«Halloween? Trick or treat? Knask eller knep? Jeg erklærer herved krig mot amerikansk, forkrøpla massekultur som har gitt næring til noe så åndssvakt og oppstylta som denne halloweengreia. La oss være ærlige, det er no svineri hele smørja.»
Disse ordene sto på trykk på denne plassen i denne avisa for tre år siden. Jeg sverget på at min klan aldri, aldri ville røre ved noe så uverdig og dusteamerikansk som Halloween så lenge det var elektriske pulser som pumpet blod gjennom mine hjerteklaffer. Det kan virke som om jeg er blitt en levende død, en zombie. Om ikke så er i hvert fall ballen – mine oppdragende evner, ansvar og innflytelse – tatt ut av mine hender og myndig plassert hos avkommet selv. Hos skolen. Hos venner. Hos handelsstanden. Hos verden. Å stå imot er i praksis umulig.
Et tilbakeblikk: «Jeg hører det ringe på nedover i oppgangen. Jeg står på badet, aleine hjemme med to unger som for lengst burde vært i seng. Men vi kommer fra naboen som selvsagt har invitert til halloweenfest med blodpannekaker og gresskarpai og ansiktsmaling og heksehatter. Pappa kunne jo ikke si nei til dagens andre runde med påmalte dyreansikt, selv om runden med halloween og gresskarsuppe og heksehatt og blodpannekaker i barnehagen strengt tatt burde vært nok. Badet, ja. Vi står på badet. Toåringen, fireåringen og førtiåringen. De hører dem nærme seg. Men å jage opp to småunger med skumle drittunger rett før puta er ingen god idé. Det ringer på døra. Pappa lar det ringe. Puss, puss så får du en suss synges litt høyere.»
«Det ringer på igjen. PUSS, PUSS SÅ FÅR DU EN SUSS. Klokka er 20.10. Lar det ringe. De må da ta hintet? Vi er ikke hjemme. Kan ikke, vil ikke åpne døra. De gir seg vel? Hvem var det, pappa? Ingen, kom nå så legger vi oss. Idet fireåringen legger hodet på puta hamres det på døra. De tok ikke hintet. Pappaen åpner med toåringen på armen og der står det sju karer med og uten masker og bare stikker fram – ikke ei hånd, eller en pose – nei, store spann. Pappaen er litt irritert nå og sier nei, sorry, og lukker døra. Noen sekunder etter hører han lyden. Den dumpe lyden av noe som treffer døra.»
«God, gammel tradisjon. Ja, selvfølgelig. Hvis du sier nei, så straffes du. Egg sitter godt, veldig fort. Stivelsen er effektiv. På dør. På gulv. På lister. På fliser. Å vaske bort egg en torsdagskveld overlever man alltids. Forbanna? Ja. Glad for at det ikke var mulig å løpe etter? Ja. Men halloween er fra nå av forbudt under mitt tak. Og nåde den som neste år står utafor min dør. Da skal jeg være forberedt. Jeg skal servere skikkelig skumle boller der rosinene ikke er det du tror de er.»
Bollene var en tom trussel, selv om jeg i øyeblikkets galskap ville bakt boller med nitroglyserin og tegnestifter og gladelig gitt dem til unga. Der og da var de ikke barn som hadde herja med meg, de var fienden. Trusselen var like tom som mine løfter om å holde ungene mine unna. Året derpå ga jeg etter og kjøpte et svært gresskar, og fant inspirasjon på nettet til en skummel utskjæring. Jeg ga alt. Jeg kikket ut på den fra stua. Jeg elsket synet av verket mitt med lys inni. Hvor ble det av selvsrespekten min? Ryggraden? Begge knust av bedende barneblikk.
Det er nok annet å være forbanna på i verden. Som den jævla julemarsipanen og de pepperkakene som forlengst er i butikken. Men det får vi ta neste gang.