Hva er galt med boksen? Hvis det da er en bra boks, mener jeg.

Å tenkte «utenfor boksen» er visst noe av det beste man kan gjøre for tida. Men her sitter jeg og tenker innenfor boksen, en liten boks like under Arne Strand. I en slik situasjon er det lett å bli grundig lei av alle disse kreative menneskene som tenker «ut av boksen» hele tida. Hva er galt med boksen? Hvis det da er en bra boks, mener jeg.

Da jeg var yngre (det er riktignok en stund siden nå) satt de som visste aller mest i landet inne i boksen og tenkte, i «Kvitt eller dobbelt». Vi lærte at det var hensiktsmessig å «tenke nytt» når ting gikk i stå. Hvis man ble tvunget til å finne radikale løsninger gikk det an å tenke i «nye baner». Jeg skjønner jo at dagens mer kompliserte samfunn krever nye løsninger. Et av disse er altså tenke «utenfor boksen» i stedet for bare å tenke nytt. Vi leser om det i avisen hele tida, hvor viktig det er å tenke ut av boksen når det kommer til å kjøpe ferieboliger, bygge nye veier, og spare på helsebudsjetter. De som tenker utenfor boksen slipper unna med det meste. Har jeg betalt for lite skatt? Jeg har bare tenkt utenfor boksen. Var dette et statskupp? Jeg tenkte bare ut av boksen.

På Frps landsmøte kritiserte Siv Jensen Arbeiderpartiet for manglende evne til å tenke «utenfor boksen». Samtidig som hun gjentatte ganger har understreket viktigheten av at politiske forhandlinger må skje «innenfor rammene» til både det ene og det andre. Nå er ikke dette enda et simpelt forsøk på å sverte Fremskrittspartiet, for de snakker om å tenke ut av boksen alle sammen. Ikke bare politikere, men også næringslivsledere, personlighetsutviklere, ja, selv fotballspillere som pleier å vite hvordan de skal formulere seg. Som når Martin Andresen roser Branns nye assistenttrener Kaz Sokolowski for å tenke «utenfor boksen». I fotball er «boksen» ofte en betegnelse på området innenfor 16-meteren, dit man gjerne vil med ballen. Å tenke for mye utenfor denne boksen kan fort føre til uønsket stor aktivitet på midtbanen.

Det beste eksempelet på den nye konstruktive tankegangen kommer fra Bergensavisen, i en fortelling fra Flesland flyplass forleden. Der en kvinne forsøkte å få med seg leverpostei inn i et fly. Leverpostei står som kjent på listen over potensielt eksplosivt materiale. Hun tenkte «ut av boksen», og ikke bare det, hun tenkte «inn i BH-en» også. Dessverre ble leverposteien oppdaget i en rutinekontroll. Nå begynner forresten denne boksen å bli full. Resten av helgen skal jeg jammen forsøke å tenke utenfor den.

Norwegian Wood har de store stjernene denne helgen. En ny gratis festival på Sankthanshaugen har flere helt ukjente navn. Vi trenger begge.

Norwegian Wood er blitt en av Norges mest tradisjonsrike festivaler. Den åpnet portene samtidig med den nye Match & Fuse på Sankthanshaugen, som ikke har noen porter å åpne. Den er gratis. Til stor irritasjon både hos Oslo Jazzfestival og Musikernes Fellesorganisasjon.

Oslo Jazzfestivals leder Edvard Askeland mener at festivaler skal betales for. Gratisfestivaler er ingen holdbar forretningsidé, sa han til «Kulturnytt» i NRK i går. Nå er det heldigvis fortsatt ikke alle som spiller musikk som en forretningsidé. Men også Musikernes Fellesorganisasjon er skeptisk til den nye festivalen. Forbundsleder Hans Ole Rian sier til NRK at det er bekymringsfullt og «veldig beklagelig» med festivaler der artister ikke får betalt. Vi vet imidlertid at mange av dem som står et stykke nede på plakaten på festivaler med dyre billetter heller ikke får betalt. De fleste som jobber på festivaler er ubetalte frivillige. Frivillighet får musikken til å gå rundt. Og ølsalg, selvfølgelig.

