18. mai hadde lenge et ufortjent dårlig rykte. Som en dag det gjaldt å sluntre unna, etter feiringen dagen før.

Nå feirer mange fra seg den 16. For de mer seriøse skjer det så mye fra salutten smeller om morgenen nasjonaldagen at de slukner på ettermiddagen. Og da går livet sin gang: Kommende fredag, 18. mai, møter Utenriksdepartementets statssekretær Torgeir Larsen ambassadøren for Nord-Korea. Kl. 09.00! Ambassadøren fra et land som kan dette med å feire store nasjonale begivenheter, uten at folk derved har det så festlig at det går ut over formen dagen derpå.

Et av Stutums gamle glansnummer heter «17. mai», men den karakteristiske telefonsamtalen til NRKs Totto Osvold foregår den 18. Det høres til å begynne med ut som om Stutum har holdt på å stryke med for godt. Han «stiller med det pannebåndet», siden 17. mai har vært feiret med «solskinn på flakong», fra morgen til kveld. Han jobber likevel fort opp formen igjen. Irritasjonen er sterkere enn bakrusen, For barnetoget har vært forstyrret av «gule mann og Ahmed». «Det er jo en norsk dag. Det skulle vært portforbud for all skurven», raser han.

For eventuelle yngre lesere: Stutum var en oppdiktet karikatur. Vi lo godt av ham den gangen. Bakrusen var like overdrevet som de politiske vrangforestillingene. Aftenposten meldte her om dagen at Stutums opphavsmann Bjørn Sand var død. Ryktene om Sands død var heldigvis sterkt overdrevet. Dessverre lever også arven etter Stutum videre. På ordentlig. Hans etterkommere får ikke snakke med NRK i telefonen, men er i kommentarfeltene i avisene hver dag. Virkeligheten har overgått fantasien. Hans Rotmos sterkt omdiskuterte sang «Vi fra andre» er langt råere enn teksten til Stutum, men den er visst ment på alvor.

For de fleste har 18. mai gått inn i rekken av fenomener vi er blitt godt fortrolige med. Sammen med mennesker fra andre land. Sånn er det med så mye som nordmenn later som om vi er redde for. Ganske ufarlig når dagen omsider gryr.

Storebror 
ser meg

En morgen jeg gikk ut av ytterdøra hjemme oppdaget jeg at jeg ikke hadde rukket å kneppe buksesmekken ordentlig. Sånt skjer selv de beste av oss. Handlingens mann vurderte raskt et omknepp, noe som for å gjøre en komplisert historie kort innebærer å vise underbuksa et lite sekund. Er det noen som ser meg nå? Jeg kikker meg nervøst rundt. Jeg er i en blindsone for resten av nabolaget. Ingen i barnehagen. Dette går bra. De eneste som kan se meg herfra er Politiets sikkerhetstjeneste.

Siden dette skjedde er privatlivet mitt i ferd med å endre seg. I forbindelse med oppføringen av enda et høyt nybygg i området er det direkte innsynet som Politiets sikkerhetstjeneste (PST) har til leiligheten min i ferd med å bli blokkert. Jeg vet ikke hvor godt de har fulgt med. Det har vært diskutert hvor mye de følger med på i det hele tatt, men man kan aldri vite. For alt jeg vet kan noen stå der oppe om kveldene, se inn i min godt opplyste stue, og se på hva jeg foretar meg med kikkert. Hvor i all verden har han fått råd til en så dyr kikkert, spør de seg. Skal han virkelig putte den inn der??? Nei, så spennende har det dessverre ikke vært. Jeg hørte bare fra dem den dagen en agentaktig fyr med solbriller ringte på og insisterte på at jeg trengte en støvsuger. Da fikk jeg bekreftet at de vet hva de gjør. Og hva bryr det meg? Dette med privatlivets fred er ikke for oss moderne mennesker.

