Invasjon av Normandie i tyskregistrert bil full av unger var kanskje ikke den perfekte plan.

De sier veien til helvete er brolagt med gode forsetter. Bytt ut og om på noen av ordene i dette uttrykket og du får undertegnedes siste tre uker i et nøtteskall. Veien til Normandie med den lille familien i baksetet endte i ei grøft kalt trassalder.

Som forelder må man gjøre alle feilene sjøl, for naiviteten og pågangsmotet hører jo med til de viktigste verktøyene man har, skal man overleve småbarn. Uten disse ville man sittet hjemme eller eventuelt i ballrommet på IKEA 24 timer i døgnet. Men med fasit i hånd burde man nok lyttet mer til erfarne fjellfolk som har vært på tur med bipolare treåringer før.

En livslang fascinasjon for den allierte landgangen i Normandie i juni 1944 måtte få et slags utløp. Pappaperm ga anledning. Og utsiktene til de neste 15 årenes somre som helt vil bli diktert barnas behov for svømmebasseng og Bamseklubb, ga hastverk. Plutselig så jeg livet passere i revy, med meg selv handlingslammet i en solseng, som jeg har vært grytidlig oppe for å holde av med mitt lille håndkle, på en middelhavsøy med all inclusive, buffet og så mye sukkervann og øl man kan drikke, langt vekk fra kultur og historie. Nei, det måtte skje nå, før ungene ble for store til å si nei. Naiviteten har ingen ende.

Det begynte illevarslende. Middagen på Kiel-ferja var knapt noen suksess og snart-treåringen insisterte på å bæsje på seg mens hun satt ved bordet samtidig som appetitten hennes var lik null på alt annet enn is og bordet vårt så ut som om fulle sjøfolk hadde hatt nachspiel. Jeg vet ikke hvem av oss som smilte taprest, kelneren eller jeg. Rolig nå, pappa, rolig nå. Det blir bra, det blir bra. Vi våknet i Kiel i flott sommervær. Jentungen hadde utslett over hele kroppen etter en natt i sengetøy vasket med asbest. Rolig nå, pappa, rolig nå. For å forlate båten måtte vi stå med våre vogner, sekker og bager i sola i en pottetett glassgang på mange hundre meter. Det blir bra, det blir bra. Bilutleiebutikken hadde flytta, men glemt å oppdatere kartet på hjemmesida. Er det mulig?! I Tyskland?! Jaja, rolig nå, rolig nå, det blir bra.

Det var ingen flying start. Men flying blir det neste gang, om det så er for å dra på hytta.

Det er også andre sider som jeg ikke hadde tenkt på ved å leie bil i Kiel. Billig og etter hvert effektivt er bra. Men tyske biler har også tyske skilter. Og når målet er Omaha beach, så vokste det fram i meg et visst ubehag. Alle så på oss som tyskere. En rar og fascinerende opplevelse av noe jeg alltid har prøvd å forestille meg. Hvordan er det å være tysk, å kjenne på ansvaret, selv om man tilhører en generasjon helt uten skyld? Jeg fikk svaret idet vi på fredsdagen 8. mai kjører gjennom en liten by i Calvados, noen kilometer fra strendene i Normandie. Midt i veien kommer det en prosesjon med franske krigsveteraner, etterlatte familier og en munk, det er medaljer og bånd, og på det obligatoriske minnesmerket etter franskmennenes enda større krig, den første, som fins i alle franske byer, vaier trikoloren og blomstene bugner. Vi måtte kjøre til siden, blikkene deres gransket skiltene, og de så på meg. Der og da var jeg tysk, og det var rett og slett ubehagelig. Jeg slo ned blikket og krabbekjørte vekk. Heldigvis kjørte vi Peugeot.

Jeg legger til trange hotellrom, stengte restauranter mellom 14 og 19 (kinkig med unger som bør i seng 20.00), senger uten sprinkler, nedspydd iPad, hysteri, sinne, nei, nei, nei, søskensjalusi, mammas tårer, pappas sinne. Nevnte jeg været? Nei, jeg lar det ligge. Nå er det fram med Star Tour-katalogen.

Publisert i Dagsavisen lørdag 19. mai.

Alt var bedre før. Men akkurat nå er det noens gullalder.

