Unio har lenge vært opptatt av at dagens regulering treffer dårlig, den skaper misnøye, svekker oppslutningen om pensjonsreformen og virker motsyklisk i forhold til konjunkturene. Årsaken til misnøyen er lav reallønnsvekst i flere år. Det har gitt pensjonistene reell nedgang i pensjonene tre år på rad. Forslaget om å regulere pensjonene direkte med gjennomsnittet av lønns- og prisveksten ble foreslått av hovedorganisasjonen Unio i årets trygdeoppgjør. En slik regulering vil føre til at pensjonistene går i pluss når lønnstakerne går i pluss, og er ikke et brudd med pensjonsreformen slik enkelte hevder.
Etter pensjonsreformen i 2011 var reallønnsveksten høyere enn 1,5 prosent og pensjonistene kom bedre ut med dagens regulering. De tre siste årene har det vært motsatt. Lav eller negativ reallønnsvekst har gitt tre år med reell nedgang i alderspensjonene. Alle politiske partier som støtter pensjonsreformen burde ha en interesse av å redusere denne formen for støy og styrke oppslutningen om reformen. Og det bør gjøres så raskt som mulig, Statistisk sentralbyrå (SSB) spår relativt lav reallønnsvekst i 2018 og 2019 også. Jeg er skuffet over at et parti som Høyre etter flere år med «reguleringsturbulens» ikke ser disse økonomiske argumentene.
Unios, og nå Aps forslag, om å regulere pensjonene med gjennomsnittet av lønns- og prisvekst vil sikre større forutsigbarhet, men uansett vil størrelsen på reallønnsveksten avgjøre hvor god reguleringen av pensjonene blir. Reallønnsveksten tar seg nå opp, men i SSBs siste framskrivninger når den 1,5 prosent først i 2020. Og de færreste tror vi kommer tilbake til gamle høyder med reallønnsvekst mye over 1,5 prosent.