Hallvard Jørgensen
Viser innlegg | Se kommentarer (19)Naturvitenskapen kan aldri hevde at den har tilgang til den hele og fulle sannheten om virkeligheten.
[Den følgende kronikken ble publisert i Vårt Land 06.08]
Forskere ved institusjonen Cern i Sveits har sannsynligvis funnet «Higgs-partikkelen». Funnet vil sannsynligvis være et stort framskritt for fysikken, først og fremst siden det er med på å bekrefte noen av fysikkens grunnleggende teorier om krefter og partikler. Samtidig er funnet også en seier for den generelle, naturvitenskapelige prosess: Ved hjelp av hypoteser som testes ved observasjoner og eksperimenter - som i Cern - vinner man stadig mer kunnskap om verden, innenfor disipliner som fysikk, kjemi, astronomi, geologi eller biologi. De fleste vil hilse denne typen kunnskap velkommen, og gjøre sitt beste for å forene den med deres bredere livssyn og virkelighetsforståelse.
Noen har imidlertid langt større ambisjoner på naturvitenskapens vegne. De vil hevde at naturvitenskapen er den eneste legitime og troverdige kunnskapskilden som er tilgjengelig for oss mennesker. Kun det som kan påvises i sansedata, ved naturvitenskapelige metoder, kan dermed anses som virkelig. Hånd i hånd med dette standpunktet går gjerne en tendens til å ville redusere alle fenomener til materie: Alt - absolutt alt - er egentlig, dypest sett, materie i bevegelse. Denne typen tenkning omtales som scientisme, og Oxford-biologen Richard Dawkins er et godt eksempel på en sentral talsmann for en slik posisjon. Han tar selv villig naturvitenskapen i bruk som våpen for å avvise den kristne troen som ufornuftig og ubegrunnet, i og med at den ikke er naturvitenskapelig fundert.
Det er imidlertid ikke bare det kristne livssynet som har vansker med å finne rom innenfor denne typen tenkning. La oss ta noen eksempler. Sett at jeg vandrer i en blomstereng og ser farger og kjenner lukter. Dette opplever jeg som ekte. Men selv om naturvitenskapen kan påvise bølgelengder og bevegelser i luft, kan den ikke påvise verken farger eller lukter, slik som vi opplever dem. Er da disse fenomenene illusjoner?
Eller sett at jeg sitter og skriver og reflekterer. En forsker kan da undersøke hjernen min, og kartlegge dens prosesser. Men han vil ikke kunne «finne» min personlige opplevelse av å være til, eller av å tenke og ville. Forskerens metoder vil ikke kunne fange opp slike opplevelser. Skal man da konkludere med at mitt eget sinn og mitt eget «selv» er en ikke-eksisterende illusjon? Eller hva med liv og død? Er også dette illusjoner, bare vilkårlige endringer av materie? Er man ute av kontakt med den egentlige virkelighet dersom man sørger når en kjær person dør? Er også menneskeverd og likeverd illusjoner?
Eller hva med skjønnhet? Har et maleri av Rembrandt egentlig noen iboende skjønnhet eller verdi - ut over rent fysiske partikler på det laveste nivå? Hva med Matteuspasjonen av Bach, er den kun molekylære bevegelser i luft? På hvilket grunnlag kan den naturvitenskapelige forsker hevde at det her finnes noe «mer», noe storslagent og vakkert? Eller hva med logikk og matematikk? Disse er nødvendige for naturvitenskapelig arbeid, men kan de påvises og beskrives ved hjelp av observasjoner og eksperimenter?
Ifølge scientismen er absolutt alt dypest sett materie. Denne virkelighetsforståelsen stammer særlig fra den tidlig-moderne fysikken på 1600-tallet. Her opererte man med en såkalt «atomistisk» forståelse av virkeligheten. Man regnet med at virkeligheten bestod av «byggeklosser» i form av atomer. I prinsippet kunne da alle fenomener, også de ovenfor nevnte, forklares ved å vise til atomer som reagerte med hverandre.
Men en slik atomisme og reduksjonisme støttes ikke av moderne fysikk. Moderne fysikk beskriver elektroner og atomer, ja, men man ser ikke på dem som isolerte «byggeklosser». Man vil heller forstå dem som et slags mønster i virkeligheten - en virkelighet som verken er «lukket» for Guds inngripen, eller er fullstendig mulig å beregne matematisk.
