Faremo trenger en realitetsorientering.

I Debatten på NRK 13. juni uttalte justisminister Grete Faremo at deporteringen av 12-årige Neda og hennes familie, var en del av en human asylpolitikk. Hva har skjedd med politikken når det er blitt humant å bryte seg inn hos barn, som har bodd i Norge nærmest hele sitt liv, midt på natten og sende dem med makt til den andre kanten av verden?

Det er tydelig at Faremo har oppholdt seg litt for lenge i stortings­politikernes tåkeverden, og trenger en realitetsorientering. Slår man opp deportere i ordboka finner man beskrivelsen «forvise (brysomme individer) til fjerntliggende strøk». Dette er et virkemiddel som oftest er forbeholdt regimer vi ikke liker å sammenligne oss med.

Vi var en gang et varmt og medmenneskelig samfunn. Hvordan har våre ledere blitt så kyniske? For dette er bare ett i rekken av eksemplene denne våren. Særlig humant er det heller ikke å kaste tiggerne på dør. Eller å forby uteliggere å sove noen av de stedene de kan gjøre det.

For det første løser vi altså ikke problemer ved å kaste dem ut av synet. For det andre kan mennesker aldri bli sett på som problemer. Det er ikke et problem at Neda vokser opp i Norge, slik det heller ikke er at andre 12-åringer vokser opp her.

En human asylpolitikk innebærer å sette mennesker først, ikke systemer. Det betyr at små barn skal måtte slippe unødvendige, offentlige inngrep i sine liv, og ikke lastes for hva foreldrene deres har gjort eller ikke. Samtidig er det tilfeldig hvor man er født, og derfor ikke nødvendigvis slik at hvor du er født skal bestemme hvilket liv du kan lage for deg selv. Er ikke alle like mye verdt, uansett hvor de befinner seg?

Regjeringen klarer ikke føre en klimapolitikk som samsvarer med FNs klimakonvensjon, men de klarer heller ikke å føre en asylpolitikk som er i tråd med FNs barnekonvensjon. For De Grønne handler begge deler om å føre en solidarisk politikk, som ikke går på bekostning av grunnleggende menneskerettigheter. Det ser ut til at vi trengs i debatten også når det ikke bare snakkes om miljø.

Er det fortsatt mulig å nå togradersmålet? Og er det mulig gjennom forhandlingene i FN?

Også etter årets klimaforhandlinger i FN er dette spørsmål som stilles av mange. For det ser unektelig mørkt ut. FNs klimapanel sier at rike land må redusere sine klimagassutslipp med 40 prosent før 2020 for å unngå en global oppvarming på over to grader. Forlengelsen av Kyotoavtalen som ble vedtatt i Doha i år omfatter bare 15 prosent av verdens utslipp totalt. En ny global klimaavtale som omfatter alle land skal ikke tre i kraft før om åtte år. Gapet mellom det vitenskap sier at vi trenger og det landene i klimaforhandlingene er villige til å gjøre er enormt.

På klimatoppmøtet i København i 2009 ble alle land i verden enige om å begrense den globale oppvarmingen til under to grader. Selv om det stadig ser vanskeligere ut å nå det - kanskje til og med umulig - er det svært viktig å beholde målet videre. En temperaturstigning på selv to grader medfører i seg selv alvorlige konsekvenser. Vi kan ikke gi opp denne kampen. Målet er viktig fordi det legger lista for hva land må gjøre av klimainnsats. Forhåpentligvis vil det kunne presse land til å øke sine ambisjoner. Hvis ikke er det fare for at land vil bruke svekkede mål som unnskyldning for dårlig klimainnsats. Det ville vært fatalt.

I FNs Klimakonvensjon fattes beslutninger ved at alle landene blir enige. Det skal mye til, fordi motsetningene i verden er store. Derfor har mange gitt opp FN som arena for å løse klimaproblemet. Initiativ på grasrotnivå, et innovativt næringsliv og regionalt samarbeid kan utgjøre et viktig bidrag. Likevel, klimaproblemet er globalt og må løses globalt. For det handler om så mye mer enn klima. Det handler om matsikkerhet, helse og fred og sikkerhet. Det handler om både økonomisk utvikling og maktbalanse. Til slutt koker det ned til noen store spørsmål som kun kan løses på overnasjonalt nivå der alle får sagt sin mening.