Mange snakker om Karpe Diem, Nick Cave, My Bloody Valentine og Rod Stewart som spiller på Norwegian Wood. Jeg skal se flere av dem selv. Jeg er ikke sikker på om jeg rekker ned til Sankthanshaugen for å se Knalpot, Synkoke eller Skadedyr, men jeg håper mange andre gjør det. De fleste som leser disse sidene har hørt om Jaga Jazzist, som spilte der i går kveld. Noen har også hørt Bushman’s Revenge, og kan være spent på «supergruppa» BOL. Mesteparten av resten er rimelig obskurt. Å tro at de står i veien for andre festivaler er negativ tenkning langt over toppen.

På det glade 70-tallet var det ofte gratis festivaler på Sankthanshaugen. Med mange grupper som var flotte å oppleve, men som man ikke hørte så mye til ellers. Direkte frikete, var noen av dem. Jeg var på et par slike konserter, og mener å huske at Jahn Teigen var konferansier en ettermiddag. For musikk som lå et stykke fra hans egen, sikkert ubetalt han også, men likevel til stede av ren entusiasme. Musikk var ikke like mye showbusiness den gangen som nå. Den var ikke mindre viktig for folk likevel. Snarere tvert imot.

Selv om mange av de største festivalene fortsatt drives av entusiaster har de fått et preg av forretning som ofte ligger et stykke fra grunnideen. Den britiske sangeren Richard Hawley sa denne uka i et intervju med The Guardian at han er ferdig med å spille på store festivaler. Han ønsker seg noe som er mer «fritt og organisk», og er lei av å spille for folk som har betalt dyrt for å stå på et jorde og bli påtvunget markedsføring. Nå viser billettsalget til de store festivalene at mange vil ha det akkurat sånn. Det skal likevel ikke bare være sånn.

En av de første singelplatene til David Bowie het «Memories Of A Free Festival». «It was God’s land/It was ragged and naive/It was heaven», sang Bowie om opplevelsen av å oppleve musikk som var fri. Om han hadde vært på veien igjen, ville det kostet mange millioner kroner å hyre ham inn for en times tid på scenen. Et tav de store minnene fra film og plater fra Woodstock-festivalen er konferansieren som går til mikrofonen og roper «It’s a free festival from now on», etter at det ikke lenger var mulig å holde kontroll på billettsalget. Dette ligger i festivalens ånd. De små, idealistiske foretakene må fortsatt være en del av det fulle spekteret.

Både Norwegian Wood og Match & Fuse bidrar til mangfoldet som setter en spiss på festivalsommeren. Samtidig som mange kritiserer festivalene for å bli stadig likere. Egentlig er det helt greit med like festivaler, så lenge de ikke foregår på samme sted. Karpe Diem skal videre fra Norwegian Wood til en lang rekke festivaler, blant dem Soul og Blues Festival i Alta og Utkantfestivalen i Skjerjehamn. Noen mener at dette ødelegger mangfoldet i Festival-Norge. Som om det er et problem for publikum på en utkantfestival ytterst på Vestlandet at en hovedattraksjon også var i Alta for to uker siden. Jo flere, jo bedre. Og gjerne gratis.

Denne spalten er på 2.906 tegn. Altfor mye, vil mange si, men uten mellomrom blir det ikke mer enn 2.391.

Hadde lengden vært gjenstand for politisk debatt kan vi bare tenke oss hvor mye styr det hadde blitt om de forskjellige måtene å regne ut tallene på. Og hva de egentlig betyr. 2.906, er ikke det mye for en sånn liten spalte? Nei, men den er jo bare på 516 ord. Det må vi har råd til, i en avis som dette. Selv om den også kan bli lest av noen som ikke er født og oppvokst her i landet. Eller som bor på Tøyen. Får bare være glad så lenge ingen hevder at den fyller 516 sider, og at det snart får være nok.

På Fremskrittspartiets landsmøte forrige helg presenterte Siv Jensen et nytt overslag rundt kostnadene av norsk innvandringspolitikk. Hvis den får fortsette i bare fem år til, kommer den til å koste oss 4.100.000.000.000 kroner. FIRETUSENETTHUNDREMILLIARDER KRONER tordnet hun. Det hørtes da utrolig mye ut, det hadde jeg aldri trodd. Men så la Jensen til at naiviteten står i veien for fornuften i slike spørsmål. Da må det vel være sant. Dette har vi ikke råd til de neste fem årene, det skjønner selv jeg. Det kan jo hende at vi må arrangere et nytt Melodi Grand Prix også før 2018.