Det var en formiddag her i regnet at jeg satt og bladde i noen blader de har liggende på en av strøkets kafeer. For øvrig en kafé som dyrker Italia og aller mest klisjeen av landet, 50-tallets Italia. Her kan man drømme seg bort, bort fra Oslo, bort fra 2012. Jeg kom ikke lenger enn til 1980-tallet

Fra den rause bunken hadde jeg nappet ut bilbladet «Vintage», som hadde sin forside prydet av en av bilhistoriens store dueller, kampen mellom Saab og Volvo. Mellom flaggdoningene 900 Turbo Aero og 242 GT, biler som artikkelforfatteren omtalte som to «nasjonalskatter». Bilene var ektefødte barn av en svensk bilindustri på sin absolutte høyde. Veien ned derfra har vært bratt. Saab har kjørt i grøfta mens Volvo er solgt til Kina. Ingen tvil hva som svir mest i et blågult hjerte.

For en som er vokst opp i et Saab-hjem var det logisk lektyre og en fin gest i anledning bilfabrikantens forestående begravelse. Det var godt å minnes tida da Saab var best og ledende internasjonalt på utvikling, de ga verden 16 ventilers motorer og brakte turbo ut til massene. Bildene av bilen med den karakteristiske spoileren brakte fram minner av da fatter’n runda 200 kilometer i timen. I en Saab Turbo.

Lenger ned i bunken fant jeg musikkbladet Q Magazine. Der kunne jeg lese om at 80-tallets hair metal er på full fart inn i varmen igjen etter at Kurt Cobain og hans Nirvana sendte den i rockens skammekrok tidlig på 1990-tallet. Men nå som den tidligere fansen runder 40 og vel så det, kommer band som Mötley Crüe, Quiet Riot, Warrant, Ratt og Bon Jovi ridende tilbake igjen på en bølge av nostalgi.

Konsertarenaen er fulle av desillusjonerte, gamle dager-dyrkende familiefedre på leting etter de bekymringsløse tenåra. Og musikere som Ryan Adams og Dave Grohl har uten skam trykket de gamle, slitne, skinnkledde hårsprayrockerne til sitt bryst, og nå følger Hollywood opp.

I sommer spiller Tom Cruise (aka Stacee Jaxx!) hovedrollen i en film om 80-tallets utskjelte rockesjanger. Det er som om alt er del av en enorm sirkel der du før eller siden vil komme tilbake, det gjelder bare å være tålmodig.

Kanskje har mennesket alltid dyrket det forgangne, fordi det er håndfast og trygt. Vi vet hva som skjedde og vi vil ha mer av det. Eller gjør vi det mer i dag når marginalnytten av framskrittet er mindre og mindre? Men siden dette er relativt for hver generasjon, så er det noens gullalder akkurat nå. Det er jo en trøst.

For meg er alt gammelt bra, mens alt nytt tas imot med stadig større skepsis. Og diagnosen fikk jeg i Woody Allens film «Midnight in Paris» der Owen Wilson spiller en amerikaner som dyrker 1920-tallets Paris. Å dagdrømme om Saab eller puddelrock eller 20-tallet kalles «golden age thinking» - følelsen av at andre tidsperioder er bedre enn sin egen.

Men man rives fort ut av dagdrømmen når man leser om utvalget av ekstrautstyr til en Saab på 80-tallet: laksetrapp til bakvinduet: 450 kroner, mobiltelefon fra Ericsson: 28.860 kroner. Det er ikke nostalgien verdt.

Publisert i Dagsavisen lørdag 12. mai.

Jeg har ryddet opp i CD-samlingen. En nedslående øvelse.

Etter noen timers luking var vinduet så tildekket at jeg måtte slå på taklyset inne på mitt lille kontor i leiligheten. Der sto etterlatenskapene av 26 år med tidvis manisk samling av digitale disker med musikk på, kalt CD-er.

Der sto alle platene jeg aldri har spilt. Eller knapt spilt. Eller ikke visste jeg hadde. Eller som var så gått ut på dato at de ble vurdert som upassende. Sammen endte de i skammestablene. Betydelig flere i tallet enn jeg hadde fryktet. Selv om kategorien pinligheter ikke var så stor. Men egentlig er jeg imot sanering av egen historie. Jeg har alltid ment at skamplettene, som Phil Collins, hører med til bildet av et menneske, slik en CD-samling en gang tegnet. En platesamling er en svært utleverende selvangivelse.

