Håkon Lønsethagen
Viser innlegg | Se kommentarer (7)Internet og ny web-teknologi bør kunne gi oss informasjon som gjør oss i stand til å ta kloke valg som forbrukere. I vår rolle som konsumenter kan vi da bidra til å gjøre vår kollektive kjøpekraft til en positiv kraft.
Vi kan utøve personlig samfunnsansvar gjennom bevisst konsum som påvirker bedrifter og produsenter til å ta større samfunnsansvar både lokalt og internasjonalt.
Selv på denne tiden av året har mange minner fra sommeren med sol og badeliv på en deilig badestrand. Noen av badestrendene holder høy kvalitet og er merket med Blått Flagg. Disse strendene er spesielt attraktive. Blått Flagg er et miljøsertifikat som er tildelt i overkant av 3600 strender og marinaer i Europa, Sør-Afrika, Marokko, Tunisia, New Zealand, Brasil, Canada og det Karibiske Hav. Formålet med Blått Flagg er å fremme bærekraftig utvikling ved strender og marinaer gjennom strenge krav når det gjelder miljøledelse, vannkvalitet, sikkerhet og service (1).
Hva med å bruke dette som inspirasjon og mønster til å innføre en merkeordning for samfunnsansvar, hvor ulike web-løsninger benyttes for å spre og gjøre aktuell informasjon lett tilgjenglig. Da vil det være mulig for oss forbrukere å bli informert via for eksempel Gule Sider eller andre web-løsninger hvorvidt en bedrift, eller en produsent følger gjeldende retningslinjer for å ivareta samfunnets interesser. En framtidig løsning bør gjøre det mulig at vi vha. f.eks. QR-leseren eller NFC-brikken på våre mobiltelefoner kan sjekke hvorvidt et produkt eller en tjeneste er i henhold til reglene samfunnet har satt.
På samme måte bør det være enkelt å finne informasjon om en virksomhet gjør en ekstrainnsats for samfunnet. Et eksempel kan være Rema-kjøpmannen som legger til rette for at en med psykiske problemer kan komme tilbake til arbeidslivet (2). På den andre siden må det også være lett å få informasjon om en virksomhet gjør noe som er betenkelig. Dersom slik informasjon gjøres lett tilgjengelig for konsumentene vil virksomheter få en helt ny motivasjon til å ta sitt samfunnsansvar på større alvor.
Mange vil hevde at mangel på slik informasjon ikke er et betydelig problem i et land som Norge. Men selv i Norge man kan finne flere eksempler hvor bedriftene i dag motiveres til å sluntre unna istedenfor å bli motivert til å ta ansvar. Sist sommer kunne vi lese om Tilak Parajuli som fortviler over hvor vanskelig det er å drive seriøst innen bilvasking. Om man gir sine ansatte en anstendig lønn og betaler skatter og avgifter slik reglene tilsier så stiller man heller dårlig i konkurranse med de som driver mindre seriøst (3). Lignende problemer har vi innen mange bransjer, for eksempel innen renhold, restaurant, og byggenæring.
Enda mer interessant blir dette om vi ser utover våre landegrenser. Mange land sliter med korrupsjon, skatteunndragelse, svart økonomi, eller miljøkriminalitet. Manglende minstelønn og dårlige arbeidsvilkår kan også være et betydelig problem. Dersom vi konsumenter stiller krav til informasjon om samfunnsansvar håper og tror jeg vi kan være med å gjøre en forskjell.
Slike ideer er nok allerede tenkt av mange. Det vanskelig er å realisere de. Hvordan skal f.eks. kostnadene dekkes? Hvordan koordinere ulike interessenter? Hvem har eller bør gis insentiver til å utvikle slike løsninger? Hvilke tilsynsordninger er nødvendige? Hvilke negative følger kan slike løsninger føre til? Det er grunn til å tro at de positive sidene vil bli langt større enn de negative og at det vil være mulig å komme over de ulike barrierene.
Det offentlige bør ta fatt i dette og ta en aktiv rolle sammen med relevante ideelle organisasjoner. Man må begynne i det små og la erfaringene forbedre løsningene. Nøytrale informasjonskanalene og tilsyn vil være påkrevd. Begynne der hvor verdikjedene er enkle og oversiktlige. ”Fair trade” og “Clean Clothes Campaign” har mye å tilføre og kan bli en del av løsningen. Organisasjoner som Grønn hverdag og Fremtiden i våre hender kan bidra med sin kunnskap og være pådrivere. Jeg vil tro at markedsaktører som Gule Sider og Google m.fl. har betydelige insentiver i å utvikle brukervennlige web-løsninger, men det offentlige må sette premissene og internasjonalt samarbeid er nødvendig.