Klimaspørsmålet er mer komplekst enn noe annet tidligere miljøproblem. Innenfor FNs Klimakonvensjon har vi imidlertid gode forutsetninger. Vi har nemlig noen prinsipper som anerkjenner helt sentrale elementer. Først og fremst at klimaendringene er reelle og skapt av menneskelig aktivitet. Dernest at alle land har et «felles, men ulikt ansvar» for problemet. Ansvaret er felles fordi det rammer en hel verden uavhengig av grenser. Samtidig er ansvaret for å løse problemet ulikt fordelt, fordi landene i verden har ulike forutsetninger.

Klimaforhandlingene er i dag basert på en todeling av landene i verden, i industriland og utviklingsland. For å få til en ny global avtale trenger vi en ny inndeling, som er basert på de samme prinsippene. Dette arbeidet vil både kunne minske konfliktnivået og øke velviljen til flere land. Gjennom 20 år med klimaforhandlinger i FN har vi fått til utrolig mye man ikke ville ha fått til ellers. Det har man også de siste årene, til tross for at de store problemene ikke er løst. Diskusjonene om klimarettferdighet og byrdefordeling vil sammen med nye rapporter fra FNs klimapanel kunne legge forholdene til rette for å bli enige om en ny avtale i 2015.

Da finansminister Sigbjørn Johnsen la frem statsbudsjettet i Stortinget, snakket han mye om fornuftig bruk av oljepenger. Dessverre sa han ingenting om fornuftig bruk av penger i oljeindustrien.

Som Steinar Mediaas, økonomikommentator i NRK, sa i sin første kommentar til budsjettet: «Oljefesten fortsetter, og ingen vil stramme den inn. Oljeavhengigheten vokser, og det er et problem.» Mediaas har helt rett. Konsekvensene er alvorlige både for norsk økonomi og verdens klima.

Produksjonen av olje og gass i Norge har allerede falt med 50 prosent siden toppnivået i 2000. Til tross for flere nye oljefunn er det ventet at produksjonen i all hovedsak vil fortsette å synke drastisk i årene som kommer. Det samme gjelder inntektene til Oljefondet, som synker i takt med lavere produksjon.

Samtidig har investeringskostnadene økt fra 53 milliarder i 2000 til forventede 184 milliarder i 2012. Det er en økning på 350 prosent. I statsbudsjettet for neste år ble det i tillegg gitt hele 130 millioner til kunnskapsinnhenting om sårbare havområder i nord, med tanke på mulig oljeutvinning.

Situasjonen i 2011 var at oljepengebruken på statsbudsjettet var under 5 prosent av BNP for Fastlands-Norge, mens den totale ressursbruken fra oljenæringen tilsvarte hele 17 prosent - altså over tre ganger så mye. Konsekvensene av de store pengestrømmene og det høye lønnsnivået i oljeindustrien er alvorlige for fastlandsindustrien og fornybarnæringen.

For få uker siden raste debatten over at såkalt ulønnsom fornybar energi subsidieres. Imidlertid subsidieres oljenæringen med enorme summer hvert eneste år, til sammenligning nærmere 100 ganger så mye som det regjeringen ga til fornybar energi i utviklingsland i statsbudsjettet. Subsidier til energiproduksjon må gå til utvikling av for eksempel vind- og solenergi, slik at teknologien forbedres, kostnadene går ned og lønnsomheten opp.

Nedgangen i olje- og gassproduksjon vil bety redusert etterspørsel fra sektoren og medføre behov for omstilling av næringslivet. Da er det et stort problem at sektoren, ved å pumpe til siste dråpe, stadig opptar større ressurser som skulle vært brukt til å omstille næringslivet mens oljeinntektene ennå er gode og økonomien robust.