Så viser det seg at Statistisk sentralbyrå mener at dette er kostnader som kan påregnes fram til år 2100, ikke bare i fem år. Siv Jensen la seg flat, men måtte legge til at det er typisk NRK å gjøre et stort poeng av et «upresist» tall, så lenge innvandringen fortsatt vil koste de neste 86 årene. Tenk om politikere hadde vært like framtidsrettet for 86 år siden. Tenk dere et eventuelt Fremskrittsparti i mai 1927, da Charles Lindbergh fløy over Atlanteren, at de allerede da begynte å skrike og bære seg over hva dette ville medføre av klimautslipp og andre menneskeskapte forandringer i 2013, og hva dette til slutt vil koste oss. Det skulle tatt seg ut.

I forgår gjorde jeg mattelekser med sønnen min. Tiere, hundrere, hundredeler og tideler. Ikke lett å holde orden på. Ikke for voksne heller. Aftenposten presenterte tall om bibliotekenes utlån til menn mellom 24 og 30 år. De lånte bare 2.880 skjønnlitterære bøker sto det, og på diagrammet som fulgte med måtte man bruke lupe for å se søylen med guttebøker. Det riktige tallet skulle imidlertid vært 82.280 leste vi langt nede på en side noen dager etterpå. Det manglet altså et åttetall først. Guttene lånte altså åtte bøker mer. Eller blir det åtti tusen flere bøker? De låner uansett fortsatt mindre enn jentene, forsikrer Aftenpostens sine 735 lesere. (Mangler det noe nuller her? Skal sjekke senere.)

Med så stor usikkerhet rundt tall generelt må det være mindre viktig hvor mange tegn (med eller uten mellomrom), eller ord, denne spalten er. Er tallene forresten med eller uten overskrift? Det viktigste er at spalten kommer flest mulig til gode, uansett lengde. Eller skal den bare være et ledd i en generell opprusting av området under Arne Strand?

Stadig flere foretrekker strømming som sin fremste kilde til musikk. Da er det på tide å bli kvitt barnesykdommene. Som irriterende lydløse hull i noen av verdens beste plater.

Hva har Oslo Filharmoniske Orkester felles med The Ramones og Pink Floyd? Jo, det kan være en plage å høre noen av fineste platene deres på Wimp. Et av de beste nye albumene fra de siste ukene er Laura Marlings «Once I Was An Eagle». Som begynner med fem flotte sanger som går i ett på plata. Dette er ikke like flott å høre på Wimp. Mens gitarspillet til Marling elegant syr sangene sammen på CD og vinyl kommer det et hull i lyden mellom hver av dem når de strømmes. I den nye digitale teknologien er alle album klart inndelt i «spor». I noen sekunder sitter vi der og lurer på om strømmen har gått.

Hvor elendig dette kan høres ut ble endelig klart for meg onsdag i denne uka, da jeg skulle feire 100-årsjubileet for Stravinskijs «Vårofferet» hjemme i stua. Jeg må innrømme at jeg ikke har den på plate, men på Wimp er den tilgjengelig i tilsynelatende uendelig mange versjoner. Jeg valgte én med Mariss Jansons og Oslo Filharmoniske orkester. De to satsene i «Vårofferet» er fra komponistens side delt inn i 14 temaer. Uten tanke på at musikken lenge etter hans død skulle deles inn i «spor». Det korteste temaet er et halvt minutt, mange under ett minutt. Et stykke ballettmusikk som vanligvis er to ganger 15 minutter langt, nesten perfekt for en LP, blir som strømming avbrutt 14 ganger. Det går rett og slett ikke an å høre «Vårofferet» på denne måten.

Ikke Pink Floyds «Dark Side Of The Moon» heller. Hver opprinnelige plateside skal, som alle vet, gå i ett. Lyden på Wimp kommer, så går den helt uanmeldt, og kommer igjen. Pink Floyd hadde lenge en feide med plateselskapet EMI om det skulle være lov å selge enkelte låter digitalt, fordi de mente at låtene på albumene hører sammen som en helhet. Nå har albumet i hvert fall tapt.

