En tegning på tavlen, som en elev trodde skulle forestille profeten Muhammed, førte til uro blant mange muslimske elever ved Sogn videregående skole i Oslo.

Ryktene gikk raskt på skolen med 1250 elever, mange av dem med minoritetsbakgrunn. Misforståelsen er oppklart, men det er behov for dialogmøter i ukene som kommer, skriver NRK på http://www.nrk.no/nyheter/distrikt/ostlandssendingen/1.10984797.

Rushdie-saken ble det første prinsipielle sammenstøtet mellom ytrings- og religionsfriheten på den ene siden og krenkede religiøse følelser på den andre. Det er en konflikt som har hatt avgjørende innflytelse på Europas historie. Striden om Rushdie, Muhammed-tegningene og mange hundre andre saker dreier seg om spørsmål som har stått helt sentralt for den europeiske sivilisasjonens utvikling fra religiøse og intolerante diktaturer til sekulære demokratier tuftet på ideer om frihet og toleranse.

Konfliktene er de samme i andre deler av verden, men friheten og toleransen har ikke slått rot på samme måte der som i Vesten. I Afghanistan, Pakistan, Egypt, Russland og India blir enkeltmennesker og grupper daglig utsatt for overgrep mot ytringsfriheten.

De i vest som vil beskytte minoriteter, den flerkulturelle virkeligheten og lovens krav om å gripe inn mot diskriminering, krever at Gud, religiøs tro, symboler, doktriner og ritualer må beskyttes. Men da må de forholde seg til at de samme tiltakene i andre deler av verden fører til forfølgelse, diskriminering og krenkelser av religions- og ytringsfriheten.

Vi må forsvare retten til å publisere Mohammed-tegningene (http://grenserforpolitikk.files.wordpress.com/2010/01/mohammed_karikatur_7.jpg). Dersom vi gir avkall på denne retten, enten vi har tenkt å bruke den eller ikke, anerkjenner vi samtidig indirekte at autoritære regimer og totalitære bevegelser har rett til å innskrenke ytringsfriheten under henvisning til krenkelser av religion og religiøse følelser.

Ifølge historikeren Charles Maier har det offentlige ordskiftet degenerert til en «konkurranse om å pårope seg uretter» hvor en myriade av minoriteter søker særbehandling. Frykten for å støte har slått over i verdirelativisme.    

I stedet for allmenne regler for rett og galt, er det hvem som mest effektivt påtar seg offerrollen som avgjør hvilke grupper som kan «tas», og hvilke som er fredet. Offerrollen gir frikort til å opptre skamløst egennyttig, under henvisning til subjektivt opplevde uretter som må godtgjøres.

Når krenkelse er trumf, så lønner det seg å være krenket. Islam dikterer at uærbødig omgang med religionsstifteren Muhammed, er uakseptabelt. Forbudet er langt på vei oppnådd i praksis, noe uroen på Sogn videregående skole illustrerer.

Ytringsfriheten er i sin natur støtende. Vi trenger ikke grunnlovsvern for å ytre ukontroversielle meninger. Et fritt samfunn er et samfunn hvor det er trygt å være upopulær. Det er nettopp i den alltid krenkende retten til religionskritikk at retten til frie ytringer har sitt opphav. Ytringsfriheten, friheten som garanterer alle andre friheter, er stadig under press fra de krefter som opplever den som brysom, støtende.

Ingen er herre over andres reaksjoner på det man sier eller tegner. Den enkelte er ansvarlig for tolkningen av det som blir sagt eller tegnet. Det som egentlig er urovekkende ved hendelsen på Sogn videregående skole, er at den vitner om fremvekst av krenkelsesfundamentalister som ikke respekterer min rett til å krenke muslimer og deres rett til å krenke kristne. Det er denne uroen som ulmer i den norske befolkningen, og som gjør at mange er mer positive til innvandring fra kristne land enn ikke-sekulære muslimske land.

