Kultur

Høyreradikale tar ikke over

Bildet som tegnes av radikale og ekstreme høyrekrefter i Europa er fortegnet, forvridd og flytter fokus vekk fra de partier som faktisk har makt.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Sverigedemokraterna (SD) har inntatt Riksdagen. Både norsk og internasjonal presse følger helt forutsigbart opp: radikale høyre tar over Europa. Ekstreme krefter fester grepet. Journalister elsker å liste dem opp: Wilders, Kjærsgaard, Le Pen, Bossi og Strache. Kanskje noen også tar med Siv Jensen når de først er i gang. Bildet er likevel dette: I halvparten landene i Europa har ikke slike partier av betydning. Medienes overdrivelsesdramaturgi bidrar således til et oppblåst bilde av høyreradikales oppslutning og innflytelse.

Foreløpig høydepunkt for høyreradikale i Europa er østerrikske Jörg Haider og hans parti FPÖ, som i 1999 fikk 26,9 prosent av stemmene, med mindre man også inkluderer sveitsiske SVP som fikk 29 prosent i 2007. Jo, også kom Jean-Marie Le Pen til andre runde i det franske presidentvalget i 2002. Sverigedemokraterna fikk derimot 5,8, ikke 50,8 prosent av stemmene! FPÖ merket imidlertid regjeringsslitasjen fort og hardt på den populistiske kroppen, og Front Nationals karismatiske leder Le Pen ble regelrett knust av Chirac i kampen om å bli president. Siden har oppslutningen til Front National bare gått én vei: Nedover.

Dessuten: høyreekstreme, altså de som har klare udemokratisk trekk, har vært og er fortsatt fullstendig marginalisert i hele Europa. Unntaket er kanskje Jobbik i Ungarn – et parti som stilte i uniform i parlamentet selv om det er forbudt. De fleste land i Sentral- og Øst-Europa har imidlertid fortsatt en politisk kultur som gjør at de neppe kan sammenlignes med Vest-Europa. Her er ultranasjonalisme, minoritetshat og reaksjonær sosialpolitikk helt mainstream.

Neste påstand er at disse høyreradikale partier utøver en enorm påvirkning på politikken som føres. Men svært sjelden har de hatt formell innflytelse gjennom regjeringsdeltakelse. Av over 300 regjeringer i Europa etter 1990 har bare 15 stykker hatt deltakelse fra høyreradikale. Dagens unntak er kanskje Berlusconis storkoalisjon i Italia.

Videre hevdes det gjerne at høyreradikale har indirekte innflytelse ved at de påvirker andre partier. Det vanskelig å si noe forskningsbasert om denne påstanden ettersom alle partier og samfunnet endres over tid. Uansett er det ikke snakk om noen form for politisk determinisme: de etablerte partiene trenger jo ikke være med på dansen!

Størst innflytelse har høyreradikale trolig gjennom at samfunnsklimaet endres. Ved bruk av ekstreme virkemidler, tendensiøs statistikk og fryktens retorikk endres det offentlige ordskiftet. Spørsmålet er imidlertid om ikke moderne massemedier må ta en større del av ansvaret for at politikken føres på andre premisser nå enn tidligere. Svenske Aftonbladets oppførsel er i så måte illustrerende: Først nektet de å ta inn en annonse fra SD og skaffet partiet masse oppmerksomhet, så trykket avisen SD-leder Åkessons islamskeptiske kronikk som skaffet partiet publisitet igjen, før de etter valget laget kampanjen «Vi gillar olika».

Til slutt er det også blitt argumentert for at høyreradikales oppslutning øker sjansen for vold mot minoriteter. Studier viser derimot det motsatte. Gitt at det er såpass mange mennesker som har disse holdningene, kan partiene like gjerne være demokratiske sikkerhetsventiler. Det er hvert fall påfallende at flere av de landene i Europa med relativt sett mest utenomparlamentarisk høyreekstremisme og rasistisk motivert vold er Finland, England, Sverige og Tyskland. Alle fire uten et høyreradikalt parti inntil nylig.

Dette overdrevne fokuset på høyreradikale gjør at de som virkelig strammer til, kommer i skyggen. I Vest-Europa siden 1980 er det helt andre enn høyreradikale som først plasserte innvandring på dagsorden. Det startet med Thatcher, forsatte med Kohl i Tyskland (og kommunistene i Frankrike!). Andre partier har fulgt opp med glede. Og hvem andre enn Blair og Aznar jobbet fram EUs innstramninger på innvandringsfeltet – den gangen statsministere i land uten noen reell trussel fra høyreradikale partier. I 2007 uttalte til og med sosialdemokraten Gordon Brown at han ønsket «British jobs for British workers». Bildet som tegnes av radikale høyrekrefters bidrag til dagens politikk i Europa er derfor fortegnet, forvridd og flytter fokus vekk fra de partier som faktisk har makt.

Mer fra: Kultur