I går presenterte Wimp nye tall som viser at rundt halvparten av Norges befolkning er villige til å betale for strømmetjenestene. Strømming er utvilsomt framtida for musikkdistribusjon. Noen vil kanskje flire nå, og tenke at den lille andelen av betalingsvillige som foretrekker å høre på klassisk musikk og progrock bare kan ha det så godt. Disse kan jo prøve å spille det klassiske konsert­albumet «It’s Alive» med The Ramones i stedet. Hør hvordan den store stemningen fra konserten blir borte 27 ganger i løpet av avspillingen, mange ganger uten at gruppa egentlig slutter å spille. Helledussen, noen ganger rekker Dee Dee Ramone å telle opp neste låt med «one-two-three-four» før lyden forsvinner, og vi må vente et par sekunder på riffet som følger.

Det finnes en veldig enkel løsning på dette problemet. Som det nye albumet til Flaming Lips, «The Terror», der albumet i sin helhet er lagt inn som siste spor i avspillingsrekkefølgen, slik at alle de 58 minuttene kan oppleves slik de er ment å være. Vi har full forståelse for at det kan ta litt tid å gjøre plater fra en mannsalder med sømløs progrock og klassisk musikk tilgjengelig for strømming på en måte som musikken fortjener. Når det kommer til nye store utgivelser bør det kunne gå an å ta problemet ved roten. La oss først få høre det nye albumet til Laura Marling slik det fortjener å bli hørt.

Nå som Fremskrittspartiet innrømmer at klimaendringene er menneskeskapte, får vi også selv være rause til å innrømme våre feil: Platenes beste tid er nok forbi. Musikken lever likevel i beste velgående.

Av og til tar det tid å se sannheten i øynene. Vi var inne på dette i en kommentar etter Bylarm tidlig i 2007, da platebransjen bar seg over dårlige tider, og mente at enden kunne være nær. Noen av oss nektet å ta dem på alvor: «Inntil videre velger jeg å forholde meg til krisen i platebransjen på same måte som Frp til klimaforandringer: Det dreier seg om naturlige svingninger», skrev jeg i en kommentar etter Bylarm i 2007. Men CD-salget var på full fart nedover, hovedsakelig på grunn av ulovlig nedlasting av musikk. Jeg nektet å se sannheten i øyene. Nedgangen i platesalget forsatte og fortsatte, år etter år. Hvis utviklingen fortsatte ville det gå galt.

Siv Jensen hevder at det mange oppfatter som Frps nye holdning i klimaspørsmål egentlig bare er det samme som de har ment hele tida. På samme måte kan jeg redde meg av formuleringene som virkelig sto på trykk i 2007. Selv om det handlet om nedgangen i salg av CD-er, sto det ikke at det var CD-salget som var krisetruet, men platebransjen. Allerede året etter hadde jeg kommet til at CD-plater var like lite framtidsrettet som dieselbiler. CD-salget går fortsatt nedover i 2013. Men bransjen ser ut til å klare seg bra. Selv om den ikke lenger primært er en platebransje. Salget av innspilt musikk i Norge er etter mange magre år oppe på 2006-nivå igjen. Og det er uten fortidas utgifter til fysisk distribusjon og materiale.

For leverandørene er det strømming av innspilt musikk som har vist veien tilbake til suksess. Fenomenet var ukjent den gangen i 2007. Det står nå for 63 prosent av inntektene i bransjen, etter en helt ny modell. Man har altså funnet nye løsninger relativt kjapt. Etter mange års motstand mot alt som var digitalt var bransjen tvunget til å tenke nytt, og omfavnet en i utgangspunktet usikker modell. Fortsatt er ikke dette en friskmelding av en hel industri. Det er først og fremst de store multinasjonale plateselskapene som tjener på strømmeteknologien. De mindre lokale aktørene er mer tilbøyelige til å holde tilbake nye produksjoner fra fri strømming, for å ta ut litt av potensialet som fortsatt ligger i salg av ferske plater. Denne uka kom meldingen om at flere lokale aktører slår seg sammen for å styrke den norske CD-industrien. Det aller meste av distribusjon skal skje fra Polyvox på Raufoss. Vi kan bare ønske dem lykke til. Fortsatt er den noen som foretrekker den fulle pakken, som inkluderer innleggsheftet med tekster og opplysninger om hvem som har skrevet og spilt inn musikken.

