Selvfølgelig skal man ikke forby utenlandske flagg den 17. mai, det vil stride med Grunnloven, en stor del av det vi feirer på nasjonaldagen. Men hvor kommer ønsket om å bruke andre flagg fra?

Spørsmål om å bære andre flagg enn det norske har ikke sitt opprinnelige opphav i at Norge har blitt et stadig mer flerkulturelt samfunn. Allerede i 1965 kunne man lese i VG at «17. mai komiteen har også i år fått spørsmål om det er tillatt å bære andre nasjoners flagg i toget».

I 1992 var det «stadig forslag om at utenlandske barn skal bære sine hjemlands flagg» ifølge lederen av 17. mai-komiteen den gang. Men det var tilsynelatende ikke før 2008 at det ble en ordentlig debatt om bruk av flagg på 17. mai.

Norsk Innvandrerforum, ledet av den tidligere RV-representanten Athar Ali, fremmet et forslag om fritt valg av flagg i barnets 17. mai-tog i Oslo. AUF, RU og SU sluttet seg til forslaget, mens en rekke profilerte innvandrere argumenterte for at kun det norske flagget gav mening på Norges nasjonaldag. 17. mai-komiteen overreagerte og la ned et forbud mot bruk av andre flagg i toget, antagelig et helt unødvendig forbud.

De aller fleste innvandrere i Norge ønsker å vise på 17. mai at de også er norske, ved å bruke samme flagg som resten av sine landsmenn, en feiring av fellesskapet.

Så hvis det ikke er innvandrerne selv som ønsker å markere sitt eget opphav, hvor kommer dette stadige maset om andre flagg fra? Hovedsaklig kommer dette fra tre forskjellige men overlappende motiver som ikke er forenlig med formålet med nasjonaldagen.

Først har man de antinasjonalistiske impulsene som bobler opp fra sosialistisk side. Ikke uventet er det alltid disse som støtter forslagene om å utvanne norsk nasjonalisme ved å krydre nasjonaldagen med andre flagg. Desto mer 17. mai handler om andre ting enn nasjonen Norge, desto bedre.

Forbundet med antinasjonalistene har man de politisk korrekte forkjemperne av det flerkulturelle Norge. Som Oslo AUFs leder i 2008 sa, kunne det virke ekskluderende og sårende dersom man ikke fikk bruke andre flagg på 17. mai. Athar Ali sa rett ut at "vi vil signalisere at Norge er blitt et flerkulturelt samfunn".

Med sin flerkulturelle hatt godt på, kunne Athar Ali også fortelle oss i 2008 at "barna må få lov til å være stolte av sin opprinnelse", en hersketeknikk ment å fremstille motstanderne som både mot barns ønsker og flerkulturell stolthet. (Hvilke barn han talte på vegne av kan man ennå lure på.)

- Kan man virkelig ikke være stolt av to nasjonale identiteter og ønske å markere begge? spurte Gunnar Tjomlid på Twitter nylig etter han skrev et innlegg som gjentok argumentene om det flerkulturelle aspektet. Personlig stolthet over å være fra et annet land enn Norge må man selvfølgelig la innvandrere ha.

Dette leder oss til siste gruppe: de som mener 17. mai er dagen som først og fremst handler om alle individene som bor i Norge, og ikke landet i fellesskap.

Grunnloven feires "best ved å la alle som vil få feire også sitt eget nasjonale opphav" argumenterer Tjomlid. Istedet for å feire fellesskapet, grunnloven og landet, er det nå hver person og dets mange trekk som skal feires. Til Norges bursdag skal alle komme og feire - ikke landet - men seg selv.

Er det Generasjon Meg som begynner å ta over flaggdebatten?

Hvorfor stanse ved nasjonalt opphav? Hva med å markere etnisk opphav? Politisk tilhørighet? Religiøs tilknytning? Seksuell legning? Som Tjomlid sier, så handler det om at vi "feirer frihet og individualitet, mangfold og menneskerettigheter". Alt som er flott ved Norge skal feires og markeres, gjerne med flagg. Alt på en gang.

Hva med Frp-flagg, regnbue-flagg eller flagg med muslimske budskap? Vi kan da ikke forhindre muslimene i å være stolte av å markere at de er muslimer! Eller kristne i å være kristne. Eller jøder i å være jøder. En kan vel heller ikke stanse minoriteten av EU-tilhengere i landet fra å markere hvor flott de syns EU er?

Nei, vi kan ikke og burde ikke forhindre folk i å ytre eller markere det de ønsker den 17. mai. Det er likevel lov å håpe at politiske og egoistiske motiver skygger banen for å istedet feire det flotte fellesskapet vårt sammen, under ett og samme flagg, slik vi gikk samlet i rosetog etter 22. juli.

Undertegnede er norsk og amerikansk statsborger, eier ingen flagg og kommer til å feire 17. mai uten å vifte et flagg.

Verden håper Libya ordner seg og at Syria blir kvitt Assad. Før George W. Bush beordret bombingen av Bagdad ti år siden mente mange at irakerne kunne utføre sin egen revolusjon. Konfliktene i Libya og Syria tilsier at Irak-krigen måtte til.

Høsten og vinteren 2002 var jeg av oppfatningen at det var lite vits å invadere Irak og fjerne Saddam Hussein fra makten. Masseødeleggelsesvåpen ville Saddam uansett ikke tørre å benytte seg av med mindre han ble angrepet, var resonnementet. For å bli kvitt diktatoren burde omverdenen støtte opposisjonsgrupper innenfor Irak, de burde ordne opp selv, tenkte jeg - og mange andre.

Etter å ha lest uforsvarlig mye om Iraks historie, de mislykkede forsøk på å ta knekken på Saddam, og Irak-diktatorens noe uberegnlige omgang med strategisk planlegging endret jeg synet på dette. De fleste andre, som ikke satt seg inn i saken, holdt fast ved at dette kunne irakerne ordne selv, om enn bare med litt hjelp fra oss andre. Militærplanleggerne i Pentagon hadde for lengst innsett og besluttet at dette var feil.

Den eneste måten Irak kom til å bli kvitt Hussein-regimet, som kom til å gå i arv med Saddams muligens enda mer sadistiske sønner, var å fjerne det med en invasjonskrig.

Hovedbudskapet til Bush overfor FN i september 2002 var at en ikke kunne la Saddam Hussein fortsette å motsette seg inspeksjonene som hadde avsluttet brått i slutten av 1998 etter Clinton-administrasjonen bombet Irak etter FN-inspektørene møtte motstand. USA mistenkte at Saddam Hussein hadde brukt tiden på å bygge opp våpenprogrammene sine, noe man ikke kunne tolerere etter 11. september-angrepene året før. Et enstemmig Sikkerhetsråd sluttet seg etter hvert til nye runder av inspeksjoner i Irak - en diplomatisk seier for USA.