Når kommer den første ”Blått-Flagg-app’en” på nettbrett og mobil? Det kan bli en populær app. De fleste konsumenter er samfunnsengasjerte og ønsker å kunne gjøre en forskjell.
Håkon Lønsethagen, Asker
(2) ”Får hjelp til å komme tilbake i jobb”. Aftenposten. 2. oktober 2011
(3) ”Ikke butikk hvis jeg øker lønningene”. Aftenposten.no. Publisert 19. august 2011
Se også:
- http://en.wikipedia.org/wiki/Corporate_social_responsibility
I dagens klimadebatt er det flere viktige tema som er nærmest fraværende. Det er på høy tid å endre dette. Våre massemedier har et viktig ansvar for å følge opp.
Flere artikler i Dagsavisen 9. juni peker på viktige klimautfordringer og dilemmaer, samt vårt ansvar som rik nasjon. Forsker og ”klimadebattens far” James E. Hansen tar opp ett tabuområde når han mener ”vi er nødt til å la oljen ligge”. Om man legger et føre var prinsipp til grunn er det lett å være enig med ham. Men både på dette området og ved innføring av en norsk klimalov som regulerer sektorvise utslipp må vi være varsomme. Det er fare for at vi her innfører uheldige særnorsk rammevilkår til betydelig skade for vårt næringsliv og industri og deres arbeidsplasser.
Men det er flere tabuområder som fortjener plass i klimadebatten. Er det ikke på tide å rette søkelyset på hvordan vi skal regulere vårt private konsum? Et hvert produkt og en hver tjeneste innen ulike næringer kan til syvende og sist henføres til vårt private konsum. Vi må erkjenne at teknologiutvikling alene ikke vil kunne løse klimaproblemet. Velmente oppfordringer om privat moderasjon har også svært begrenset effekt. Det hele koker ned til at vi trenger reguleringsmekanismer for å sette grenser – ikke for økonomisk vekst, men for konsum som medfører uheldige virkninger på klima og miljø.
Vi må være villig til å ta innover oss følgende dilemma. De aller fleste tenker med god grunn: ”Jeg er ikke villig til å påføre meg selv og mine nærmeste en stor byrde om ikke andre gjør det samme. Min innsats har null effekt alene.” Dilemmaet er ikke ukjent fra andre områder i samfunnet (jf. ”allmenningens tragedie”). Det som er påfallende er at verken media eller politikerne våre tar dette dilemmaet på alvor.
Skal vi gjøre noe med klimaproblemet må vi tørre å tenke oss en fremtid der informasjon om CO2-forbruk på husholdnings- og individnivå gjøres tilgjengelig på en sikker måte, som i ”min nettbank”, uten at uvedkommende får innsyn i slik sensitiv privat informasjon. Videre bør myndighetene sette måltall for fremtidig CO2-forbruk per type husholdning både på kort og lengre sikt.
På denne måten kan vi gjøre det mulig for oss alle å være informerte og ansvarliggjorte konsumenter. Dersom vi kan se hvordan vi ligger an i forhold til gjennomsnittet kan våre handlinger bli mer ”dugnadsmotiverte”. Dermed er det grunn til å være mer optimistisk hva angår vår evne til å handle ut fra et globalt og miljømessig engasjement. Dette tiltaket vil ikke påføre vårt næringsliv uheldige konkurransevilkår, og det forutsetter heller ikke internasjonale klimaavtaler. Derimot skaper dette en naturlig konkurranse om å tilby produkter og tjenester med lavere CO2-utslipp.
James E. Hansen sier videre: ”CO2 må skattlegges”. Det fører oss til det tredje tabuområdet. Det er kun et tidsspørsmål om når det blir behov for å skru opp avgiftene betydelig, og da kommer spørsmålet om behovet for en sosial profil på avgiftene tydeligere frem. Da må vi være villige til å vurdere ”progressive CO2-avgifter” – trolig et nødvendig verktøy for å få bred oppslutning om avgiftene. En forutsetning for progressive CO2 avgifter er at man har informasjon om CO2-forbruk på individ/husholdningsnivå.