Iskalde, steinharde, inhumane, fundamentalistiske barnemishandlere er det regjeringen kalles for å håndheve utlendingsloven på en prinsippfast måte. Asylbarna tillegges egenskaper og forbehold som ikke ligner virkeligheten rundt dem.

UDI oppgir at det finnes 410 asylbarn i Norge som er født i kongeriket; 389 norskfødte asylbarn er under 6 år gamle, resten er ikke eldre enn 10 år. Det er spesielt barna født og oppvokst i Norge som har blitt fokus i denne saken, barn som ikke kjenner noe annet land. Samtidig er det i alt 459 asylbarn av totalt 1173 som har bodd i Norge lengre enn 3 år etter foreldrene leverte asylsøknad. Omtrent halvparten av barna har oppholdt seg i landet ulovlig mer enn et år sammen med sine foreldre etter endelig avslag, familier som egentlig har utreiseplikt.

Overordnet kan man trygt konkludere at regjeringen har skapt denne situasjonen selv ved å ikke forvalte asylsystemet mer effektivt. En må gi UDI litt pusterom ved å ta til seg at det er krevende arbeid de driver med og de har jobbet i mange tilfeller for å ordne returavtaler med land der en rekke asylsøkere kommer fra. Likevel er det en stor prikk på regjeringens rulleblad for at de har latt det skli såpass ut at nesten 500 asylbarn har rukket å bo her i mer enn 3 år før man har tenkt å sende dem hjem. Hvis regjeringen ikke skal hive asylpolitikken til ulvene i Frp, må de være flinkere til å vise at vi kan gi asylsøkerne en forsvarlig behandling.

Regjeringens feilskjær har fått mange til å ta til orde for at denne første gruppen på rundt 450 asylbarn må få bli i landet. Argumentene for at asylbarna skal få bli har blitt ramset opp i affekt, en oppdager ved en tur i tenkeboksen at regjeringen faktisk har et surt poeng når de henviser til innvandringsregulerende hensyn. Det har seg nemlig slik at hvis man tar til seg disse varierende argumentene som nye prinsipper, vil hele asylsystemet nødvendigvis spille seg helt av banen og vi ville blitt nødt til å åpne for fri innvandring. Noe annet ville være prinsippløst og urettferdig ovenfor tidligere og fremtidige asylsøkere.

Barnas beste

Selvfølgelig går barnas beste foran innvandringsregulerende hensyn, har mange sagt de siste dagene. Man leser utlendingsloven med ett øye lukket og later som om den ikke sier det motsatte, at innvandringsregulerende hensyn kan overkjøre barnas beste, som skal ellers være et grunnleggende hensyn i saker som omfatter barn. For hva er egentlig begrensningen på dette argumentet om å alltid gjøre det som er best for barnet?

Det er trist å måtte si det, men samtlige av asylbarna som har blitt sendt ut av landet eller kommer til å bli det, vil sannsynligvis aldri få det så godt som de kunnet fått det i Norge. Dersom vi skulle la barnas beste veie tyngst til en hver tid, ville vi måttet slippe inn alle barnefamilier som søker om asyl. Hvordan kan vi nekte et barn og deres familie asyl i Norge når vi vet med sikkerhet at det er det beste for dem?

Barnas beste tilsier dermed fri innvandring for barnefamilier fra hele verden, som vil etter hvert som ordet sprer seg bety at det er i praksis fri innvandring til Norge. Hvis man ikke skal tolke dette som et absolutt prinsipp, må en begynne å definere opp vilkårlige definisjoner på når barnas beste skal være gjeldende.

Sterk tilknytning

Da utlendingsloven ble revidert i 2008 kan det virke som Stortinget glemte å definere hva de mente med “særlig tilknytning til riket” i § 38 av loven. Venstre har idag lagt frem et forslag på hvordan en skal vurdere nettopp hva “særlig tilknytning” betyr i hver asylsak, samtidig innstiller de på at opphold i landet i 3 år skal anses som særlig tilknytning til landet.

Den rødgrønne regjeringen har nok en gang gjort slett arbeid her, men hva ligger til grunn for at man skal sette en vilkårlig grense på 3 år for dette? Ikke at vilkårlige grenser er noe nytt, lovverket er fullt av dem, men i akkurat slike situasjoner som dette kan det bety mye for en familie som søker asyl.