Verden ville blitt et bedre sted å være om det var fornuften man ikke fikk lov å krenke. Vi må ikke gjøre knefall for folk som griper til trusler og vold for å stanse ytringer de ikke liker.

De grusomme drapene på fire amerikanske diplomater i Benghazi i Libya så ut til å være planlagt på forhånd. Sannsynligvis var det et angrep utført av terrorister i ly av urolighetene. Sinte, unge muslimer som vil forsvare profetens ære, går vanligvis ikke rundt og bærer på granatkastere. Og det var slike våpen som ble brukt for å ta livet av amerikanerne på 11-årsdagen for 11. september-angrepene mot USA.

Vi bør ta avstand fra krenkelse av religion og uttrykke medfølelse med muslimer som føler seg såret og støtt av den usmakelige filmsnutten på YouTube om profeten Mohammed.

Ytringsfriheten gir mennesker rett til å uttrykke seg, men fratar oss ikke ansvar for det vi ytrer. Filmen skildrer på en usaklig måte livet til profeten Mohammed og egner seg kun til å såre det andre holder hellig. Vår egen historie og kultur har mange eksempler på latterliggjøring av kristendommen.

Religionsfriheten sikrer enhver retten til å tro og praktisere sin religion, men den verner ikke mot kritikk – saklig som usaklig – av religionen. Kritikk bør møtes med dialog og kunnskap, og ikke vold og ødeleggelser. Vi må på det sterkeste fordømme de voldelige reaksjonene som har kommet i kjølvannet av filmen og støtte de som ønsker å markere sin motstand mot filmen med kunnskap og en fredelig markering.

Islam Net oppfordrer til at når noen håner deres Profet, så skal storsamfunnet reagere med forakt. Dette er et tiltak som Islam Net mener vil bringe veldig mange mennesker til islam og gi store deler av Norge respekt for Allahs Profet. Islam Net er en stor, frivillig organisasjon. Kritikere mener den har bidratt til å radikalisere norsk ungdom og stå for en konservativ tolkning av islam. Men, prisverdig nok tok deres leder Fahad Qureshi avstand fra voldelige opptøyer foran den amerikanske ambassaden i Oslo som reaksjon mot den omstridte filmen «Innocence of Muslims».

I et intervju NRK.no hadde med Qureshi denne uken, møtte han med en genser med påskriften «I love my prophet». Han mener filmklippet «Innocence of Muslims» som er lastet opp på Youtube rett og slett er organisert mobbing av muslimer og deres profet. I følge NRK.no uttalte han:

– Det er som når en bølle mobber en på skolen. Det er mobbing, forkledt som ytringsfrihet. Og mobbing er ikke lovlig. Det er dessuten offeret, ikke mobberen, som definerer om det er mobbing, sier Islam Net-lederen.

 – Muslimer elsker profeten Muhammed mer enn seg selv, og når man opplever at noen i ens familie eller andre en elsker blir mobbet, vil man selvsagt bli provosert. Mobbing er ikke tillatt i ytringsfrihetens navn, legger han til.

I følge Store norske leksikon er mobbing definert som gruppevold, dvs. betegnelse for en gruppes angrep på et enkelt individ (eller noen få) som ikke hører til i eller ikke blir akseptert av gruppen. Mobbing er altså at en gruppe plager en som er utenfor gruppen. 

Det er ingen stater eller land som står bak filmen «Innocence of Muslims». Påstanden om at dette er mobbing er i beste fall tvilsom, og ligner mer på en oppfordring til muslimer om at de bør innta offerrollen. Når Islam Net mer enn antyder at filmklippet er ulovlig, er det viktig å slå fast at denne Muhammed-filmen tross alt er en grunnlovsbeskyttet ytring.

Islam Nets oppfordring om at storsamfunnet skal møte kritikk av profeten Muhammed med forakt, grenser til intoleranse. Toleranse betyr evnen til å tåle det vi misliker, ikke at evnen til å tie med ting andre kan oppfatte som krenkende.