Siden 1998, da Clinton signerte Iraq Liberation Act, hadde det vært USAs offisielle syn at Saddam Hussein skulle fjernes fra makten, men uten at denne loven åpnet for angrepskrig. Midler og støtte til opposisjonsgrupper innad Irak skulle bane vei for et fremtidig demokratisk Irak. Innen 2002 måtte CIA og Pentagon innrømme at strategien var fullstendig feilslått; etterretning fra Irak hadde helt tørket opp og USA hadde tilnærmet null innflytelse i landet.

Den eneste måten man kunne få internasjonal støtte for å fjerne Saddam Hussein - om det i det hele tatt var mulig med Russland og Kina bastant i Husseins hjørne - var å slå fast at Irak ikke holdt det de lovet overfor FN, og at man antok at dette var fordi Hussein forsøkte å skjule bortgjemte masseødeleggelsesvåpen. Om Irak egentlig ikke hadde disse våpnene i 2002 var rivende likegyldig, Saddam Hussein hadde uansett en interesse av å lage disse så snart han kunne (noe han bekreftet etter han ble fanget i 2003).

En kunne ikke løse problemet med masseødeleggelsesvåpen i Irak uten å fjerne dets eneste grunn til å oppstå - Saddam Hussein.

Planen til Hussein var å få renvasket seg gjennom FN-inspeksjonene, bli kvitt sanksjonene mot seg, for så å starte opp igjen der han slapp i 1991. Inspeksjonene hadde dermed kun forsinket trusselen fra å danne seg, dersom man lot det gå sin gang og funnet ut at alt hadde blitt fjernet. I klassisk Saddam stil kranglet han med sine underordnede om hvorvidt FN hadde forbudt ham å utvikle forskjellige typer raketter, noe han fikk refs av fra Hans Blix i de første rapportene fra landet i begynnelsen av 2003. Diktatoren var kun interessert i å nedruste for syns skyld.

Innen sommeren 2002 hadde USA begynt å prate med Blair-regjeringen om eventuelle muligheter for å gjøre noe med Saddam Hussein, oppsummert i et senere lekket notat med tittelen "Iraq Options Paper". Konklusjonen var at den eneste strategien som ville lykkes med å fjerne Hussein var invasjonskrig; alle andre scenarioer og muligheter var dømt til å feile.

Hussein hadde på stalinistisk vis gjort seg immun mot intern opposisjon og slo hardt ned på alt som bevegde seg i den retningen. George H. W. Bush oppfordret irakerne til å fjerne diktatoren sin selv etter USA trakk seg ut etter Golfkrigen i 1991. Resultatet var opp mot 200 000 døde irakere og 2 millioner drevet på flukt fra landet, den sjiamuslimske revolten ble kraftig parkert av Saddams militære styrker. Flere CIA-forsøk på å infiltrere Irak og bruke irakere til å ta knekken på diktatoren mislykkes totalt; Saddam hadde stålkontroll over landet.

Til forskjell fra Assads Syria og Gaddafis Libya, sto den irakiske hæren meget sterkt og var i tillegg svært lojal mot diktatoren. FNs sanksjoner mot Irak lykkes i å trenere det irakiske militæret i å bli enda sterkere med tiden, men Saddam klarte å omgå sanksjonsregimet på finurlige måter og importerte forbudte våpendeler likevel. Sanksjonene brukte Saddam på en utvidet splitt og hersk rutine som svekket de eventuelle frigjøringsheltene som måtte finnes i landet.

Bill Clinton bombet Irak rutinemessig gjennom hele 90-tallet som del av flyforbudet FN innførte, noe de fleste ikke er klar over. Operasjon Desert Fox var den kraftigste runden Saddam fikk av Clinton, men selv ikke da ble diktatoren særlig svekket, det skulle ikke bli noen Libya-lignende bombefly-støttet revolusjon. Iraks republikanske garde var alt for godt integrert overalt i landet og kunne ikke fjernes med kun bomber fra luften, uten at man teppebombet landet sønder og sammen.

Det har gått to år siden den interne striden i Syria startet og selv med hjelp fra utlandet har opposisjonen ennå ikke klart å fjerne Bashar al-Assad fra makten; det nærmer seg 100 000 døde i konflikten så langt.

Gaddafi lot seg lure til å gi opp atomvåpenprogrammet sitt etter han skjønte hans skjebne kunne bli lik Saddams, og samarbeidet ytterligere for å bli venner med det internasjonale samfunnet etter dette. Med det hadde man fjernet mye av vernet Gaddafi hadde opparbeidet seg, som på ingen måte kunne sidestilles med Saddams opplegg i Irak. Likevel tok det 8 måneder å knekke Gaddafi med intens NATO-bombing av landet; 25 000 libyere mistet livet.

Ti år etter invasjonskrigen av Irak har mellom 150-250 tusen irakere blitt drept for å holde drømmen om et demokratisk Irak i live. Syrias borgerkrig har nesten tatt igjen dette tallet allerede på et par år og man vet ennå ikke hva man har i vente i Libya, et land som har 20 % av folketallet til Irak men altså 25 000 drepte på under et år.

Hvis man mener at Bush ikke burde gått inn i Irak for å fjerne Saddam Hussein, er spørsmålet når det eventuelt skulle skjedd, og hvordan. Dersom man hadde fulgt min opprinnelige konklusjon om dette fra 2002, ville man kombinert krisen man nå ser i Syria sammen med en langt sterkere diktator som viste seg i stand til å drepe 200 000 tiåret før. Er det noen tvil om at regnskapet uansett ville sett verre ut enn USAs invasjon og gjenoppbygging av Irak?

Libya-modellen mot Saddam Hussein hadde sett bedre ut enn Syria-modellen, men igjen, den irakiske hæren var i en helt annen klasse en den i Libya, og hadde lang erfaring med bombetokt fra USA og FN. Det er lite som tyder på at en intern gruppe i Irak hadde klart å reise seg blant bomberegnet for å fjerne Saddam fra et av palassene sine. Om det så hadde lykkes, ville tapstallene vært langt verre enn USA-invasjonen skapte.

Av "ondskapens akse" - Nord-Korea, Iran og Irak - var det kun Irak som i det hele tatt var realistisk å få til et regimeskifte uten kolossale tap på angripende side. I tillegg hadde man grunnlag gjennom Iraks mange brudd på FN-resolusjoner og en våpenhvileavtale etter angrepet på flere land under Golfkrigen som påskudd; dette hadde man ikke mot Nord-Korea eller Iran. Saddam Hussein hadde stukket seg ut som verst i klassen - den som hadde vist mest forakt for folkeretten - samtidig som han var den svakeste.