Forsker og filosof Hans Primas sier det på denne måten: ”I dag forsvarer ingen lenger Newtons atomistiske forståelse av virkeligheten. Likevel er fremdeles den naive reduksjonismen, som forsøker å forklare alle fenomen med utgangspunkt i entiteter på et antatt lavest nivå av teoretisk beskrivelse, fremdeles populær. Denne innfallsvinkelen mislykkes fordi de antatte entiter på det lavere nivå ikke eksisterer på noen teori-uavhengig måte. Moderne kvantemekanikk gjorde en slutt på atomismen. De såkalte fundamentale entiteter (som elektroner, kvarker, eller gluoner), representer mønster i virkeligheten, men de er likevel ikke virkelighetens byggeklosser.” (”Recasting Reality: Wolfgang Pauli’s Philosophical Ideas and Contemporary Science,” s. 172).
Den såkalte scientismen er i alle tilfeller svært vanskelig å begrunne. Den hevder at kun sansebasert, etterprøvbar, naturvitenskapelig kunnskap er rasjonell og sann kunnskap. Men en slik påstand er det ikke mulig å begrunne ved hjelp av naturvitenskapelige metoder. Altså er ikke påstanden rasjonell og sann. Med andre ord: Scientismen oppløser seg selv. Vårt poeng er dermed at naturvitenskapen aldri kan hevde at den har, eller vil kunne få, tilgang til den hele og fulle sannheten om virkeligheten. En årsak til dette er, som vi har sett, at dens metoder kun fanger opp visse sider av virkeligheten
En annen årsak er at naturvitenskapen er en pågående prosess, der man kontinuerlig søker etter mer kunnskap. Denne prosessen avhenger faktisk av at man regner nåværende kunnskap som foreløpig, midlertidig, reviderbar og begrenset. For dersom nåværende kunnskap var fullstendig, ville det ikke være mer å finne ut. Men denne kunnskapssituasjonen innebærer at naturvitenskapen heller ikke kan direkte avvise eller utelukke andre kunnskapskilder, som for eksempel personlige erfaringer av virkeligheten, filosofiske refleksjoner eller gudsåpenbaringer. Virkeligheten vil alltid være større og mer mysteriøs enn slik den beskrives i tilgjengelig naturviten.
Refleksjonene ovenfor peker etter vårt syn tydelig i retning av at både kristne, filosofer og naturvitere er tjent med å ha en grunnleggende ydmyk og åpen virkelighetsforståelse. Både kristne og ikke-kristne kan derfor glede seg over funnet av Higgs-partikkelen og det fremskrittet dette innebærer for fysikkforskningen. Funnet kan imidlertid ikke brukes som våpen i en kamp mot en kristen virkelighetsforståelse. Da har man forlatt vitenskapen til fordel for ideologien.
Særlig relevant litteratur:
Conor Cunningham: “Darwin’s pious idea” (2010, Eerdmans)
Edward Feser: “The Last Superstition” (2008, St. Augustine’s Press)
Nicholas Rescher: “The Limits of Science” (1999, Univ. of Pittsburgh Press)
Mikael Stenmark: “Scientism: Science, ethics and religion” (2001, Ashgate)
Er konservative kristne inkonsekvente i deres bibelbruk? Har de egentlig noen saklige argumenter mot den nye ekteskapsloven? En respons til Henning Næss.
Bakgrunn for innlegget
I Dagsavisen 13. juni retter Henning Næss sterk kritikk mot ”kristne fundamentalister” som mener at ekteskapet er en institusjon for mann og kvinne, og som begrunner dette ut fra Bibelen. Undertegnede og Espen Ottosen (begge teologer tilknyttet tankesmien Skaperkraft) skrev et kort tilsvar til kronikken, men kom dessverre ikke på trykk. Redaksjonen inviterte oss imidlertid til å legge ut vårt tilsvar på Nye Meninger, og også utdype vår argumentasjon (slik Næss for øvrig ber om). Vi takker for invitasjonen. Her følger en lengre og utdypende respons til Næss. Merk at siden argumentasjonen nedenfor er en utdypning av et opprinnelig innlegg, så står det følgende for forfatterens regning alene.
Hva sier Bibelen om ekteskap?