Muhammed, Allahs sendebud, og hans etterfølgere, kalifene, var både religiøse og verdslige herskere. Det religiøse og det verdslige smeltet sammen i en hellig enhet. I en islamsk forestillingsverden er det derfor umulig å handle politisk uten å tenke religiøst, og like umulig å handle religiøst uten å tenke politisk.

I kristenheten er religionen i høyden en del av livet, i islam er livet en del av religionen. Det er antagelig dette som gjør at islam er vanskelig å integrere i en sekulær stat som Norge. I et sekulært demokrati, kan ingen kreve at andre skal ta spesielle hensyn til nettopp deres religiøse følelser.

Islam Net tar fortjenestefullt avstand fra vold som reaksjon på filmklippet, men burde også være like tydelig på at friheten bare betyr noe dersom den innebærer retten til å fortelle folk det de ikke ønsker å høre.

Vi må aldri gjøre knefall for folk som griper til trusler og vold for å stanse ytringer de ikke liker. Kravet om toleranse gjelder mottakeren av en ytring, ikke den som uttalte den. I dag stilles toleransekravet stadig oftere til den som uttaler seg. Islam Nets påstand om mobbing, kan like gjerne være fordekt intoleranse. Vi må aldri komme dithen at «religionskrenkelser» blir anerkjent som overgrep mot de universelle menneskerettighetene. Dersom vi godtar ideen om at mennesker har rett til ikke å bli krenket, og håndhever den konsekvent og universelt, vil vi ende i taushetens tyranni.

I forbindelse med forestående endringer av Grunnloven, bør ytringsfriheten gis en særskilt status, slik at samfunnet hindrer veksten av krenkelsesfundamentalister.

Som tidligere fylkesleder i KrF ønsker jeg å benytte anledningen før kommende helgs landsstyremøte i KrF til å komme med min mening om regjeringssamarbeidsspørsmålet.

Kristendemokratiet er etter min mening en klart ikke-sosialistisk ideologi. Det var dette som på midten av 1990-tallet førte til at jeg meldte meg inn i KrF. Da betegnet man alltid KrF som ikke-sosialistisk.

KrFs strategiutvalg under ledelse av nestleder Dagrun Eriksen, har konkludert med at KrF kan støtte eller samarbeide i regjering både til venstre og høyre. Strategiutvalget hevder at KrF like gjerne kan gå i en regjering med Ap som med de borgerlige partiene.

Borgerlige ideologier tar utgangspunkt i individet og dets liv i privatsfære og samfunnssfære, og er tydelig på at statens makt er begrenset. Sosialistisk tenkning begrenser ikke politikkens makt. I kristendemokratisk ideologi er statens og politikkens makt begrenset, og kommer støttende til der individ, familie og samfunn trenger det. Dette prinsippet kalles nærhetsprinsippet (subsidaritetsprinsippet), og er den ideologiske bærebjelken i kristendemokratiet som gjør den til en borgerlig ideologi.

Jeg mener at kristendemokratiet er en klart ikke-sosialistisk ideologi, og at dette er styrende for hvilke samarbeidspartnere KrF søker i regjering. Taktisk sett er det i beste fall smart å opprettholde forestillingen hos velgerne om at det finnes et sentrumsalternativ i norsk politikk. Faktum er at det ikke eksisterer som et selvstendig politisk tyngdepunkt, og sentrumsalternativet er uansett avhengig av en stor støttespiller som Ap eller Høyre.

Norge trenger mindre politisering, mindre statlig innblanding og færre avhengigheter til staten. Ap er en garantist for at det motsatte skjer. KrF må unngå taktisk spill, og til helgen gjøre det klart at KrFs primære strategiske mål er deltakelse i en borgerlig regjering. Jeg kan ikke støtte strategiutvalgets anbefaling om at KrF kan gå i regjering både til venstre og høyre.