En gang i tida var antallet CD-er en indikator på hvor kul du var. Mange CD-er=kul type. CD-er var status. Så enkelt. Nå er CD-er mer en indikator på at man henger litt etter i utviklingen, altså lavstaus, og noe man helst bør bli kvitt. Her er jeg i en slags ubekvem limbo. Jeg kjøper fortsatt CD-er, men legger dem inn i systemet digitalt og dytter plata inn i et skap og lukker døra. Et bein i hver verden, altså. Oppryddingen var et forsøk på å velge hvilket bein jeg skulle stå på. I hvert fall ha vekta på. Det må bli å lene seg i digital retning. Jeg innrømmer at det er den veien det blåser nå. Så det skulle lukes. Noen måtte dø for at andre skulle leve. Det var ikke lenger plass til alle barna mine.

En gang i tida var det å samle plater det aller viktigste. Det var essensielt med mange og det var viktig med komplette serier av artister. Derfor har man 30-40 Neil Young-plater. Platehylla var den første leilighetens edelsten. Det første man gjorde når man flyttet inn var å pakke ut stereoanlegget, sette det kliss midt i stua og sette på en plate. Det var viktigere enn seng og toalettutstyr og alt. Jeg spilte Suede. Jeg glemmer det aldri. 1993. «So Young» på full spiker. Ironisk tittel, sett i etterkant. I 1994 var jeg i London og kjøpte John Cougar Mellencamp-bootlegs. 20 pund stykket. Det var mye penger for en student den gangen. Aldri spilt! Men fikk stå over et kast i denne runden.

Nå er platehyllene satt innerst, bortest i leiligheten, og platene må skrotes for å gi plass til barnesenger. Men platene er virkelig lydsporet til livet, så det er en sentimental liten reise å spole gjennom metervis med plater. Jeg har holdt i plater på denne turen som jeg ikke har tatt i på 20 år, og som stående helt stille omgitt av andre plastesker, har holdt seg utrolig godt. Det er som om tida har stått stille når de lytefrie kommer fram i lyset igjen, og bedende for sine liv smisker de og minner meg ømt på hvorfor jeg kjøpte dem. Bob Geldofs «Deep in the heart of nowhere» ga meg fornemmelsen av rommet i kjelleren hjemme, 14-årsdagen min i 1986, tidlig om morran og jeg pakket den ut. En gave fra mamma og pappa. Året etter Live Aid hadde han vel en slags glans. Jeg hadde aldri hjerte til å bytte den. Men altså, urørt. Jeg måtte være nådeløs mot både Bob og andre. Marillion? Dødsdom. No Doubt? Dynga! Morcheeba? Hæ, har jeg det? Og komplett Tre Små Kinesere og sju-åtte Odd Børretzen? Vel, det fins en forklaring. Thomas Dybdahl? Travis? Coldplay? Hva skal jeg med det? Ut!

300-400 plater på death row ruver over meg her jeg sitter og skriver. Men hva skal jeg gjøre med dem? Antikvariat? Ikke sjanse, de tar ikke imot lenger. I hylla bak hodet er det sikkert fortsatt godt over 1.500. Men de er fredet, jeg har kutta til beinet. Elvis Costello-platene mine får du aldri, kvinne!

Pubisert i Dagsavisen lørdag 5. mai.

Det er den drømmen jeg bærer på.

Klokka tikker ubønnhørlig, og det er bare å akseptere at 40 nå nærmer seg i lange klyv og ikke i små, umerkelige skritt. Og denne midtlivskrisen, hvis man er heldig med antallet år til slutt, er jo en anerkjent anledning til å frike litt ut. Strekke seg etter noe. Realisere den store drømmen. Av typen motorsykkel. Sportsbil. Elskerinne. Birkebeinerhelvete. Jeg må innrømme at krisen arter seg noe annerledes for mitt vedkommende.

Kanskje er det å sikte lavt, men jeg har innsett at det jeg mangler i livet mitt er en hammock. Jeg har utrolig lyst på en hammock. Altså et sånt grotesk utemøbel som du kan gynge i. Rett og slett en sofa som dingler. Jeg får stadig sånne flash fra barndommen av genuin, dyptpløyende misunnelse på dem som hadde noe sånt stående under ei bjørk i hagen. Børstet, grå aluminium med et nesten hallusinerende storblomstret mønster på putene. Lett svaiende sommerdager. Vanskelig realiserbar drøm i blokk.