Før var Big Brother kjent fra George Orwells roman «1984». En mørklagt autoritet som har gitt overvåking et evig dårlig rykte. Nå er «Big Brother» et TV-program. Som har lært oss at det kan være fascinerende å følge med på alt folk foretar seg, en liten stund, men at interessen avtar fort. Frihet er som kjent bare et annet ord for ikke å ha noe igjen å tape. Når alle kan se hva du gjør er det ingen som orker lenger. Jo flere som blir overvåket, jo færre er det som bryr seg om trivialiteter.

Hvorfor skulle jeg bekymre meg over Datalagringsdirektivet når PST kan se på alt jeg gjør med datamaskinen gjennom vinduet? Hva har de å skjule, disse som er så skeptiske til kameraovervåking på trikken? Hvem er det de tar trikken sammen med? Mener de at jeg i alle disse årene har bodd et sted der ingen skulle tru at nokon kunne bu? Jeg sier i alle fall takk for laget til PST. Det blir ikke fullt så pirrende når Statnett nå flytter inn mellom oss.

Enda en gang ble vi minnet om hvor sterkt musikk virker i følelsesladede stunder.

Denne gangen med en 40 år gammel sang av Pete Seeger som Lillebjørn Nilsen fort oversatte til norsk, og nærmest gjorde til en ny nasjonalsang. Mange tror Lillebjørn Nilsen har skrevet den selv, men på Youngstorget i går tok han seg god tid til å ære den som æres bør. Lillebjørn overbrakte en hilsen fra han som skrev sangen, som han hadde ringt i New York og fortalt om begivenheten. «Oh me oh my, I wish you luck», svarte Seeger.

«Barn av regnbuen», også kjent som «En himmel full av stjerner», har fått enda sterkere mening de siste ni månedene. En sang som den terrortiltalte i retten forrige fredag framstilte som marxistisk hjernevask. Dette finner vi oss selvfølgelig ikke i. På den andre siden må vi jo gi ham rett i at sangen går på tvers av hans egen verdensanskuelse. De fleste sanger gjør det. Vi kommer liksom ikke på så mange sanger som kan tas til inntekt for fordomsfull ondskap. Tvert imot. «Hvis menneskerasen eksisterer om 100 år tror jeg det er takket være musikken», sa Pete Seeger i fjor.

Uttalelsen kom på Newport-festivalen, som Seeger selv var med på å starte for 53 år siden. Og som han denne gangen igjen avsluttet med sin gamle standardsang «Where Have All The Flowers Gone». Han skrev den som protest mot Vietnamkrigen, men hadde Seeger vært i Oslo i går hadde han igjen fått et godt svar på hvor det er blitt av alle blomstene. Originalteksten forteller forresten ikke om en himmel full av stjerner, men «one blue sky above us», «en blå himmel over oss». Akkurat det passet ikke helt i Oslo i går, men mens regnet høljet ned sto tusener på tusener og sang. Sang jeg selv? Nei. Vanskelig med en stor klump i halsen.

geir.rakvaag@dagsavisen.no

Svenske First Aid Kit er blant årets mest populære plateartister i Norge. Det merkes bare ikke så godt når ingen følger med på salgslistene lenger.

Du tror det ikke før du for første gang på lenge studerer VG-lista ordentlig, men svenske First Aid Kit er blant de aller mest populære musikknavnene i Norge så langt i år. Den store nedgangen i platesalget de senere årene har imidlertid ført til at oppmerksomheten rundt salgslistene har gått tilsvarende ned. Og deretter at oppmerksomheten rundt de største artistene ikke er så stor som før. Det hadde neppe gjort underverker for fotballinteressen heller, om ingen fulgte med på tabellene etter hver serierunde.

Derfor går ikke «alle» rundt og snakker om First Aid Kit nå. De tok stille og rolig av fordi de fikk mange gode anmeldelser da plata kom ut i januar, og så sjarmerte de mange i senk på «Skavlan». Siden har mange kjøpt albumet deres fordi de har hørt dem synge «Emmylou» på radioen, ikke fordi duoen til det kjedsommelige blir markedsført med at mange andre har kjøpt plata. Dette var en duo som spilte for noen hundre mennesker på Blå etter at de hadde ligget høyt på VG-lista i tre uker. Når de spiller på Øya i sommer har kanskje plata vært på listene i et halvt år, men de står langt nede på plakaten sammen med alle kultheltene, ikke blant de store hovedattraksjonene.

