I en kronikk i Aftenposten søndag 12. februar diskuterte professor emeritus Bernt Hagtvet hvorvidt Donald Trump er fascist. Likhetene mellom Trump og mellomkrigstidens totalitære diktaturer er som Hagtvet påpekte flere, men ved å blant annet vise til den amerikanske historikeren Robert Paxton ble konklusjonen at Trump nok er mer som Silvio Berlusconi enn Adolf Hitler. Hagtvet skrev videre at populismen er Trumps fremste idé, og lanserte også sin egen betegnelse på trumpismen: autoritær høyreorientert, ytterliggående populistisk nasjonalisme.
Denne betegnelsen passer like godt på Trump som de andre høyrepopulistene som er på fremmarsj. I likhet med Marine Le Pen og Front Nasjonal i Frankrike, Frauke Petry og Alternativ for Tyskland (AfD) i Tyskland, Geert Wilders og Frihetspartiet (PPV) i Nederland og Matteo Salvini og Liga Nord i Italia representerer Trump en høyrepopulisme med autoritære grunnholdninger. Men det som i aller størst grad kjennetegner disse høyrepopulistene er at de forfekter et alternativt sett av sannheter (myter). Deres narrativ baserer seg på fire politiske myter, definert av den franske historikeren Raoul Girardet som konspirasjonen, frelsen, gullalderen og enhet. Disse mytene utfordrer den etablerte sannheten, undergraver demokratiske instanser og institusjoner, og gjør at det liberale demokratiet trues. Dette er utfordringer som bør møtes med kunnskap og forståelse. Men for å kunne gjøre det er det nødvendig å ha klart for seg hva høyrepopulistenes narrativ bygger på. Hvilke mekanismer er til stede? Ved å identifisere og forstå Girardets fire myter kan vi utfordre høyrepopulistenes virkelighetsforståelse.
Høyrepopulistene er kritiske til det multikulturelle, og mot globalisering. De lover sine velgere nye jobber, færre innvandrere og mindre kriminalitet, samtidig som de skal beskytte landet, beskytte kulturen og gjenopprette nasjonal stolthet. Deres fiender er like gjerne utlendinger og fremmede impulser, som nasjonale minoriteter, politiske motstandere og medieinstitusjoner. Et liberalt fellesskap med ulikheter er ikke ønskelig.
Samtidig representerer høyrepopulistene for mange et fremtidshåp. Spesielt blant de velgerne som mener de etablerte partiene har sviktet i sine kjerneoppgaver. Politisk og sosial misnøye blant de som opplever seg marginalisert gjør at høyrepopulistenes systemkritikk – en forestilling om «folket mot eliten» – ofte får stor oppslutning. Høyrepopulistene lover endring og fremstiller seg selv som et alternativ til det etablerte og til de tradisjonelle politikerne/partiene. Høyrepopulismen appellerer normativt sett til menneskets primitive sider. Det vil si at følelser og frykt er viktige retoriske poenger.
Vi mennesker forstår verden og samfunnet vi lever i gjennom ulike myter, som kan være politisk, kulturelt, verdimessig eller religiøst fundamentert. Disse mytene er sjelden statiske, men kan endres og påvirkes. Ved å være seg bevisst på hvilken måte en bruker mytene på kan det skapes entusiasme, oppslutning og handlingsvilje. Allerede tidlig på 1900-tallet ble mytenes betydning for massemobilisering og revolusjonær aktivitet påpekt av sosiologen Gustav Le Bon og filosofen George Sorel.
Mytene som høyrepopulistene spiller på er effektive fordi de reflekterer en virkelighetsforståelse som allerede eksisterer hos store grupper i samfunnet. Den første myten til Raoul Girardets er konspirasjonen. Det er den myten som i størst grad spiller på folks frykt og følelser. Forestillingen om at ens verden befinner seg i en krise, ofte gjerne flere kriser som skygger over hverandre, gjør søken etter alternative løsninger nærliggende. Det man for noen tiår siden forbandt med den ytre høyresiden i politikken, som neo-nazi- sympatier og antisemittisme, er i dag erstattet med fremmed- og systemfiendtlig populisme. Folkelig skepsis til raske samfunnsendringer nøres oppunder, og frem vokser tanken om at etnisitet, religion og kultur er et fundamentalt skille mellom folk. Sammenblanding fører til undergang, ettersom alt som er fremmed er destruktivt.
I en politisk, sivilisatorisk, kulturell og religiøs krise søker mennesket etter løsninger. Høyrepopulistene presenterer naturlig nok seg selv som løsningen, eller frelsen (Girardets myte nr. 2), på problemene. Det er de som har evnen til å endre og revitalisere nasjonen, samfunnet og kulturen. En stemme på høyrepopulistene vil stoppe, og reversere, det angivelige forfallet.
Verken Trump, Le Pen eller de andre høyrepopulistene har en klart definert gullalder de lengter tilbake til (Girardets myte nr. 3). Men redningen mener de ligger begravet et sted i nasjonalkulturen, der et sett verdier, tradisjoner og ideer om samhold ligger til grunn. Den nasjonale kulturen er noe anti-moderne, tidløst og enhetlig. Sistnevnte er også den siste myten til Girardet. Tanken om nasjonal enhet spiller på nasjonalisme, og det å sette ens eget land først. Nasjonal enhet oppnås når nasjonen er fullendt og harmonisk.
Høyrepopulistene har gjort antidemokratiske og antiliberale holdninger til en del av den offentlige diskursen. De er således en utfordring mot verdier som frihet, toleranse, mangfold og fellesskap, men utfordringen de representerer dreier seg om hvilke sannheter (myter) vi velger å la seg gjøre gjeldende. Et mangfold av meninger er en styrke ved demokratiet, men ikke alle synspunkter er av verdi for demokratiet. Spesielt ikke når de er basert på ekstreme og virkelighetsfjerne myter. Høyrepopulistenes narrativ er skremmende, men måten vi møter det på avgjør utfallet. Vi ønsker frihet, mangfold og muligheten til leve i et samfunn bygget på liberale premisser, ikke et samfunn preget av splittelse og polarisering. Skal sistnevnte forhindres er kunnskap og forståelse nødvendig. Kun da kan vi utfordre høyrepopulistenes myter.