Arne Strand og andre som har deltatt i debatten har kalt det barnemishandling å tvinge barn til å flytte vekk fra sine venner og nettverk etter å ha bodd i landet noen år. Man snakker om at barna etter tre år har en “sterk tilknytning” til landet Norge og at å sende dem ut til et annet land vil snu opp ned på deres lille verden. Er dette virkelig noe nytt eller uvanlig for barn, noe barn til asylsøkere kan regne med å bli skånet for ved å innvilge dem oppholdstillatelse?

Alle har vi vært barn og svært mange av oss har måttet flytte opptil flere ganger som barn, mellom land, innenfor land eller kanskje bare til en ny bydel. I vårt stadig mer moderne, urbane og flerkulturelle land er det vanligere og vanligere at et barn må danne nye vennekretser flere ganger i sitt liv.

Man skulle nesten tro at ingen foreldre i landet byttet barnehage for sitt barn – man vil da ikke bryte den “sterke tilknytningen” de har etablert? Dette er helt vanlig og en del av livet – så hvorfor skulle ikke en asylsøkers barn måtte oppleve noe lignende?

En kan til og med finne det positive ved dette, et barn som har bredere erfaring fra å møte mange forskjellige typer barn i forskjellige steder eller land vil være mer forberedt på sitt senere liv. For ikke å nevne hvor mye et barn kan vinne på å bli flerspråklig ved en ung alder! Her finnes fordeler og ulemper, men disse er ikke noe mer pressende for et asylbarn som har vokst opp i Norge enn andre norske barn.

Det kan ikke være barnemishandling gjort mot asylbarn mens det er en akseptert form for barneoppdragelse for alle andre barn.

Dersom vi skal ha et prinsipp om at et hvert barn som får en slags forbindelse til et land (eller rettere sagt et miljø innenfor et land) skal få oppholdstillatelse vil vi igjen havne i en situasjon hvor vi må åpne for fri innvandring.

For hvem skal få bestemme når et barn har fått en viktig nok tilknytning til landet for å kunne bli? Mange har etterspurt rundere saksbehandling, litt mer skjønn i å tolke utlendingsloven – men vil ikke det bety mer vilkårlig og urettferdig behandling?

Vi kan godt sette en grense på tre år slik Venstre foreslår, men dette er altså ikke loven idag og heller ikke basert på noe annet enn et ønske om å helgardere oss selv fra skyldfølelse dersom vi ikke gir asylsøkere rask nok behandling.

Foreldrenes ansvar

– Statsministeren må ikke tillate at de blir straffet for foreldrenes gjerninger, skriver Arne Strand om asylbarna. Skal virkelig disse barna måtte bøte for at deres foreldre har gjort galt? Hvorfor skal foreldrenes ugjerninger ha noe å si for barnas skjebne?

Foreldre verden over gjør dårlige valg som går utover sine barn - hver eneste dag. Skilsmisser skjer stadig vekk her i Norge og andre land, en av de verste hendelsene som kan ramme et barn og dets videre liv. Barn flyttes på mellom land, innenfor land, eller mellom skoler basert på foreldrenes valg. Det barna får lov til av foreldrene har stor betydning for deres sosiale liv og videre utvikling.

Selvfølgelig må barn ta konsekvensene av sine foreldres beslutninger, i hvilken magisk verden må de ikke det?

Disse asylbarnforeldrene har tatt et valg om å dra til Norge, vel vitende om at det slettes ikke er sikkert de kommer inn. Allerede da har barnet måttet ta en konsekvens av deres valg, de har endt opp i Norge under en tvilsom situasjon.

Mener man allerede da at barna ikke skal måtte bøte for denne handlingen begått av deres foreldre, at de automatisk skal få innvilget asyl fordi foreldrene har gjort et slikt valg?

Igjen vil dette føre til at hele asylsøkersystemet går i oppløsning dersom man gjør et prinsipp ut av det. Ingen som tar med seg barn til Norge vil kunne nektes asyl – da må jo barna bøte for foreldrenes valg, noe man hevder ikke skal skje under noen som helst omstendighet.

Våre egne barn?

Til slutt må en nesten minne alle på følgende: en får ikke automatisk statsborgerskap av å bli født i dette landet. Loven sier at en må ha en far eller mor som er norsk statsborger for å automatisk få statsborgerskap.

Dersom man er uenig i denne loven må en gjerne mene dette, men da må dette argumenteres for uten å bruke små, sympatihentende asylbarn som begrunnelse.

En endring på denne loven vil innebære et element av den amerikanske innvandringsdebatten, nemlig såkalte anchor babies, barn som blir født for å brukes som inngangsbiletter til et land.Det er mye snakk om menneskesmugling og menneskehandel, vil vi virkelig legge tilrette for at barn brukes som agn til å skaffe seg oppholdstillatelse i Norge? Er det til barnas beste?

