Debatt

Gull og gråstein på Oslo Pix

Den nye norske filmfestivalen Oslo Pix legger lista på et kunstnerisk høyt nivå.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Europeisk og nordisk film utenfor glamourløypa er stikkordene for Oslo Pix (8.- 13. juni). Selv om de har en «Wonder Woman»-førpremiere, er det kunstfilmen som dominerer i et dels kompromissløst program, noe også valget av åpningsfilm – Ole Giævers «Fra balkongen» – understreker. Slik markerer de avstand fra tidligere forsøk på å lage kommersielle festivaler i Oslo, og programmerer seg tettere opp mot de internasjonale kvalitetsfestivalene de har hentet filmene fra, som Berlin, Sundance og Locarno.

For de med mer enn popkornrettet interesse for film, framstår Oslo Pix som en unik mulighet til å se film som ellers ikke automatisk finner veien til de ordinære kinoene. Likevel er faktisk Oslo Pix en slags utpakkingsfestival for allerede innkjøpt kinofilm i Norge. Apparatet bak Film Fra Sør sammen med Nordisk Film Kino presenterer publikumsmessig «smalere» filmer som er blitt liggende en stund på vent og filmer innkjøpt for nettopp festivalvisninger. og slik kan de på sikt bli en utfordrer til den mer bransjerettede Den Norske Filmfestivalen i Haugesund.

Ikke alle filmene kan sies å være fra øverste hylle. Ewan McGregors «American Pastoral», bygget på Philip Roths litterære klassiker, får deg til å gripe etter boken i stedet, mens Sundance- og Cannes-filmen «Patti Cake$» ikke er det rap- og kultfenomenet man hadde håpet. Kort sagt er dette titler som behøver en festival som utgangspunkt for å finne sitt publikum. Men her er også publikumsfriere som «Cezanne og Zola», «En smak av lykke» og Jaques Costeau-filmen «Havets erobrer». Særlig gjelder dette de sammensatte spesialprogrammene, som blant annet Det franske kulturinstituttets «Rendez-Vous med fransk film», nå innlemmet i Oslo Pix, og det mer hardbarka sjangerfilmprogrammet «Volum 11

På plussiden for øvrig merker vi oss gryende talenter fra våre naboland, eksempelvis gjennom titlene «Måste gitt» og «Småstad» fra Sverige. At Denzel Washingtons Oscar-nominerte «Fences» endelig får norsk visning, kanskje som et apropos til programmet med politiske dokumentarer der fellesnevneren er historien om de svartes USA. Det finnes også et lite knippe norske førpremierer, som «Rovdyr»-regissør Patrik Syversens nye «Demon Box». Utover det har Oslo Pix åpenbart debutantnerver, med stor og tilsynelatende tilfeldig variasjon i programmet og mange filmer som man ikke helt skjønner hva gjør her bortsett fra å bidra til at festivalen får en viss fylde. Det kan bli en utfordring for både festivalen og for publikum, i den grad de makter å finne hverandre. Gjør de det, er det mye gull å hente for den som evner å lete.

Mer fra: Debatt