Smil Norge har mottatt statsstøtte til utgivelse av en brosjyre som oppfordrer til sadomasochisme. Dette er misbruk av statlige midler og saken bør påvirke KrFs valg av samarbeidspartnere ved stortingsvalget 2013.

Den landsdekkende interesseorganisasjonen for sadomasochister og fetisjister (SMil Norge) har utgitt en brosjyre som oppfordrer til sadomasochisme(BDSM).

Inntil for 1-2 år siden stod BDSM oppført i det norske sykdoms- og diagnoseregisteret. Du ble altså ansett som syk hvis du drev med BDSM, noe som ikke lengre er tilfellet.

Den virkelige skandalen er ikke at brosjyren skal deles ut på landets helsestasjoner, men at Helsedirektoratet har støttet utarbeidelse og publisering av denne brosjyren.

VG Nett publiserte en artikkel om denne saken 27. juli 2012 (http://www.vg.no/nyheter/innenriks/artikkel.php?artid=10059434).

Det er god grunn til å bli sjokkert over at den rødgrønne regjeringen gir økonomisk støtte til den perverse organisasjonen SMil Norge. Brosjyren «BDSM Berikende samspill» (http://www.smil-norge.no/media/SMilbrosjyre_web.pdf) reklamerer for grov porno og skal nå deles ut til og være tilgjengelig på helsestasjoner for ungdom over hele landet.

Victor Erheim er en av bidragsyterne til brosjyren. Han har vært nestleder i SMil Norge, og var bidragsyter i LLHs utvalg som arbeidet frem«friskmeldingen» av Norske BDSM-ere i 2010. Det eksisterer altså en direkte kobling mellom LLH og SMil Norge.

Det er en kjent sak at LLH (Landsforeningen for Homofil og Lesbisk Frigjøring) er en utrolig dyktig organisasjon, som skal ha mye av æren for at Stortinget vedtok loven om kjønnsnøytralt ekteskap og rett til kunstig befruktning for lesbiske – uten Stortingsmelding, uten Norsk offentlig Utredning og uten konsekvensanalyse. Den rødgrønne regjeringen som kom til makten i 2005 har befolket departementer og stortings- og regjeringsbyråkratiet med mange LLH-vennlige byråkrater og rådgivere. Det har aldri vært en mer homovennlig regjering i Norge enn den vi har hatt siden høsten 2005. Vedtaket var en direkte konsekvens av LLHs langsiktige og strategiske arbeid. LLH har en klar strategi for fremtiden. Meldingen fra LLH er entydig: «Nå er lovverket på plass, nå skal vi gå løs på holdningene». Smil Norges brosjyre mottar antagelig stående ovasjoner og smil fra LLH.

LLH har for en tid tilbake byttet navn fra «Landsforeningen for Homofil og Lesbisk Frigjøring» til «Landsforeningen for lesbiske, homofile, bifile og transpersoner». Navnebyttet reflekterer at den opprinnelige kampsaken om homofil og lesbisk frigjøring ble kronet med seier som følge av lov om kjønnsnøytralt ekteskap, og dermed er det behov for et utvidet mandat dersom LLH skal være en levedyktig organisasjon i årene som kommer. LLH mistet mange medlemmer etter stortingsvedtaket om lov om kjønnsnøytralt ekteskap. Det er antagelig bare et tidsspørsmål før det nye navnet lyder «Landsforeningen for lesbiske, homofile, bifile, transpersoner, sadister og sadomasochister».

Nina Karin Monsen hevdet i boken «Kampen om ekteskapet og barnet» (utgitt på Luther Forlag i 2009) at den nye ekteskapsloven fra 1. januar 2009 ville endre vår forståelse av begrepene ekteskap, foreldre, barn, familie og slekt på en radikal måte. Den statsstøttede brosjyren ««BDSM Berikende samspill» lærer ungdommer sadomasochisme, og er eksempel på at Nina Karin Monsen hadde rett i sine forutsigelser.