I Nord-Korea og Iran er det for sent, diktaturene i disse landene kommer til å vedvare så lenge herskerne holder seg vedlike, de utklasser Saddam Hussein i måten de holder makten. Etter 11. september vurderte USA sine verste fiender i verden og Saddam Hussein pekte seg ut som det mest falleferdige, råtne eplet de kunne realistisk skjære ned fra ondskapens tre.

Hadde de ikke gjort det i 2003, ville Saddam Hussein fremdeles vært diktator av Irak og den arabiske våren hadde møtt veggen ved Iraks grense. Et hvert forsøk på å bygge opp en intern revolusjon i Irak hadde sett mange ganger verre ut enn situasjonen som nå utspiller seg i Syria.

Ser man på USAs invasjon av Irak, med alle feilene begått og de feilaktige argumentene som ble brukt for å starte den, i forhold til hva som kunne og ville skjedd for å en gang bli kvitt Saddam Husseins terrorregime, må man vemodig konkludere at Bush valgte den minst onde løsningen for Iraks fremtid.

Hvem er Christian Burmeister? Før forrige uke ante svært få av oss svaret på dette spørsmålet. Tone Damli Aaberges rådgivere har gjort en slett jobb hvis de har fått henne til å tro at det nytter å sakesøke Burmeister for ryktespredning.

Det tar under ett minutt å finne det opprinnelige blogginnlegget som Christian Burmeister skrev om alle ryktene rundt Tone, Aksel og deres liv sammen. På få minutter kan hvem som helst kopiere denne og spre den vidt på nettet. Finnes det noen som vil hevne rettens avgjørelse mot Burmeister, får ryktene et nytt liv i en annen form.

Tone kan alltids håpe at ingen andre tar seg bryet med å plukke opp der Burmeister slapp, men skaden er allerede gjort.

På en uke har forsøket på å stanse ryktene bare gjort vondt verre; Burmeister har fått masse oppmerksomhet, ryktene han satte ut har blitt lest av langt flere, som nå også tror at de er sanne grunnet Tones overreaksjon. Rykter som blir motarbeidet seriøst blir tatt seriøst. Hva har Tone oppnådd ved å gå denne veien?

Oslo byfogd har bestemt at Burmeister må betale 14 000 i erstatning og slette innlegget. For det har Burmeister fått luftet ryktene sine og mottatt titusenvis eller mer i gratis PR. Hva skal Tone med pengene, kjøpe seg en ny veske? Hvem av de har fått mer valuta for pengene?

Hvis de ønsket å sette et eksempel ved å stevne en wannabe kjendisreporter, har de sannelig gjort det. På tabloidspråk: Slik drar du en kjendis ned i gjørma og får masse oppmerksomhet!

NRK er i hardt vær over et stykke agendajournalistikk på Dagsrevyen, avslørt av document.no og satt på dagsorden av Jon Hustad. Skal vi egentlig være overrasket over dette, og med hvilken rett har resten av pressen lov til å be NRK skjerpe seg?

Utenfor NRKs beskutte murer later resten av pressen som om NRKs påviste stykke agendajournalistikk om en rom-kvinne er en unik etisk blemme. VG slo til på lederplass og ba NRK «rydde opp» i nyhetsdivisjonen sin. En forakt for NRKs særposisjon med TV-lisensen bobler opp mens andre journalister kaster seg over de bortskjemte barna i klassen. Men er de egentlig noe bedre selv?

Vaktsjef hos NRK under den aktuelle sendingen av Dagsrevyen, Cecilie Roang Bostad, forklarte i loggen at de underslo helt essensielle opplysninger om rom-kvinnen som ville snudd oppfatningen av saken på hodet «fordi det ville komplisere saken». NRK-sjef Hans-Tore Bjerkaas har gått ut og latet som det hele var en «feilvurdering», at feil kan og vil skje de beste i bransjen.

Bjerkaas har helt rett; "feil" av denne typen er ikke noe nytt i norske medier.

En av de som har vært mest kritisk til NRKs håndtering av denne saken har vært VGs sjefredaktør Torry Pedersen. «NRK utøver vold mot selve journalistikkens fundament ved ikke å bringe frem helt sentrale opplysninger» er måten Pedersen har beskrevet det NRK har gjort. VGs toppjournalist vet hva han snakker om, hans egen avis er ikke fjern for slik "vold" mot eget yrke.

For var det ikke VG som nektet å publisere et bilde de mottok av Ali Farah stående med ryggsekk på i Sofienbergparken, ved ambulansen han notorisk ikke fikk sitte på med? Ansvarlig redaktør hos VG den gang, Bernt Olufsen, forsøkte i ettertid å late som avisen ikke bevisst unnlot å trykke dette bildet, selv om det var nettopp det de gjorde.

– Vi syns at bildet der Ali Farah ligger på bakken illustrerer situasjonen best, innrømte VG Netts redaktør Espen Egil Hansen overfor Aftenposten da de begynte å renvaske ambulansesjåfør Eric Schjenken for agendajournalistikken han ble utsatt for. Og hvorfor ikke? Bilder og video av en blødende Ali på gresset fikk folk til å tro det var slik ambulansepersonellet forlot ham.

Enkelt forklart: Ambulansesjåførene var rasister og forlot dermed en blødende afrikansk mann på bakken, slik avbildet av VG og resten av pressen. Å trykke bildet av Farah på føttene rett ved ambulansen, dit han ble geleidet av sjåførene som hadde reist ham opp, før han tisset på dem – det hadde "komplisert saken" media ville fortelle.

Denne "feilen" av pressen kostet nesten Schjenken livet i form av posttraumatisk stresslidelse, men siden de var sammen om den uteble den type fordømmelse man nå ser mot NRK.

Olufsen forsvarte egen avis med skrøner som ledd i et forsvar av konkurrenten Dagbladet, som hadde nettopp tapt i retten mot Schjenken. Dagbladet ble dømt i retten bl.a. for å ha villedet publikum ved å fortrenge kritiske fakta de satt på. Olufsens avis var skyldig i det samme og derfor måtte han forsvare konkurrenten. Alle for en, en for alle - når alle gjør den samme "feilen".

Apropos Dagbladet, i 2011 prøvde Journalisten å få daværende Dagbladet-redaktør Lars Helle til å forklare hvorfor de underslo opplysninger i dekningen av saken der en asylsøker voldtok en kvinne foran Stortinget - og sikkerhetsvaktene ble fokuset i saken.

Enkelt forklart: sikkerhetsvaktene vitnet det de burde visst var en voldtekt og grep ikke inn, med insinuasjoner om at man ikke tar voldtekt mot kvinner seriøst. I ettertid viste det seg at det var mye som tydet på at de ikke burde vært klar over hva som foregikk, spesielt p.g.a. det som skjedde direkte før voldtekten og reaksjonene til vitner. 