Utover dette kan vi vel avskaffe muligheten for skilsmisse med det samme? Innføre forbud mot å flytte etter man har fått barn? Forby foreldre å ta beslutninger som barnet senere vil syns gikk negativt utover dem?

Vi må tross alt kun tenke på barnas beste! Vel, det kan hende verden er litt mer nyansert enn som så. Fremover får vi håpe myndighetene tar asylarbeidet litt mer alvorlig og unngår slike opprivende situasjoner der samfunnet tvinges til krokodilletårer for barn de vil glemme om noen ukers tid.

Undertegnede er født til norsk mor i USA, flyttet til Norge og tilbake igjen til et nytt sted i USA og måtte danne tre vennekretser i sine første ti år.

Følg meg på Twitter for å få flere kommentarer som denne.

For første gang siden Rybak sender Norge MGP-bidraget som har størst sjanse til å vinne i Eurovision, med Tooji. Alt som måtte til var litt hjelp fra MGP-produsentene.

I oppløpet til MGP-finalen på lørdag gikk flere musikkeksperter ut og sa at Plumbo ville bli jumbo i Baku, at man måtte stemme fram Tooji dersom man hadde tenkt å vinne noe. I leiren til MGP-entusiastene var det ingen tvil: Tooji er vår beste sjanse! Blant blodfansen av MGP var det Tooji og Nora Foss al-Jabri som var favorittene; blant folk flest var det Petter Øien og Bobby Bare, og Plumbo som var favorittene.

Bookmakerne hadde Plumbo på en skråsikker førsteplass med så lave som 1,15 i odds, noe storfavoritten Stella Mwangi aldri oppnådde ifjor. Nestemann opp var Øien og Bare med rundt 4-5 i odds, Nora med 7-10 i odds og Tooji på fjerdeplass med litt mer enn Nora.

Bettingselskapene spådde helt riktig på gullfinalistene, men fikk rekkefølgen nøyaktig motsatt av resultatet - en påfallende smell. Så hva skjedde?

Vi kan begynne med noen enkle fakta:

• Tooji er den første som har vunnet finalen som ikke vant sin delfinale (delfinaler er forøvrig relativt nytt i MGP-sammenheng)
• Tooji var på 4. plass hos bookmakerne; Plumbo lå suverent best an
• Tooji er første på minst 10 år som vinner med et startnummer tidligere enn de siste tre (han hadde startnummer 1)
• Byjurystemmene var en større andel av den totale poengsummen enn noen gang siden 2007, og...
• Stemmeantallet i 2012 var det desidert laveste siden 2007, fordi...
• For første gang endret NRK stemmereglene slik at man kun fikk stemme i 10 minutter etter første finalerunde, og i kun 5 minutter etter gullfinalen

I alle år har man kunnet stemme på alle bidragene under hele showet, og NRK holdt ved denne tradisjonelle stemmegivingen - helt til de plutselig endret reglene for finalen i år. Til og med i delfinalene  fortsatte de med de gamle reglene, der man fikk stemme underveis og hele tiden fram til finalistene skulle kåres.

Mange MGP-entusiaster mener NRK har gjort konkurransen mer rettferdig ved å legge om stemmereglene på denne måten, og få av de samme legger skjul på at det er antageligvis dette som rotet til Plumbos sjanser i finalen. Hvordan kan det ha seg at dette slår verre ut for Plumbo enn Tooji?

Til forskjell fra alle tidligere år, har NRKs nye stemmeregler gjort at "casuals" - folk som ikke er ihuga MGP-fans men som kanskje titter innom programmet - i stor grad ikke har vært med å stemme. Med de gamle reglene, kunne Plumbos fans stemt på dem rett ved begynnelsen av programmet og igjen rett etter de opptrådte i gullfinalen.

De nye reglene belønner kun dem som har tålmodighet nok til å vente helt til alle bidragene er ferdige, for å stemme i et begrenset tidsrom på 10 minutter i første runde og 5 minutter til gullfinalen. Hvem er det som orker å sitte og vente helt til alle bidragene er ferdige og stemme akkurat når verten sier det er tid? Jo, stort sett de mest ihuga MGP-tilhengerne - ikke folk flest.

All erfaring viser at desto vanskeligere og mer vrient man gjør det å utføre en handling, så vil kun de som er mest interessert i å utføre denne handlingen ta seg bryet med å gjøre det.