Utviklingen fortsetter å gå sin gang. Den raske økningen i strømmingen av musikk har ironisk nok ført til at det som en gang var framtidshåpet for bransjen, betalt nedlasting av musikk, nå virker like utrydningstruet som det fysiske formatet. Sånn sett er framtida for iTunes like usikker som den gamle CD-butikken. Å betale stykkpris for nye produksjoner, eller for nedlastinger i spesielt god kvalitet, vil være for spesielt interesserte. VGs albumliste er nå basert på 35 prosent av omsetningen av musikk. Men ingenting øker prosentvis mer enn salget av vinyl. Vi har ikke tall for hva denne økte produksjonen av polyvinylklorid har å si for klima­utslippene, men det finnes vel verre utslag av menneskeskapt forurensning enn å høre på gode plater.

Nå skal det ikke engang være lov å legge seg ned i en park og ta seg en blund lenger.

Denne spalten går i opptak i dag. Det ble for risikabelt å skrive den inn på direkten sent 17. mai. Det er så mye styr med denne dagen nå at det er vanskelig å vite hvordan den ender. Nå skal det ikke engang være lov å legge seg ned i en park og ta seg en blund lenger, uten å risikere å bli buret inne resten av dagen. Da har dagens utgave av avisen til slutt gått i trykken. Som kjent hender det rett som det er at noen sovner utendørs i løpet av nasjonaldagen, de aller ivrigste før 16. mai er helt over.

Jeg, som er en fjerdedel utenlandsk, må også vurdere mine timer som våken nøye. Det er 40 år siden Stutum ringte inn til NRK og klaget over å ha fått sin opplevelse av barnetoget forstyrret av «gule mann og Ahmed». «Det er jo en norsk dag. Det skulle vært portforbud for all skurven», raste han. For eventuelle yngre lesere gjør vi oppmerksom på at Stutum var en oppdiktet karikatur. Nå synes jeg vi hører ham rundt oss hele tida. Jeg er bare en fjerdedel svensk, men tanken på å gå på byen med et flagg som en fjerdedel svensk, den er ikke god slik stemningen har vært i det siste. Jeg kunne markert min bakgrunn med en variant av flagget fra 1844, det med noen svenske blå og gule elementer i øverste venstre kvadrat, en utgave av flagget som faktisk besto i over 50 år. Svenskene kalte den «sillsalaten», og mente det var en fornærmelse mot deres eget flagg.

Nå er det så mange svensker i Oslo at det sikkert hadde gått an å selge ordentlig sildesalat i pølsebodene på 17. mai. Noen vil snart foreslå at sildesalat blir forbudt også, før noen prøver seg. Sild har vel aldri hatt noe med grunnlovsdagen og ytringsfrihet å gjøre. Og tenk om alle skulle begynt å selge denne sildesalaten, da hadde vi knapt nok fått tak i en urnorsk wiener med ketchup lenger.

I min ungdom var reggaekonserter i mange år en kjærkommen avslutning på nasjonaldagen i Oslo. Også dette er vanskelig å forene med nyere krav om en helnorsk feiring av dagen. I sangen som er laget til neste års grunnlovsjubileum synges det riktignok om å kjenne «frihetens rytme i kroppen», men det var likevel et krav om at jubileumssangen skulle gå i marsjtakt. I det hele tatt er det få som snakker om større frihet på 17. mai. Bare noen få som mener det må bli lov å servere champagne på Oslos restauranter før kl. 12 på grunnlovsdagen. De regnet vel med helhjertet støtte for kravet fra liberale kretser. Men politikerne har i det minste skjønt at champagne før klokka 12 gjerne fører til at man mister kontroll over hva slags flagg man veiver rundt med, sovner utendørs, og ikke er i stand til å gjøre rede for sentrale nasjonale anliggender. Som hvordan det gikk med Norge i semifinalen i Melodi Grand Prix.

Eurovision Song Contest bekrefter alle antakelser. De andre landene i Europa har dårlig smak, og de er attpåtil fattige. At Norge er best før den internasjonale Eurovision-finalen kan det som vanlig ikke være noen tvil om.