Helle nektet å svare på om de visste om opplysninger som ville krevd en helt annen vinkling fra deres side, og nektet for at de burde opplyst om hva som skjedde før voldtekten. Disse opplysningene "kompliserte saken" Dagbladet hadde lyst til å skrive.

– Jeg vil ikke gå inn i hva vi var klar over eller ei, var beskjeden fra Dagbladets redaktør. Dessverre fikk ikke Journalisten tilgang på noen logg som ville vist at også Dagbladet visste at saken deres ikke stemte når de skrev den.

NRKs største feil denne gangen er at de begikk denne "feilen" helt på egenhånd. Kanskje det forklarer hvorfor pressen ofte jager med kampanjejournalistikk i flokk? Eller er det fordi de nekter å forholde seg til en komplisert verden som krever journalistiske evner når den skal forklares til publikum?

En enkel forklaring på det er at pressen vil skrive det de har lyst til å skrive uansett hva faktaene er. Vi får håpe sannheten er mer komplisert enn det.

Fire år siden stemte jeg imot Barack Obama og advarte om hva som kom til å skje dersom han ble president. Dessverre har presidenten ikke klart å motbevise meg, som er en av grunnene til at jeg støtter Romney denne gangen.

I 2008 donerte jeg penger til både Barack Obama og Mitt Romney mens de forsøkte å bli presidentkandidat for hvert sitt parti. Jeg støttet Obama hos Demokratene fordi det virket som han var en ny type politiker som virkelig hadde tenkt å gjøre noe stort. Romney støttet jeg hos Republikanerne fordi han virket som den mest kompetente partiet stilte med til vervet. Dessverre måtte jeg vente til 2012 før jeg fikk duellen jeg hadde sett for meg; McCains kandidatur ble torpedert av finanskrisen i september 2008, noe Romney hadde håndtert bedre.

Grunnen til at jeg støttet McCain i 2008 isteden for Obama var fordi han var langt mer erfaren, spesielt med tverrpolitisk samarbeid. I løpet av kampanjen i 2008 viste også Obama at han slettes ikke var en ny type politiker, han var akkurat som alle før ham: en utspekulert, populistisk og i tillegg usedvanlig arrogant politiker.

I min begrunnelse for å stemme på McCain advarte jeg imot at polariseringen i Washington DC kom til å bli enda verre med Obama, en venstrevridd senator som aldri hadde samarbeidet noe særlig med Republikanerne. Ved slutten av hans første presidentperiode kan Gallup bekrefte at Obama er den mest polariserende presidenten noensinne, utrolig nok mer enn forgjengeren Bush. En kan gjerne skylde på Republikanerne for dette, men McCain hadde ikke hatt samme effekt på Demokratene.

Resultatene av dette ser vi idag: en rekke brutte løfter om alt fra USAs statsgjeld og budsjettunderskudd til arbeidsledigheten og partipolitisk forsoning. Landets kredittvurdering har blitt nedgradert for første gang, både fordi man ikke har tatt tak i de store strukturelle problemene med underskuddene og den esende gjelden og fordi det politiske miljøet i DC har gått helt i stå.

En president som kalte Bushs budsjettunderskudd på 400 milliarder dollar for upatriotiske, forsøkte å fremstille Republikanerne som terrorister for å stille krav til å øke kredittgrensen på landets kredittkort. Budsjettunderskuddet lå da på over 1000 milliarder dollar. “Hope and change” ble byttet ut med hykleri og uvillighet til å gjøre noe med USAs langsiktige gjeldsproblemer.

Mitt Romney fremstår derfor som forfriskende endring med hans planer om å reformere skattesystemet, sette igang med velferdsreformene alle vet er nødvendige og ikke minst sette kursen mot et balansert statsbudsjett. Det stemmer at Romney har vært vag når han skal forklare hvordan han skal både dempe skattetrykket samtidig som han får ned budsjettunderskuddet. Forklaringen er at med en gang man begynner å nevne hva man har tenkt til å kutte, mister man den ene velgergruppen etter den andre. Obama gjør det mer beleilig for ham selv ved å ikke engang love å kutte noe vesentlig fra budsjettet.

Jeg tror at Romney får gjort det han sier - fordi han har gjort det mange ganger før. Obama har hatt fire år på seg, og har fremdeles ikke kommet i nærheten av å gjøre det han sa han skulle. Her hjelper det ikke å skylde på det andre partiet som har kontrollert halvparten av kongressen kun de to siste årene av hans fire år. Mitt Romney fikk til det han skulle som guvernør i Massachusetts med nesten 90 % av delstatskongressen i det andre partiet. Som leder har Obama vært mer opptatt av å demonisere det andre partiet enn noe annet.

Der Mitt Romney samarbeidet med progressive Ted Kennedy om å vedta en helsereform i Massachusetts, klarte ikke Obama engang å få fullstendig støtte fra sitt eget parti til å vedta det samme i 2010. Presidentens siste forsøk på å foreslå et statsbudsjett endte med enstemmig nederlag i kongressen - fra begge partier. Under Demokratenes styre har ikke senatet vedtatt et budsjett på nesten fire år, de vil rett og slett ikke måtte stå til ansvar for et budsjett, og det vil heller ikke presidenten.

I den grad en president skal ta æren eller ansvar for arbeidsledigheten eller den økonomiske utviklingen, har Obamas økonomiske politikk kommet i form av eksploderende budsjettunderskudd og en voldsom økning i gjelden. Resultatene fra stimuluspakken han og Demokratene vedtok i 2009 - som skulle være den endelige løsningen på arbeidsledigheten - har vært beskjedne om ikke totalt manglende. Keynes hadde trolig ikke satt pris på at hans navn var nevnt i sammenheng med offentlig stimulus med statsfinansene i så dårlig forfatning.

Arbeidsledigheten er over 2 % høyere enn Obamas økonomer spådde som resultat av stimuluspakken, og så lenge etter resesjonen ville man forventet at det allerede hadde ordnet seg selv uten noen form for offentlig pengeinnsprøytning. Stadig flere amerikanere ramler utenfor arbeidsmarkedet, stadig flere tar seg deltidsjobber fordi de ikke finner noe annet, medianinntekten og fattigdom har gått helt feil vei de siste årene. En kan ikke konkludere med noe annet enn at Obamas politikk i beste fall har stått i veien for en bedre økonomisk utvikling.