Denne drømmen/krisen er sammenfallende med at pjokken er blitt ett år, og når unger blir ett år i Oslo får foreldrene obligatorisk panikk. Som om det sto i all offentlig informasjon og på svære plakater på helsestasjonen: «Ett år: - KOM DERE FOR GUDS SKYLD UT AV BYEN, SØK MOT GRESS ELLERS KAN BARNA DERES FÅ ADHD OG BLI NARKOMANE. Med vennlig hilsen Sosial- og helsedepartementet.» Klart det, guttungen skal selvsagt få stabbe sine første skritt på grønt gress og på søndagene skal vi tråkke rett ut i Marka og plukke blomster og sopp og på vinteren skal vi gå på ski. Halleluja. Begynn å pakke, kjerring, Kjelsås, hold fast, here we come! Selv om det er akkurat på denne tida man burde bli i byen: Tett på jobb, skole, barnehage, butikker og andre offentlige tilbud. For når tidsklemma er som strammest, så må man sette seg i en livssituasjon som klemmer til litt til. Det må vi bare. For ungene må ha gress.

Jeg har argumentert for gress i noen uker nå, men det svake kjønn har satt ned begge føttene. Kompromisset er Sverige. Bli boende i byen, men med ei billig hytte et sted over Kjølen. 500.000 svenske er vel noe sånt som 150.000 norske, og renta står i null nå? Noe sånt. Det er oppnåelig. Så nå kan jeg flere kommunenavn i Värmland enn jeg kan fylker i Norge. Jeg har kjørt bil til Charlottenberg, latt Google Earth ta meg til Åmotfors og trøstet meg med at Per Petterson elsker Arvika. Vi skal nok få tak i et torp. Rødmalt sådan. Med grønt gress. To barn og kjerring, det er likevel for seint ikke å bli en klisjé. Uansett, der, i solveggen eller under bjørka, der skal drømmen få plass. En hammock.

Et kjapt søk ga meg to alternativer på sommarshopen.se: «Svensktillverkade Belfry är en stabil hammock med stålstativ som inte bara är behaglig att sitta och ligga i, den är lättskött och tålig också.» Billig, men jeg legger nok på et par tusenlapper for denne: «En vacker och lite tuffare hammock för svenska trädgårdar. Taket är ställbart i olika vinklar för bästa komfort. Beige dynor ingår med denna kompletta hammock.»

Drømmen levde i beste velgående lenge. Inntil medlåntakersken ytret enstavelsesordet hjernen hadde jobbet på spreng for å undertrykke: mygg? Og fatter’n la til noen stavelser til: brunsnegler?

Nå stikker jeg på Byggmakker og kjøper kunstgress til balkongen.

Ikke mye spising man får gjort for 3.000 kroner lenger, gitt.

En gang i året drar noen gamle studiekamerater bort fra kjernefamiliene, bort fra de skittengrå hverdagene, for å spise. Og det er ingen eufemisme for å gå på fylla og jage kvinnfolk. Det er heller flukt enn jakt. Nei, vi reiser vekk for å spise ett hinsides måltid og bruker umoralsk mye penger på det. Det er lov en gang i året med dagens rentenivå.

Og mens vi drømmer om Baskerland og New York, drar vi til Göteborg og København. Sist helg var vi i Kongens by. Igjen. Og danskene kan mer enn sine smørrebrød. De er faktisk i besittelse av det som to år på rad er kåret til verdens beste restaurant. Så når en av gutta hadde en hjemmedag med sykt barn i januar, helt sant, slengte han inn en forespørsel, og vips hadde vi bord til fem. På verdens beste restaurant, altså. Det er litt som å få billetter til VM-finalen i fotball.

Mat er i skuddet. Bevisstheten rundt råvarer og vin, det som før var et borgerskapsfenomen, er blitt generell. Mannen i gata og på stillas bryr seg nå. Mobb er blitt snobb. Mat fra bånn av, et uttrykk min kamerat advokaten i fullt alvor misbruker grovt om å åpne en boks Dolmio og hakke sjampinjonger, er blitt et mantra så iherdig at man legger et håndkle rundt som lyddemper når man åpner glassene med babymat. Sånn at naboene ikke skal høre den øredøvende lyden av vakuumet som brister. Det er lyden av kulturelt og sosialt nederlag i vår tid, lyden av ferdigmat. Kunnskap om enkelt-markvin fra Piemonte er gjengs i selskapslivet. Man har alltid en Meny-pose med seg til å trekke utenpå den fra Kiwi eller Rema. Og jeg kjenner store og hårete menn som gnir seg i hendene i påvente av at rosévin-sesongen skal komme.