First Aid Kits «The Lion’s Roar» har ligget høyt på VG-lista helt siden utgivelsen, i 12 uker, eller nærmere et kvart år. Dette har foreløpig ført til 8.000 solgte plater i Norge, og tre-fire tusen digitale album i tillegg. Et beskjedent tall i forhold til gullalderen i platebransjen, men i tillegg kommer strømmingstallene fra Wimp og Spotify. Som er i ferd med å ta over markedet for innspilt musikk, men som foreløpig ikke teller med på albumlista til VG og platebransjen. First Aid Kit ligger tilsvarende godt plassert på spillelistene der også. Dette er en duo som først fikk oppmerksomhet fordi de la ut en versjon av Fleet Foxes’ «Tiger Mountain Peasant Song» på YouTube. Ikke fordi de passet inn i markedsstrategiene til et stort plateselskap. Nå sprer popmusikken seg i full fart på sosiale medier, responsen der kan også måles på mange måter, men blir for fragmentert til å bli et samlet mål på suksess. Gotye hadde fortsatt ikke kommet inn på salgslistene da «Someone That I Used To Know» passerte 100 millioner visninger på YouTube.

Derfor blir det heller ingen stor mediesak av at Susanne Sundfør gjør det mye bedre enn Madonna på det norske platemarkedet nå. En sånn situasjon ville være en sensasjon i tidligere tider (for tilsvarende navn selvfølgelig, Sundfør lagde ikke plater i tidligere tider). Vi må gå veldig aktivt inn for å finne ut at First Aid Kit allerede er foran Madonna på salgslista til iTunes i Norge. Det blir bare noen notiser av at albumet til Madonna flopper hjemme i USA. Hun slipper billig unna en av tidenes største kommersielle nedturer for en kjent artist. Vi registrerer vanligvis bare de aller største bevegelsene på salgslistene: Som fortsatt viser er at Adele er mer populær enn alle andre i hele verden til sammen.

Salgslistenes virkninger har alltid vært omdiskutert. Historisk sett har mange av verdens største artister slitt med å få folk til å høre på sine tidlige plater. Det store gjennombruddet kommer ofte for sent i forhold til hva som var deres beste stunder. Salgstallene for et album var ofte et mål på hvor god den forrige plata var. Listesuksesser var også en kilde til en evig forvirring: Er det bra eller dårlig å være populær? I Norge har vi alltid skrytt av å være annerledeslandet der Leonard Cohen, Tom Waits og Frank Zappa lå på salgslistene. Det vil altså si at disse artistene hadde noe som ga gjenlyd hos et bredt publikum - det samme publikummet som ble beskyldt for å ha dårlig smak i de fleste andre musikalske sammenhenger. Hvordan dette hang sammen fant vi aldri ut. Heldigvis. Samtidig er det noe som går tapt når salgslistene mister sin betydning. Det gir ikke den samme gleden som det ville gjort før å se to unge svenske jenter ta innersvingen på Madonna på salgslistene. Å høre på dem er likevel like fint.

geir.rakvaag@dagsavisen.no

«Madonna slipper billig unna en av tidenes største kommersielle nedturer for en kjent artist.»

Petter Olsen viste torsdag fram sitt eksemplar av «Skrik», som han kan komme til å få 700.000.000 kroner for.

Andre får klare seg med 70 kroner dagen hvis Erna Solberg får det som hun vil. Dette er sannsynligvis en avledningsmanøver for å få det til å virke mer akseptabelt å jobbe for 70 kroner timen. Hvis du får like mye i timen for å arbeide som arbeidssky må nøye seg med på en hel dag virker jo arbeidslivet også som luksus. De får fortsatt ikke råd til «Skrik», men slutter å skrike over dårlig råd.

