Han har funnet glede i luking. Og syns det er flaut.

Sommerhuset i Sverige ble åpnet sist helg. Stum sto han på tunet og kikket rundt seg. Han var i sjokk.

Det som virket som en utmerket ide i juni i fjor, da det lille huset lå der badet i sol, midt i alt det ferdigrakede gresset, omkranset av alle de ferdiglukede beddene og ferdigklippede rosebuskene, virket nå plutselig som en kapital feilvurdering. Gjort i et øyeblikks eufori og misforstått selvinnsikt.

Regnet sprutet ned. Trærne var glisne. Hekken slunken. De hvite dørene var ikke lenger like hvite. De røde veggene var fortsatt røde, men trengte de ikke et nytt lag maling? Jo. Og taket? Var ikke taksteinen kommet ut av posisjon? Og døra på baksida som gikk opp, men ikke igjen - hva med den? Og så ventet titalls kubikk med biomasse som måtte fordeles på mange hundre små trillebårlass og hives i en stor haug bak uthuset. Det var fristende for han å myndig be kjerring og unger om å sette seg inn i bilen igjen. Kjøre til Arvika og reversere hele kjøpsprosessen, altså legge ut driten for salg igjen, og sette kursen hjem mot blokka. Så langt fra løv, kvister og hekk som det var mulig å komme. Han ante ikke hvor han skulle begynne.

Han begynte med det han kjente. Rake. På måfå begynte småbarnspappaen med kontorjobben å rake plenen. Den er på et par mål. Tårene kom etter et par timer. Sinnet kom da den piskende vårvinden begynte å feie tilbake de haugene pappaen hadde klort sammen fra tomta. Dag tre var gresset klart. Da hadde ambisjonen og mestringen blitt tent. Så da begynte han i plenens randsone. I hekken. Under trær. I bedd. Bak uthus. Haugen med løv og rask ble til et fjell. Hans fjell.

Men så skjedde det noe interessant med mannen som aldri før hadde hatt blomsterjord under neglene. Han fikk blomsterjord under neglene. Sammen med barna sådde han små, rare frø som skulle bli til blomster han aldri hadde hørt om i potter. Han spadde sitt første bedd. Satte spaden nedi og vendte opp jorda. Ropte entusiastisk når han så en mark. Kjente på forbudte følelser.

Han kjente på glede ved fysisk arbeid. En ro. En lykke han aldri må fortelle om til noen. Langt mindre skrive om i avisen. Hans skitne, flaue hemmelighet. Eller kunne det være sånn at dette var gjengs?

Han mumlet det først til en venn. Som om det var en kjønnssykdom han hadde dratt på seg. Eh, altså, jeg har luket og funnet glede i det. Er jeg normal? Å ja, strålte vennen, det er visst det som gjør folk aller lykkeligst, har jeg lest. Å stelle i hagen er lykkefaktor nummer en! Han bor egentlig i USA, så det var sikkert siste skrik derfra at hage var så bra.

Han prøvde derfor på en mer lokal helt, en kollega. Innrømmelsen om den nyoppdagede hagelegningen var ikke engang ferdigmumlet før arbeidskameraten hadde lagt ut om egen hagelykke. Om de mange hundre kiloene med stein han hadde bragt fram til rekkehusidyllens bakside og dannet bedd av. Hagen var visst det han levde for, tilværelsens kjerne og mål.

To bekreftelser på at hagelegningen var normal og sunn, men en liten sveiv innom nettet måtte til for ytterligere og mer vitenskapelig stadfesting av at følelsene han kjente på var ok. Han fant (typisk nok) svar i Kvinner & Klær som refererte til en undersøkelse der to grupper måtte utføre en stressende oppgave og deretter lese en bok innendørs eller pusle i hagen i 30 minutter. Funnene var i tråd med de forbudte følelsene: Gartnerne kunne melde om et mye bedre humør enn de som leste, og de hadde også lavere nivåer av stresshormonet kortisol.

Men målene med hyttehage gjorde ham også sliten. Derfor hvisket han til jenta si da de la seg:

- Du?

- Ja, hva er det?

- LOV meg at vi aldri, aldri, aldri kjøper et sted å bo med så mye som ei blomsterkasse å passe på.

- Lover.

Tronsmo bokhandel kan i dag feire 40-årsdag. Men det blir en bittersøt fest.

«Tronsmo is without doubt the coolest bookshop in Oslo - and is, I suspect, one of the coolest in the world. If I lived here I would spend all my money here on books and never get any work done.»

Neil Gaiman, 8. juli 1998

På en gulnet papirlapp, i glass og ramme, står denne hyllesten å lese. Den er signert den legendariske tegneserieskaperen Neil Gaiman og henger oppunder taket i kjelleren på Tronsmo. Kjelleren er jubilantens maskinrom, fylt av tegneserier og et lager med støvete gull. 15 år er gått siden Gaiman kvitterte på diagnosen «en av verdens kuleste bokhandler», og siden er det aller meste snudd opp ned i bøkenes verden. Forlagene er ikke til å kjenne igjen. Bokhandlene er blitt kjedelige kjeder. Og internett har forvirret alle. Men mot alle odds og konkurstrusler, har ikke den lille boksjappa i Kristian Augusts gate bare overlevd. Den har blitt kulere. Og viktigere.