Og alt dette er i sum bra, for hva hadde tilværelsen egentlig vært uten god mat og drikke? Knapt til å holde ut.

Så satt vi der, da. På verdens beste restaurant, på leting etter det ultimate måltidet. En søken som i fjor førte oss til Oslos aller ferskeste yndling, Maaemo, som i våres fikk to stjerner i Michelin-guiden. Nå sto det danske forbildet for tur, det kortreiste, nordiske kjøkkenets flaggskip, NOMA. Stedet hvis danske sjefkokk Rene Redzepi for bare noen uker siden prydet coveret på Time Magazine. Vi snakker internasjonal stjerne. Og vi så ham så vidt inne på kjøkkenet da vi kom. Elvis hadde ikke forlatt bygningen, han var her. Med oss. Nå. Gud bak grytene.

Det måtte bli et antiklimaks. Det var ikke det at den levende reka var vond eller gjorde for mye motstand i munnen. Eller at birkevand, sevja fra bjørk, ikke var interessant. (Men allverdens tørstedrikke var det ei.) Eller at fritert mose ikke falt i smak. Og i hvert fall ikke at den ristede piggvaren ikke var god, den var fantastisk, men hvorfor var det da så pyttlite av den? Og ikke noe kjøtt? Hmpf. Restaurantbesøk på dette nivået er et teaterstykke. Eller kanskje heller en ballett der servitørene danser nesten umerkelig inn og ut den ene retten (det vil si munnfullen) etter den andre. Med 20 serveringer ganger fem herrer ganger ti bord så er logistikken alene et fascinerende skue. Du er med i en performance som handler lite om middag i tradisjonell forstand. Men det er det du savner når det er over. Du skulle ønske det var litt mer spising.

Heldigvis var Pettersens pølser i Strøget seint oppe.

Endetida kommer ikke skyllende som en tsunami. Den pipler inn. Med kullsyre.

Denne uka var det igjen full alarm etter jordskjelv i Asia. Millioner i 28 land flyktet for livet vekk fra vannet og opp i høyden. Men jeg har tenkt litt på endetida, og jeg er nå rimelig overbevist om at den ikke kommer så brått som en brottsjø.

1600-tallsmenneskene trodde verden hadde en best før-dato. Det vil si at jorda og Guds skapelse hadde en opphørsdato. De var overbevist om at jorda varte et visst antall år, cirka 6000 år, og de fremste vitenskapsmennene hadde regnet seg fram til at verden kom til cirka 4000 år før Jesu fødsel. Martin Luther anslo 3960. Det var både en historisk og en teologisk sannhet. I skarp kontrast med vår egen tid som ikke tror på noen ende. Ikke for jorda, ikke for verden som vi kjenner den og ikke for enkeltindividet hvis det bare passer på å løpe og trene nok. Døden kan overvinnes i dag bare vi spiser nok belgfrukter, bælmer tran og har personlig trener.

Ikke bare hadde tidas fremste hjerner regnet seg fram til at jorda var 5600 år gammel, altså 4000 + 1600, men de hadde også en presis dato for når den oppsto. Om morgenen tirsdag 22. mars. Eller 21. oktober. De lærde stred den gang også. Men i 1600 hadde verden altså 400 år igjen. Rundt år 2000 var det slutt og alt skulle feies vekk. 400 år er perspektiv nok for de fleste, og på den tida trodde de ikke på personlig trener, men på Gud. Og hos han var det evighet som var selve poenget uansett, så de var kanskje ikke så engstelige, selv om de ville bli ugreit for tipp-tipp-tipp-oldebarn og så videre.

Hverdagen og slektenes gang var også preget av en slags jordlig evighet den gang. Forskjellene på generasjonene var ørsmå, de teknologiske framskrittene nesten umerkelige, og ja, livet på 1100-tallet skilte seg i prinsippet lite fra livet på 1800-tallet. I århundrer sto det egentlig ganske stille. Det skjedde lite som økte livskvaliteten til vanlige folk. Men tenk så på hvor fort det går rundt deg nå. Innovasjon og framskritt og utvikling på alle bauger og kanter. Livet til bestemor og ditt eget har få likhetstrekk. Hvor skal det ende?