Løsningen på dette problemet er åpenbar. Ressursbruken i petroleumsnæringen må dempes. Den eneste muligheten regjeringen har, er å slutte å lete etter mer olje og gass og la nye store oljefunn bli liggende i bakken. I statsbudsjettet måtte regjeringen derfor kuttet subsidiene til oljeleting, økt CO2-avgiften til et nivå som faktisk setter reelle begrensninger for aktiviteten og fjerne overføringene til kunnskapsinnhenting for nye områder.

Det er synd at Sigbjørn Johnsen og regjeringen slipper unna med å snakke varmt om «trygg styring» på folkelig Hedmark-dialekt. I virkeligheten går vi en utrygg fremtid i møte, dårlig forberedt på de utfordringene som vil møte oss. Vi tar ikke sjansen.

Det var først da Ola Borten Moe begynte å fable om boring på Nordpolen det ble blåst litt liv i norsk oljedebatt. Er nordmenn mer bekymret for julenissen enn for klimaet?

De siste månedene har vært preget av nyheter om både mer ekstremvær og økt issmelting i Arktis som følge av klimaendringer. Samtidig er det i løpet av de siste to årene funnet mer olje og gass på norsk sokkel enn på svært lenge.

Når norsk oljevirksomhet diskuteres i offentligheten, er det vanligvis i lys av kortsiktig økonomisk gevinst. De negative virkningene for klima og norsk næringsliv nevnes ikke med et ord. Inntektene fra nye oljefunn kan betale ny bil for annenhver nordmann, sto det i en av de store avisene for litt siden. Det er klart at et par isbjørner fra eller til ikke betyr så mye i forhold.

Høy aktivitet i oljenæringen fører til nedleggelse av fornybar industri i Norge. Midler som kunne vært brukt til å skape arbeidsplasser og utvikling av verdensledende teknologi for framtida, brukes i stedet på subsidiering av fortida. Det er umulig for fastlands­industrien å konkurrere med lønnsnivået og betingelsene i oljenæringen. Denne utviklingen betyr mørke utsikter for norsk næringsliv den dagen klimaet tvinger oss til å slutte med olje, eller når prispresset fører til at denne industrien flyttes til utlandet.

Det største oljefunnet siden 2010 er Johan Sverdrup-funnet i Nordsjøen. Dette funnet vil alene kunne gi klimagassutslipp tilsvarende 13 ganger Norges årlige utslipp, eller utslipp tilsvarende 276 millioner biler i løpet av et år. Ved å bygge ut dette og andre store funn vil vi spolere det internasjonale arbeidet med å begrense global oppvarming til under 2 grader.

Til neste år er det stortingsvalg i Norge. La oss håpe på en bred og åpen debatt om norsk oljevirksomhet i tida framover. La oss håpe at debatten tar andre hensyn enn kortsiktig profitt innover seg. De som kommer etter oss fortjener det.

Et eksempel på hva det «moderne» norske forsvaret har blitt brukt til de siste årene er deltakelsen i krigen i Afghanistan. Dette er en krig som har medført store tap av sivile og en stadig svekket tillit blant lokalbefolkningen.

Statssekretær i Forsvarsdepartementet Roger Ingebrigtsen mener det ikke er noen motsetning mellom kjøpet av nye jagerfly og Norges rolle som fredsnasjon. Norge bruker altså 150 milliarder kroner på kampfly beregnet på offensive operasjoner langt utenfor Norges grenser. Fly med teknologi laget kun med det mål om å drepe mest mulig effektivt. Jeg kan vanskelig se at dette kjøpet har særlig mye med fred å gjøre.

Jeg skrev i mitt innlegg i Dagsavisen 12. juli at invasjonsforsvaret bør avvikles. Det bør presiseres at jeg her ikke siktet til den tradisjonelle betydning av dette begrepet - å forsvare seg mot invasjon. Et forsvar for å hevde vår nasjonale suverenitet er helt nødvendig. Jeg siktet derimot til utviklingen av et forsvar som i stadig større grad er tilpasset offensive operasjoner og sågar invasjon av andre land. Det er likevel denne type forsvar Ingebrigtsen kaller «moderne».