Blant dem som risikerer Høyres 70-kronersdag er de rundt tusen ansatte i solenergibedriften REC som mistet jobben eller ble permittert i fjor. Aftenposten meldte forleden at konsernsjefen Ole Enger etter dette fikk en million kroner i bonus, i tillegg til fastlønn på 5 millioner. Hele konsernledelsen på sju personer fikk til sammen over 3 millioner i bonuser. Sikkert hvert hver en krone, å si opp folk er jo en drittjobb, men noen må gjøre den. Det kunne likevel blitt en festlig TV-serie av å la noen av disse prøve seg for 70 kroner dagen. Hvis de skal til byen for å finne seg jobb koster en enkel bussbillett i Oslo 50 kroner. Da er mesteparten av dagpengene brukt opp. Du har ikke råd til å komme deg hjem igjen, men må gå der og lete til du finner en jobb. Og når det begynner å bli mørkt er kanskje ikke jobbtilbudene fristende lenger.

Arbeidsuka slutter med en bekymringsmelding fra Skandiabanken. Tre av ti nordmenn sparer ikke penger. Halvparten sparer ikke så mye som de ønsker å spare. Jeg skulle like å vite hvem av oss som klarer å spare så mye som vi ønsker? Kanskje noen sindige lottovinnere, noen konsernledere med lavt personlig forbruk, noen sparkede fotballtrenere som får bedre betalt enn selv konsernledere for å slutte? Tre av ti har heller ingen oversikt over pengene sine. Noen av oss har best oversikt over hvor pengene ikke er.

Høyres 70-kronersamfunn kombineres med partiets ønsker om en mer religiøs påske i radio og TV. Vi har gleden av å meddele Høyre at påsken i alle fall har ført noe godt med seg: Påskegodtet er nå til salgs for halv pris. 70 kroner i påskegodt skulle i det minste dekke dagsbehovet for de fleste. Det blir likevel å lengte tilbake til tida da man virkelig fikk noe for 50 øre. Nå forsvinner snart 50-ørene også. Snart er det bare bensin som er billig er i Norge. Literprisen er fortsatt under halvparten av det vi må betale for vann på bensinstasjonene.

Nå er vi blitt fem millioner nordmenn.

Så lenge vi bare var fire millioner var det lett å si at «Norge er et lite land», og finne det helt naturlig at «alle kjenner alle». Da hadde det neppe vært så farlig at halve landet logget seg inn på skatten til Kenneth (36), siden han allerede hadde fortalt hver og en av oss om utfallet av ligningen sin over en kopp kaffe. Nå blir det stadig viktigere å ha orden på listene over vennene våre. Før vi blir uvenner.

Jonas Gahr Støre mente at han ikke kjente Felix Tschudi veldig godt da han bevilget penger til stiftelsen hans. Selv om skipsrederen visst hadde vært i 50-årsdagen til utenriksministeren. Kanskje var det han som var i min 50-årsdag også, han som alle etterpå lurte på hvem var? I går ble det imidlertid kjent at Støre og Tschudi hadde vært på en rekke andre sammenkomster. «Siste nyttårsfest de var på sammen var for snaue tre måneder siden», meldte VG. Det er i alle fall godt at de ikke har vært på flere nyttårsfester etter dette. Hvilke felles sammenkomster er det ellers som signaliserer vennskap? Nachspiel? Hvem husker vel hvem de har vært på nachspiel med? Bryllup? Noen kjenner ikke engang igjen den de giftet seg med lenger. 17-mai? Da er vi tilbake til dette med vårt lille land. Så enkelt er det ikke.

Definisjonen av å «kjenne» er og blir uklar. Her i pressen skriver vi for eksempel «den kjente» foran navnene til hederspersoner som leserne sannsynligvis aldri har hørt om før. Noen mener vi å kjenne fordi vi ser dem ofte på TV. Andre fordi vi hilser på dem når vi treffer dem på gaten. Noen hilser vi ikke på, nettopp fordi vi kjenner dem så altfor godt på gangen. Noen kjenner vi i «bibelsk forstand», selv om vi ikke husker hvordan de så ut.