Nei, faen sitter i detaljene, i de små tingene. Og bare denne uka har jeg fått tre bittesmå hint om at endetida er i emning, om at vi utvikler oss til døde. Det første kom på NRK Østlandssendingen som hadde et rystende innslag om hundehold. At vi er glad i dyra vår er bra. At vi bruker mye penger og ressurser for å redde livene deres når de er syke er på en måte sinnssykt, men veldig sympatisk. Men at vi bruker masse penger på å kle dem opp i bunad?! Hunder i bunad på 17. mai? Nei, det kan ikke være noe godt tegn på den menneskelige tilstand.

Og fra Nordpolen har jeg sett bilder av folk løpe maraton. Det er klart vi skal fly masse folk inn der for å løpe i 25 minus. Jeg har også sett bilder av folk løpe maraton i Sahara. Seks maraton på seks dager gjennom Sahara. Selvsagt. Vi må videre.

Det tredje hintet, og det var ubehagelig nært, var bedriftslederen som i en middag slo armene oppgitt ut. Så seg rundt bordet. Han trodde ikke det han hørte. «Har dere virkelig ikke prøvd å koke gulrøttene i Farris? Det må dere prøve. Det er fantastisk.»

Noen elsker Messi, andre drømmer om ståtribuner.

Barnehageonkelen så forvirret på meg. Han så på jentungen på ny. På den burgunderfargede lua hennes med emblemet med to kryssede hammere på. Opp igjen på meg. Dette var åpenbart en svært forvirret mann.

West Ham United? Sa han famlende, det var som om det var et regnestykke han ikke fikk til å gå opp. Som om hjernekoblingene hans ikke klarte å få kontakt for å skape de nødvendige elektriske impulsene til å ytre de tre ordene. Beste laget, svarte jeg. Han gliste tomt. Men hvorfor, sa han, men hvorfor. De er jo...De er jo...Er du engelsk? Nei. Men hvorfor? Han sa det ikke, men under forvirringen lå hva han egentlig tenkte: Men, de er jo dårlige?! Så hvorfor holde med dem? Selv var han fra Venezuela og viste stolt fram hettegenseren med emblemet til de spanske mesterne Real Madrid på. Jeg hadde ikke noe svar. Ikke noe godt svar til ham.

Denne uka er vår hjemlige serie blitt sparket i gang og ikke minst har internasjonal fotballs storheter tirsdag og onsdag spilt kvartfinaler i Champions League. Det siste er det virkelig schwung over, med Messi og Ronaldo i spissen. Men samtidig i en galakse langt, langt borte, befant jeg meg i Peterborough. En by et par timers kjøring nordøst for Leicester Square. En by som er mest kjent som Englands mursteinsby, litt kjent som stedet som bidro med herr Royce til Rolls-Royce, vagt anerkjent for sin katedral og på ingen måte kjent for sitt fotballag. Der var jeg mens min nye venns Real Madrid spilte Champions League. For å se fotball. I Championship. For den uinnvidde kan det lyde likt, men det er det på langt nær.

Men historien begynner lenge før. Den begynner for seks uker siden da en gjeng skulle se West Ham spille borte mot Peterborough. Og hadde jeg fortalt min mann fra Venezuela det, så hadde det gått rundt for ham. For én ting er å se et svakt fotballag, en annen ting er å gjøre det i en parentes av en by når man i det minste kunne gjort det i London, i en verdensby, der West Ham hører hjemme. Men i Peterborough har tida stått stille. Fordi de har vært et elendig fotballag uten stopp siden stiftelsen i 1934, har de ikke kunnet bruke mange pund på infrastruktur. Så hjemme på London Road har de fortsatt ståtribuner. For noen er det en skatt.

Så der var vi en helg i februar, 10-12 karer. Tilfeldigvis skulle det vise seg at Peterborough og hele England gjennomgikk sin tøffeste kuldeperiode siden krigen. Så da vi ankom denne på alle vis bleke byen kvelden før kampen, gikk ryktene om at det var for kaldt. Kampen kom til å bli avlyst. Men klubben hadde bedt om frivillige til å måke banen lørdag morgen. Og er det noe vi nordmenn har ekspertise på, ja, så er det å måke, så vi stilte opp, fortsatt gode og fulle etter nattens Guinness og whiskykonkurranse og fire timers søvn, og fikk oss en spade. Og når de fikk høre at vi hadde kommet fra Norge for å se kampen, hadde de samme uttrykket som mannen fra Venezuela: Hvorfor?!

