Debatt

Grammy mot Trump

Grammy-showet natt til i går ble en lang markering av motstand mot de nye tidene i USA.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Når alle prisene til Adele, Beyoncé og David Bowie var delt ut og diskutert huskes Grammy-showet først og fremst som en lang markering av frihet og mangfold i USA. Sterkest markert av Katy Perry, som framførte sin nye sang «Chained To The Rhythm», en advarsel mot å leve i sin egen boble og se verden gjennom roserøde briller. Under framførelsen vokste et stort gjerde opp foran henne, som hun forsøkte å trenge gjennom før det falt sammen i beste Pink Floyd-stil, mens grunnloven lyste opp på storskjermen bak henne.

Tidligere søndag: Under overskriftene på «Kveldsnytt» kunne vi se president Donald Trumps rådgiver Stephen Miller melde at «våre motstandere, media og hele verden vil snart få se, når vi treffer ytterligere tiltak, at presidentens makt til å beskytte landet vårt er betydelig, og ikke kan betviles». Et skritt nærmere diktaturet, kunne man komme til å tenke. Kveldsnytt kuttet rett til et glimt av artister på vei inn til Grammy-utdelingen, der det tilfeldigvis var den mexicanske duoen Jesse & Joy vi fikk se på vei inn på den røde løperen.

De som valgte å fortsette kvelden med å følge Grammy-utdelingen fikk like etter se de samme Jesse & Joy vinne prisen for beste latinske popalbum. I takketalen sa de at de var stolte av å være mexicanske. Gråtkvalt dedikerte de prisen til alle landets latinamerikanere, og «alle minoritetsgrupper». Fortsatt var det bare ettermiddag i USA, men ettersom kvelden skred fram kom lignende meldinger tett.

Da Beyoncé hadde vunnet prisen for beste urbane album («Lemonade»), som hun kalte «en feiring av dyp sørstatskultur», fortalte hun at intensjonen var å gi stemme til smerten, kampen, den mørke historien til folket hennes, vise at hennes barn og «alle barn fra all raser» kan se seg selv som vakre, intelligente og evnerike, og få menneskeheten til å unngå å gjenta gamle feil.

Mye kom til å handle om at Adele vant en rekke priser på bekostning av Beyoncé. Men da Adele til slutt fikk prisen for beste album var hun så rørt at hun begynte å grine, og sa hun syntes Beyoncé burde fått den i stedet, siden «Lemonade» var en så sterk monumentalt hyllest til å få folk til å stå opp for seg selv.

Aller mest eksplisitt politisk var opptredenen til hip hop-gruppa A Tribe Called Quest, med gjesterapperen Busta Rhymes, som gjentatte ganger refererte til «president Agent Orange». Agent Orange var et beryktet kjemisk våpen under Vietnamkrigen. Han beskyldte Trump for å «opprettholde ondskap», og harselerte med «det mislykkede forbudet mot muslimer». Enda en vegg ble revet ned på scenen, og slapp fram et mylder av mennesker av alle slag. Opptrinnet sluttet med gjentatte «resist!»-rop.

Igjen må vi advare mot å tro at Trumps dager er endte med dette. Popstjerners evne til å påvirke den politiske utviklingen er begrenset, og kommentarfeltene var fort fulle av meldinger om «hvem tror de at de er», og at disse artistene dessuten synger dårlig. Grammy-showet var likevel en lang bekreftelse på at kulturlivet ikke kommer til å sitte stille og se på hva som skjer framover.

Mot slutten av opptredenen til Katy Perry kom Skip Marley inn, barnebarnet til han dere vet, og toastet sitt eget vers: It is my desire/Break down the walls to connect, inspire/Up in you high place, liars/Time is ticking for the empire/The truth they feed is feeble/ As so many times before/They greed over the people/They’re stumbling and fumbling/And we’re about to riot/The woke up the lions”. «No hate» utbrøt Katy Perry, mens de sto der hånd i hånd, foran grunnloven. Grammy-prisene ble et politisk vekkelsesmøte.

Mer fra: Debatt