Vigdis Hjorth har gjennom hele sitt litterære liv vært omdiskutert, elsket og utskjelt. «En av våre mest markante forfattere, som med sin politisk-personlige litteratur evner å sette fyr på hele det norske hus», var karakteristikken da Brage-juryen ga henne æresprisen i 2014. Det er et presist bilde på en forfatter og et forfatterskap som er blant Norges sterkeste. Med årets roman «Arv og miljø» har hun igjen fått det til å ulme under det norske hus, anført av Aftenposten-kommentator Ingunn Øklands i utgangspunktet edruelige øvelse i moralsk fordømmelse av litteraturens bruk av virkelighetsnære personer, detaljer og relasjoner, en litterær metode hun fastslår er «ytterst problematisk».
Debatten om litteraturens og fiksjonens grenseoppganger mot virkeligheten er en gjenganger, og drøftingen av etikken og forfatterens ansvar og samvittighet i forhold til problematikken er evig interessant. Den kan være relevant i kjølvannet av det være seg en Karl Ove Knausgård, en Agnar Mykle, en Hanne Ørstavik eller en Sigrid Undset, avhengig av hvilket århundre man tar utgangspunkt i. Men svaret på spørsmålene debatten reiser blir ofte de samme. Skulle skjønnlitterære forfattere være juridisk ansvarlige for hver flik av inspirasjon de henter fra virkeligheten, ville litteraturen mistet sin kraft.
At Vigdis Hjorth skriver tett opp mot eget liv har hun aldri lagt skjul på, heller ikke i lanseringsintervjuet som Aftenposten ble tildelt da årets roman kom ut, en om en far som begår seksuelle overgrep mot sin egen datter. Men der understreker Hjorth at hadde «Arv og miljø» vært selvbiografisk, ville hun kalt hovedpersonen for Vigdis Hjorth, og ikke Bergljot. Likevel mener Aftenposten at de på eget initiativ kan gi seg til å grave i forfatterens privatliv for å finne grunnlaget for det Økland mener er «en anklage om kriminelle forhold». Det er her avisen sporer av, og bare de selv kan svare på om det er jakten på nettklikk, blodtåke eller rett og slett journalistisk fallitt som fører til at avisen tillegger en roman en rolle og en virkelighetsnærhet som tilhører dokumentaren, og ikke fiksjonen. Og i motsetning til en forfatter, er pressen bundet av klare etiske retningslinjer.
Når Aftenposten i denne saken framskaffer seremoniprogrammet fra begravelsen til Vigdis Hjorths virkelige far, som døde i 2014, er det regelrett grafsing. Og ved å sammenstille tekster fra programmet med passasjer og beskrivelser i Vigdis Hjorths roman «Arv og miljø», fører de et selsomt bevis på at «Vigdis Hjorth kaster et mistankens lys over en virkelig person.» Denne gravejobben fra Aftenpostens side leder til at avisen indirekte framsetter påstander som Hjorth selv ikke har bidratt til. Dermed er det Aftenposten som løper mistankens ærend i debatten de selv har startet, hvor Vigdis Hjorth har understreket at det hun skriver er fiksjon.
For de aller fleste lesere vil «Arv og miljø» framstå som det det er, en roman. Hvorvidt den beskriver virkelige hendelser eller ikke er irrelevant så lenge den oppfyller en litterær funksjon. I denne sammenhengen er funksjonen å belyse sorgen og traumene som et overgrepsoffer må leve med, hvordan man ikke våger å ta i ubehaget og blir stående alene med sannheten. Det som fortoner seg mer og mer som en heksejakt på Vigdis Hjorth blir dermed ikke bare en redusering av forfatteren og hennes verk, men også lesere som er opptatt av relasjonene mellom de menneskene som romanen beskrive.
Vigdis Hjorth har for det meste holdt seg i bakgrunnen etter at boken kom ut. Det er forståelig. Ifølge Telemarksavisa spurte Alf Van Der Hagen henne direkte om incesthistoriene er virkelige under et litteraturarrangement i Skien. Hjorth svarte: «Det er et underlig spørsmål og ikke relevant for romanen.» Det er åpenbart Aftenposten uenig i når de begår et overtramp som ikke bare rammer forfatteren, men gjennom mistenkeliggjøringen også personer som ikke kan forsvare seg.