Banen var som betong og kampen ble selvsagt avlyst. Det eneste som varmet, for teen de serverte var like kald som sandwichene, var interessen fra BBC og lokale medier som også undret seg over vårt nærvær i kulda. Vi stjal showet fra de lokale heltene som også hadde stilt opp grytidlig lørdag morgen for å måke ei gressmatte. Så etter den ute-av-kroppen-opplevelsen som snømåkerstjerner fra isbjørnriket i nord, måtte vi tilbake. Og tirsdag var vi endelig på ståtribunen bak mål og så West Ham slå hjemmelaget 2-0 med 13.571 på tribunen. Hadde jeg byttet mot Milan-Barcelona? Ikke F.

Publisert i Dagsavisen lørdag 31. mars.

Hvis lykken er torsk på dobbeltrommet.

Den siste drøye uka har Aftenpostens ettermiddagsnummer omtalt en pikant krangel mellom Oslo og Stockholm. Oslos turistsjef irriterer seg blågul over at svenskene våger å markedsføre seg som «The Capital of Scandinavia». Og frekkheten har visst pågått i en årrekke. Hmpf.

Oslo på sin side kaller seg «World winter capital». Ikke akkurat et killerslagord, når vinteren i år varte nøyaktig i 34 dager, men nå har ikke jeg så mye som ett vekttall i markedsføring, heller. Og ja, vi kaller oss visst også «Capital of culture and nature». Hmmm. Når dro du sist til en verdensby for å gå tur i skauen? En tur til Ullevålseter er ikke det du vil fortelle om når du kommer hjem fra ferie. Og kultur? Ja, det er det mange andre der ute som er gode på det også. Tipper det er en 5-6 byer i Belgia med mer kultur å by på enn Oslo. Jeg håper virkelig ikke at reklamebyrået tok seg veldig godt betalt.

Diskusjonen minner meg om sommeren for 5-6 år siden, da var det et stort problem for hovedstaden at Holmenkollen, en hoppbakke uten snø, var byens mest besøkte sommerattraksjon. Reiselivsekspertene gråt, raste og rev seg i håret over forspilte muligheter. Oslo fikk ikke ut sitt potensial som turistby, veksten i antall overnattinger hadde stått stille det siste tiåret mens andre storbyer trakk til seg folk som fluer til møkk. Hvis bare stat og kommune hadde brukt litt mer penger på PR så hadde alt vært så meget bedre, ble det hevdet. Det må ha vært da, lett panisk, at de kom opp med de nevnte slagordene. Reklamemenn i dress og litt for tøffe briller rundt et møtebord et sted på Majorstua i juli: Faen karer, vi gir oss ikke før det sitter. Hva med «Oslo - Capital of culture and nature and winter and fjords and Munch and shrimp and social democracy?» Jaja, det er genialt, ei kule, det fanger alt i ett! Lag en power point-presentasjon på det, Alex! Tenk, på et eller annet tidspunkt har noen faktisk jublet for det slagordet. Og noen har utrolig nok trodd at det spiller noen rolle.

Så hvorfor er turistsjefen så sinna? Selv turistsjefer må forholde seg til virkeligheten, og hvis ikke så er det å slå svensker i markedsføring som å slå brasilianere i samba. I sin biografi om Oslo-attraksjon Roald Amundsen sammenligner forfatter Tor Bomann-Larsen polarheltens oppvekstby Kristiania med Cetinje: «Bakkete jorder og skogkledde åser omsluttet byen som i europeisk betydning best kunne sammenlignes med Cetinje, hovedstaden i fyrstedømmet Montenegro». Bomann-Larsen er ikke spydig. Han bare konstaterer fakta om Oslos plass i verden på slutten av 1800-tallet. Har så mye egentlig skjedd? For hva oppsøker vi når vi velger å legge ferien vår til en storby? Historie, kultur og uteliv står høyt på lista. Vi ønsker å se bygninger og steder som har hatt en spesiell rolle i historien. Og målt mot Berlin, London og Paris blir Oslo fattig. Alle markedsføringskronene i verden vil ikke forandre på det. La oss være ærlige, Oslo er og blir en urban parentes.

Jeg husker Rune Gerhardsen den gang han trakk fram Oslos flotte plasser, parker og gågate, og at man kan kjøpe ferske reker og fisk midt i byen. ALLE byer i verden har plasser, parker og gågater. Og hva skal du med fersk torsk på dobbeltrommet? Fikk ikke han seg jobb innen PR? Selvsagt. ALLE byer har noe de er stolte av. Men det gjør ikke alle byer unike. Stockholm er mer forlokkende enn Oslo. Og det skyldes ikke slagordet. Det må da være helt greit?