Det er vel greiest å besvare Næss’ argumentasjon punkt for punkt. Først: Næss hevder at Bibelen ikke sier noe om at to av samme kjønn ikke skal gifte seg. Bibelen legger vekt på ekteskapet, ikke hvem som skal gifte seg, hevder Næss. Når kristne vil forby noe Bibelen ikke uttaler seg om, fører dette til absurde konsekvenser. Kristne blir da logisk tvunget til å forby alt Bibelen ikke sier noe om. Her er det imidlertid lett å påvise at Næss tar feil i sin forståelse av Bibelen.
Det er korrekt at Bibelen aldri gir noe eksplisitt forbud mot sk. homofile ekteskap, som rett nok ville være utenkelig på bibelsk tid. Men Bibelen sier likevel noe positivt om en struktur i skaperverket som er etter Guds vilje, d. e. at mennesket er skapt ”til mann og kvinne”, og at dette er en vesentlig del av gudbilledligheten (1 Mos 1-2; 1 Kor 11). Denne strukturen bekreftes av Jesus i hans undervisning om ekteskapet (Mark 10, Matt 19), og også i apostoliske formaninger om ekteskapet (Ef 5, 1 Pet 5). Denne skapelsesmessige kjønnsstrukturen ligger også til grunn for de bibeltekstene som avviser homofil orientering og homofile handlinger som bl. a. ”mot naturen” (1 Mos 18; 3 Mos 18; Rom 1; 1 Kor 6 m. fl.)
Legitim kritikk om Israel
Før vi går videre til Næss reisning av mer prinsipielle problemstillinger, kan vi også gi en respons til et annet bibelargument han bruker. Han siterer fra et tilfeldig skriftsted – 5 Mos 32 – der det understrekes at Israel står i pakt med Herren, og at de derfor dømmes når de faller fra ham. Næss retter derfor kritikk mot kristne som forsvarer den nåværende stat Israel som ”den siste kristne utpost”, og som sier at alt Israel gjør, er rett. Gjelder kanskje ikke 5 Mos 32 i like sterk grad i dag som før?
Og ja – dette er en kritikk som jeg personlig vil istemme; jeg er enig med Næss i at mange kristne bruker Bibelen på en illegitim måte i spørsmål som har å gjøre med staten Israel. Det nye testamentet er tydelig på at den skriftlige moselovspakten har kommet til ende, og at en ny pakt er stiftet, i og gjennom Jesu død på korset. Derfor kan man ikke ukritisk bruke tekster fra Det gamle testamentet inn i dagens politiske situasjon. (Det kan imidlertid bemerkes at dette er et område der det er mye uenighet blant kristne).
Mister man autonomien når man tror på Bibelen?
En mer fundamental problemstilling Næss reiser, har å gjøre med forholdet mellom autonomi og bibeltro. ”Så lenge man ikke henviser til seg selv, men alltid til noe utenfor seg selv, fratar man seg selv den menneskelige autonomien,” sier Næss, med henvisning til Kant. Derfor må kristne også kunne begrunne sin motstand mot homofile ekteskap, ellers kan de ikke forvente å bli hørt i den offentlige debatt.
Til dette resonnementet er det flere ting å si. Gir man fra seg autonomien når man blir en bibeltroende kristen? Ja og nei. Kristen etikk er naturligvis ikke en rigid, kasuistisk regeletikk. Jo, det er gitt fundamentale bud, som står som ”merkesteiner” som ikke kan flyttes; grovt sett de ti bud. Men det er ikke slik at kristne slår opp i Bibelen for hver minste detalj i livet. Det kristne livet er langt mer dynamisk og levende; det handler om å være en ”ny skapning”, leve et ”nytt liv”, øve seg opp i dømmekraft til å gjøre det gode og rette.
Denne øvelsen er imidlertid ikke frittflytende. Den har visse fundamentale rammer. Man kalles til å leve i bønn, i dialog med Ordet, i fellesskap med troende søsken. Og det kristne livet dreier seg om å etterligne Gud, etterligne Jesus, leve i tråd med Guds vilje for menneskelivet og for skaperverket – vel å merke menneskelivet og skaperverket slik Jesus åpenbarte det. Kristne ser denne åpenbarelsen som en forsmak på framtidens Guds rike, når hele skaperverket er fornyet, og Gud er ”alt i alle”. Poenget blir at kristen etikk ikke er ”lærebok-etikk”; det dreier seg heller om å leve i samsvar med den ytterste virkelighet, dvs. den treenige Guds vesen og det kommende Guds rike som ble åpenbart av Jesus i hans virke på jorden. Levemåten er intimt sammenbundet med den grunnleggende virkelighetsforståelsen og henter sin ”rasjonalitet” derfra.