I kveld er det klart for den første semifinalen i Eurovision Song Contest (ESC). Forakten for mesteparten av musikken har sjelden vært sterkere formulert enn av NRK selv i år. Forhåndspresentasjonene i programmet «Adresse Malmö» har vært en nådeløs gjennomgang av de 39 deltakerne, med bitende sarkastiske beskrivelser av de fleste av dem. Med bare én hake: Juryen mener at Norge hever seg høyt over hele dette spetakkelet. Mens resten av Europa går nedenom og hjem og ofte er «drit», er vi i en helt egen klasse. Med popmusikalsk perfeksjon. I en helt egen verden, i hvert fall langt utenfor Europa.

Egentlig er det oppløftende at NRK selv i stadig sterkere grad behandler ESC som det freakshowet det egentlig er. Det forunderlige er hvordan Norges bidrag i denne nådeløse presentasjonen beskrives som et seriøst, smakfullt innlegg i hele opplegget. Det stemmer ikke helt. Margaret Berger er en profesjonell artist med god stemme, men vi må bare gjenta vurderingen vår av «I Feed You My Love» fra den norske finalen: En pompøs ballade som er pumpet opp med tidsriktige rytmer, uten å bli veldig imponerende.

Etter at det norske bidraget ble rost opp i skyene i «Adresse Malmö» var det tid for Albania: «Hø, hø, hø» hører vi fra studio, etterfulgt av «hehehehehe», før sangen har begynt. Jeg har hørt mye dårlig popmusikk, men det er ingenting med bidraget fra Albania som setter det i skyggen av Norges. Det var sikkert også noen som sa «hø, hø, hø» da vi trakk Albania foran kvalifiseringen til fotball-EM også. Men Malmö-panelet til NRK er ikke bare fotballekspertene som synes at det norske fotballandslaget har noe i internasjonale mesterskap å gjøre, de er ekspertene som synes at vi burde vinne fotball-EM!

Finalen i Eurovision Song Contest er årets største felleseuropeiske begivenhet, i alle fall i år uten fotball-EM. Det er større enn VM i skiskyting. «What if we opened our arms/What if we came together as one/What if we chose to bury our guns», synger russiske Dina Garipova. Og opplever umiddelbart at de norske kommentatorene lader geværene og fyrer løs. - Russland får mange angststemmer fra småstater rundt, sa Ingeborg Heldal i «Adresse Malmö». Norge er også en av småstatene rundt Russland, men det er de andre nabolandene som har fått flest stemmer fra oss i årenes løp. Vi får også flest stemmer fra de andre nordiske landene, men det er vel mer et historisk uttrykk for fred og kjærlighet enn denne østeuropeiske angsten, da.

Sånn fortsetter nedsablingen. Med formuleringer som norske Melodi Grand Prix-kommentatorer ville fått sparken for i gamle dager. De ler og ler og ler, snakker ironisk om «deilig Kypros-stemning altså», og ler enda mer. Moldova? Har tydeligvis ikke widescreen-TV ennå, konstaterer Ronny Brede Aase. - De har levert kopien på VHS til NRK fordi de ikke har internett, fortsetter han. At Tarjei Strøm forveksler Moldova med Maldivene blir ekstra morsomt. Er den ukrainske videoen ettervirkninger fra Tsjernobyl, spør programleder Jenny Skavlan. Minner innslaget fra Serbia om strippeklubb i Helsinki (Heldal) eller danseprøve til revy på kristen folkehøyskole (Strøm). Her var ekspertene uenige. De kan altså ikke alt, de heller.

Jo da, kommentarene er treffende, og glitrende formulert. Gi Ronny Brede Aase og Ingeborg Heldal deres eget talkshow. Jeg er ikke fremmed for tanken på å gjøre ESC til latter. Jeg har kanskje vært med på det selv. Men det krever at vi supplerer ironien med en god porsjon selvironi. Hele vinteren går jo med til nasjonale delfinaler med spektakulære musikalske fornedrelser på rekke og rad. En fornærmelse mot alt som minner om god smak. Vi er ikke annerledeslandet i denne sammenhengen. Kunne de ikke se noe komisk i det norske innslaget også? Der Margaret Berger står nesten urørlig på scenen fordi kjolen er for trang? Siste nytt fra Sverige er at hun har håndballklister under skoene, fordi kjolen gjør det vanskelig å bevege seg. Blir ikke dette for seigt? Nei, bare «flott» og «perfekt» og «stolt» og «fantastisk» og «gåsehud» og «dritbra» og 12 poeng fra alle.