For oss som bor her, er denne byen som ditt eget barn. Du elsker det over alt, du syns det er noe helt utenom det vanlige. Men i klare øyeblikk må du jo innrømme at pjokken verken er flinkest til å sparke fotball eller er den mest oppvakte i flokken.

Det er likevel verdens flotteste barn.

En mann trenger au pair.

Det er bare å innrømme, noen dager denne uka har jeg kjent på litt tomhet i forhold til pappaoppdraget og hjemmetilværelsen. (Tomhet er for øvrig en eufemisme, det folkelige ordet på tilstanden er lei.) Det er særlig hun eldste av de to små som suger krefter med sin, og det må man bare gi henne, eventyrlige stayerevne til å si nei. Stå? Nei. Sitte? Nei. Spise? Nei. Legge seg? Nei. Og så videre og videre og videre. Hun krever tålmodighet av bibelske proporsjoner. Og vi er ateister her i huset. Tenk om man som voksen hadde hatt samme standhaftighet.

Dagenes monotoni sliter litt på far. Og jeg er nå så langt inne i permisjonens tåkelagte fjorder at jeg ikke aner hvilken dag det er og sliter med å huske mitt eget navn. Fjernkontrollen på TV er blitt en utfordring å operere og avislesing begrenses til overskrifter. Kan du si pappa? P-A-P-P-A? Det er en begrenset stimulans av fars mentale egenskaper. Og for guttungens, sikkert. På tre måneder er en halv bok lest. Ingenting av det jeg hadde tenkt å gjøre i permisjonen, har jeg fått gjort på grunn av disse ungene. Poenget er at jeg trenger hjelp.

Så jeg vurderer denne fantastiske ordningen de har i Oslo vest. En veldig enkel løsning på et stort problem. For noen få tusenlapper i måneden så bor det en ung jente hjemme hos oss som ordner alt det jeg nå er mektig lei. Jeg siterer fra wikipedia: «Au pair (fransk «på lik fot») er en ung person som bor hos en familie i et fremmed land med den hensikt å lære om kulturen der. Vertsfamilien gir kost, losji og lommepenger, og regner som regel med å få hjelp til barnepass og lettere husarbeid tilbake.» Jeg ber leseren særlig legge vekt på HJELP TIL BARNEPASS og LETTERE HUSARBEID. Det vil jeg absolutt regne med. Jeg aner konturene av det perfekte opplegg for resten av permisjonen.

Men jeg skal ikke bare være egoistisk i forhold til min au pair. Jeg tror familien kunne bidratt med kulturell ballast, seriøsitet i forhold til faktisk å lære noen gloser norsk og trygghet fra overgrep. Det siste kan jeg garantere. Vi er sosialister og tror på likhet mellom mennesker. Medlåntakeren i huset er veldig blid og hyggelig og ungene er tross fars metthet, veldig fine. Og med denne ukas rentekutt så tror jeg også vi skulle betalt anstendig med lommepenger og gitt fri hver helg. Så jeg tror vi kunne utviklet et balansert forhold der alle parter hadde vært fornøyd.

Slik ser jeg det for meg: Anna (20, fra Filippinene?) står opp sammen med medlåntakeren og ungene, spiser frokost og får sendt avgårde den eldste jenta med henne i barnehagen. Så når det er ro i huset kan far stige opp, leke en halvtime med sin sønn, gå en liten tur hvis været tillater det.

Mens jeg er ute og strutter av lykke med min velskapte, sjarmerende sønn i nabolaget, feier Anna opp på kjøkkenet etter frokost, støvsuger, rydder litt, ja, gjør litt lettere husarbeid. Så kan jeg returnere til casaen og overlevere sønnen til Anna sånn at de kan leke litt og gå hovedturen langs Akerselva og begynne så smått med litt sandkasseaktiviteter eller øve på å gå. Hvor stor er du? Jaaa, såååå stor er du! Alt det far ikke lenger syns er så gøy.

Så mens Anna og sønnen leker og øver på å klappe og si P-A-P-P-A og spiser den evinnelige grauten, tar far med seg sin smarte, elegante bærbare Mac på kafé, drikker latte på lett og jobber med å løfte kvaliteten på denne spalta i fred og ro.

Publisert i Dagsavisen lørdag 17. mars.