Det lukter ikke lenger bøker i en bokhandel. De ansatte er blitt kledd opp i uniformer. Og hylleinnholdet bestemmes av noen langt oppe i konsernets korridorer. En Tanum på Majorstua er en Ark på Grünerløkka er en Libris på Jessheim. Norske bokhandler er blitt antiseptiske, sjelløse, strømlinjeformede utsalgssteder. De er ikke lenger bokhandler. De har bøker også. Men på Tronsmo lukter det fortsatt bøker og støv. En skakk sjarm kombinert med faglig fingerspissfølelse har skapt en Oslo-institusjon som hvis den lå i New York eller København, ville vært en attraksjon omtalt i glossy reisemagasiner. Hvor ellers kan du finne både Tranströmer, Tintin og Jay-Z?

Det er ikke mange fyrtårnene som står igjen etter ml-bevegelsen på 1970-tallet. Mange av deltakerne har sømløst glidd over i godt betalte jobber hos borgerskapet, og de fleste av idealene ligger i dyp dvale. Men Tronsmo står igjen. I et intervju med de fire grunnleggerne, Asbjørn Øverås, Peter Hopwood, Fride Eeg-Henriksen og Ivar Tronsmo, som publiseres i dag i en fjong Tronsmo-jubileumsboks, forteller de om drømmen om en rød bokhandel, ml, bokmarkedet på tidlig 70-tall og om en trang fødsel. Skulle de få tak i litteratur som ikke var mainstream, måtte de gjøre jobben sjøl. «Det spesielle i Norge var de østeuropeiske tilstandene; bokhandlene var forplikta til å ta inn alle bøker som kom, så alle var klin like», forteller Ivar Tronsmo. 40 år etter er instinktet om å være noe annet helt intakt.

Kampen mot markedets tyngdelover har vært stri. Sommeren år 2000 kunne Tronsmo ha gått ut av historien. Kassa var tom. Da butikken lå på knærne med bøyd nakke, klar for nådestøtet, kom det ei dame inn og la 2.000 kroner på disken. Hun skulle i hvert fall gjøre sitt for at Tronsmo skulle fortsette. Engasjementet viser hvorfor den, som en av bare en håndfull frittstående bokhandler igjen i Norge, har overlevd. Den har vokst ut over sine opprinnelige revolusjonære rammer, selv om «sosialistisk og progressiv litteratur» fortsatt er en rød tråd. Den er elsket av sitt publikum. Og er noe mer enn en butikk. Et kulturhus er kanskje mer dekkende. «En inkluderende og åpen arena for tanken», skrev Vinduet-redaktør Audun Vinger nylig om Tronsmo. Det mente også Fritt Ord, som la en halv million på bordet og reddet driften i 2000. Året etter mobiliserte kundene, og butikken satt omsetningsrekord. Siden har økonomien vært sunn, med en årlig vekst på fem prosent. Det kunne sett lyst ut.

Det er ikke bare den elendige værmeldingen som truer kveldens bakgårdsfest inn i ufikse partytelt, som er kilde til bekymring hos dagens Tronsmo-ledelse. Den opplever en solid 40-årskrise. I mai i fjor kom beskjeden om at statlige Entra Eiendom hadde kjøpt ut bygårdens eier, en av heltene i Tronsmo-sagaen, Knut Schjelderup. «En usedvanlig husvert, en av byens mest originale eiendomsbesittere», skriver Tronsmos styreleder, Pax-forlegger Bjørn Smith-Simonsen i jubileumsboka. Kvartalet der Tronsmo har holdt hus i 40 år skal rives og bygges nytt. Endelig, formell avgjørelse er ikke tatt, men med Schjelderup ute, ingen røde lys fra byantikvaren og et Entra som har investert for å bygge nytt siden 2006, er det ingen rasjonell grunn til å holde på håpet om en framtid for Tronsmo i Kristian Augusts gate. Kanskje får de tilbud om å bli, men til hvilken pris? En dobling av husleia er et moderat anslag. Kanskje kan nye lokaler bety så mye som en firedobling. Sjappa er skjør. Daglig leder Eva Stenlund Thorsen, med fartstid fra 1994, ser ikke lyst på en flytting.

De strategiske støttespillerne, stamkundene og faglig skikkelighet. Grunnene er mange til at Tronsmo i dag kan feire sine første førti. Men hva hadde butikken vært med en annen beliggenhet? Eva Stenlund Thorsen vet at Tronsmo ikke overlever på goodwill alene, men på nærhet til bokgigantene Norli i Universitetsgata og Tanum på Karl Johan, på nærhet til Høgskolesenteret på Bislett og de tre trikkelinjene som patruljerer gaten utenfor. Lokalene som matcher dagens, er få og dyre. Da er det lett å holde fast på drømmen om det som var. Men kanskje er det best å gi slipp. Se framover.

De fysiske lokalene vil bli borte, og med dem kjær kulturhistorie. Men Tronsmo er så mye mer enn veggene. En idé, en annerledeshet som mange har en plass i hjertet for - og som trengs som aldri før. Bruk bursdagen til å legge offensive planer. Og for å stjele litt fra konsernspråket: Tronsmo er en sterk merkevare. Et sted i Oslo sentrum ligger framtida og lurer. Gratulerer med dagen!

Kvinner, vin og sang interesserer meg stadig mindre. TV-serier, derimot.