I 2010 var det hele 1,1 millioner stemmer som strømte inn til NRK, med et meget komfortabelt tidsrom å stemme på. Antageligvis var det stor interesse for programmet p.g.a. Rybak som vant året før; stemmeantallet falt til 565.000 ifjor når Stella Mwangi vant. Ved å kutte ned stemmetidsrommet til 5 minutter i gullfinalen, den eneste stemmegivingen som offentliggjøres, begrenset NRK stemmene i år til beskjedne 330.000 fra publikum.

Tooji vant med kun 155.000 stemmer (inkl. byjurystemmer), den laveste vinnertotalen siden 2007.

Det var nesten ingen som trodde på forhånd at noen andre enn Plumbo kom til å vinne, alle fra bettingselskapene til musikkekspertene og journalister trodde Møkkamann-bandet hadde det i lomma. På let etter en forklaring på den forbløffende seieren til Tooji, kan man ikke se bort fra at NRKs endring på stemmereglene i siste liten har spilt en avgjørende rolle.

Så selv om resultatet ble best for Norges sjanser i Baku, er det uheldig at NRK begrenset "demokratiet" de var så stolte av at MGP har hatt en stund nå. Beskjeden fra Marienlyst gjennom et slikt tiltak er at Ola Nordmann ikke vet sitt eget beste, så derfor skal man begrense avgjørelsen til de som bryr seg aller mest.

Udemokratiske tiltak til tross, Tooji er en verdig vinner og vil lykkes langt bedre enn «Ola Nordmann» i Baku.

Fredag sikret Plumbo seg en plass i Melodi Grand Prix-finalen med en seier i Larvik. I motsetning til oppfatningen i elfenbenstårnene i media, var dette på grunn av, ikke på tross av, den tidligere mediaomtalen deres.

Det var absolutt ingen overraskelse at Plumbo vant sin MGP-runde på fredag. En hver som har vært koblet inn i den virkelige verden de siste ukene har registrert den store folkelige støtten det hittil lite kjente bandet har fått etter mediekjøret mot dem for vokalistens «mokkamann»-spøk.

«Plumbo tilgitt av folket» erklærte VG.no når «Ola Nordmann» sikret gruppen seieren fredag kveld og en finaleplass i Oslo Spektrum. Tilgitt av folket? Var det Plumbo som hadde blitt tilgitt, eller noen andre som enda må be om tilgivelse?

En riktigere overskrift hadde vært at folket fremdeles ikke har tilgitt mediene og kultureliten for nok en absurd jakt på en rasismesyndebukk.

Kultureliten - og journalistbestanden som til daglig smører denne nevnte eliten for å skaffe seg klikk, aviskjøpere og annonseinntekter - vil ikke innrømme nederlag.  Der Plumbo unnskyldte seg og la seg flate for kritikk med en gang de hadde kommet av scenen, har mediene enda ikke skjønt at det var de som gjorde den største feilen den kvelden.

VG fikk tatt en meningsmåling forrige uke for å få bekreftet at folket hadde samme mening som dem om dette; det gikk dessverre ikke helt som de hadde tenkt.

Hele 63 % sa at spøken til Plumbo-Lars var «helt okay» mens 21,6 % mente den var rasistisk, med 15,4 % som ikke har gjort seg opp en mening. Med en 3:1 margin er altså folket overveldende uenig i premisset at Plumbo må be om tilgivelse. 3:1 er folket imot mediene i denne saken, muligens enda mer hvis de 15 % har klart å bestemme seg.

Dette resultatet gjenspeiler uvitenskapelige meningsmålinger på nettet de siste ukene, som viser stort engasjement imot medias vinkling av saken.

Hos Dagbladet mente 90 % av 11 000 stemmer at Plumbo ikke burde utestenges fra MGP. 90 % hos VG mente Plumbo burde få være med i MGP. Aftenpostens reaksjons-barometer tikket over med gjesp om saken, 65 % sa saken om hendelsen gjorde at de sovner - kun 2 % sa at de raser.

Det var altså aldri antydninger til at "folket" var sure på Plumbo for denne uttalelsen. Tvert imot, har det vært klart hele tiden at folket er sure på media for deres absurde svertekampanje mot gruppen som ikke har et gyldent medlemskap i deres rekker.

Dagbladet forsøker å ro seg litt i land ved å angre på deres dårlige anmeldelse av MGP-sangen til Plumbo. Dessverre fremmer også musikkjournalist Anders Grønneberg premisset om at Plumbo har noe å tilgis for - og får slakt i kommentarfeltet.

