Guri Charlotte Wiggen
Viser innlegg | Se kommentarer (4)Hva er NRKs motivasjon for å bruke energi på å deakreditere en internasjonalt anerkjent sosial entreprenør og nobelprisvinner professor Muhammad Yunus? Se her...
Da NRK ble i møtekommet med en videosnutt som beviser at Heinemann og Brennpunkt redaksjonen hadde intervjuet feil kvinner i sin dokumentarfilm som var svært negativ til mikrofinansiering var det musestille. Det var to kvinner som fremsto som døtre av Yunus' første låntaker -Sofia Begum fra landsbyen Jobra- noe som viste seg ikke å være riktig.
Det ble påstått at den første låntakeren Sofia Begum døde i fattigdom og at døtrene hadde blitt lovet et hus av Yunus' ( helt vanvittig og totalt usant )...Da var det tyst som graven fra Heinemann og NRK.
Det er en utilgivelig hylert i dokumentaristisk sammenheng. Heinemann påsto at Yunus første låntaker døde i fattigdom, men sannheten er at hun lever i beste velgående. Hun reagerte i vantro og sjokk over dokumentaren, da hun ble intervjuet i denne videosnuttet jeg nevner innledningsvis.
Klippet lå ute på Journalistens nettsiden og på Bistandsaktuelts nettsider. Det er omtrent et år siden. Så har det vært taktisk stille. Det var under Yunus' siste besøk i Norge i mai 2011, da han deltak med Gro Harlem og Kofi Annan på FNs styremøte i Oslo.
Nå er Heinemann tilbake som troll i eske og ypper seg fordi Solheim ikke vil bli inntekt for nok et "kritisk utspill" mot Grameen Bank og Yunus. Se siste utgave av Journalisten.
Dette handler visst ikke lenger om mikrofinansordningen, men mer om en journalist som kan virke skremmende propagandistisk, hevngjerring og forfengelig.
Hvorfor lå du stille Heinemann da din hylert som her nevnt ble avslørt i fjor? Og hvorfor så kjepphøyt ute igjen? Hva motiveres du og NRK av denne gang? Er det å bli prisvinnende dokumentarist? i så fall må man være ytterst nøyaktig med sannheten.
Da kan ikke faktafeil, propagandistisk seleksjon av fakta ut av kontekst bli et virkemiddel. Publikum må aldri undervurderes. Sist intervjuet dere kun de som ikke greide å betale sin gjeld, de som ikke hadde brukt lånene sine til forretning...hm.
Lykke til med "oppfølgeren" vi følger den med ørneblikk.
Vi som mener at de fattiges rett til lån for egen næring er vikitig, fordi de er utestengte fra vanlige bankordninger, der de ikke er kredittverdige.
Det er et viktigere korstog enn egen forfengelighet som går ut på å bevise at man aldri tar feil.
Det er forskjell på å være kritisk til useriøse aktører på markedet og slakte hele ordningen. Verden er ikke i svart/hvitt, ei heller mikrofinansordningen ;som er en global aktivitet uten bistandspolitisk eierskap, flagget av FN og mikrofinans brukes aktivt til å bekjempe fattigdom over hele kloden.
Takker for alle innspill.
Mvh Guri C Wiggen
Er mikrofinansiering et verktøy for å bekjempe fattigdom, eller blir de fattige rammet av gjeld resten av livet?
Etter NRKs Brennpunkt-dokumentar om mikrofinans i Bangladesh, sendt den 30. november, har vi all grunn til å være engstelige. Men det ble vist et fragment av virkeligheten. Hadde dette vært virkeligheten i sin fulle bredde, hadde ikke mikrofinansiering vært noe å satse på. Men husk; Brennpunkt løper dit det brenner.
Mitt eneste spørsmål er: Hva var målsetningen med å lage denne filmen?
Dersom det som ble vist på NRK var sannheten, ville hele konseptet og ideen vært en stor bløff. Per i dag har over 100-150 millioner kvinner verden rundt tatt lån fra forskjellige MFI (Mikrofinansinstitusjoner) og de aller fleste har en forretningsidé som de setter ut i livet med et lite oppstartlån og eventuelt utvider med et nytt eller flere.
Mikrofinans er ingen mirakelkur for fattige. Det er heller ikke en pengegave. Selv fattige må skape et levebrød av pengene de låner.
Dessverre er det sånn at rundt 5 % av låntakerne må gi seg, ikke alltid etter det første lånet. Det betyr ikke at alle blir gjeldsslaver. Det er ikke mulig å belåne seg til pipa ved første forsøk om man ikke klarer å betale for sitt lån. Man får ikke flere lån fra samme institusjon i alle fall. Noen pådrar seg ny gjeld likevel, gjennom andre. Fattige er ikke bedre enn rike sånn sett, vi har gjeldsslaver i vesten og. Flere enn tidligere etter finanskrisa satte inn.
