I et intervju med ABC Nyheter sier Venstres nestleder Terje Breivik høyt det mange i partiet har hvisket om lenge. Venstre har bare en plan A og det er å gå i regjering med KrF og Høyre. Partiet vil ikke gå til valg på en ny samarbeidsavtale med den sittende regjeringen.
Det tydelige signalet fra Venstre om at partiet vil følge KrF og ikke fornye samarbeidet med Høyre og Frp etter valget, kommer samtidig med at Ap-leder Jonas Gahr Støre klemmer til med en ny invitasjon til sentrum. Jeg har aldri hørt Støre være så klar i sin samarbeidsinvitasjon som i talen til Aps landsstyre tirsdag. Støre understreket nødvendigheten av å samarbeide med sentrum for å demme opp for høyrepartiene og høyrepopulistene i Europa og i Norge. «Vår utstrakte hånd til sentrum i norsk politikk er ikke et kortsiktig ønske om makt etter valget i 2017. Den utstrakte hånd er uttrykk for en langsiktig overbevisning om at sosialdemokratiet og sentrum må finne sammen», sa Støre.
I Politisk kvarter i NRK i går sa KrF-leder Knut Arild Hareide seg enig i Støres analyse om behovet for å demme opp for høyrepopulister og høyrepartier. Han sa ikke ja takk til regjeringssamarbeid med Støre. Men alle som hørte radiosamtalen mellom de to forsto at Støre og Hareide neppe får problemer med å sitte i samme regjering.
Da er det vanskeligere for Venstre. Så lenge Trine Skei Grande er partileder kommer ikke Venstre til å nærme seg Ap. Men Venstre kommer ganske sikkert til å bryte med Høyre/Frp-regjeringen slik nestlederen sier i intervjuet med ABC Nyheter.
For første gang vil det ved valget være to regjeringsalternativer på borgerlig side. «Et mørkeblått bestående av Høyre og Frp og et blågrønt bestående av Høyre, KrF og Venstre. En slik blågrønn regjering vil kunne søke flertall både til høyre og til venstre i Stortinget», sier nestleder Breivik. Det minner om den filosofien som lå til grunn for Kjell Magne Bondeviks sentrumsregjering (1997–2000), KrF og Venstre har stått sammen som et politisk tvillingpar i hele stortingsperioden. De går også til stortingsvalg som tvillingpar. Statsminister Erna Solberg skal tvinges til å velge mellom dem og Frp som regjeringspartner. Dette ligner på Carl I. Hagens krav til regjeringen Bondevik ved valgkampens åpning i 2005 da han sa at Frp ikke kunne støtte en regjering der Bondevik var statsminister. Etter Hagens nei til Bondevik som statsminister gikk den borgerlige siden til valg med en politisk død regjering. Denne gangen går de til valg med to døde regjeringsalternativer.
Selv med fortsatt borgerlig flertall i Stortinget vil en mindretallsregjering av Høyre og Frp ikke leve lenge uten støtte fra KrF og Venstre. Og det er lite sannsynlig at Erna Solberg vil kaste ut Siv Jensen for å gjøre plass til Knut Arild Hareide og Trine Skei Grande i sin regjering.
Venstres og KrFs flukt fra Høyre/Frp-regjeringen er som et mannskap som i panikk mønstrer av et synkende skip. Begge partier kjemper en desperat kamp for å holde seg over sperregrensen til Stortinget. På gjennomsnittet av meningsmålingene for januar ligger Venstre under sperregrensen med 3,9 prosent. Med et slikt valgresultat vil landets eldste parti trekke sitt siste sukk.
KrF har en oppslutning på 5 prosent. Blir det valgresultatet, kan det også gå mot slutten for KrF. Da vil det også være over og ut med sentrum i norsk politikk. Dermed skapes det et nytt politisk landskap med to store blokker, en blokk til venstre og en blokk på høyresiden. La oss håpe at det ikke skjer. Flere partier er til det beste for landet. Den som ikke er overbevist, kan se til dagens USA og Storbritannia.
Det er lov for Trine Skei Grande og Knut Arild Hareide å innrømme at de feilvurderte Erna Solbergs samarbeidsprosjekt. Frp viste seg å bli enda vanskeligere å samarbeide med enn det man trodde. Av skade blir man etterpåklok. Kanskje hadde det gått bedre hvis KrF og Venstre hadde gått med i regjeringen. Da hadde ikke Høyre vært alene i forsøket på å binde Frp til regjeringsmasten. Og det hadde vært færre Frp-statsråder å holde styr på.
Med partiprogrammet på plass kan Ap starte valgkampen og hardkjøret mot høyresiden, med eller uten sentrum på laget. Det kan bli et problem for Ap at partiet ved dette valget ikke stiller med et klart og entydig regjeringsalternativ. I hele etterkrigstida har velgerne visst hva slags regjering de ville få når de stemte på Ap. Støre blir statsminister hvis det borgerlige flertallet går tapt, men det er uklart om Ap danner en mindretallsregjering eller om Støre snekrer sammen en flertallsregjering. For velgerne er det selvfølgelig ikke uvesentlig om det blir en regjering med Ap, SV og Sp eller en regjering med Ap, Sp og KrF. Velgerne vet ikke hvem de kan få på kjøpet når de stemmer Støre.
Ap-landsmøtet bør gjøre regjeringsalternativet tydeligere for velgerne. Partiprogrammets budskap om at «Alle skal med» slår neppe like godt an når det gjelder å danne regjering.