Romney mener at Obama har skapt usikkerhet i næringslivet med stadig flere markedsreguleringer og pålegg, ikke minst lovnader om å øke skattene på mange næringsdrivende i en eller annen form; det er lett å se at dette stemmer. Det finnes en passende tid til å gjøre slike tiltak, og det er ikke mens man kravler ut av en av de verste nedgangstidene landet har hatt på lenge. Obamas trang for å demonisere “corporations” og næringslivet har flere næringslivsledere kritisert; Steve Jobs var f.eks. lite imponert over Obamas holdning. Dette skyldes kanskje at presidenten ikke har noe erfaring fra privat næringsliv.

Obamas kampanje har aldri prøvd å nekte for at Romney har vært en svært flink forretningsmann, heller at han har vært litt for flink. Bak de patetiske forsøkene på å sverte Romney fordi han er rik, med banal klassekamp og trøtt fokus på detaljer fra Romneys selvangivelser, ligger en ubeleilig sannhet. Mitt Romney vet hva som opptar næringslivsledere, han vet hva bedrifter bekymrer seg for, han vet hva som skal til for at de skal kunne skape jobber og snu trenden. Kun en smålig president forsøker å skjule dette ved å trekke fram hvor mange biler motkandidatens kone eier.

Smålig er ordet man kan bruke for å beskrive både Obamas valgkamp mot Romney, og hans siste par år som president. Fremfor å finne løsninger på nasjonens problemer, har han holdt på med en ordkrig mot Republikanerne, med en rekke useriøse “gimmick”-kampanjer.

Hans “Buffett rule”-forslag er det ytterste eksempelet på denne småligheten. Han trakk frem Warren Buffett som hevder han betaler mindre skatt enn sekretæren sin, for å argumentere at rikinger betaler for lite skatt og de burde alle betale sin rettferdige andel. La oss nå bare glemme at sekretæren til Buffett ikke tjener like lite som vanlige sekretærer, og at all hans inntekt kommer fra kapitalinntekter. Også i Norge skattes slike inntekter mye lavere enn tilsvarende lønn. Hvorfor innførte ikke Obama og Demokratene denne regelen når de hadde superflertall i kongressen frem til 2011, hvis den virkelig var så viktig?

Det hele var en bløff; det er svært få Warren Buffets der ute og pengene man hadde fått inn på dette hadde vært en regnefeil i statsbudsjettet. Man kuttet skattesatsen på kapitalinntektene både under Clinton og Bush fordi man skulle stimulere til mer investering. Obama gjorde politikk som til og med Norge praktiserer om til klassekamp for å demonisere Republikanerne fordi de ikke var villige til å vedta noe hans eget parti hadde full mulighet til å innføre selv bare noen år tidligere.

Dette er ikke tegnet på en leder som har tenkt å løse landets problemer, men på en mann mer opptatt av å vinne små politiske bikkjekamper og beholde sin makt. I motsetning har Mitt Romney våget å foreslå store endringer i skattesystemet, velferdsreform og småjusteringer på Obamas politikk som han mener har gått for langt. Ved å velge Paul Ryan som visepresidentkandidat meldte Romney at han ønsket å gjøre valgkampen om De Store Ideene.

Jeg stemmer altså på en mann som jeg mener er den eneste av kandidatene som har mulighet til tverrpolitisk samarbeid de neste årene, har den relevante erfaringen som trengs til å ordne opp i USAs lange liste med problemer og ikke minst har våget å gjøre dette valget om de tøffe beslutningene amerikanere må ta. Jeg kan ikke stemme på en president som har mislykkes ifølge sine egne kriterier, er mer opptatt av ideologisk politikk enn praktisk politikk og har vist så liten interesse for å faktisk lede landet, dokumentert i en rekke bøker fra skribenter som Suskind og Woodward.

USA trenger “real change” - og Mitt Romney er mannen for jobben.

Aftenposten har forsøkt å ta Inga Marte Thorkildsens likestillingsdepartement for hykleri ved å hevde at menn i departementet tjener mer enn kvinner i snitt. Matte og tall kan brukes til så mangt. Tynnslitt kvinnekamp for eksempel.

"Tanta" sin Ida De Rosa har tatt en titt på lønnstallene til Barne-, likestillings- og (ikke ferdig ennå) inkluderingsdepartementet. «Likestillingsdepartementet gir menn høyere lønn» er anklagen i overskriften. SVs stjerneskudd må i ilden for dette sviket mot kvinner.

I departementet har menn en gjennomsnittslønn på 46 784 mens kvinner har 44 963 – omtrent 4 % mindre (prosenttallet blir aldri brukt, antagelig fordi det ikke høres like skummelt ut som 22 000 i året).

Journalisten har oppgitt sin kilde (uten å lenke til den, kan jo ikke gjøre det alt for lett for mediekritikere!) og forsøkt å være redelig. Hun nevner blant annet at selv om mannlige fagdirektører tjener mer enn sine kvinnelige kollegaer, så er det «kvinner som tjener mest» i andre stillinger.

Av 8 stillingskategorier, er det kun 6 som har mannlige medarbeidere blant dem; i 4 av disse 6 har kvinner en høyere snittlønn enn menn.

Hvis man fjerner medarbeiderne fra kategoriene hvor det kun finnes kvinner og regner ut snittet til kvinnene på nytt, havner de på 45 296 og dermed 3,3 % bak mennene. Kategorien med lavest snittlønn er nemlig en som består av kun kvinner, konsulenter og sekretærer. Heldigvis trekkes snittet litt opp av prosjektledere/spesialrådgivere som kun er kvinner og har en snittlønn på 52 344.

I den kategorien der det er skjevest, fagdirektører, er det kun én mannlig ansatt. Han tjener 4 368 mer enn kvinnelige fagdirektører i snitt, noe De Rosa gjør et poeng av i artikkelen. Det hun ikke påpeker er at en av disse kvinnelige fagdirektørene tjener mer enn ham. En får ikke et representativt utvalg med én mann.

Fjerner vi denne ene mannen som er et statistisk utskudd i mengden, og den laveste lønnskategorien som består av kun kvinner, havner vi på et nytt tall: 1,7 %. Det ligner på forskjellen mellom menn og kvinner i den eneste stillingskategorien med mer enn én mann der menn har en høyere snittlønn: 1,8 % mer til menn som er avdelingsdirektører enn kvinner.

Har kvinnekamp i Norge blitt redusert til å krangle om en forskjell i snittlønn på under 2 % – før man i det hele tatt har kontrollert for alle mulige lønnsfaktorer som ansiennitet, erfaring, utdanning og ansvar? Kvinner har høyere snittlønn i 4 av 6 stillingskategorier i et departement med kun 30 % menn og dette er noe å skrive en sak om?

I 2011 hadde kvinnene i dette departementet 4,47 % mer lønn enn mennene i snitt, altså en større forskjell enn de misvisende 4 % Aftenposten fremhever nå for budsjettåret 2013. En skulle nesten tro det var et element av tilfeldighet eller noe annet enn diskriminering mot kvinner som ligger til grunn for de skiftende tallene.