Forrige uke så jeg 12 episoder av den amerikanske serien «Homeland» på tre kvelder. I gamle dager var det TV nok for minst 12 kvelder, 12 uker - tre måneder! Serier gikk i årevis på TV før. På 70- og 80-tallet kunne TV-serier begynne mens du var i barnehagen og slutte på ungdomsskolen («Familien Macahan»). Men det var greit. Ting måtte bare gå sin gang. For hjemme var det TV som var sjefen. Og regimet var strengt:

Mandag var det mandagsfilm. Tirsdager var fjernsynsteaterkvelden. Onsdag var det amerikanske TV-serier. Torsdager sparte NRK penger. Fredag detektimen. Lørdag? Lørdag var fotball. Og Halv-sju. Og Brødrene Dal. Og søndag var det sportsrevy. Sånn var ukene før.

Livsrytmen var formet av hva som gikk på TV. Mandag var genuint fylt med forventning. Film var indrefilet, servert i beste sendetid. Ofte engelskspråklig og tilgjengelig, men samtidig var mandagsfilmen som institusjon lunefull. Pang, så kunne du få noe østeuropeisk servert. Og da var det lenge å vente til neste mandag og ny dose. Tirsdagen var nedtur og grunnleggende grå fordi det var bare Ibsen i svart-hvitt-opptak å se på. Vi kunne glede oss en hel dag eller en hel uke til ny runde av Melissa og «Falcon Crest» på onsdag. (Hun var slem, men pen.) Onsdag var opptur. Og vi brukte hele torsdagen på å snakke om gårsdagens episode. Men ellers var torsdag også en TV-messig parentes. Men vi gledet oss jo til morgendagen. Fredag var fest, ikke som nå med gullrekke og så mange faste poster, men det var Derrick og etter hvert Miami Vice. Timene gikk sakte fram til 21. Ellers hendte det at vi fulgte «Tro og liv» (søndag?) av ren, skjær abstinens. Og våknet man tidlig en lørdag? I ren apati kunne TV-en bli stående på med prøvebilde i timevis. Heldigvis kom tekst-TV til etter hvert.

Lørdagskvelden ble holdt hellig. Og høytiden begynte allerede kl. 16 med Tippekampen. Så Halv-sju og så et underholdningsprogram i NRKs endeløse rekke med lørdagskoseforsøk. Og så noe britisk humor. Så nattfilm. Rytmen satt i kroppen til en hel befolkning. Søndag var TV-sport, med Sportsrevyen som mål for dagen. Hver sending ble sett med ett mål for øye, fotballen som alltid kom til slutt. Etter motocross og orientering og volleyball fra en gymsal på Vestlandet, fikk vi, hvis vi var heldige, noen sekunder internasjonal fotball. Og så begynte ny uke. Sånn gikk årene.

Nå er det vi med fjernkontrollen som styrer showet. Og vi har ikke tålmodighet til å vente på NRKs sakte rullende sendeskjema. TV-serie hver onsdag? Glem det! Med bulemisk appetitt gafler vi oss i amerikanske TV-serier rett ut av boksen. «Mad Men», «Sopranos», «West Wing» og mye annet er jafset nedpå de siste årene. «Homeland» ble fortært på noen kvelder. Og da jeg var ferdig, var jeg så sulten på mer at jeg gikk rett på nett for en ny boks med underholdningsnarkotika. Sesong 2. Fingrene løp vilt over tastaturet. HOMELAND SEASON 2. Nada. Ikke noe. Kommer til høsten. Til høsten? Panikk. Jeg må ha nå. Ramlet over sesong fem av «Breaking Bad» og bestilte den, men ingen Homeland 2. Gode råd var dyre. Hva nå da?

Det var da jeg gikk tilbake på mitt høytidelige løfte om ikke å melde meg på Netflix, betalings-TV på internett. Jeg skulle ikke sette det første skuddet. Men på Netflix ligger serien alle snakker om dagen, «House of Cards». Og det første skuddet var gratis. En gratis måned. «There‘s no such thing as a free lunch», sa jeg til meg selv. Men likevel. Som en zombie. Fram med VISA for logge meg på, banket inn et tjuetall siffer og kodeord og alt, og vips så var jeg i gang. Underholdningsdopet kicket inn. Jeg kunne lene meg tilbake. Og nyte. Amerikansk toppkvalitet. Episode. Etter episode. Etter episode. Etter episode.

Hvordan klarte vi å vente en hel uke på Melissa?

Ja, det går vi for!

På skinner, igjen

Ja, det går vi for!

Tenk at noen på et tidspunkt slo i bordet og insisterte på at Oslo Sporveier trengte et nytt navn. OK, kan noen kanskje ha svart. Vi lytter. Men det bør være bra, for Oslo Sporveier har vært navnet vårt veeeeeldig lenge, 82 år, sa sikkert de ansatte som hadde et nært forhold til stedet de jobbet. Ja, ja, selvfølgelig, klart det, sa sikkert ledelsen. Vi skal komme opp med noe tidsriktig og logisk. Vi setter våre beste folk på saken.

Ledelsen, som foreslo navnebyttet, hyret sikkert inn et konsulentselskap til å se på saken. Unge, alvorlige menn kom sammen rundt bord. De snakket over latte på lett. Faglitteratur om omstilling og new public management ble pløyd og fortært. Workshops og tenketanker og seminarer og overtid. Etter mange laaaange møter med menn i dress lød en fanfare. Et navn var født. Lyden av en trommevirvel snittet luften. Noen hundre tusen og jobben var gjort.