Det er overhode ikke tvil om at den nye lovgivningen er konstruert av og for homofile, og at heterofiles menneskerettigheter er blitt overkjørt. En reversering av lovgivningen kan bare komme fra landets største partier. Dette er den viktigste enkeltsaken for mange kristne og andre av god vilje ved stortingsvalget høsten 2013. Derfor er det viktig at KrF på landsstyremøtet denne høsten sier klart fra om at partiet går til valg på å bytte ut dagens sosialistiske regjering, og at et borgerlig/ikke-sosialistisk flertall på Stortinget uansett skal føre til en borgerlig regjering.

Sist helg ble det begått to nye voldtekter i Oslo sentrum, de siste av tilsammen 48 overfallsvoldtekter begått hittil i år. Det er uakseptabelt at det skal være farlig for kvinner å bevege seg rundt i byen. Regjeringen er handlingslammet.

Voldtekt er en livslang krenkelse, og en av de mest traumatiserende krenkelser et menneske kan utsettes for og fører ofte til omfattende helseskader. Ved en voldtekt er det vanlig å oppleve at både liv, helse og personlig integritet er alvorlig truet. Skader og helseplager etter voldtekt kan vare lenge og føre til store endringer i offerets livskvalitet og muligheter videre i livet.

Når det gjelder omfanget av voldtekt, er det estimert at mellom 8.000 og 16.000 personer opplever voldtekt eller voldtektsforsøk hvert år. Dette er et konservativt anslag og viser med all tydelighet at voldtekt er et samfunnsproblem av betydelig størrelse. Et av de mest iøynefallende trekkene ved voldtekt er at det nesten utelukkende er menn som er gjerningsmenn, og at de aller fleste ofrene er kvinner. Det er ikke tilfeldig hvem som er offer og hvem som er gjerningsmenn.

Om lag 90 % av alle voldtekter og voldtektsforsøk blir aldri kjent for politiet. Undersøkelser viser at av 100 personer som anmelder voldtekt, opplever over 80 at saken blir henlagt. Det betyr at om lag 2 % av alle voldtekter eller voldtektsforsøk får en reell oppfølging. Under 1 % av alle gjerningsmenn blir domfelt. FNs kvinnekommisjon (CEDAW) har kritisert Norge fordi så få voldtektsanmeldelser ender med domfellelse.

Ovennevnte viser også at mørketallene er store. Det er viktig at samfunnet legger til rette for at flere voldtekter anmeldes. Befolkningen må kunne stole på samfunnets vilje og evne til å håndtere anmeldelser effektivt og hensynsfullt.

Kvaliteten på politiets og rettsapparatets arbeid med voldtektssaker er grunnleggende for befolkningens tillit til vårt strafferettssystem.

Voldtekt medfører store konsekvenser, både for de berørte og samfunnet generelt. Dette tilsier at voldtektsanmeldelser må håndteres med maksimal innsats og faglig presisjon. Etter utvalgets syn vil en prioritert, kyndig og grundig etterforsking både øke den siktedes rettssikkerhet og bedre imøtekomme voldtektsofferet legitime krav på å bli trodd når en voldtekt faktisk har skjedd.

Oslo KrF støtter forslaget fra NOU-utvalget «Fra ord til handling» om å etablere Politiets sentrale enhet mot seksualisert vold (SEPOL). Hensikten med SEPOL er å sikre at samtlige anmeldelser får den oppmerksomheten de skal ha, og vil sikre at alle saker behandles profesjonelt. En sentral enhet må være operativ 24 timer i døgnet.

Justisministeren har uttalt at opprettelsen av SEPOL og andre tiltak for å bekjempe voldtekt, jf. NOU-utvalget er realiserbare: «Jeg mener at tiltakene er gjennomførbare. Det er konkrete innspill som er lette å innføre og vanskelige for politikere å vri seg unna.» (Dagsavisen 19. oktober 2011).