Og nei, hvis du lurte, Aftenposten skrev selvfølgelig ingenting om denne "likestillingsutfordringen" når den rammet menn ved likestillingsdepartementet. At departementet som driver med likestilling har over 70 % kvinner er visst bare interessant nok til en liten bisetning - selv om det er der Inga Martes virkelige hykleri ligger.

Følg meg på Twitter for mer om den ødelagte kampen for likestilling.

Iskalde, steinharde, inhumane, fundamentalistiske barnemishandlere er det regjeringen kalles for å håndheve utlendingsloven på en prinsippfast måte. Asylbarna tillegges egenskaper og forbehold som ikke ligner virkeligheten rundt dem.

UDI oppgir at det finnes 410 asylbarn i Norge som er født i kongeriket; 389 norskfødte asylbarn er under 6 år gamle, resten er ikke eldre enn 10 år. Det er spesielt barna født og oppvokst i Norge som har blitt fokus i denne saken, barn som ikke kjenner noe annet land. Samtidig er det i alt 459 asylbarn av totalt 1173 som har bodd i Norge lengre enn 3 år etter foreldrene leverte asylsøknad. Omtrent halvparten av barna har oppholdt seg i landet ulovlig mer enn et år sammen med sine foreldre etter endelig avslag, familier som egentlig har utreiseplikt.

Overordnet kan man trygt konkludere at regjeringen har skapt denne situasjonen selv ved å ikke forvalte asylsystemet mer effektivt. En må gi UDI litt pusterom ved å ta til seg at det er krevende arbeid de driver med og de har jobbet i mange tilfeller for å ordne returavtaler med land der en rekke asylsøkere kommer fra. Likevel er det en stor prikk på regjeringens rulleblad for at de har latt det skli såpass ut at nesten 500 asylbarn har rukket å bo her i mer enn 3 år før man har tenkt å sende dem hjem. Hvis regjeringen ikke skal hive asylpolitikken til ulvene i Frp, må de være flinkere til å vise at vi kan gi asylsøkerne en forsvarlig behandling.

Regjeringens feilskjær har fått mange til å ta til orde for at denne første gruppen på rundt 450 asylbarn må få bli i landet. Argumentene for at asylbarna skal få bli har blitt ramset opp i affekt, en oppdager ved en tur i tenkeboksen at regjeringen faktisk har et surt poeng når de henviser til innvandringsregulerende hensyn. Det har seg nemlig slik at hvis man tar til seg disse varierende argumentene som nye prinsipper, vil hele asylsystemet nødvendigvis spille seg helt av banen og vi ville blitt nødt til å åpne for fri innvandring. Noe annet ville være prinsippløst og urettferdig ovenfor tidligere og fremtidige asylsøkere.

Barnas beste

Selvfølgelig går barnas beste foran innvandringsregulerende hensyn, har mange sagt de siste dagene. Man leser utlendingsloven med ett øye lukket og later som om den ikke sier det motsatte, at innvandringsregulerende hensyn kan overkjøre barnas beste, som skal ellers være et grunnleggende hensyn i saker som omfatter barn. For hva er egentlig begrensningen på dette argumentet om å alltid gjøre det som er best for barnet?

Det er trist å måtte si det, men samtlige av asylbarna som har blitt sendt ut av landet eller kommer til å bli det, vil sannsynligvis aldri få det så godt som de kunnet fått det i Norge. Dersom vi skulle la barnas beste veie tyngst til en hver tid, ville vi måttet slippe inn alle barnefamilier som søker om asyl. Hvordan kan vi nekte et barn og deres familie asyl i Norge når vi vet med sikkerhet at det er det beste for dem?

Barnas beste tilsier dermed fri innvandring for barnefamilier fra hele verden, som vil etter hvert som ordet sprer seg bety at det er i praksis fri innvandring til Norge. Hvis man ikke skal tolke dette som et absolutt prinsipp, må en begynne å definere opp vilkårlige definisjoner på når barnas beste skal være gjeldende.

Sterk tilknytning

Da utlendingsloven ble revidert i 2008 kan det virke som Stortinget glemte å definere hva de mente med “særlig tilknytning til riket” i § 38 av loven. Venstre har idag lagt frem et forslag på hvordan en skal vurdere nettopp hva “særlig tilknytning” betyr i hver asylsak, samtidig innstiller de på at opphold i landet i 3 år skal anses som særlig tilknytning til landet.

Den rødgrønne regjeringen har nok en gang gjort slett arbeid her, men hva ligger til grunn for at man skal sette en vilkårlig grense på 3 år for dette? Ikke at vilkårlige grenser er noe nytt, lovverket er fullt av dem, men i akkurat slike situasjoner som dette kan det bety mye for en familie som søker asyl.

Arne Strand og andre som har deltatt i debatten har kalt det barnemishandling å tvinge barn til å flytte vekk fra sine venner og nettverk etter å ha bodd i landet noen år. Man snakker om at barna etter tre år har en “sterk tilknytning” til landet Norge og at å sende dem ut til et annet land vil snu opp ned på deres lille verden. Er dette virkelig noe nytt eller uvanlig for barn, noe barn til asylsøkere kan regne med å bli skånet for ved å innvilge dem oppholdstillatelse?

Alle har vi vært barn og svært mange av oss har måttet flytte opptil flere ganger som barn, mellom land, innenfor land eller kanskje bare til en ny bydel. I vårt stadig mer moderne, urbane og flerkulturelle land er det vanligere og vanligere at et barn må danne nye vennekretser flere ganger i sitt liv.

Man skulle nesten tro at ingen foreldre i landet byttet barnehage for sitt barn – man vil da ikke bryte den “sterke tilknytningen” de har etablert? Dette er helt vanlig og en del av livet – så hvorfor skulle ikke en asylsøkers barn måtte oppleve noe lignende?

En kan til og med finne det positive ved dette, et barn som har bredere erfaring fra å møte mange forskjellige typer barn i forskjellige steder eller land vil være mer forberedt på sitt senere liv. For ikke å nevne hvor mye et barn kan vinne på å bli flerspråklig ved en ung alder! Her finnes fordeler og ulemper, men disse er ikke noe mer pressende for et asylbarn som har vokst opp i Norge enn andre norske barn.

Det kan ikke være barnemishandling gjort mot asylbarn mens det er en akseptert form for barneoppdragelse for alle andre barn.

Dersom vi skal ha et prinsipp om at et hvert barn som får en slags forbindelse til et land (eller rettere sagt et miljø innenfor et land) skal få oppholdstillatelse vil vi igjen havne i en situasjon hvor vi må åpne for fri innvandring.