Konsulentenes prosjekt var i mål. Over en bedre lunsj presenterte konsulentene ledelsen i Sporveien det nye navnet. Spenningen var merkbar i møterommet. De hadde kommet fram til at Oslo Sporveier, det gammeldagse, trauste, kjære og kjente skulle erstattes med... Kollektivtransportproduksjon AS. Sporveiens ledelse, altså i Kollektivtransportproduksjon AS, reiste seg. De gråt av stolthet. Ja, det går vi for! K-O-L-L-E-K-T-I-V-T-R-A-N-S-P-O-R-T-P-R-O-D-U-K-S-J-O-N A-S. De høye herrer stavet seg gjennom det nye, prangende navnet sitt. 28 bokstaver, ropte én. Ja, pluss A-S, ropte en annen - 30! Mer enn ti stavelser, brølte en tredje. De ansatte var ikke like overlykkelige. For å si det pent. Deres identitet, kultur og historie var ikke så viktig da framtida kom på besøk. De ansatte på sentralbordet fikk et kollektivt illebefinnende. «Kollektivtransportproduksjon AS, du snakker med Liv.» Hundre ganger om dagen? Det var et mareritt.

Sju år etter var Oslo Sporveier tilbake denne uka. Eller Sporveien, som det skal hete nå. Bokstavgyteriet fra 2006 ble lagt dødt og det gamle navnet ble gjeninnført. Etter en ny runde med konsulenter. Selvsagt. Men fornuften seiret, og de ansatte som hadde advart mot navnegalskapen, kunne feire. Men bare en halv seier. Den legendariske, ovale logoen med Akershus festning kom ikke tilbake fra dødsriket. Noe skulle man jo bruke konsulentene til. En ny logo. Som liksom skal illustrere to piler. Vel, det ser mer ut som to gule V‘er som gnikker seg obskønt mot hverandre. Eller som direktøren så det: «Den symboliserer flere ting. De to pilene signaliserer reiser fram og tilbake. De viser også at vi har med historien, men ser framover. Samtidig er vi et trafikkselskap, noe signalfargene uttrykker». Akkurat. Sånn var det.

Kanskje skal man ikke ironisere? Men heller klappe? Det må ha kostet litt for en ledelse å innrømme at navnebyttet var feil, at de ansatte og alle andre som ristet på hodet, hadde rett. Kanskje skal man heller rose dem for at de går foran med et godt eksempel. Ingen skam å snu! Etter følger kanskje Mesta og blir til det noe mer selvforklarende Statens vegvesen. Nei, ikke hipt, men ganske dekkende. Ti år har gått siden veivesenet ble til Mesta. Et navn som defineres på Wikipedia som et assosiativt navn, som altså skal gi oss bilder. Mesta skal være en konstruksjon av å mestre. Ja vel, dem om det. Jeg syns nå at Statens vegvesen gir tydeligere bilder av hva de faktisk holder på med. Kanskje Avinor får beina på bakken igjen og blir til Luftfartsverket. Og Posten blir Posten igjen og ikke Bring og Hent eller hva det var. Og kanskje kommer posthornet tilbake istedenfor den rare grårøde ballen som vi nå skal kjenne igjen posten på. Nav? Vel, det er nok ikke så mange som assosierer det med en institusjon som får selve samfunnshjulet til å gå rundt.

Heldigvis ble det aldri noe av konsulentforslaget om å døpe om kommunen, fylkeskommunen og staten til kommun1, fylkeskommun1 og stat1.

lars.west.johnsen@dagsavisen.no

Det er vår og de strømmer inn over grensene.

«Oslo opplever nå en stor tilstrømning av anerkjente amerikanske og britiske komikere», melder NRK.no.

Det vårlige marerittet er dermed i gang. Oslos fortau, parker og øvrige grøntarealer vil igjen bli okkupert av hjemløse, utenlandske komikere på hvileløs jakt etter stand up-jobber på storbyens puber og barer. Lufta vil fylles med billige poenger. Enorme mengder sammenkrøllede ark med skrota vitser vil forsøple byen. Og FUCK og SHIT og andre stygge anglosaksiske ukvemsord vil bli ropt ut på Oslos gater. Foran ungene våre.

Torsdag ble over 100 komikere kastet ut av Borgen i Oslo øst. «Komikere er også folk», gruppa som støtter de hjemløse humoristene, er rystet over behandlingen. Byrådsleder Stian Berger Røsland (H) sa i fjor til Aftenposten at «Fri flyt av komikere er et framskritt i Europa, og det er et gode for alle komikere at vi kan søke arbeid i andre land. Men det forutsetter samtidig at alle kan forsørge seg selv når de er utenlands.» Røsland har nå gått i bresjen for et komedieforbud i Oslo for å gjøre det mindre attraktivt å komme hit. Han mener det ligger mye i potten: «Den norske modellen overlever ikke at enhver komiker kan komme til Norge og bli en del av vårt stand up-miljø.»

Heldigvis er problemet nå på den politiske dagsorden. Ikke bare i byen, men på nasjonalt nivå. I går deltok fornyings- og administrasjonsminister Rigmor Aasrud og den svenske integrasjonsministeren Erik Ullenhag på en konferanse i Oslo om komikere og inkludering. Også i Sverige, der de lenge har slitt med umorsomme finner, er det blitt et problem med tilreisende, engelsktalende komikere. At myndighetene nå ser alvoret, er betryggende for oss som bor i byen. For det er ubehagelig å daglig gå forbi stakkarene der de sitter med onelinerne sine og de ubehjelpelige grovisene.