Trosfriheten er fundamental
Dette er en levemåte og en virkelighetsforståelse som kristne har en fundamental rett til å eie, og ytre fritt (og de ville gjort det uansett om denne retten var borte, i og med at verden dypest sett tilhører Gud, ikke staten). Kristne har derfor en fundamental rett til å tro, og ytre, at ekteskapet er en institusjon mellom mann og kvinne. De kan begrunne det på intrikate måter, eller bare ved å vise til Bibelen. Dette er en del av den fundamentale trosfriheten, som kristne også vil tilkjenne for eksempel LLH eller Human-Etisk Forbund.
Men man kan være enig med Næss i at dersom kristne ønsker å forsvare at det heterofile ekteskapet skal ligge til grunn for norsk lov, må de også gjøre bruk av argumenter som i så stor grad som mulig er allmenne og åpne for kritisk etterprøving. Merk at dette kravet ikke bare gjelder kristne. Det gjelder også Næss og hans meningsfeller.
Imidlertid har støtten for den nye ekteskapsforståelse i særlig grad blitt hentet fra den såkalte politiske liberalismen; en ideologi som egentlig søker å avvise rasjonelle drøftinger av ”det gode” (man har i større eller mindre grad kapitulert overfor pluralismen av inkompatible oppfatninger om ”goder” hos befolkningen, og gjør ikke forsøk på å avgjøre hvilke som er mest sakssvarende/moralske, jfr.M. Sandels ”Liberalism and the limits of justice”, P. Manents ”Intellectual history of liberalism”).
Den nye ekteskapsforståelsen ble derfor i stor grad hjulpet fram av idealet om ”likebehandling”, ”like retter” etc., men uten noen egentlig og rasjonell debatt verken om den fundamentale liberale ideologien; eller om det finnes metafysiske/fysiske forskjeller mellom heterofile og homofile parforhold som muliggjør eller endog nødvendiggjør begrunnet forskjellsbehandling; eller noen empirisk konsekvenskalkyle av endringen av ekteskapsforståelsen; eller en seriøs drøfting av ekteskapets historiske bakgrunn med innspill fra flere sider (se mer om dette på på www.morfarbarn.no).
Problemer med modernitetens moral
Næss er imidlertid interessert i å føre en rasjonell diskusjon om ekteskapet, og det er bra. Selv står han for en typisk moderne posisjon; idealet er det autonome, fornuftige individet som begrunner sine egne valg uten henvisning til Gud, Bibel eller tradisjon. Man må her imidlertid spørre om dette faktisk er en posisjon som i det hele tatt er mulig å gjennomføre i praksis på en koherent og rasjonell måte – mange filosofer vil sterkt bestride dette.
En av modernitetens kanskje sterkeste kritikere, Alasdair Macintyre, drøfter i sin klassiker ”After Virtue” de moderne forsøk på å begrunne og utforme moral. Han argumenterer grundig for at både Kants deontologiske etikk og den britiske utilitarismen mislykkes i det de forsøker å gjøre. Her støtter han seg også til Nietzsche, som hevder at våre forsøk på å begrunne moral rasjonelt egentlig er et uttrykk for vilje til makt. (Macintyre vil imidlertid vende tilbake til en aristotelisk-thomistisk teleologisk forståelse av menneskenaturen, og ser dette som den eneste løsningen på vestens moralkrise).
Til Næss kan man for eksempel spørre om han virkelig aksepterer Kants tanker om den absolutte morallov (som for øvrig også etter Kants forståelse impliserer en relativt konservativ samlivsmoral). Det bør understrekes at Kants forståelse av menneskelig autonomi ikke dreier seg om at mennesket har frihet til å ”finne sin egen vei” helt fritt, så å si, men heller at mennesket har en autonom fornuft, som ved konsekvent bruk av det kategoriske imperativ, avdekker en mer eller mindre fastlagt morallov, som ikke kan rokkes.
Nettopp det at opplysningstidens moralprosjekt de facto i stor grad strandet (jfr. dagens pluralisme, både i befolkning og i filosof-lauget, hva angår konkrete moralstandpunkter og metafysiske oppfatninger), er en avgjørende grunn til at den politiske liberalismen står såpass sterkt som den gjør i dag. Men man kan naturligvis diskutere om Macintyres analyse er rett, eller om man bør gå for andre løsninger. I alle fall bør det diskuteres.