Politikk er ikke enkelt, det er mange motstridende interesser og verdier. Men, sammenlignet med de djerve forkjempere for den norske velferdsstaten i tidligere tider fremstår dagens rød-grønne regjering som puslete og handlingslammet, selv om den har rent flertall på Stortinget. Med den kunnskapen vi har om voldtekter, kan det være fristende å hilse justisministeren med å si som Tordenskjold: «Hva Fanden nøler I efter?»

Haakon Brænden, fylkesleder i Oslo KrF

På kveldstid på Grünerløkka selges og brukes narkotika åpenlyst. NRKs reportasjeteam opplevde aggressivt dopsalg i et av Oslos mest populære boligstrøk fredag kveld.

NRK har dokumentert at asylindustrien og dopindustrien ser ut til å vokse sammen (http://www.nrk.no/nyheter/norge/1.7716351).

Vi trenger politiske vedtak fra Regjeringen som kan iverksettes umiddelbart. Oslo KrF vil ha en forsterket innsats for å sende avviste asylsøkere ut av landet. Man må isolere asylsøkere som selger narkotika, når dette gjentar seg og gjentar seg.

Asylsøkerne som blir utvist, kommer erfaringsmessig raskt tilbake til Norge, delvis fordi de ikke har noe å tape og delvis fordi de sendes til det første europeiske landet der de søkte asyl først. Det ideelle hadde vært å sende dem direkte tilbake til opprinnelseslandet. Det er viktig at disse personene ikke stigmatiserer de som virkelig trenger asylinstituttet.

Staten har monopol på voldsinstituttet, og Oslo kommune har dermed ikke myndighet til å sette inn egne politiressurser i Oslo. Byrådet har etablert en vekterordning som bidrar positivt, men er på langt nær nok. Regjeringen kan bevilge enda mer penger til å styrke Oslo-politiet. Regjeringen må gjøre det som trengs for å sikre Grünerløkka og Oslo forøvrig fri for kriminalitet og skape trygghet for alle.

Utover penger trengs det drastiske valg. Det vil bety et oppgjør med hele asylpolitikken slik den er ført frem til nå.

Første bud er at man ikke kan slippe inn folk man ikke aner hvem er. Det fremgår tydelig av Aftenposten Aftens reportasje 15. juni (http://www.aftenposten.no/nyheter/oslo/article4148237.ece). Problemet begynner der.

Politiets håpløse kamp illustreres i årets statistikk: Av 239 pågrepne utlendinger hittil i 2011, var 107 tidligere pågrepet.

I tillegg til at Politiets utlendingsenhet kan bruke år på å verifisere de pågrepnes identitet og mange ikke kan utleveres til hjemlandet, dukker flere uttransporterte opp igjen etter kort tid. Dette er personer som uttransporteres til det Schengen-landet de først søkte i.

– Utlendinger som omfattes av denne gruppen vil relativt enkelt kunne returnere til Norge, opplyser kommunikasjonsrådgiver Monica Thorud i Politiets utlendingsenhet

Situasjonen kjennetegnes som følger:

1. Politiet vet ikke hvem de har med å gjøre.
2. Asylsøkerne har full bevegelsesfrihet.
3. De pågrepne utvises til første Schengen-land. Etter noen uker er de tilbake i Norge, og runddansen begynner igjen.

Aftenpostens artikkel sier at Norge i tillegg til tilstrømming av mennesker i et omfang vi aldri har sett før, også opplever en kriminalitetsbølge som utspiller seg innenfor migrasjonen. Den har optimale vekstbetingelser pga Regjeringens ansvarsfraskrivelse.

Vi har trolig bare sett begynnelsen på denne kriminaliteten. Regjeringen får tilbakemeldinger fra etater i førstelinjen som politiet. Deres melding er helt klar. Når politiet trekker seg tilbake, er det samfunnet som gir opp.