Mitt innlegg om saken når "skandalen" enda var fersk fikk nesten 30 000 visninger her på Nye Meninger, en ny rekord for meg selv og innlegget var både mest lest og mest likt en god stund. Folk som aldri har lest ting jeg har skrevet før kom bort til meg og gav meg en klapp på skulderen - folk som absolutt ikke bryr seg om Plumbos musikk, som forøvrig gjelder meg selv.

Det var surrealistisk - hvor kom alt dette fra?

Ifjor var det ekte (og uekte) rasisme mot Stella Mwangi som sørget for en omfavnelse i media og sympatistemmer som sendte henne videre til et opplagt (for de av oss som var opptatt av hennes ferdigheter fremfor hudfarge) og sviende nederlag i Dusseldorf.

I år får man trolig det motsatte med samme resultat: en motreaksjon til medias absurde svertekampanje, der Plumbo seiler videre til nederlag i Eurovision på en flåte av sympatistemmer fra nordmenn som har fått nok.

Nordmenn som har fått nok av det stadige rasismekjøret som blåses opp i media.

Hvis kultureliten vil berge seieren til Nora Foss al-Jabri, den de allerede har bestemt seg for at skal vinne, bør de vurdere å legge seg paddeflate og slutte å late som det er Plumbo som må be om tilgivelse. Bare da kan vi muligens komme tilbake til å stemme på den som er flinkest og ikke den media har fremprovosert oss til å stemme på.

Enten det eller så kan mediene bare vente på at Plumbo vinner og deretter stemple «Ola Nordmann» en rasistisk, nasjonalistisk sang som er uheldig kun et år etter 22. juli, mens de rister skuffet på hodet av alle som stemte på den.

Vi ses til sommeren for å se hva de har valgt.

I høst ble det en stor debatt om asylsøkeres rolle i overfallsvoldtekt, spesielt i Oslo. Libe Rieber-Mohn har foreslått mer hjelp til denne utsatte gruppen. Kan vi ha en ærlig og faktabasert debatt om dette?

Voldtektsregnskapet for 2011 er klart, ifjor ble det anmeldt 55 overfallsvoldtekter i Oslo. Kun 8 gjerningsmenn er tatt og identifisert, samtlige av dem med ikke-norsk bakgrunn. Hvis det er lov å spørre, hvor mange av disse er asylsøkere?

Ved månedsskifte oktober-november ble det en heftig debatt om overfallsvoldtekt, med forslag om å innføre målrettede tiltak ovenfor spesielt asylsøkere. Grunnlaget for å fokusere på akkurat asylsøkere er deres nesten usaklige overrepresentasjon mtp. overfallsvoldtekter. Hvert år er det under 10 000 asylsøkere til Norge, brøkdeler av en prosent av befolkningen.

Regjeringens utsendte debattanter har forsøkt å flytte fokus vekk fra de som faktisk begår overfallsvoldtekt - utenlandske og asylsøkere - ved å utvide omfanget av debatten til å gjelde alle typer voldtekt. Selv om hvite nordmenn også er underrepresentert blant alle andre typer voldtekt, fremstilles det som noe annet for å få fokuset vekk fra alle gruppene som er overrepresentert.

– Likevel er det et faktum at de aller fleste voldtekter begås av hvite menn mot hvite kvinner på nachspiel, sa statssekretær Pål Lønseth i løpet av høstens debatt, et faktum som er så åpenbart og banalt at det er opplagt hvorfor det blir sagt: for å avlede oppmerksomhet. I en befolkning på 70-80 % hvite nordmenn, er det naturlig og forventet at de vil utføre flertallet av voldtektene.

Det man ikke forventer, noe unaturlig og drastisk, er når en svært liten gruppe nærmest har monopol på en type voldtekt.

Fra et vitenskapelig perspektiv, er det god grunn til å spørre hvorfor samtlige gjerningsmenn tatt for overfallsvoldtekt er utenlandske, og hvorfor nesten alle er av ikke-vestlig opprinnelse. Av de 55 overfallsvoldtektene i Oslo ifjor, var det kun ett tilfelle der gjerningsmann ble beskrevet som europeisk (hvit).

Befolkningen lurer på hvorfor det er sånn. Rasister har selvfølgelig svaret klart, men hva med oss andre, får vi noen svar? Nei, vi får ikke svar på dette. Det eneste vi får er politisk korrekt svada og avledningsmanøvrer. 