Finnes det ikke-bibelske argumenter for et klassisk ekteskapssyn?
Mot slutten av kronikken utfordrer altså Næss bibeltroende kristne til å begrunne hvorfor de er imot homofile ekteskap. Man kan da svare langs to akser. For det første vil kristne hevde at deres livssyn er grunnleggende sett rasjonelt og mer troverdig enn konkurrerende livssyn; her vil man vise til religionsfilosofiske refleksjoner, erfaringer, historiske argumenter, evne til å omfatte og forklare tilgjengelig kunnskap innenfor et koherent rammeverk etc. Dersom man først får etablert dette, vil også den kristne samlivsmoralen oppnå sin deriverte rasjonalitet ut fra det bredere livssynet. Dette er imidlertid en problematisk måte å begrunne samfunnslovgivning på. Kan bibeltroende kristne begrunne sin motstand mot såkalte homofile ekteskap uten å henvise til Bibelen?
Svaret er ja, og det er faktisk nettopp dette ledende bibeltroende kristne har gjort i de senere år. Her sikter jeg til Nina Karin Monsen, Øivind Benestad, Karl Johan Hallaråker m. fl. som alle har argumentert om norsk ekteskapslovgivning stort sett uten å henvise til bibelvers og spesifikt teologiske utsagn. Et kort og enkelt svar til Næss ville derfor være å si: ”Vil du ha ikke-bibelske argumenter fra bibeltroende kristne, så les hva disse har skrevet.”
Redaksjonen i Dagsavisen utfordret oss imidlertid til å utdype mer hva slike argumenter dreier seg om, og det kan jeg gjerne gjøre, i korte trekk. Merk at formålet mitt med det følgende ikke er å vise på noen logisk tvingende måte at det tradisjonelle ekteskapssynet er korrekt; det vil i så fall kreve en mye lengre utgreiing og diskusjon (et godt sted å starte kan være debattboken ”Debating Same-Sex Marriages” (Oxford, 2012), av Maggie Gallagher og John Corvino). Jeg ønsker bare å peke på noen av de sentrale argumentene for det tradisjonelle ekteskapssynet.
Hva er et ekteskap?
Først: Hva er ekteskap, slik det tradisjonelt sett har blitt forstått? Her følger en gjennomtenkt og forskningsbasert definisjon:
“In all or nearly all human societies, marriage is socially approved sexual intercourse between a woman and a man, conceived both as a personal relationship and as an institution, primarily such that any children resulting from the union are — and are understood by society to be — emotionally, morally, practically and legally affiliated with both of the parents.
It’s a way of living rooted in the fundamental physiological and biochemical adaptations of our species, as developed over the course of our long prehistory. It first entered into recorded history in the two river valleys about five thousand years ago. It is constantly evolving, reflecting the complexity and diversity of human cultures.
It also reflects one idea that does not change: For every child, a mother and a father. The exact wording of the definition is my own, but the definition is anything but idiosyncratic. It rests on a large and growing mountain of scholarly evidence.It incorporates widely shared conclusions about the meaning of marriage reached by the leading anthropologists, historians, and sociologists of the modern era.” (David Blankenhorn, The Future of Marriage, s. 91).
I samsvar med denne nær sagt universelle, empiriske forståelsen kan man ”metafysisk” og teleologisk se ekteskapet som et grunnleggende og irredusibelt gode, i seg selv. Robert George argumenterer på denne måten, og understreker da at ekteskapet har visse essensielle sider: ”Comprehensive union, special link to children, marital norms”. Om førstnevnte sider han det følgende:
“…bodily union involves mutual coordination toward a bodily good—which is realized only through coitus. And this union occurs even when conception, the bodily good toward which sexual intercourse as a biological function is oriented, does not occur. In other words, organic bodily unity is achieved when a man and woman coordinate to perform an act of the kind that causes conception.
This act is traditionally called the act of generation or the generative act if (and only if) it is a free and loving expression of the spouses’ permanent and exclusive commitment, then it is also a marital act. Because interpersonal unions are valuable in themselves, and not merely as means to other ends, a husband and wife’s loving bodily union in coitus and the special kind of relationship to which it is integral are valuable whether or not conception results and even when conception is not sought.