Aftens artikkel har en faktaboks, som sier mye om hva Oslo går i møte:

Nedre Grünerløkka: Asylsøkere fra Vest-Afrika dominerer og selger hasj lagret i fellesdepoter.

Grønland / Vaterland: Unge somaliere selger hasj og khat side om side med et tyngre norsk rusmiljø.

Oslo S: Det tunge heroinmiljøet, men asylsøkere fra Nord-Afrika og Afghanistan overtar mye av salget, og selger amfetamin og piller.

Nedre Karl Johan: Rundt Kirkeristen styrer menn fra Vest-Afrika salg av kokain og andre stoffer.

Den norske regjeringen må bevege seg fra ord til handling.

Haakon Brænden, fylkesleder i Oslo KrF

Tiltalen mot mulla Krekar ble gjort kjent denne uken. Den svekker dessverre ikke hans muligheter for fortsatt å bli værende i Norge. Tiltalen bygger særlig på drapstruslene mot Høyre-leder Erna Solberg.

Helt siden Erna Solberg som ansvarlig statsråd i 2003 fattet vedtak om at den såkalte mullaen skulle ut, har saken vært en belastning for henne og et problem for myndighetene. Vedtaket om utvisning er blitt bekreftet hele veien oppover i rettssystemet, men så lenge mannen sitter her i landet, er han beviset på politikkens maktesløshet. Han skal ut, men kan ikke sendes ut.

Krekar-saken har lenge vært et sørgelig eksempel på beslutningsvegring, byråkratiske forviklinger og snillisme. Alle er enige om at mannen skal ut av Norge, men ingen synes i stand til å gjøre noe med det. Ingen vet antagelig heller hva de utallige rundene i rettsapparatet har kostet norske skattebetalere. UDI satte kronen på verket i 2006 ved å importere mullahens svigermor.

Mullah Krekar er av Regjeringen erklært som en fare for rikets sikkerhet, og han har gitt en rekke intervjuer i inn- og utland der han verbalt tråkker på våre vestlige humanistiske og liberale verdier. Hva har denne regjeringen så langt gjort med det i praktisk handling? Jo, de gir opphold til Krekars svigermor.

Grelle utslag av utlendingspolitikken truer med å bringe den i vanry i hele befolkningen. Resultatet kan bli at mennesker som virkelig har behov for å søke ly i Norge, blir avvist fordi folk som ikke trenger det, kynisk har tusket seg til opphold her.

Vi må være ærlige og vedgå at det nesten alltid er muslimer innblandet i saker der innvandring fremstår som problem for samfunnet vårt. Jeg sier ikke at alle muslimer skaper problemer; slett ikke, de fleste av dem gjør en god arbeidsinnsats og er et pluss for Norge. Men de aller fleste innvandrere som skaper problemer, er muslimer.

Dette er et faktum; dette vet alle, selv om det ikke er så mange av oss som tar seg bryet med å si det. Det er sikkert forgjeves, men jeg skulle ønske at norske forskere og myndigheter, som ellers er så flittige med å produsere utredninger, kunne lage undersøkelser om hvorfor det er slik.