Jeg ler en gang iblant, men jeg kan jo ikke le av alle. Det går bare ikke. Da vil det bare bli enda flere av dem. A laugh, please, a laugh. Ett problem er fortauene og at ungene våre blir eksponert for billige poenger og profant språk, men vi får heller ikke fred når vi lukker døra bak oss. Senest forrige helg hadde vi en skotte på vill jakt i bakgården etter materiale til kveldens gig på Latter på Aker Brygge. Men alle poengene var allerede tatt av en australier.

«Det er krise der ute, og mange er på jakt etter nye markeder. Norge er ett av dem, siden vi har stor kjøpekraft, og dette fører til høye billettpriser». Slik forklarer humorforsker Maja Løvland at engelskspråklige komikere nå kommer i horder til Norge. Noen lykkes og klarer seg godt, som canadieren Russell Peters som fyller Folketeateret i kveld. Men dette gjelder for de færreste. For hver som lykkes, er det hundrevis som ikke fyller Folketeatret. Og jobbene er få.

Humorforsker Løvland ønsker de fremmede humoristene velkommen og tror det vil heve kvaliteten på våre egne komikere. Stand Up Norge, som organiserer norske komikere, reagerer kraftig på Løvlands uttalelser og på byrådslederens ønske om forbud. I en uttalelse sier de at de ikke er overrasket over Høyres manglende humør, men at de frykter at et forbud vil rasere den møysommelige jobben som i tiår er gjort for å bygge opp norsk humor som næring. De frykter også at tradisjonell norsk humor står i fare for å bli glemt. Stand Up Norge er svært bekymret for arbeidsplassene til lokale, norske komikere.

Samtidig advarer LO mot sosial dumping etter at det i forrige uke ble avslørt at amerikanske komikere fortalte vitser på et studentarrangement på Blindern uten kontrakt og feriepenger. Også fra Nav kommer det meldinger som tyder på at norske komikere taper kampen mot de morsomme fremmede. Arbeidsledigheten stiger blant de norske. Og VG skrev nylig om en komiker fra Hull som etter to blaute vitser på Olsens på Bryn har krav på syke-, fødsels- og arbeidsledighetspenger. Det er åpenbart at systemet er i ferd med å knekke. Det er ikke morsomt lenger. Komikk er blitt en tragedie for byen.

Erna Solberg? Det må mer til for å skremme Ørnen.

Landsmøte i Arbeiderpartiet. Ahhh. Det er som om ordet endelig liksom hører med til termen. «Landsmøte i Arbeiderpartiet, endelig». Ventetida er over. To år har gått. Det er med store øyne vi venter på hva ørnen blant de norske partiene kommer med, men også med ydmykhet for at vi - de moderne menneskene - huser de samme følelsene og forventningene som så mange andre har hatt i århundrer før landsmøtet.

Annethvert år siden Olav Tryggvason stiftet partiet, rett etter kroningen i 995 for øvrig, har denne ørnen blant de norske partiene samlet seg for å legge politikken for de neste årene og stake ut kursen for landet. Det er ikke til å underslå at det har vært opp- og nedturer, men det skulle bare mangle for et parti med over 1000 års historie.

Det første landsmøtet i 997 er selvsagt en klassiker som det fortsatt snakkes om i krokene på Folkets Hus. Da Olav i sin tale til delegatene snakket om å samle landet, bygge en kristen sentralstat og ikke minst grunnlegge en ny, stor by i Midt-Norge, ble han møtt med stående applaus fra hele langhuset på Obrestad på Jæren. Det var her slagordet «Vårt løsen er arbeid og trygge kår for alle» ble født og som Nygaardsvold tok fram igjen på 1930-tallet. Her er det linjer i politikken! Nachspielet skal ha vært eventyrlig, og blant de fuktigste Arne Strand kan huske.

Like eventyrlig skal stemningen ikke ha vært på landsmøtet i 1395 da partiet opplevde sin første store splittelse. Nordenbevegelsen gikk tungt inn for Kalmarunionen, mens nei-sida i partiet gikk på et solid nederlag. Året etter ble Norge med i unionen. Det var ingen suksess, for å si det mildt, og landsmøtet gikk i 1535 enstemmig inn for å trekke seg ut av unionen. (Derfor tok jo partiet nederlagene i 1972 og 1994 med fatning). Etter omstridt benkeforslag gikk Norge isteden i forhandlinger med Danmark, og partiet gikk inn i dyp krise. 400 år med elendig målinger fulgte. Og partiet sto maktesløse på sidelinja med sine skarpe advarsler mot Napoleon rundt 1800. «Ned med våbnene»-plakater ble klistret opp over hele København, men til ingen nytte. Partiapparatet var historisk svakt.

Parolen «Ned med våbnene» ble med hell tatt fram igjen på 1930-tallet, og viser hvordan det er de lange linjers parti. Det gir ro i partiets rekker. De har vært der før. Det er ingenting Fremskrittspartiet kan true med som ikke den danske kongerekka har prøvd før. Siv Jensen? Ha! Arbeiderpartiet har slåss mot Christian 4., Napoleon og Josef Stalin. Og vunnet. Det er også derfor dagens leder Jens Stoltenberg tar det siste årets svake galluptall med stor ro, og det er i dette lyset man må se hans oppsiktsvekkende tilbakelenthet da han denne uka lanserte slagordet: «Jeg skal være så kjedelig at menneskene i Norge kan leve morsomme liv». Retorikkekspertene gråt visstnok åpenlyst i HF-kantina på Blindern da de analyserte Stoltenbergs ord denne uka. Men de kan åpenbart ikke sin historie. Da «Hele folket i arbeid» ble lansert på det første landsmøtet etter Svartedauen i 1350, ble det også ristet på kloke hoder.