Et eksempel på hva det «moderne» norske forsvaret har blitt brukt til de siste årene er deltakelsen i krigen i Afghanistan. Dette er en krig som har medført store tap av sivile og en stadig svekket tillit blant lokalbefolkningen. Eksperter har tidligere uttrykt at sikkerhetssituasjonen i landet kan ende opp med å bli mye verre enn før 2001. Slike oppdrag er ikke måten å skape en fredelig verden på.

Til tross for krigen i Afghanistan og voldsbruken i Syria har det trolig aldri vært færre kriger i verden. Med kjøpet av nye jagerfly bruker Norge likevel vanvittig mye samfunnsressurser på å ruste opp landet. Opprustning med våpen kan aldri virke krigsforebyggende. Det er i stedet egnet til å øke spenningene i verden, og legge til rette for en voldsbruk som i seg selv er forrående og nedverdigende for alle parter i en konflikt.

Derfor burde Norge valgt det betydelig billigere svenske alternativet ved innkjøpet av nye jagerfly. Slik kunne vi frigjort midler til bruk på sivile formål, styrket det nordiske forsvarssamarbeidet, og unnlatt å støtte en supermakt med en litt for lav terskel når det kommer til bruk av makt.

«I dag har vi kjøpt nye jagerflyfly, og alle var enige om at det var et godt kjøp», skrev antakelig forsvarsminister Espen Barth Eide i dagboka si for noen uker siden.

Med dette kjøpet går fredsnasjonen Norge inn for å løse verdens konflikter med våpen - ikke med demokrati og fredsbygging. Er det virkelig slik vi ønsker det?

For grønne partier rundt om i verden er ikkevold en grunnleggende tilnærming til alle problemer. Ingen varig løsning på konflikter mellom enkeltindivider, sosiale grupper eller stater kan fremtvinges med makt. For å være troverdige som fredsnasjon bør vi gå foran i å ruste ned. Vi bør bruke mindre penger på militæret og avvikle invasjonsforsvaret.

Med kjøpet av F-35 går Norge i stikk motsatt retning. Disse jagerflyene er beregnet på offensive og overraskende operasjoner bak fiendens linjer. De kan brukes til å bære det sivile samfunns verste militære trussel - atomvåpen. Med dette kjøpet bidrar Norge til en mer utrygg verden.

Våre felles sparepenger forvaltes av Oljefondet som har klare retningslinjer. Vi skal ikke investere i selskaper som produserer våpen eller atomvåpen. Samtidig bruker norske politikere 154 milliarder kroner, en tiendedel av statsbudsjettet, på utvikling av drapsmaskiner. I tillegg er Lockheed Martin, som produserer F-35, utelukket av Oljefondet fordi de leverer til atomvåpen. Dette kjøpet er nok et eksempel på inkonsekvent norsk politikk.

Å gå inn i et stadig tettere avhengighetsforhold med verdens største militærmakt, USA, er hverken hensiktsmessig eller fremtidsrettet. Vi ønsker vel en verden med mindre spenninger mellom stormaktene? Vi ønsker vel en verden der fred oppnås med fredelige midler?

Olje- og energiminister Ola Borten Moe har frekkhetens nådegave da han feiret kvinnedagen med å omdøpe gassfeltet Luva etter kvinnesaksforkjemperen Aasta Hansteen.

Innlegget er skrevet sammen med Ida Karina Kann, Grønn Ungdom.

Mange kvinner sitter igjen med en flau smak i munnen og skulle gjerne vært denne «gaven» foruten. Hvor er sammenhengen mellom Norges skitne olje- og gasspolitikk og kampen for likestilling mellom kjønnene? Det er riktignok en sammenheng, men den er ikke slik Borten Moe vil ha det til.

Utslippene fra norsk olje- og gassvirksomhet bidrar til de globale klimaendringene, som går hardest utover de fattige landene. Kvinner utgjør flertallet av verdens fattige, og har sin inntekt knyttet til landbruket og høsting av ressurser til matproduksjon, drikkevann og oppvarming. Derfor er det også kvinner som er mest sårbare for klimaendringer som tørke og flom. Det er en hån mot disse kvinnene og svært usolidarisk at Ola Borten Moe oppkaller et gassfelt etter en kvinnesaksforkjemper som i 1871 skrev kronikken «Kvinners stilling i verden».