Mullah Krekar refererer stadig til Qutbs [Sayyid Qutb (1906-66) var et sentralt medlem av Det muslimske brorskap] "viktige bok" som har tittelen Milepæler. Denne boken er et konsentrert, gjennomreflektert og konsekvent uttrykk for revolusjonær islamistisk politisk tenkning. Boken har hatt enorm politisk innflytelse, som kan sammenlignes med Det kommunistiske manifest eller Mein Kampf. Mullah Krekar oversatte denne boken mens han bodde i Iran i 1982-84. Krekar nærer antagelig beundring for og gir tilslutning til Qutbs tenkning. Utgangspunktet for Qutbs resonnementer i Milepæler er både enkelt og dramatisk. Den første setningen i boken konstaterer at "Menneskeheten står i dag på avgrunnens rand". Menneskeheten har i følge Qutb mistet sine positive og nødvendige verdier. Vesten har ikke lenger "noen verdier å tilføre verden". Løsningen måtte være islam. For Qutb er islam mye mer enn tro. Islam er "det levesettet Gud har foreskrevet for menneskeheten". Dette levesettet omfatter alle aspekter av menneskelivet. Ikke bare religion i snever forstand, men omgangsformer, økonomi, verdier, moral, samfunnsmessige ideer og poltiske systemer. Islam er "et praktisk system som omfatter alle detaljer". Det virkelig radikale innslaget i Sayyid Qutbs politiske tenkning er hans allmenne kriterier for et islamsk felleskap - en umma - er "en gruppe mennesker hvis liv, forestillinger, livsformer, systemer, verdier og vurderinger springer ut fra det islamske levesettet". Målt mot disse kriterier faller alle tilsynelatende islamske samfunn igjennom. En virkelig umma "eksisterer ikke lenger ettersom ingen steder på jorden styres etter Guds shari'a". Qutb mener det er nødvendig å "gjenreise" det ekte islamske fellesskapet. Qutb var ikke bare revolusjonær, han var også tilhenger av væpnet revolusjon.Han tok til orde for væpnet jihad, det vil si bruk av all nødvendig fysisk vold for å etablere det universelle islamske idealsamfunnet. Det ideologiske grunnlaget for al-Qaidas virksomhet er i det store og hele det samme som man finner i Sayyid Qutbs Milepæler.

Mullah Krekar er en islamist som bekjenner seg til den totalitære ideologien islamismen. Islamismen er imot det liberale demokratiet og dets politiske hovedstrømninger. Totalitære bevegelser skiller seg ut ved at de har ambisjoner om å omvende og om nødvendig erobre store deler av, eller hele, verden. De er ekspansive og politiske. Hvis og når totalitære bevegelser som islamismen får makt, kan konsekvensene være enorme. Mullah Krekar nyter godt av den norske regjeringens gjestfrihet, samtidig som han bruker tiden på å undergrave de verdier som det norske samfunnet er tuftet på.

Mullah Krekar er blitt en samfunnsfiende av første rang. Han har ikke en eneste synlig sympatisør her i landet, med et klart unntak for sin advokat. Han er dømt nord og ned i alle rettsinstanser helt opp til Høyesterett. Han har ingen rett på beskyttelse, er definert som en trussel mot rikets sikkerhet, og skal ut. Men ingen myndighet med respekt for vår motstand mot dødsstraff, kan sende Krekar hjem til Irak uten garantier. Sannsynligheten for at han blir skutt ved daggry i hjemlandet, er stor.

Den norske regjeringen har hittil ikke villet sende ham til Irak så lenge landet ikke kan stille garantier mot dødsstraff. På den annen side er det kanskje på tide å sende ham til sine egne i Irak, slik at han virkelig kan få kjenne hvilke konsekvenser det kan ha å leve i et samfunn uten de norske verdiene, som han jobber for å bekjempe. Mullah Krekar må bekjenne seg til de norske verdiene, ellers bør vi snarest slutte å hjelpe ham.

De som først og fremst trenger og har krav på vår hjelp, er flyktningene. Det er mennesker som ved ankomsten til landet har status som flyktning etter kvoteinnvandring fra FNs høykommissær for flyktninger. Så har vi asylsøkerne; dersom de får asyl, innebærer det at de blir anerkjent som flyktninger. Dersom de ikke får asyl, blir de enten bortvist fra landet, eller de får oppholdstillatelse på humanitært grunnlag og defineres som innvandrere.

Det er i denne siste gruppen vi som oftest har tvilstilfellene og problemsakene. Og det er politikerne, de alene, som skal bestemme reglene for opphold i Norge.

Haakon Brænden, fylkesleder i Oslo KrF