Arbeiderpartiet fikk nytt oppsving etter landsmøtet i 1803 da det samlet seg om et nytt slagord, «Demokrati i hverdagen». Den nye linja skapte ny debatt om tilstanden i København og i 1814 samlet partiet seg på Eidsvold og la handlingsplanen «Frå enevelde til sjølvstyre. Ei ljos framtid» (Partiet viste seg som progressivt og tok i bruk landsmål lenge før Ivar Aasen). Partiet ble igjen landets ledende parti, opplevde fete målinger og vekst i medlemsmassen for første gang siden 1390 etter at landsmøtet i 1905 bestemte at nok var nok og at landet måtte ut av den uheldige Sverige-unionen. Slagordet «Vi bygger framtidens Norge» slo godt an.

Resten er som de sier, historie.

Ran. Voldtekter. Livredde beboere. Dårlige politikere. Symptomene er mange på at det står dårlig til øst i sentrum.

«Her blir det hottere enn Grünerløkka, mener Petter Neslein, administrerende direktør i eiendomsselskapet Pecunia. Muligens kan han få rett. Hippe Grønland er for lengst kåret til Oslos nye Grünerløkka, en bydel i rivende utvikling.»

Slik skrev Aftenposten om Grønland i juni 2004. De hadde intervjuet direktøren for selskapet som skulle bygge ut 850 leiligheter på den 32 mål store tomta på Grønland, mellom Schweigaards gate og Grønlandsleiret. Stiklestadkvartalet var solgt for rundt 50 millioner av kommunen og her skulle entreprenøren drive byutvikling i stor stil. Ni år senere er det lite som tyder på at bydelen er i rivende utvikling.

Før Justin Bieber-teppet gikk ned denne uka, gjorde samme avis en god jobb med å løfte fram tall som viser at bydelen ikke er blitt noen hipp oase midt i byen. 40 prosent av all kriminalitet i hele byen skjer i triangelet Grünerløkka-Tøyen-Grønland. Sjefen på landets mest ruvende politistasjon sa til avisen at han var «i krig mot kriminalitet hver dag». Han ordlegger seg ikke tilfeldig. K-ordet bruker Kåre Stølen, Grønland politistasjons ledende mann i uniform, helt bevisst. Hver dag anmeldes ti lommetyverier. 12 personer tas for narkotika. Og det rapporteres om fem voldshandlinger og ett grovt ran. Halvparten av alle overfallsvoldtektene i landet skjer i Oslo sentrum. Sist helg ble ei jente funnet i Breigata på Grønland. Bevisstløs og voldtatt. Like mange væpnede ran skjer her som i resten av landet.

Det er lett å romantisere Byen som den mangfoldige arken. Fattige og rike. Unge og gamle. Svarte og hvite. Norske og fremmede. Direktører og NAV-klienter. Raddiser og fornemme fruer. Og vi kan legge til lasaroner og junkier skulder ved skulder med barnefamilier. Den tolerante, pulserende storbyen hvor alle størrelser og typer kan leve sammen, er et viktig prinsipp og en sjarmerende virkelighet. Kardemommebyen. Men sjarmen forsvinner for mange når 40 prosent av all kriminalitet skjer på et lite område på høyresiden av Akerselva i Oslo sentrum. Og når den automatiske høyttalerstemmen på trikken advarer folk når den nærmer seg Brugata, blir man provosert over påminnelsen og stigmatiseringen. Men nedtrykt når man skjønner at det kanskje må til. Legger vi til livredde beboere og åpenbar trakassering av homofile på Grønland, blir spådommen fra 2004 gjort til skamme.

Like lett som det er å romantisere byen, er det å bli nærsynt når den ikke fungerer og forbanne alle utskuddene. De rusa narkomane som skremmer oss med sin uforutsigbarhet, romfolkene som tigger og minner oss på nøden og de tusenvis av ulovlige, papirløse flyktningene som bor i denne byen. Men det er ikke disse vi skal se skjevt og mistenksomt på. Folk som har det vanskelig, er kommet for å bli. Det er dessverre en konstant, selv i verdens rikeste land. Pekefingeren må rettes mot politikerne i Rådhuset.

Det er dem Eivind Engelsjord peker på. Han representerer de utrygge beboerne som opplever narkotikasalg på sin egen dørmatte. Som opplever at situasjonen bare blir verre. I et debattinnlegg i Aftenposten i forrige uke spør han: «Hvorfor er det ingen som tar ansvar?». Spørsmålet er rettet justisminister Grete Faremo, politimester Hans Sverre Sjøvold og ordfører Fabian Stang (H). Ja, vi må slå hardt ned på narkotikasalg. Særlig foran nesa på barn og unge. Ja, vi må ha mer politi. Ja, folk skal føle seg trygge. Men å fortsette å hamre løs på symptomene, vil ikke kurere problemene i den indre byen.

Og det fører oss tilbake til Stiklestadkvartalet. Skal Grønland og andre deler av den indre bykjernen bli et fredeligere område, må det bli et bedre sted for mennesker å bo. Og det har politikerne hatt noen gylne muligheter til å gjøre. Blant annet i Stiklestadkvartalet. Her kunne det blitt bygd luftig, lyst og grønt. Istedenfor ble 850 leiligheter i betong pakket inn i åtte etasjers høyde. Maksimal utnytting. Tett og mørkt. Og smått. 3- og 4-roms leiligheter for barnefamilier, akkurat som foreskrevet i reguleringsplanen, men mange er på henholdsvis 50 og 65 kvadratmeter. I sum et massivt kvartal uten gode grøntarealer, lekeplasser og fellesområder. Bydelens beboere ba om park, men fikk en svær, grå kloss. Typisk nok ble sjansen til å bygge med en moderne, langsiktig kvalitet skuslet bort av politikerne.