But two men or two women cannot achieve organic bodily union since there is no bodily good or function toward which their bodies can coordinate, reproduction being the only candidate. This is a clear sense in which their union cannot be marital, if marital means comprehensive and comprehensive means, among other things, bodily.”
Se resten av artikkelen her.
Uansett: Alle samfunn har operert med en eller annen form for heterofilt ekteskap av denne typen, slik Blankenhorn understreker, med bakgrunn i bred forskning. Ekteskapet har da fungert som en sentral institusjon i samfunnet, som samfunnet har hatt stor nytte av; ekteskapet vært et vern mot seksuell sjalusi, har gitt grunnlag for sosialt og økonomisk samarbeid, har skapt nye barn som også har fått en trygg grunncelle der de har vokst opp som nye og dugelige samfunnsborgere under omsorg fra sine biologiske foreldre. Samfunnet har hatt stor nytte av denne institusjonen; ”prisen” å betale har vært at ektefellene har blitt avkrevd seksuell og sosial trofasthet mot hverandre.
Desakraliseringen og avviklingen av ekteskapet
Det tradisjonelle ekteskapet har også i eldre samfunn, som Scruton skriver i artikkelen ”Sacrilege and Sacrament” i boka ”The meaning of Marriage” (Spence, 2006), vært en sakral tilstand, innstiftet av Gud. Selve ekteskapshandlingen har blitt forstått som en rite som overfører paret til en ny tilstand som man (i alle fall ikke etter kristen forståelse) egentlig kan slippe ut av. ”Det Gud har sammenføyet, skal ikke et menneske skille.” Ekteskapet har således blitt forstått som mer enn en kontrakt; det er en høytidelig pakt som ikke kan oppheves.
Men i moderne tid har både den klassisk metafysiske og den mer spesifikt kristne ekteskapsforståelsen steg for steg blitt avvist i vesten; ekteskapet har blitt ”desakralisert”. Det har fra antikken av vært sekulær lov som har regulert ekteskapet i vesten, men i moderne tid har lovgivningen stadig blitt endret; forpliktelser har blitt formildet, mulighet for oppløsning av ekteskapet har blitt gjort enklere, samfunnssiden av ekteskapet har blitt tonet ned, barns rolle i ekteskapet har blitt gjort mindre og mindre essensielt etc. Ekteskapet har i stadig større grad blitt til en ”privat kontrakt”.
Scruton sier det på følgende måte:
”...the most important question is whether such an arrangement is really a marriage. Rescindable civil unions cannot conceivably have the function of marriage as traditionally conceived. They cannot guarantee security to children, nor can they summon the willing endorsement of society, by showing the partners’ preparedness to make a sacrifice on the future’s behalf. The new kind of civil union exists merely to amplify the self-confidence of the partners. Children, neighbors, community, the world – all such others are strangers to the deal. Not surprisingly, when marriage is no more than an official rubber stamp affixed to a purely private contract, people cease to see the point of it. Why bother with the stamp? Whose business is it anyway?”
Man kan diskutere den idemessige bakgrunnen for denne utviklingen i ekteskapslovgivningen; den er et fenomen som bygger på distinkt moderne forutsetninger, for eksempel individualisme, kapitalistiske markedskrefter, ikke-teleologisk metafysikk, instrumentell rasjonalitet, velferdsstat osv. (Dette er altså en komplisert utvikling, se Don Brownings artikkel i ”The meaning of marriage” for utdypning.)
I alle fall har moderne ekteskapslovgivning steg for steg avviklet den tradisjonelle forståelsen av ekteskapet og avvist og/eller avsondret ting som denne holdt sammen innenfor én institusjon, d. e. livslang trofasthet, materielle/økonomiske/sosiale forpliktelser, økonomiske/sosiale privilegier, gjensidig avhengighet, eksklusiv ramme for seksuallivet, eksklusiv ramme for reproduksjon av barn, ideell ramme for oppdragelse av barn etc.
Noen nødvendige konsekvenser av den nye ekteskapsforståelsen
Innføringen av såkalte likekjønnede ekteskap kan ses på som en ganske radikal fortsettelse av denne utviklingen.Som Browning skriver: ”The question has become, should marriage be seen primarily as an interpersonal ‘close relationship’ between consenting adults, with considerations such as material dependency, the conception of children, and child-rearing responsibilities being viewed as contingent and incidental?”