På barneskoler får elever noe som kalles «en hemmelig venn», som de skal behandle ekstra godt i ei uke. Og gjerne lenger. «Mine venner. Dette er en ny begynnelse», sa Audun Lysbakken da han ble valgt til leder for SV for to helger siden. Så gikk det ei uke, og så sparket han Erik Solheim, som hadde vært en av støttespillerne hans mens det fortsatt pågikk en lederkamp. Med venner som dette, hvem trenger fiender, pleier vi å si i sånne sammenhenger. Så hvem er da våre egentlige venner? Jeg tror den eneste som har en fullgod definisjon, som så ofte ellers, er Halvdan Sivertsen, når han synger om «venna førr livet»: «Hver gang vi møtes, så har vi det bra». Så enkelt er det.

E-postdirektiver

Hvis noe har truffet meg personlig denne uka, så er det jakten på e-postene til Audun Lysbakken. Jeg skjønner godt at han ikke gadd mer når pressen og opposisjonen begynte å herse med gamle meldinger, og i fullt alvor krevde at han burde ha full oversikt over alt som er sendt ham de siste to årene. Dette kan skje den beste!

Jeg vil derfor bare gi beskjed: Hvis ikke jeg er her neste gang det er min tur i denne spalten, så har jeg vel ikke lest e-postene mine godt nok. Det er faktisk kommet advarsler her på jobben i det siste om at «noen» ikke har full kontroll over postboksene sine. Ingen navn er nevnt, men med de 5.114 uleste e-postene jeg har liggende kan jeg være i målgruppen. Jeg vet vel ikke hva jeg har av ekteskapstilbud fra Øst-Europa, eller av afrikanske millionarvinger som bare trenger mine personlige opplysninger for å få dele godene sine. Premier med ipadder og folkevogner raser inn hele tida. Veldig mange av de uleste meldingene kommer fra en som kaller seg «Systemansvarlig». «Postboksen overskriver størrelsesbegrensningen», står det i emnefeltet. Ansvarlig? Det er hundrevis av dem! Å skulle lese alle disse nå kommer til å ta mange dager.

Jeg kan nå, for eksempelets skyld, gå tilbake til dagen da Lysbakken ble Barne- og likestillingsminister, 20. oktober 2009. Denne dagen har jeg ikke lest en mail med innbydelse til et halloweenparty. Nå åpner jeg den endelig. «Så alle beinrangel, zombier, hekser, smådjevler og skrømt, kle dere opp og kom på fest med oss», står det. Høres nesten ut som det skulle være fest i Stortingsrestauranten. Da Lysbakken gikk av mandag kom det et tilbud om «Lån på 350.000 kroner uten sikkerhet og pant». Det var kanskje fra selveste Barne- og likestillingsdepartementet? Selv om noen som kaller seg PengeEksperten står som avsender? Jeg vil i alle fall anta at en Barne- og likestillingsminister får like mange henvendelser som en journalist i Dagsavisen. Hvordan skal han ha full oversikt over utdelt pengestøtte hvis han også skal ta stilling til besynderlige tilbud fra tyske våpenhandlere om at «Ihr letzter Besuch in unserem Online-Shop ist schon einige Zeit her».

Jeg vurderer å sette fyr på hele datamaskinen, og gå på dagen. Bare ikke mine overordnede etterpå hevder at jeg kommer styrket ut av det. Slik Kristin Halvorsen mente om Audun Lysbakken. Selv kaller jeg slike store påstander for «Praia de Rocha»-syndromet. Det stammer fra en chartertur for mange år siden, der vi ved ankomst hotellet fant denne lappen fra Star Tour på hodeputen: «For å forbedre vår service i Praia de Rocha ytterligere, har vi stengt vårt servicesenter.» I dag kunne de bare sendt meldingen ut på mail, og med god samvittighet være sikre på at ingen hadde lest den.

