ANNONSE
nationalforfall

FORFALL: Nationaltheatret med sin karakteristiske innkassing av rasfarlige vegger og beskyttende presenning mot fallende steinbiter under takskjegget. FOTO: VIDAR RUUD/NTB SCANPIX

Vis bildetekst

Grusomhetens teater

Den viktigste forestillingen på Nationaltheatret er ikke noe å klappe for.

Dersom man ikke vet bedre, er det lett å la seg lure til å tro at oppussingen av Nationaltheatret er i full gang. Sponplater er satt opp rundt praktbygningen mot Stortingsgata. Presenninger er trukket under takskjegget. Men det er ingen håndverkere å se, ingen hammerslag å høre. Teatret er ikke under oppussing. Det er bare sikret på provisorisk vis for at forbipasserende ikke skal få løse steiner fra bygningsmassen i hodet.

Nationaltheatret ligger på en akse mellom Slottet og Stortinget i Oslo sentrum. Da Slottet ble pusset opp på 90-tallet var overskridelsene så enorme at budsjettet tok femgangen før siste krone var brukt. Nå er det Stortinget som er i gang. Der har den siste utbyggingen foreløpig sprukket med 1,3 milliarder. Prislappen har vokst i samme hastighet som en broilerkylling, fra 640 millioner til 1,8 milliarder. Sånn ellers går det nesten ikke en dag uten at et stort eller lite vedlikeholdsprosjekt er i gang på Stortinget. En så gammel bygning må passes på kontinuerlig. Nytt bladgull må på, treverk må skiftes, møbler byttes ut, yttervegger må rustes opp. Det har Stortinget forstått, både når det gjelder eget bygg og Slottet i den andre enden av Karl Johan. Men det gjelder visst ikke når man skal bevilge penger til dritten i midten. På Nationaltheatret har forfallet hatt fast billett hver eneste dag i årtier. Det som kunne vært en mindre opprustningsjobb for noen år siden, er nå i ferd med å bli et behov for akutt katastrofehjelp for å hindre at hele bygget detter sammen.

På teatret spøkes det med at norske kulturpolitikere kanskje endelig har forstått hva som trekker turister til en by: En vaskeekte og spektakulær ruin. Det er den eneste rasjonelle forklaringen på behandlingen av Nationaltheatret. Planen må være å skape en kulturell steinhaug som kan fortelle om fordums storhet, midt i Spikersuppa.

Rett før jul iførte kulturminister Linda Hofstad Helleland seg sin bunad og poserte foran et grantre og en bokhylle. I en sinnrik og springende statusoppdatering på Facebook ramset hun opp det hun mente var norsk kultur. Det gikk i brunost, skiløpere og grøt. Men statsråden var i tillegg veldig opptatt av å vise til en bestemt norsk kunstner. Den fremste vi har hatt: Henrik Ibsen. «Generasjoner har skapt det typiske norske. Ord, holdninger og verdier. Leser vi Ibsen og de andre gamle klassikerne så kjenner vi igjen dette», skrev Helleland, og demonstrerte med det en ganske mangelfull forståelse av Ibsen – men like fullt en uforbeholden anerkjennelse av ham. Da kan hun ikke la hans teater kollapse mens hun sitter med ansvaret.

VG-kommentator Yngve Kvistad skrev om skandalen på Nationaltheatret rett før påske. Han presenterte følgende kostnadsoverslag: «Det aller rimeligste oppussingsanslaget, som i praksis er en reparasjon for å opprettholde status quo, ligger i underkant av 900 millioner kr. For å oppgradere bygningen til et minimum av det et moderne teaterhus i dag trenger, vil prislappen komme på ca. fire milliarder kr».

Da blir spørsmålet: Hva får man for fire milliarder i våre dager? De siste årene er det reist kulturbygg etter kulturbygg i Oslo, det ene mer storslått enn det andre. Operaen i Bjørvika kostet 4,2 milliarder, en sprekk på en knapp milliard. Det nye Munch-bygget Lambda, også det i Bjørvika, begynte på 1,6 milliarder og er nå oppe i 2,7. Det nye Nasjonalmuseet på Vestbanen er beregnet til 5,3 milliarder. Nye Deichman er oppe i 3,1 etter en sprekk på en halv milliard.

Av dette kan vi slutte at det ikke mangler penger når snorer skal klippes, champagne skal drikkes og nye signalbygg skal reises. Det er verre når jobben er traurig vedlikehold av gammel moro.

Tidsånden spiller heller ikke på lag med Nationaltheatret. Soundtracket til 2017 handler om bygdepopulisme, «utenfor Ring 3» som den ultimate hedersbetegnelsen, antielitisme og «fuck Oslo». Nationaltheatret ligger ikke bare innenfor Ring 3. Det ligger innenfor Ring 1. Det elskes og besøkes av åndseliten, kulturfiffen og andre mistenkelige personer. Hvordan skal en politiker med et minimum av kunnskap om folkedypet tørre å gå til valg på en milliardoppgradering av stasbygget til blodsossen i Oslo?

Før partiet kom i regjering, tok Frp til orde for å gjøre om Nationaltheatret til diskotek. Den gangen ble utspillet oppfattet som en vulgær provokasjon. Men sannheten er at dersom det ønsket hadde gått i oppfyllelse, ville bygget mest sannsynlig ha blitt oppgradert for lenge siden. Ikke noe diskotek i Norges land hadde fått tillatelse av arbeidstilsynet, mattilsynet eller andre tilsyn til å drive forretning i et så dårlig sikret bygg. Det er bare den aller mest staselige kulturarven vår som blir henvist til slike forhold.

Følg Dagsavisen Nye Meninger på Facebook

 


nyemeninger Meninger

Se også

Blir du med i debatten ?

Vi ønsker at Nye Meninger skal være en plattform for opplyst og engasjert debatt. Vær saklig og unngå personangrep. Overtramp vil føre til sletting og kan føre til utestenging. Les mer om retningslinjene våre her!