For hvem skal få bestemme når et barn har fått en viktig nok tilknytning til landet for å kunne bli? Mange har etterspurt rundere saksbehandling, litt mer skjønn i å tolke utlendingsloven – men vil ikke det bety mer vilkårlig og urettferdig behandling?

Vi kan godt sette en grense på tre år slik Venstre foreslår, men dette er altså ikke loven idag og heller ikke basert på noe annet enn et ønske om å helgardere oss selv fra skyldfølelse dersom vi ikke gir asylsøkere rask nok behandling.

Foreldrenes ansvar

– Statsministeren må ikke tillate at de blir straffet for foreldrenes gjerninger, skriver Arne Strand om asylbarna. Skal virkelig disse barna måtte bøte for at deres foreldre har gjort galt? Hvorfor skal foreldrenes ugjerninger ha noe å si for barnas skjebne?

Foreldre verden over gjør dårlige valg som går utover sine barn - hver eneste dag. Skilsmisser skjer stadig vekk her i Norge og andre land, en av de verste hendelsene som kan ramme et barn og dets videre liv. Barn flyttes på mellom land, innenfor land, eller mellom skoler basert på foreldrenes valg. Det barna får lov til av foreldrene har stor betydning for deres sosiale liv og videre utvikling.

Selvfølgelig må barn ta konsekvensene av sine foreldres beslutninger, i hvilken magisk verden må de ikke det?

Disse asylbarnforeldrene har tatt et valg om å dra til Norge, vel vitende om at det slettes ikke er sikkert de kommer inn. Allerede da har barnet måttet ta en konsekvens av deres valg, de har endt opp i Norge under en tvilsom situasjon.

Mener man allerede da at barna ikke skal måtte bøte for denne handlingen begått av deres foreldre, at de automatisk skal få innvilget asyl fordi foreldrene har gjort et slikt valg?

Igjen vil dette føre til at hele asylsøkersystemet går i oppløsning dersom man gjør et prinsipp ut av det. Ingen som tar med seg barn til Norge vil kunne nektes asyl – da må jo barna bøte for foreldrenes valg, noe man hevder ikke skal skje under noen som helst omstendighet.

Våre egne barn?

Til slutt må en nesten minne alle på følgende: en får ikke automatisk statsborgerskap av å bli født i dette landet. Loven sier at en må ha en far eller mor som er norsk statsborger for å automatisk få statsborgerskap.

Dersom man er uenig i denne loven må en gjerne mene dette, men da må dette argumenteres for uten å bruke små, sympatihentende asylbarn som begrunnelse.

En endring på denne loven vil innebære et element av den amerikanske innvandringsdebatten, nemlig såkalte anchor babies, barn som blir født for å brukes som inngangsbiletter til et land.Det er mye snakk om menneskesmugling og menneskehandel, vil vi virkelig legge tilrette for at barn brukes som agn til å skaffe seg oppholdstillatelse i Norge? Er det til barnas beste?

Utover dette kan vi vel avskaffe muligheten for skilsmisse med det samme? Innføre forbud mot å flytte etter man har fått barn? Forby foreldre å ta beslutninger som barnet senere vil syns gikk negativt utover dem?

Vi må tross alt kun tenke på barnas beste! Vel, det kan hende verden er litt mer nyansert enn som så. Fremover får vi håpe myndighetene tar asylarbeidet litt mer alvorlig og unngår slike opprivende situasjoner der samfunnet tvinges til krokodilletårer for barn de vil glemme om noen ukers tid.

Undertegnede er født til norsk mor i USA, flyttet til Norge og tilbake igjen til et nytt sted i USA og måtte danne tre vennekretser i sine første ti år.

Følg meg på Twitter for å få flere kommentarer som denne.

For første gang siden Rybak sender Norge MGP-bidraget som har størst sjanse til å vinne i Eurovision, med Tooji. Alt som måtte til var litt hjelp fra MGP-produsentene.

I oppløpet til MGP-finalen på lørdag gikk flere musikkeksperter ut og sa at Plumbo ville bli jumbo i Baku, at man måtte stemme fram Tooji dersom man hadde tenkt å vinne noe. I leiren til MGP-entusiastene var det ingen tvil: Tooji er vår beste sjanse! Blant blodfansen av MGP var det Tooji og Nora Foss al-Jabri som var favorittene; blant folk flest var det Petter Øien og Bobby Bare, og Plumbo som var favorittene.

Bookmakerne hadde Plumbo på en skråsikker førsteplass med så lave som 1,15 i odds, noe storfavoritten Stella Mwangi aldri oppnådde ifjor. Nestemann opp var Øien og Bare med rundt 4-5 i odds, Nora med 7-10 i odds og Tooji på fjerdeplass med litt mer enn Nora.

Bettingselskapene spådde helt riktig på gullfinalistene, men fikk rekkefølgen nøyaktig motsatt av resultatet - en påfallende smell. Så hva skjedde?

Vi kan begynne med noen enkle fakta:

• Tooji er den første som har vunnet finalen som ikke vant sin delfinale (delfinaler er forøvrig relativt nytt i MGP-sammenheng)
• Tooji var på 4. plass hos bookmakerne; Plumbo lå suverent best an
• Tooji er første på minst 10 år som vinner med et startnummer tidligere enn de siste tre (han hadde startnummer 1)
• Byjurystemmene var en større andel av den totale poengsummen enn noen gang siden 2007, og...
• Stemmeantallet i 2012 var det desidert laveste siden 2007, fordi...
• For første gang endret NRK stemmereglene slik at man kun fikk stemme i 10 minutter etter første finalerunde, og i kun 5 minutter etter gullfinalen

I alle år har man kunnet stemme på alle bidragene under hele showet, og NRK holdt ved denne tradisjonelle stemmegivingen - helt til de plutselig endret reglene for finalen i år. Til og med i delfinalene  fortsatte de med de gamle reglene, der man fikk stemme underveis og hele tiden fram til finalistene skulle kåres.

Mange MGP-entusiaster mener NRK har gjort konkurransen mer rettferdig ved å legge om stemmereglene på denne måten, og få av de samme legger skjul på at det er antageligvis dette som rotet til Plumbos sjanser i finalen. Hvordan kan det ha seg at dette slår verre ut for Plumbo enn Tooji?

Til forskjell fra alle tidligere år, har NRKs nye stemmeregler gjort at "casuals" - folk som ikke er ihuga MGP-fans men som kanskje titter innom programmet - i stor grad ikke har vært med å stemme. Med de gamle reglene, kunne Plumbos fans stemt på dem rett ved begynnelsen av programmet og igjen rett etter de opptrådte i gullfinalen.