Vi mener Ola Borten Moe i stedet burde bruke kvinnedagen til å anerkjenne det positive bidraget kvinner gjør i å kjempe for miljøvern, fred og rettferdig fordeling. Kvinner som er avhengige av naturressursene tar i større grad enn menn innover seg viktigheten av å ta vare på økosystemene og hva som skjer når den hårfine balansen forstyrres. Vandana Shiva og den økofeministiske bevegelsen i India har satt fokus på konsekvensene av klimaendringene for kvinner, lokalsamfunn og fattige. Vi anbefaler at Ola Borten Moe tar seg en studietur dit i forbindelse med neste års kvinnedag.

For tre år siden møtte jeg fire år gamle ”Joseph” i ørkenen nord i Kenya. Familien hans hadde én brønn. Den var tom. De hadde ett jorde. Det var tomt. I Durban forhandlet man om livet til ”Joseph” og millioner av andre barn.

Den lille gutten gjorde sterkt inntrykk på oss. En utstråling og glede som få andre. Besøk fra det fjerne Norge var stort. Han viste stolt fram den slitte sykkelen sin.

Jeg lurer ofte på hvor logikken er. Hvordan kan man forhandle om menneskers liv? Beklager, sier de rike landene. Vår rikdom er skapt ved å sette livet ditt i fare, ”Joseph”. Men vi kan ikke redde deg. For vi vil ikke kutte våre utslipp.

Natt til søndag, da årets klimaforhandlinger gikk mot slutten, hadde jeg vondt i magen av fortvilelse. Vår fremtid var overlatt til noen få mennesker som satt inne på lukkede rom og forhandlet. Vi stod utenfor og ventet. Ventet på dødsdommen.

Den såkalte Durbanpakka ble vedtatt klokken fem på morgenkvisten søndag. Til trøtt og laber stemning, og til stor motstand fra u-landene, ble avtalen klubbet gjennom av den sørafrikanske møtelederen.  

Det hele føltes håpløst. To år etter at man skulle vært enige, ble resultatet nye ni års utsettelse av en global, bindende klimaavtale. I løpet av de samme ni årene må rike land kutte utslippene med 40 % for å ha mulighet til å holde temperaturøkningen under 2 grader.

Det synes klart at verdens ledere ikke forstår alvoret. Når banknæringen trues av den pågående finanskrisen sitter pengene løst. Selvfølgelig må man punge ut for å redde økonomien. Å redde klimaet, og livet til ”Joseph”, er det imidlertid verre med.

Durbanpakka er helt klart ikke tilstrekkelig. Den holder en stø kurs mot en global temperaturøkning på opp mot fem grader. Spørsmålet er om det hjelper å grave seg ned i elendigheten? Engasjement er viktig. Men når alt kommer til alt er det handlingsom gjelder. Da kan vi ikke sitte paralysert på sidelinjen og kun peke på hva som er galt.

Målet for klimaforhandlingene etter Durban er å komme frem til en ny juridisk avtale innen 2020. Diffust, men likevel, det betyr at man skal kunne utlede rettslige plikter fra avtalen. I årene fremover vil diskusjonen dreie seg om hva disse pliktene skal bestå i. Den kampen må vi være med å kjempe. I 2015, da avtalen skal være ferdig forhandlet, skal vi ha en avtale der alle parter har plikt til å oppnå et konkret resultat. Det må være å kutte sine utslipp i forhold til det vitenskapen sier er nødvendig.

I Durban ble man enige om en videreføring av Kyotoavtalen, dagens eneste globale, juridisk bindende avtale som regulerer klimagassutslipp. Videreføringen av Kyoto medfører en svekkelse i forhold til den nåværende avtalen. Å binde seg til en ny forpliktelsesperiode fra 2013, blir nå nærmest frivillig. Men, det er her man ikke må undervurdere politiske mål i forhold til rettslige mål.

EU og Norge har lovet en videreføring, og å øke sine utslippsmål dersom det kan føre til en bedre avtale. Det forplikter, og det er nødt til å innfris. Andre land har sagt at de ikke kommer til å gå inn i en ny periode. Det ville de uansett vært i sin fulle rett til, ettersom dagens Kyotoavtale heller ikke hindrer noen fra å trekke seg ut. Derfor erdet viktig holde Kyotoavtalen i live, selv om det skjer ved kunstig åndedrett.