Poenget er at såkalte likekjønnede ekteskap av natur ikke kan oppfylle målet med ekteskap, slik det tradisjonelt sett har blitt forstått. Dermed vil en innføring av en slik type ekteskap nødvendigvis innebære å endre selve grunnpremissene for hva ekteskapsinstitusjonen faktisk er, og være med på å ta bort selve rasjonalet for ekteskap (sett fra et sosialt/samfunnsmessig perspektiv).
Ikke minst vil det innebære å endre barns oppvekstvilkår. Det er en biologisk sannhet at barn trenger en biologisk far og en mor for å bli til; det er også en godt grunnlag for å si at det er biologiske foreldre som i utgangspunkt vil ha størst interesse av å gi sine barn omsorg; barn har også i regelen en lengsel etter å oppdras av sine biologiske foreldre. Argumentasjon på dette punktet kan hentes fra evolusjonspsykologi o. l. (jfr. kin altruism), men har også vært fundamentale betraktninger i naturrettslige forståelser av ekteskapet, for eksempel hos Aquinas.
Men dette er ett eksempel på naturgitte sannheter og idealer som av nødvendighet avvises under den nye ekteskapsforståelsen. Den nye ekteskapsforståelsen avviser at biologiske bånd mellom mor, far og barn er essensielle for ekteskapet, og lovverket vil derfor heller ikke priviligere en slik relasjon; tvert imot, lovverket garanterer muligheten for å bryte relasjonen, ved å tilby assistert befruktning for lesbiske og kalle barnas ”foreldre” for ”mor og medmor”.
Svakere ekteskap medfører sterkere statsmakt
En annen konsekvensmessig side av denne saken, er at en slik ytterligere avvikling av det tradisjonelle ekteskapet, i praksis vil medføre sterk økning av statsmakten, i og med at den må ta over oppgaver som den tradisjonelle familien tidligere har hatt, og også fordi nedbrytningen av det tradisjonelle ekteskapet innebærer mye sosial nød, ikke minst for barn. Dette har Maggie Gallagher for eksempel understreket slik, i en artikkel i National Review (14. juli 2003):
“The consequences of our current retreat from marriage is not a flourishing libertarian social order, but a gigantic expansion of state power and a vast increase in social disorder and human suffering. The results of the marriage retreat are not merely personal or religious. When men and women fail to form stable marriages, the first result is a vast expansion of government attempts to cope with the terrible social needs that result. There is scarcely a dollar that state and federal government spends on social programs that is not driven in large part by family fragmentation: crime, poverty, drug abuse, teen pregnancy, school failure, mental and physical health problems. Even Medicare spending is inflated, as elderly singles spend more of their years in nursing homes.”
(Se ellers hennes utdypende artikkel ” "(How) Does Marriage Protect Child Well-Being?" i The meaning of marriage, eller en oppsummerende artikkel her, evt. videre referanser i Georges artikkel ovenfor.)
Poenget er her ikke å gå inn i en debatt om homofile eller lesbiskes evner til å være trofaste, ha omsorg for barn eller lignende. Poenget er heller å understreke at innføring av såkalte kjønnsnøytrale ekteskap på systemnivå innebærer å gjennomføre en grunnleggende endring av tradisjonelle ekteskapssynet, som nettopp hadde som hovedmål å understreke sammenhengen mellom trofasthet, seksualliv, produksjon og oppdragelse av barn til gagnlige samfunnsborgere. De som da står for det klassisk-filosofiske/kristne ekteskapssynet, vil hevde at den nye ekteskapsforståelsen på sett og vis er i strid med virkeligheten.
En avsluttende kommentar
Som sagt: Jeg hevder ikke å ha presentert tvingende og avgjørende argumenter for det tradisjonelle ekteskapssynet i dette innlegget. Men Næss etterlyste rasjonelle argumenter, og her er det i det minste antydet noen slike. Men norsk lov neglisjerer slike argumenter og tvinger heterofile par til å registrere sine samliv under en såkalt kjønnsnøytral ekteskapsforståelse. Selv på liberalistiske premisser ville det være et vesentlig steg fremover om staten i det minste kunne være konsekvent og tillate borgere å selv velge hva deres ekteskap skal registreres som.
Til slutt: Enhver er velkommen til å komme med saklig, informert og høflig respons.