– Help. Where is Griiiiiganger? Gringager? Mannen med glinsende solbriller i gull og enda mer glinsende sort boblejakke viftet med et hvitt ark. For han var det game over.
Siden 2008 har antallet kinesiske overnattinger i Norge økt med 728 prosent, kunne vi lese i Dagens Næringsliv denne uka. For alle andre dødelige utlendinger med en dragning mot nord er tallet 24,2. Kineserne elsker oss. Helt åpenbart, og for dem som lurer på hva vi skal leve av etter olja er svaret her: Kinesere. Halvparten av dem – halvparten av over en milliard mennesker – drar på pakketur! Og de bruker suverent mest penger.
Til tross for diplomatisk iskulde og Norge i den internasjonale skammekroken, har de fortsatt å komme. Vår lille familie fikk kjenne på nærværet en dag i høst da vi rastet på et fantastisk utsiktspunkt langs veien over Sognefjellet. Plutselig var vi mangegangeren i antall. Ut av en minibuss raste det kinesere kledd for Antarktis. Med hyttende selfiestenger og små lekedyr i nevene så de ut som en myldrende bondehær fra gamle dager. Norge viste seg fram på sitt vakreste. Skyfri himmel over Sognefjellet. Vindstille på Norges tak. T-skjortevær i slutten av oktober. Godordene haglet over de to blonde ungene. How old? Buuuutiful. Boy? En stor Volvo leiebil feide forbi oss.
Engelskkunnskapene var svært begrenset og kommunikasjonen spartansk, men vennligheten og sjarmen var enorm. Smilene gikk helt rundt, som om vi aldri hadde gitt fredsprisen til en kinesisk samfunnsfiende. Det virket glemt og tilgitt her i høyfjellet, det var i i hvert fall ingen tilløp til politikk. Bare et par nordmenn som prøvde å forklare dem at det de opplevde ikke bare var fint og vakkert, men helt unikt. Det var ikke vanlig med påskevær her i oktober. Denne veien hadde allerede den høsten vært stengt på grunn av snø, som regel rådet uvær og kaos her på veiens høyeste punkt, fortalte vi engasjert. De bare smilte. Yes, yes. Snow. Butifuuuuuuul. Take picture?
Etter noen minutters god-dag-mann-økseskaft-samtale, kom den fete Volvoen tilbake. Den hadde snudd der framme et sted. Ut kom nok en kineser! En mann i dyre, røde amerikanske Under Armour-treningsbukser, med Prada solbriller og en ekstremt blank boblejakke med pelskrage. Fra passasjersiden dukket det opp et kvinnelig eksemplar av arten, iført en om mulig enda mer glinsende svart boblekåpe. Det var mannen som undret på veien til Griiiiiganger. Vi skjønte ikke hva han mente. Vi innfødte så på hverandre. Griiiiganger?! På den andre siden av fjellet, i enden av veien lå Lom, Gudbrandsdalen. Ikke noe Griiiiiganger der, så vidt vi visste.
Paret var fra Shanghai. De hadde landet i Bergen. Og nå skulle de til Griiiiiganger. Vi ristet på hodet, omgitt av to uavhengige kinesiske reisefølger. Så viftet han med lappen. Et hvitt ark fra Hotels.com. Der sto det. Prisen også! De skulle til Geiranger. Og dæven som det kostet å bo én natt utafor sesong i Geiranger. Vi fant fram kartet, brettet ut og forklarte etter fattig evne. Lom. Left. Keep left.
Tur-retur Geiranger fra Bergen gjennom Jotunheimen i slutten av oktober og ikke helt vite hvor man er? Uten GPS. 1000 kilometer. Derav 13 på det som er definert som motorvei på vei ut av Bergen. Sjelden har good luck vært mer på sin plass.