Men beboerne i Stiklestadkvartalet trives kanskje. For ett grep har vært svært vellykket; den store, åpne plassen kalt Teaterplassen med kafeer og restauranter. Et deilig sted å sitte i sola. Men i februar kjøpte statlige Entra Eiendom opp hjørnetomta. Den lave vårsola på plassen vil om to år bli sperret av et nytt bygg for Statoil på åtte etasjer. Entra har ambisjon om at det skal få miljøklassifiseringen «excellent». Ambisjonene er ikke like høye for miljøet for menneskene på baksida.

Byutvikling og livskvalitet er viktigere enn politi hvis Oslos indre by skal vinne krigen mot kriminaliteten, og ikke ende som et argument for innvandringskritikerne.

Det er ikke til å tro, ungene våre har det ikke best.

Støvet fra VGs rystende avsløringer fra norske barnehager, hadde så vidt rukket å legge seg da Aftenposten onsdag fulgte opp med nok en sjokkbombe, hold fast: «Hvorfor har ikke norske barn det best i verden?» spurte avisen på sin førsteside.

Ja, hvorfor i svarte helvete har de ikke det? Man blir jo forbanna. Det skulle da bare mangle at våre unger har det best. Au, dette svir skikkelig i selvbildet. Det er altså ikke lenge siden VG kunne fortelle et lammet folk at det var både støv og lave gjerder i norske barnehager. Og så kommer Aftenposten med en UNICEF-undersøkelse som viser at Norge bare er nest best for barn. Ja, du leste riktig. Nest best. 4.000 milliarder oljekroner investert i eiendom og verdipapirer og rødgrønn regjering og Kristin Halvorsen og greier, og så har ikke ungene våre det aller best i hele verden. Det meldes fra Legevakta om mange brannskader denne morgenen. Mye kaffe ble sølt og satt i halsen. Hvor var du da barnebomben smalt, vil det lyde i årene som kommer.

«Jo, jeg husker at jeg våknet i halvsjutida og gikk ned trappa for å hente avisen, keen på å lese litt om champions league-matchen. Og så BANG, liksom. Der sto det. Hvitt på blått. Nederland er bedre enn oss. Jeg måtte sette meg ned litt, jeg». Slike vitnemål fra denne morgenen i verdens rikeste land, i 2013, vil vi få høre mange av.

Totalt er vi nummer to etter Nederland. Men sølv er jo nederlag. Og vi taper mange dueller: Tredjeplass i materielle kår. Bronse. Ikke bra. Bronse også i kategorien boligforhold og miljø. Bare for å være tydelig; bronse er også et totalt nederlag. Men det blir verre. Adferd og risiko? Den leie 4.-plassen. Skole og utdanning? 6. plass. Helse og trygghet? 7. plass. Det går på den nasjonale stolthet løs. Her er det mange departementer som må gå i seg sjøl. Og jeg vil tro avsløringene om skandaløse forhold for norske barn har ført til mange overtidstimer denne uka. Jens skal visst ikke være fornøyd med at land som Slovenia ligger foran oss når det gjelder skole og utdanning. At Irland skal score bedre på bo og miljø, har visst også vært tungt for statsministeren. Vi kan leve med at Sverige og Danmark er nesten like gode som oss, men Irland og Slovenia? Nei. Jens skal ha krevd handling og har satt ned en granskingskommisjon for å se på situasjonen. Forvent en 200 siders rapport. Dette må vi som folk, nasjon og stat til bunns i.

At vi har 27 av 29 land i UNICEF-undersøkelsen bak oss på denne lista, er ikke så viktig for avisen. Er man ikke best, må det graves i hvorfor. Jeg undrer på hva samfunnsterapeut Per Fugelli ville sagt om at nest best utløser et behov for å stille spørsmål om «hvorfor ikke best?» istedenfor lykke og tilfredshet med å være nummer to? Han ville sukket. Og jeg sukker med ham. Jeg er fornøyd med sølv i konkurranse med verdens 29 rikeste land om livskvaliteten for ungene våre. Jeg må bare innrømme det, jeg er mer bekymret for alle andre barn i verden. Unntatt de i Nederland, da.

Mer fornuft enn i Aftenposten er det i ungene på Ullevål skole som gir Norge snittkarakter 9,3 av 10. Synne virker som ei oppegående og reflektert jente. Hun er stolt av landet sitt, egentlig. Det er fred her, påpeker hun. Vi lever bra og de fleste har god råd. Og så er det fint her, sier 12-åringen til Aftenposten. Hun har mange snille venner. Alltid noen å leke med. Norge? Terningkast 9.

Ny bok kaster nytt lys på Willy Brandt, men er viktigst fordi den trekker norsk-tyskeren fram fra historiens tiltagende mørke.

Det er 80 år siden denne uka at tyskeren Herbert Frahm kom til Norge. Og det er 100 år siden samme mann ble født utenfor ekteskap i Lübeck. Bare noen få dager etter sin ankomst til det nye landet skrev han sin første artikkel i Arbeiderbladet, «Hvordan ser det ut i Hitler-Tyskland?». Signert Willy Brandt.

