss. Senest forrige helg hadde vi en skotte på vill jakt i bakgården etter materiale til kveldens gig på Latter på Aker Brygge. Men alle poengene var allerede tatt av en australier.

«Det er krise der ute, og mange er på jakt etter nye markeder. Norge er ett av dem, siden vi har stor kjøpekraft, og dette fører til høye billettpriser». Slik forklarer humorforsker Maja Løvland at engelskspråklige komikere nå kommer i horder til Norge. Noen lykkes og klarer seg godt, som canadieren Russell Peters som fyller Folketeateret i kveld. Men dette gjelder for de færreste. For hver som lykkes, er det hundrevis som ikke fyller Folketeatret. Og jobbene er få.

Humorforsker Løvland ønsker de fremmede humoristene velkommen og tror det vil heve kvaliteten på våre egne komikere. Stand Up Norge, som organiserer norske komikere, reagerer kraftig på Løvlands uttalelser og på byrådslederens ønske om forbud. I en uttalelse sier de at de ikke er overrasket over Høyres manglende humør, men at de frykter at et forbud vil rasere den møysommelige jobben som i tiår er gjort for å bygge opp norsk humor som næring. De frykter også at tradisjonell norsk humor står i fare for å bli glemt. Stand Up Norge er svært bekymret for arbeidsplassene til lokale, norske komikere.

Samtidig advarer LO mot sosial dumping etter at det i forrige uke ble avslørt at amerikanske komikere fortalte vitser på et studentarrangement på Blindern uten kontrakt og feriepenger. Også fra Nav kommer det meldinger som tyder på at norske komikere taper kampen mot de morsomme fremmede. Arbeidsledigheten stiger blant de norske. Og VG skrev nylig om en komiker fra Hull som etter to blaute vitser på Olsens på Bryn har krav på syke-, fødsels- og arbeidsledighetspenger. Det er åpenbart at systemet er i ferd med å knekke. Det er ikke morsomt lenger. Komikk er blitt en tragedie for byen.