Det siste som ble vedtatt i Durban var opprettelse av et grønt klimafond, som skal sikre finansiering av utslippskutt og tilpasning i u-land. Per i dag er fondet uten penger, men det var heller ikke realistisk å få til nå.

Opprettelsen av klimafondet var utelukkende bra. Veien til målet kan ikke gjøres på en dag. Den må gås skritt for skritt. I løpet av det neste året er det nødvendig å legge forslag til finansiering på bordet. Trygge og stabile finansieringskilder måvedtas neste år i Qatar.

Som nordmenn er det først og fremst Norge vi kan påvirke. Uavhengig av internasjonale avtaler, har vi en moralsk forpliktelse om å kutte utslipp. Derfor trenger vi en energisnu NÅ, og en klimamelding neste år som er både rettferdig, ambisiøs og bindende.

I Durban brukte norske politikere mye tid på å snakke ned Norges posisjon internasjonalt, mens andre lands klimainnsats ble fremhevet. Dette er en alvorlig selvmotsigelse.

Enkeltlands eksempler på klimainnsats erav svært stor betydning. Derfor må også Norge gå foran som et positivt eksempel, ikke et negativt. Ved å kutte våre innenlands utslipp med 40 % mot 2020, viser vi at alt er mulig, selv for et land der olje er den viktigste næringen. Det negative eksemplet er desto sterkere. Hvem skal klare å kutte sine utslipp hvis ikke Norge gjør det?

For Norge innebærer energisnu at oljeutvinningstempoet må reduseres. Vi må legge om til et fornybart samfunn NÅ. Det er herdebatten må ligge. Derfor er det skadelig om debatten kun dreier seg om teknologier som legitimerer en videre olje- og gassvirksomhet.

Men energisnu handler ikke bare om enkeltsektorer. Det handler om å skape et grønt samfunn der bærekraft og økologi gjennomsyrer alle politiske prosesser. Det er derfor vi trenger Miljøpartiet de Grønne.

Når justisminister Grete Faremo skal sette seg ned å stake ut kursen for de neste to årene, er det viktig at prinsipper ikke bare blir gode ord og tanker. De må faktisk settes ut i praksis. I en human justispolitikk.

Vi er inne i en tid der ettervirkningene av den makabre terroren 22. juli fortsatt sitter i hver og en av oss. Bølgen av overfallsvoldtekter i Oslo preger oss alle. På ulike måter føler vi både sorg, fortvilelse, frustrasjon og frykt. Veien videre er forskjellig for hver enkelt, men vi går den i fellesskap. Myndighetene har også en vei å gå. Da er det viktig å velge riktig retning.

På veien har vi noen felles verdier som hjelper oss. Rettferdighet er den viktigste. Justispolitikk er rettferdighet satt i et system som har i oppgave å håndheve den. Først trenger vi en felles forståelse av rettferdighet. Deretter må vi enes om hvordan denne skal virke inn på systemet.

Grunnlaget for rettferdighet, er en forståelse av menneskeverd der hvert enkelt individ er et rasjonelt vesen med iboende egenverdi. Derfor har alle mennesker et krav på frihet over sitt eget vesen. Derfor må alle mennesker behandles likeverdig.

Terror skaper frykt. Frykt kan ikke overvinne terror. I dagene etter 22. juli var åpenhet og demokrati sentrale ord. Disse ordene er viktige å beholde. De må ikke erstattes av ord som overvåkning og kontroll. Overvåkning krenker vår frihet. Fordi våre handlinger og ytringer blir kontrollert, og lagret sammen med opplysninger om vår person. Det skaper en frykt for hva vi kan gjøre og mene. Derfor skal det være et stort skritt å gå over denne dørstokken. Overvåkning skal kun skje der man har betydelig grunn til å tro at kontroll vil forebygge kriminalitet. Det skal ikke være noe som rammer hver enkelt.