Brandt-kjenner og historiker Einhart Lorenz er tro mot tittelen på sin nye bok «Willy Brandt. Et politisk liv». Han holder seg til de rene linjene. Boka oppleves som en introduksjon, en ABC med norsk vekting for nye generasjoner. Og det er sannelig en anstendig, viktig og riktig ambisjon. De 260 sidene rommer et ekstraordinært liv i en ekstraordinær tid, et liv i stormen: En mann som ble født i det tyske keiserriket åtte måneder før den første verdenskrigen brøt ut, opplevde som fattig arbeidergutt Weimarrepublikkens kaos, så aktiv kamp i norsk eksil mot Hitlers nazister, som på nært hold så hvordan Spania ble revet istykker av stormaktene, dekket krigsoppgjøret i Nürnberg som journalist og som egenhendig som statsminister gjenopprettet den tyske anstendighet tidlig på 1970-tallet. Han vant Nobels fredspris og opplevde tre år før sin død å se sitt politiske hovedmål om forsoning mellom øst og vest bli manifistert gjennom rivingen av muren som delte byen han en gang var ordfører for. For et liv. For en mann å minnes. Og da er det greit at boka ikke dveler ved hans mange menneskelige svakheter og store appetitt på de vakre, bekymringsløse ting i livet.

Willy Brandt kom ikke som flyktning, skriver Lorenz. Riktignok begynte livet i det nazifiserte Tyskland å bli farlig for alle opposisjonelle i 1933, men Brandt ble sendt til Norge ved en tilfeldighet og med et klart definert oppdrag. Han var en reserveløsning da han som skulle til Norge, ble arrestert. Målet var å mobilisere økonomisk støtte til de venstreorienterte utbryterne fra SDP (de tyske sosialdemokratene), det sosialistiske arbeiderpartiet (SAP), og skape revolusjon i Det norske Arbeiderparti. Han skulle spre budskapet om den tyske venstresidens nederlag i kampen mot Hitler og hindre Arbeiderpartiet i å gjøre samme feil. Derfor skulle 19-årige Willy Brandt lede nordmennene tilbake inn på en revolusjonær vei.

Hans tidlige analyse av partiet var at det hadde resignert i kampen mot fascismen. Brandt mislyktes med å vri Arbeiderpartiet tilbake mot venstre. Men han markerte seg kraftig i Norge, og brukte sitt nettverk til å fremme den tyske sosialisten Carl von Ossietzkys kandidatur til Nobels fredspris, som han fikk i 1935. En stor og symbolsterk seier i den unge mannens kamp mot Hitler. Som venstreradikal var han utsatt. Han ble overvåket av naziregimets folk, og han ble flere ganger forhørt av norsk fremmedpoliti. Men hans kontakter i Arbeiderpartiet reddet ham. Brandt spilte høyt og fortsatte å drive aktiv politkk, til tross for politiets advarsler. Turer til Sverige, Paris, Spania og til Berlin for SAP med falske papirer var forbundet med stor fare.

Det revolusjonære sinnelaget ble etterhvert avrundet. Det mildere politiske klimaet i Norge og de mer beskjedne sosiale motsetningene formet Brandts tenkning. Den norske tilnærmingen om at man «ikke bestiger et fjell ved ganske enkelt å ta springmarsj i retning toppen» åpnet øynene hans. Tyske virkemidler passet ikke for Norge. Han fikk tillit til Arbeiderpartiet, og de fikk tillit til ham. Fraksjonsarbeidet heftet ikke ved ham. For lederne i partiet var han først og fremst en tapper representant for det andre Tyskland, en antifascist. «Rollen de spilte som hans kollektive mentorer, særlig etter 1937, har ennå ikke fått den oppmerksomhet den fortjener», skriver Lorenz om Arbeiderbladets Finn Moe og Ap-topp Oscar Torp.

I 1938 ble han fratatt sitt tyske statsborgerskap. Blant annet fordi han var «medarbeider i den marxistiske dagsavisen Arbejderbladet». Krigsårene tilbragte Brandt i eksil fra eksilet i Sverige, og etter krigen måtte han hjem til Tyskland. Hans norske statsborgerskap var ikke anker nok. Sitt politiske liv brukte han på å skape forsoning, på å bringe Tyskland tilbake inn i Europa, på å samle de to tyske statene og strekke ut forsonende hender mot øst. Hans aktive motstand mot fascismen, som den første av forbundskanslerne, skapte tillit hos polakker og russere. Derfor sto han helt personlig som tysk toppleder for en ny tone i forholdet til øst. Men en helt «ren» tysk leder betydde også mye i forholdet til Vesten. Time Magazine skrev at han var den første tyske statsmann som var klar til å «akseptere de fulle konsekvensene av nederlaget». Da Brandt gikk ned på kne foran minnesmerket i Warszawa-ghettoen i 1970, mente nesten halve den tyske befolkningen at det var en «overdreven» gest. Time skrev derimot at det var «et vendepunkt i Europas historie - og i hele verden». Etter at han fikk Fredsprisen i 1971, ble Tyskland i Frankrike sett på som rehabilitert. Under ham ble Tyskland til å stole på. Det hadde gått mer enn 25 år siden krigens slutt.

Hva kan vi lære av Willy Brandt? Mye. Om mot. Om idealer og moral. Om ansvar. Om å forfølge politiske mål uten å regne på kostnadene. Men kanskje aller mest om hva som kan bo i en fremmed, i en flyktning.