...det er kake igjen

Jeg fikk nesten vestlandslefsa i halsen ved frokostbordet. I radioen meldte NRK at folk er mer overvektige på landet enn i byene. Treningsinstruktør Kari Jaquesson hadde forklaringen også. Det spises for mye kake på landet.

Etter å ha tenkt meg litt om høres dette tilforlatelig ut. Johan Remen Evensen slutter med skihopp fordi han ikke klarer å bli tynn nok. Selv om han har verdensrekord i lange hopp. Han er fra Møre og Romsdal. Man skal ikke gå i mange bryllup eller barnedåper i Møre og Romsdal før man kommer på feil side av bakkens kritiske punkt.

Kari Jaquesson forteller at hun for ei tid siden var på oppdrag på landet, og så tilstandene med egne øyne. Kakespising er en del av kulturen, forsto hun. Jeg kan bekrefte at folk får både kringle, svele og swissrull når de besøker naboer i grisgrendte strøk. I Oslo har vi ikke tid til å gå på besøk til noen, fordi vi må på SATS. Jaquesson minner også om at oslofolk må gå til T-banen, og går av seg berlinerbollene samtidig. I utkantene har de ingen T-bane å gå til, der blir de bare sittende hjemme og spise enda mer kake. Ellers tar de bilen bort til landhandelen for å kjøpe enda flere.

En av de mest elementære lærdommene fra barndommen er at det bor en gammel baker på en bitte liten øy. Han er så lei av kaker, med krem og syltetøy. Vi husker med gru hvordan det gikk med ham. Etter at jeg ble voksen har jeg trodd at meningen med dette verset til Inger Hagerup var å stille spørsmål ved det generelle overforbruket i vår lille del av verden.

Nå antyder den nye levekårsundersøkelsen at problemstillingen er mer konkret: Små samfunn, store kaker. En gang viste forresten en dansk undersøkelse at det ble født flere barn i områder med mye stork enn i områder uten stork. Forskning kan brukes til så mye rart. Nå skal den gi halve Norge dårligere samvittighet og mindre selvtillit. Mye tyder likevel på at det gode livet på landet kommer til å gå sin gang.

Så «la dem spise kake». Det var dronning Marie-Antoinette som foreslo dette, da hun fikk høre at de sultende massene ikke fikk nok brød, før den franske revolusjonen. Var hun ikke hodeløs da, ble hun det i hvert fall etterpå. Jeg avla hennes gamle hjemby et besøk i fjor. Etter mengden av konditorier å dømme har folk fulgt oppfordringen, og ser ut til å trives. Nå er det i ettertid sådd tvil om utsagnet virkelig stemmer. Det skal i sin tid ha blitt gjengitt uten sitatsjekk, og hun la det aldri ut på Twitter.

Det virker som om franskmennene har det med å finne opp gode kakehistorier. Napoleon var for eksempel ikke så god til å bake kake som mange vil ha det til.

Tempoet er høyt og hektisk i norsk pop­­musikk. Noen av de heteste navnene på Bylarm var helt ukjente for et år siden.

Bylarm i full fart

Tempoet er høyt og hektisk i norsk pop­­musikk. Noen av de heteste navnene på Bylarm var helt ukjente for et år siden.

n Geir Rakvaag

Anja Elena Viken forteller publikum på Mono at hun begynner med en ny låt. Hva som er nytt i denne sammenhengen er usikkert. Har hun noen gamle låter? De færreste har hørt jenta fra Bergen spille mer enn én sang fra før, den fengende «Klæssar deg ned», som er blitt en liten kulthit i vinter. Skepsisen til om hun har med å by på er til å ta og føle på mens hun går på scenen. Hun kaster seg ut i det, og holder hodet over vannet. Både alene med piano, og med band bak seg. Viken har en instinktiv fortrolighet med popspråket, hun turnerer «flasken», «asken» og «vasken» som den naturligste ting av verden, og avslører en fengende freidighet som får meg til å tenke på Kirsty MacColl. Selvfølgelig langt fra like profesjonell, men dette er en veldig god begynnelse. Vi skulle gjerne fått inntrykket bekreftet dagen etter, men på Revolver var det så fullt at vi ikke kom inn.

