«Creativity is the new oil» er slagordet til Westerdal School of Communication. Det høres jo forlokkende ut. Hvem vil vel være i oljå nå? Men å være i «den nye oljen», det høres ganske bra ut. Et sted må jo pengene ta veien.
Det gjorde de i grunnen for lenge siden. Pengene, altså. De strømmet inn fra kommuner, fylkeskommuner og staten da Høyre for ti år siden innførte privatskoleloven. Med godkjenning ville nye skoler få offentlig støtte – og elevene lån og stipend gjennom Statens lånekasse for utdanning.
Dagens Næringsliv fortalte lørdag historien om hvordan brødrene Peder og Nicolai Løvenskiold startet selskapet B+W Learning Systems. Bak selskapsnavnet skjuler det seg to godt kjente privatskoler – privatgymnaset Bjørknes og reklameskolen Westerdals. Tross positiv medieomtale og mange elever vaklet skolekonsernet rundt år 2000. Da fusjonerte det med Reidar og Gunnar Holsts legat, som eide handelsselskapet Anthon B. Nilsen as. Vips var skoleselskapet blitt et eiendoms- og utdanningskonglomerat, med felles konsernkonto og betydelig større muligheter til interne transaksjoner som ikke nødvendigvis oppfyller lovens intensjon.
Private skoler skulle nemlig ikke være ei melkeku for private. Staten forbød derfor utbytte: «Institusjoner som mottar statstilskudd, kan ikke gi økonomisk utbytte eller på annen måte overføre overskudd til eier eller dens nærstående».
Høsten 2013 oppdaget Riksrevisjonen interne transaksjoner og overveldende lønnsomhet i brødrene Løvenskiolds skoleimperium, skriver DN. I et kritisk brev til Kunnskapsdepartementet etterlyste Riksrevisjonen hva som var gjort for å passe på at statens penger ble brukt på studentene. Det er ikke første gang det har vært mulig å stille alvorlige spørsmål ved kontrollen med norske privatskoler. Kunnskapsdepartementets folk kan ikke sies å ha sittet helt ytterst på stolen når det gjelder å følge opp loven. Et søk i mediearkivet Atekst viser at det er media som har dokumentert, gang på gang, lovbrudd eller brudd på lovens intensjon om at det ikke skal tas utbytte fra private skoler.
Dagsavisen skrev for eksempel i 2007 om Minerva videregående skole, som i årene 2000–2002 oppga navn på elever som aldri hadde meldt seg på undervisning ved skolen og rapporterte inn elever på studier, fag/kurs og nivåer som skolen ikke var godkjent for. To menn ble dømt til fengsel i to år for grovt underslag og grovt bedrageri på 13 millioner kroner mot Staten ved Kunnskapsdepartementet. VG avslørte i 2012 hvordan privatskolen Akademiet fikk 33,7 millioner kroner i statsstøtte til undervisning, mens omtrent 14 millioner kroner ifølge Riksrevisjonen havnet i eiernes andre selskaper. Året etter skrev Bergens Tidende at Utdanningsdirektoratet krevde 18 millioner kroner tilbake fra Akademiet-skolene og Bergen private gymnas.
Akademiet-kjeden er størst i Norge med seks videregående skoler og sju privatistskoler. Mange millioner skattekroner har gått til denne aktøren, som flere ganger har figurert i mediene med kontroversielle pengetransaksjoner. I fjor avdekket Stavanger Aftenblad et nett av eierforbindelser og internfaktureringer. Tre eiere har tjent 40 millioner kroner på to år. En rektor og hans kone har tjent en formue blant annet på å leie ut vikarer fra eget firma til skolen. Overprising av tjenester fra selskaper privatskoleeierne selv eier, er en gjenganger i Udirs kritikk av privatskoleaktører.
Politikerne våre har vært dypt og inderlig inkonsekvente i synet på profitt i velferdssektoren. Et bredt flertall på Stortinget har samlet seg bak kravet mot profitt i skoler. De samme politikerne synes av en eller annen grunn at det er greit med profitt i barnehager, i helsesektoren, i barnevernet – eller nå, blant dem som tilbyr mer eller mindre egnede boliger for asylsøkere. Hvorfor private skal få mer penger per asylsøker de huser enn offentlige tilbydere, er også litt vanskelig å forstå. Vil du vite mer om hvor og hvem «asylbaronene» er, finner du for øvrig en grundig gjennomgang hos TV 2.
Kunnskap er makt, sies det. Men kontakter er heller ikke å forakte. Private tilbydere av velferdstjenester har hatt gode kontakter i det politiske miljøet. Særlig i Høyre, men ikke bare der. Avgåtte politikere fra nesten alle partier har nå gått inn i konsulentbransjen. Gjett hvilken kunnskap som er mest etterspurt blant kundene.
Tilbake til brødrene Peder og Nicolai Løvenskiold. De slipper, ulikt Adam og Eva, å stå til rette for Gud. Kanskje trenger likevel også de mer enn et fikenblad når de skal forklare seg for Riksrevisjonen og Kunnskapsdepartementet.