Problemet oppstår dersom pengene ikke blir brukt til forretningsvirksomhet, men til forbrukslån eller husbanklån. Man må ha en inntekt (ikke nødvendigvis stor) og det må komme penger inn hvis man skal betjene selv mikrolån. Hvis det ikke skjer, begynner de dristige å låne fra andre institusjoner med høyere rente for å betale ned forrige lån. Det er ikke det lureste. Da er det lett å bli bitter og ikke vanskelig å få i tale om hvor elendig hele banksystemet er.
Systemet skal være godt og sikkert, men ikke alle bruker lånene de har tatt til butikk. Noen tror at det ordner seg selv. Her er oppfølging og rådgiving en viktig bit fra MFI ene side, slik at servicen ikke bare blir kapital. På dette området kan mange MFI er ta inn kritikk. Det blir også observert at flere nye MFI dessverre har kommet på banen med kommersielle interesser, de tar for høy rente og høyt krav til bærekraftighet.
Renta er høy i utgangspunktet fordi det er svært kostbart å forvalte og behandle så mange små lån. Tid er penger. Rentene skal gå til å dekke administrative kostnader, men det finnes også MFI er som ikke har rent mel i posen. Grameen Bank er ikke kjent for å være blant disse. Banken har som nevnt rundt 8 millioner låntakere. Den aller høyeste renten i Grameen Bank er på 19 %, renta for husbanklån er på 8 % og for tiggere er det 0 % rente, tallene kommer fra Grameen sentralt, og bør være lett etterrettelige for drevne journalister.
Det hele blir det uvirkelig at etter 30 års virksomhet fortsetter banken bare å vokse. Spesielt dersom dette egentlig er en stor fiasko?
Og Muhammad Yunus deltar ikke i debatten, eller kommer til motmæle i Norge. Han blir her avslørt som skurk. Yunus har vært prisbelønnet i mange år fra et utall Universiteter, The Economist, organisasjoner og institusjoner før han får Nobels fredspris for å bekjempe fattigdom. Han er en høyt aktet Sosial Entreprenør ute i den store verden.
Det må understrekes at han i hjemlandet Bangladesh alltid har vært en trussel mot te establishment (makteliten og de rike). Ikke få har gjennom årene prøvd å knekke ham. Nå har Brennpunktfilmens skapere, som har gått i fotsporene på intervjuobjektene til Teresa Grøtan forfatter av artikkelen ”Gjelda etter Yunus” - som forøvrig var full av faktafeil - gitt mer vann på mølla.
Yunus er blitt ”skurk” i Norge etter at han tordnet mot Telenor i 2006-2007. Telenor (og Norge) har majoriteten av aksjene fra milliardbedriften Grameen Phone, selv om det er de fattige som gjør hele jobben. Grameen Phone er datterselskap av Grameen Bank. Her oppsto det en stygg interessekonflikt, der Telenor ikke overholdt en gentlemans agreement om å gi fra seg aksjemajoriteten etter ti års drift. Dagbladet publiserte intensjonsavtalen i sin helhet da saken kom opp.
Mange av oss har sett og studert mikrofinansinstitusjoner i (Bangladesh, India, Nicaragua, Kosovo og Tyrkia, for egen del), men vi vet også hvordan det fungerer i USA og Norge. Mikrofinans Norge har dette tilbudet for immigranter som har sett seg kjed av å være arbeidsledige, og som tør satse selvstendig. Det er fantastisk inspirerende å se hvordan folk gjør forretningsideen til virkelighet. Arbeidsledige kan derimot ikke forvalte lån.
Vi som har sett dette med egne øyne er klar over at suksesshistoriene on site også blir vel mange, sammenlignet med motsatsen som Snorre Tønset oppsøkte med Brennpunkt i Bangladesh. Står man utenfor bedehuset for å intervjue de religiøse blir det full pott. Alle blir da religiøse i samfunnet. Samme skjer når man oppsøker de som ikke har klart det, der blir alle.
Brennpunkts produkt kunne derfor blitt mer troverdig. Flere i filmen hadde tatt lån til huskjøp eller forbrukslån. Alle nedsyltet i gjeld. Og spesielt mye mer troverdig ville det blitt om i alle fall en eller to festet til det digitale formatet hadde vist sin egen forretning de hadde skapt med pengene med inntekt. Er det slik noen vil bekrefte at de fattige egentlig ikke kan få til noe selv? Mikrofinans har revolusjonert denne arkaiske tankegangen.
Journalistikken er så mangt, tendensiøs gravende journalistikk kan bli direkte farlig. Spesielt hvis folk flest, (uten forkunnskap) ikke får noen innvendinger presentert denne fragmenterte virkeligheten som ble vist. Er det nå er forsøkt å skape tvil om at mikrofinans er et banksystem tilrettelagt for fattige? Hele 80 % av de fattige i verden er uten kredittverdighet og har derfor ikke tilgang på lån i vanlige banker, som er tilrettelagt de rike. Jeg utfordrer Brennpunkt til å intervjue et panel med mennesker som kan dele sine mangeårige erfaringer.