«Du har verdens største scene å framføre musikken din på, og så gjør du dette», sa NRKs egen MGP-leder Vivi Stenberg om estiske Birgits Öigemeels «Et uus saaks alguse». Det er egentlig en grei oppsummering av hele prosjektet. Her har Europas nasjoner årets største sjanse til å vise seg fram for hverandre, og så gjør de dette. Det er fortsatt vanskelig å forstå, men ESC er for lengst forbi et stadium der vi kan forsøke å mane til fornuft. Kan Margaret Berger gjøre det bra mot «puppedamer fra Israel og fiskesløyere fra Island»? Vi får ikke håpe det. Selv om vi er et av Europas rikeste land, selv om svenskene har halvert kostnadene til arrangementet, så vil vi ikke ha dette bråket hjem til oss igjen med det første. Men reaksjonene fra sofakrokene i 39 land kan være lite forutsigbare. Norge nevnes igjen blant favorittene hos bookmakerne, selv om det er lite tillitvekkende med låter som ikke slår ordentlig an i sitt hjemland.

Margaret Berger vant riktig nok den norske finalen med god margin. Men «I Feed You My Love» fikk et kort liv på hitlistene, mens toeren «Bombo» med Adelén fort ble vårens største hitlåt i Norge. Selv vil jeg slå et lite slag for nederlandske Anouk, og hennes «Birds». Som er en så fin sang at det er en alminnelig oppfatning at den ikke har noe i Eurovision Song Contest å gjøre.

I kveld er det finale i Idol på TV 2. Vinneren ble kanskje stemt ut for tre uker siden.

Allerede før kveldens finale ligger en Idol-låt høyt oppe på hitlistene. «Shattered» med Astrid Smeplass er helt overlegent den beste sangen som er kommet ut av ti år med denne konkurransen («She’s So High» var en coverlåt, og fikk det meste gratis). «Shattered» førte til at Astrid Smeplass ble stemt ut av Idol. Verden har til en viss grad gått videre, men den overraskende utviklingen demper nok forventningene før kveldens finale.

I stedet får vi et oppgjør mellom Siri Vølstad Jensen og Eirik Søfteland. En sart countrysanger mot en gjøglende kraftstemme. Jensen gikk videre fra første audition med «House of The Rising Sun», med overbevisende fleksibel stemmebruk. Søfteland satset alt på Queens «Don’t Stop Me Now», med humoristisk fandenivoldskhet. Siden har hun sunget «Emmylou» med overbevisende inderlighet, sanger av Garth Brooks og Brad Paisley og Kurt Nilsen i tillegg, og holdt seg strøkent innenfor sjangeren hun liker best. Han har satset på de store shownumrene, «Bohemian Rhapsody», «Wuthering Heights» og sånt, ofte for store selv for hans stemme, men artig å se på i noen minutter. på samme måte som som hans imponerende oppvisning på trommer mens hans sang Vamps «Månemannen» og ropte «whooooo» mellom linjene. Men fri og bevare meg for å skulle høre sånt på et helt album senere.

For første Idol-gang har vi fått høre et eget program med sanger deltakerne laget selv - riktignok med profesjonell hjelp. Det var her Astrid Smeplass smeltet så mange (men tydeligvis ikke mange nok) med «Shattered». Eirik Søftelands «Gonna Go My Way» var en storslått rockelåt skreddersydd for å la ham gå opp i de høye tonene. Siri Vølstad Jensens «Take My Time» var mer avslappet country. Storslått mot avslappet, det er kveldens finale kort oppsummert.