De nye reglene belønner kun dem som har tålmodighet nok til å vente helt til alle bidragene er ferdige, for å stemme i et begrenset tidsrom på 10 minutter i første runde og 5 minutter til gullfinalen. Hvem er det som orker å sitte og vente helt til alle bidragene er ferdige og stemme akkurat når verten sier det er tid? Jo, stort sett de mest ihuga MGP-tilhengerne - ikke folk flest.

All erfaring viser at desto vanskeligere og mer vrient man gjør det å utføre en handling, så vil kun de som er mest interessert i å utføre denne handlingen ta seg bryet med å gjøre det.

I 2010 var det hele 1,1 millioner stemmer som strømte inn til NRK, med et meget komfortabelt tidsrom å stemme på. Antageligvis var det stor interesse for programmet p.g.a. Rybak som vant året før; stemmeantallet falt til 565.000 ifjor når Stella Mwangi vant. Ved å kutte ned stemmetidsrommet til 5 minutter i gullfinalen, den eneste stemmegivingen som offentliggjøres, begrenset NRK stemmene i år til beskjedne 330.000 fra publikum.

Tooji vant med kun 155.000 stemmer (inkl. byjurystemmer), den laveste vinnertotalen siden 2007.

Det var nesten ingen som trodde på forhånd at noen andre enn Plumbo kom til å vinne, alle fra bettingselskapene til musikkekspertene og journalister trodde Møkkamann-bandet hadde det i lomma. På let etter en forklaring på den forbløffende seieren til Tooji, kan man ikke se bort fra at NRKs endring på stemmereglene i siste liten har spilt en avgjørende rolle.

Så selv om resultatet ble best for Norges sjanser i Baku, er det uheldig at NRK begrenset "demokratiet" de var så stolte av at MGP har hatt en stund nå. Beskjeden fra Marienlyst gjennom et slikt tiltak er at Ola Nordmann ikke vet sitt eget beste, så derfor skal man begrense avgjørelsen til de som bryr seg aller mest.

Udemokratiske tiltak til tross, Tooji er en verdig vinner og vil lykkes langt bedre enn «Ola Nordmann» i Baku.

Fredag sikret Plumbo seg en plass i Melodi Grand Prix-finalen med en seier i Larvik. I motsetning til oppfatningen i elfenbenstårnene i media, var dette på grunn av, ikke på tross av, den tidligere mediaomtalen deres.

Det var absolutt ingen overraskelse at Plumbo vant sin MGP-runde på fredag. En hver som har vært koblet inn i den virkelige verden de siste ukene har registrert den store folkelige støtten det hittil lite kjente bandet har fått etter mediekjøret mot dem for vokalistens «mokkamann»-spøk.

«Plumbo tilgitt av folket» erklærte VG.no når «Ola Nordmann» sikret gruppen seieren fredag kveld og en finaleplass i Oslo Spektrum. Tilgitt av folket? Var det Plumbo som hadde blitt tilgitt, eller noen andre som enda må be om tilgivelse?

En riktigere overskrift hadde vært at folket fremdeles ikke har tilgitt mediene og kultureliten for nok en absurd jakt på en rasismesyndebukk.

Kultureliten - og journalistbestanden som til daglig smører denne nevnte eliten for å skaffe seg klikk, aviskjøpere og annonseinntekter - vil ikke innrømme nederlag.  Der Plumbo unnskyldte seg og la seg flate for kritikk med en gang de hadde kommet av scenen, har mediene enda ikke skjønt at det var de som gjorde den største feilen den kvelden.

VG fikk tatt en meningsmåling forrige uke for å få bekreftet at folket hadde samme mening som dem om dette; det gikk dessverre ikke helt som de hadde tenkt.

Hele 63 % sa at spøken til Plumbo-Lars var «helt okay» mens 21,6 % mente den var rasistisk, med 15,4 % som ikke har gjort seg opp en mening. Med en 3:1 margin er altså folket overveldende uenig i premisset at Plumbo må be om tilgivelse. 3:1 er folket imot mediene i denne saken, muligens enda mer hvis de 15 % har klart å bestemme seg.

Dette resultatet gjenspeiler uvitenskapelige meningsmålinger på nettet de siste ukene, som viser stort engasjement imot medias vinkling av saken.

Hos Dagbladet mente 90 % av 11 000 stemmer at Plumbo ikke burde utestenges fra MGP. 90 % hos VG mente Plumbo burde få være med i MGP. Aftenpostens reaksjons-barometer tikket over med gjesp om saken, 65 % sa saken om hendelsen gjorde at de sovner - kun 2 % sa at de raser.

Det var altså aldri antydninger til at "folket" var sure på Plumbo for denne uttalelsen. Tvert imot, har det vært klart hele tiden at folket er sure på media for deres absurde svertekampanje mot gruppen som ikke har et gyldent medlemskap i deres rekker.

Dagbladet forsøker å ro seg litt i land ved å angre på deres dårlige anmeldelse av MGP-sangen til Plumbo. Dessverre fremmer også musikkjournalist Anders Grønneberg premisset om at Plumbo har noe å tilgis for - og får slakt i kommentarfeltet.

Mitt innlegg om saken når "skandalen" enda var fersk fikk nesten 30 000 visninger her på Nye Meninger, en ny rekord for meg selv og innlegget var både mest lest og mest likt en god stund. Folk som aldri har lest ting jeg har skrevet før kom bort til meg og gav meg en klapp på skulderen - folk som absolutt ikke bryr seg om Plumbos musikk, som forøvrig gjelder meg selv.

Det var surrealistisk - hvor kom alt dette fra?

Ifjor var det ekte (og uekte) rasisme mot Stella Mwangi som sørget for en omfavnelse i media og sympatistemmer som sendte henne videre til et opplagt (for de av oss som var opptatt av hennes ferdigheter fremfor hudfarge) og sviende nederlag i Dusseldorf.

I år får man trolig det motsatte med samme resultat: en motreaksjon til medias absurde svertekampanje, der Plumbo seiler videre til nederlag i Eurovision på en flåte av sympatistemmer fra nordmenn som har fått nok.

Nordmenn som har fått nok av det stadige rasismekjøret som blåses opp i media.

Hvis kultureliten vil berge seieren til Nora Foss al-Jabri, den de allerede har bestemt seg for at skal vinne, bør de vurdere å legge seg paddeflate og slutte å late som det er Plumbo som må be om tilgivelse. Bare da kan vi muligens komme tilbake til å stemme på den som er flinkest og ikke den media har fremprovosert oss til å stemme på.

Enten det eller så kan mediene bare vente på at Plumbo vinner og deretter stemple «Ola Nordmann» en rasistisk, nasjonalistisk sang som er uheldig kun et år etter 22. juli, mens de rister skuffet på hodet av alle som stemte på den.

Vi ses til sommeren for å se hva de har valgt.