Litt lenger er Susanne «Sisi» Sumbundu kommet. Hun hadde en radiohit i sommer med «Stay», har nettopp gitt ut oppfølgeren «You Say», men står fram i Bylarm-teltet med fullt soulband, blåsere, korister, stort publikum og alt som hører med. Hun høres ut som hun har holdt på med dette siden 60-tallet. Nesten, da. Hun er dristig nok til begynne med «Stay», men klarer likevel å holde på interessen opptredenen igjennom. Sisi og Anja Elena Viken er Bylarm-stjerner av beste merke. Sånne som bekrefter at det alltid vil dukke opp noe spennende nytt, selv om det kan høres gammelt ut.

De fleste vi lot oss imponere av på Bylarm denne gangen er kvinner. Marie Forr Klåpbakken levde lett opp til vår entusiastiske forhåndsomtale med sin folkelige felepop på Gamla. Samme sted gjorde Gunnhild Sundli et fint comeback, selv om jeg liker henne bedre jo mindre lyd det er rundt stemmen hennes. Og fjernt fra byens larm, på Kampen, sang Ida Jenshus noen sanger fra sitt neste album, som er et stykke unna, men som tydeligvis er godt forberedt allerede.

Bak mikrofonen i AskEmbla står Ina Wroldsen fra Sandefjord, som allerede er etablert som låtskriver for utenlandske popstjerner. Bare for to uker siden var en av sangene hennes nr. 1 i Storbritannia, «Twilight» med gruppa Cover Drive. AskEmbla er henne og Arnthor Birgisson på forskjellig elektronikk. Opptredenen er godt programmet, Wroldsen synger selv, hun har god kontroll på scenen, men koringene kommer ingen steder fra. AskEmbla overbeviser oss om at dette blir fint på plate, men på konsert er det litt for sparsommelig presentert, i alle fall for de litt konservative av oss.

Flere historier om instant berømmelse på Bylarm: I fjor sto vi sammen med rundt 100 andre og så Team Me på Sentrum Scene. Uansett hvor flinke de var, det blir aldri stor stemning med så få i en så stor sal. Fredag var Team Me tilbake, i teltet på Youngstorget. Flere tusen sto som sild i tønne. Team Me gjorde en kjempekonsert, og bekreftet at det som startet som et enmannsprosjekt er blitt et av landets beste liveband. Til tross for at deres midtpunkt på scenen, Synne Øverland Knutsen, sluttet i protest mot gruppas kandidatur til Statoil-stipendet. Pussig dette, i Bylarm-avisen lørdag var Team Me presentert i en sak om nettopp dette stipendet. Der står det at hun sluttet av «politiske grunner». Selve den politiske grunnen har de skånet oss for.

Det er rart at det store teltet ikke ble brukt for flere av de helt store konsertene. Bylarm ble avsluttet med svært aktuelle LidoLido på lille Gamla. Køen var endeløs utenfor, allerede for Hålogalandslaget, som spilte før ham. Da tok vi like godt stemningen helt ned, med Anna Järvinen og musikerne hennes fra gruppa Dungen i Jakob kirke. En storartet måte å lande på etter fire dagers fest. For Bylarm er også en skandinavisk festival, og vi avslutter gladelig årets rapport med, i all enkelhet, å kåre Invasionen fra Umeå til årets aller beste band. Rart hvor mye det fortsatt går an å få til med sang, gitar, bass og trommer!

geir.rakvaag@dagsavisen.no

«Sisi og Anja Elena Viken er Bylarm-stjerner av beste merke. Sånne som bekrefter at det alltid vil dukke opp noe spennende nytt.»