Enkelte partier mener at lengre straffer og strengere soningsforhold er gode tiltak for å bekjempe kriminalitet. Det er et grunnleggende prinsipp at brudd på samfunnets rettsnormer skal gi myndighetene hjemmel til å straffe forbryteren. Likeså at straffen skal avspeile den forbrytelsen som er gjort. Grove forbrytelser, som terror og voldtekt, skal derfor gis en kraftig straff.

I diskusjonen omkring straffens lengde og innhold er det imidlertid viktig, også å beholde rettferdighetstankegangen. Straff skal, rettmessig, innebære en fysisk innskrenkning av muligheten for frihetsutøvelse. Straffen skal, imidlertid ikke, innskrenke den frihet over egen person som handler om muligheten til selvutvikling og selvrealisering. Ingen, fortjener å bli redusert til et objekt uten andre egenskaper enn å være umoralsk og farlig. Å miste tilhørighet til seg selv og til samfunnet er nettopp den viktigste årsaken til at mennesker begår kriminalitet. Derfor må også straffens lengde og innhold baseres på en forståelse av rettferdighet og menneskeverd.

I en slik diskusjon er det viktig å forstå de mer konkrete årsakene til kriminalitet. Undersøkelser viser at det kan være fattigdom, arbeidsløshet eller lite utdanning. Rusmisbruk, traumatiske opplevelser eller psykisk sykdom kan være andre årsaker. Kriminalitet skapes gjennom påvirkende faktorer. I den forstand kan man ikke snakke om gode og onde mennesker. Likeverd må gjelde for alle.

En viktig del av å forhindre kriminalitet, handler derfor også om andre ting enn bare justispolitikk. Det handler om å faktisk minske de sosiale og økonomiske skillene. Økonomisk vekst skaper skiller, fordi den tilfaller de som har mye, ikke de som har lite. Fokuset må derfor flyttes fra størst mulig inntjening, til mest mulig medmenneskelighet. Skolesystemet må utformes slik at det favner om alle typer mennesker, med ulike egenskaper. Noen liker teori, andre praksis. Slik må systemet også tilpasses. Stillheten omkring psykisk sykdom er vi heldigvis på vei til å kvitte oss med. Det må fortsatt være høyt på agendaen i helsesektoren. Neste punkt må være å også bli kvitt mistenkeligheten mot rusmisbrukere. Det er nødvendig med en human ruspolitikk, der rusomsorgen blir styrket og der politiet behandler rusmisbrukere med respekt.

Mennesker begår i stor grad kriminelle handlinger fordi de har et problem. I større grad enn å snakke om straff bør en derfor snakke om rehabilitering, der fokuset er på å utvikle mennesker slik at de kan komme tilbake til et verdig og samfunnsnyttig liv. Det betyr et krav til at straffen tilpasses den enkelte, og at soningen må fylles med et hensiktsmessig innhold. Fengsel bør i størst mulig grad forbeholdes de alvorlige forbrytelsene. Til mindre forbrytelser kan konfliktrådsbehandling, samfunnsstraff eller soning i hjemmet eller institusjon være gode alternativer. Tilbud om behandling, rådgivning eller utdanning bør alltid være tilstede.

Slik strafferammene er i dag, gjenspeiles ikke lengden på straff godt nok i forhold til graden av forbrytelse. Det er en selvfølge at alvorlige forbrytelser bør føre til lange straffer. Men små narkotikadommer, vinningskriminalitet og trafikklovbrudd bør nedkriminaliseres. Lange fengselsdommer for småkriminelle fører kun til at den enkelte fort blir stemplet som kriminell, både i egen selvoppfatning og av samfunnet rundt. I tillegg skapes en kontakt med kriminelle nettverk. En slik straff har dermed lite eller ingen forebyggende virkning.

En human justispolitikk handler ikke om hvorvidt straffen for veskenapping skal være bøter eller fengsel. Det handler om å skape et humant samfunn bygget på helhetlige prinsipper. Tiden vil vise om vi lykkes eller ikke. Jeg håper vi en gang kan krysse mållinja som Espen Bredesen, med et telemarknedslag til 20 i stil. Ikke som Bjørn Dæhlie, baklengs og på hodet.