Det aller meste med Idol ellers er og blir karaoke. God karaoke for de to finalistenes del, men hva de har å tilføre av egen personlighet er mer usikkert. Det er en del av artistprosjektet å velge låter som passer en best. Slik har begge finalistene, på hver sin måte, utmerket seg positivt. Astrid Smeplass sto derimot for året mest bisarre øyeblikk da hun gjorde sin versjon av Karpe Diems «Her» under «norsk på norsk»-kvelden. En låt som kanskje er langt fra hennes virkelighet (ringte de henne fra Egypt da det smalt her?), men som ble framført med en underlig overbevisning. Var det ganske enkelt fint, eller praktfullt dumt? Jeg klarer ikke å bestemme meg. Dommerne var også uenige. Dommerne har ellers oppført seg eksemplarisk søtt og oppbyggende overfor alle de håpefulle unge menneskene, men ærlig talt, det må være lov å fortelle flere at de egentlig synger surt! Eller hører ikke Idol-dommere sånt?

Etter at Steffen Jakobsen ble stemt ut i forrige uke er det ingen som splitter country-stemmene lenger. Å tro noe om hvem det store publikummet i sofaene bestemmer seg for er likevel umulig på forhånd. Det har uansett ikke så stor betydning for hvem som blir idoler på ordentlig i framtida.

Java, er ikke det en slags kaffe?

Hva gjorde vi egentlig før internettet kom og ga oss en ny og enklere hverdag? Skulle vi betale en bunke regninger, om vi da kunne betale, måtte vi signere hver og én av dem, legge dem i en konvolutt og putte denne i ei postkasse så fort som mulig. I dag er den samme jobben gjort med noen tastetrykk. Siden «noen tastetrykk» er litt upresist skal vi prøve å finne ut hvor mange.

Vi skriver inn nettadressen til banken. Fører på personnummeret. Klikker på OK, vi er oppe i 19 tastetrykk. Snart ferdig. Det er bare denne engangskoden som kreves for å komme videre. Det er nå beskjeden kommer om at vi ikke har den siste utgaven av Java. Java, for eventuelle uinnvidde er noe, vel, aææh, altså, jo, man må bare ha det. Det har vært mye rart med Java i det siste, så det må oppdateres nesten hver gang. Det er ikke så lett, man skal også huske på å klikke bort søkemotoren Ask, som ellers blir plagsom så det holder, og så, for å gjøre en lang, lang historie kort, så er vi endelig videre.

Nå er tida igjen inne for å prøve seg på engangskoden. Den er bare seks siffer, så det bør gå fort. Det er da denne advarselen kommer opp: «Running this application may be a security risk». Ikke den mest tillitvekkende meldingen man kan få, men hva kan vi gjøre? Jeg må spandere et ekstra tastetrykk i boksen for «Jeg aksepterer risikoen, og velger å kjøre denne applikasjonen». Jeg lever et tilbakelent liv, uten spenningsmomenter som basehopping, bondage eller bingo, og trenger noe som kan få adrenalinet til pumpe. Ja, jeg går videre. Risiko, here we go!

Puh! Jeg er inne i banken! Er det en slags psykologisk baktanke med alt dette, at vi skal føle oss lykkelige når vi endelig kan begynne å betale? Beløpene som skal tastes inn er lange nok, men kontonumrene til debitorene er praktisk lagret i ei liste, de blir bare et par ekstra tastetrykk for hver. Men hver regning har altså dette kid-nummeret i tillegg, for at mottakerne skal vite hva som betalt. Mange relativt store firma, som Hafslund og Telenor, har åtte-ti tall i dette nummeret. Så kommer man til langt mindre innkrevere, som Utdanningsetaten i Oslo kommune. Inn med mitt siste kid-nummer for å betale for barna en måned på aktivitetsskolen:

1120485005386200000000019. Nei, det ble feil, står det med rød skrift. Burde skjønt at det ikke kunne være så mange nuller. 112048500538620000000019 skal det være. Så mange barn de har å holde styr på i Oslo! Riktignok er det kjent at elevtallene i osloskolen i årene som kommer er ute av kontroll, men det får da være måte på?

Det er nå denne vitenskapelige opptellingen av antall nødvendige tastetrykk går over til en omtrentlig framstilling. Vi må fatte oss i korthet. Vi har verken hele helgen eller hele avisen til rådighet. Jeg har dessuten kommet ut av tellingen. For enkelhets skyld antar jeg at antallet tastetrykk for å betale tre regninger endte på

112048500538620000000019. Eller var det bare

1120485005386200000019?

geir.rakvaag@dagsavisen.no