Når regjeringen og myndighetene nekter å gi svar, lar de rasistene fylle vakuumet med oppgulpet sitt.

I april hadde Ap's Libe Rieber-Mohn et forslag om å gjøre en grundigere jobb med å gi asylsøkere psykologisk hjelp og psykisk helsesjekk - i forbindelse med forebygging mot overfallsvoldtekter.

- Vi må jo tørre å sette ord på virkeligheten. Når det gjelder overfallsvoldtekter er de aller fleste begått av menn med annen bakgrunn enn norsk. Vi må få mer dokumentasjon om hvem disse er. Det må vi kunne klare å snakke om, sa Rieber-Mohn til VG.  Hun kom med samme forslag igjen under høstens debatt.

Hun har blitt ignorert gang på gang av sitt eget parti.

Men i høst ble det mer fokus på tall fra 2008-2009, som viser at rundt halvparten av de som har blitt dømt for overfallsvoldtekt, har vært asylsøkere. Mette Hanekamhaug (Frp) dro dette fram på "Debatten" på NRK, og regjeringens utsendte gikk ut for å brannslukke på vegne av egen asylpolitikk. Hanne Kristin Rohde, leder for Seksjon for volds- og seksualforbrytelser i Oslo politidistrikt, forsøkte å hevde at tallene fra hennes eget politidistrikt ikke tilsa at ca. halvparten av overfallsvoldtekt kan være utført av asylsøkere.

Klart bevis på nøyaktig andel av overfallsvoldtekt utført av asylsøkere var det ikke, men at rundt halvparten av de som ble dømt for overfallsvoldtekt i 2008-2009 var asylsøkere, tyder på at dette er noe vi bør studere litt mer, som Rieber-Mohn sa. Ikke for å stemple asylsøkere som en kriminell gruppe eller som voldtektsmenn hele gjengen - men for å forstå hvorfor og om det er noe man kan gjøre om det.

Regjeringen har blant annet argumentert for innskrenket skjenketid i Oslo ved å vise til overfallsvoldtektene. Fremfor målrettede tiltak som kan ha god effekt, vil altså regjeringen straffe flest mulig for å gjøre noe om et problem som kommer fra en svært snever gruppe.

Politisk korrekthet kommer først, effektivitet og meningsfylte tiltak kommer sist.

Jeg har spurt Hanne Kristin Rohde om hun vet hvor mange av de 8 som ble tatt for overfallsvoldtekt i 2011 var eller hadde vært asylsøkere. Ferske tall ligger klart for fjoråret; stemmer tallene fra 2008-2009 fremdeles, er asylsøkere fremdeles drastisk overrepresentert?

– Hvor mange av de 8 tatt for overfallsvoldtekt i Oslo ifjor var eller hadde vært asylsøkere?

– Ingen av dem asylsøkere på noe tidspunkt. Annen etnisitet er ikke lik asylsøker og kan også være norsk statsborger, dvs. en av oss, svarer Rohde på Twitter.

Rohdes svar er full av politisk korrekthet og stråmenn ("en av oss", "annen etnisitet er ikke lik asylsøker") - og er i tillegg beviselig feil.

Jeg minnet henne på Raess Dawlatzai, den 20-årige afghaneren som ble tatt for 2 overfallsvoldtekter, som oppholdt seg i landet ulovlig etter å ha fått avslag på asylsøknaden sin.

Tidligere har Rohde snakket svært så nyansert om det å være asylsøker, hun har ment at når asylsøknaden er avgjort kan man ikke lenger anse personen som asylsøker - flisespikkeri for folk flest. Det var derfor jeg la til «eller har vært asylsøkere» i spørsmålet mitt, for å være helt tydelig på hva jeg mente. Likevel svarte Rohde fra levra basert på en politisk korrekt holdning, isteden for basert på fakta.

– Sorry, det stemmer. Men mener at ikke fler. Asylsøkere generelt har beskyttelsesbehov og skal ikke stemples som kriminelle, var neste svar fra Rohde.

Har jeg stemplet asylsøkere som kriminelle? Hvor kommer alle disse defensive, politisk korrekte stråmennene fra? Alt jeg gjorde var å spørre et spørsmål om hvor mange asylsøkere det var blant gjerningsmennene tatt for overfallsvoldtekt.

Rieber-Mohn mente man skal kunne snakke åpent om dette, men Rohdes Twitter-svar tyder på at man ikke kan gjøre det uten å få antydninger om å være rasist tilbake som svar. Etter 22. juli, til tross for lovnader om mer åpenhet og dialog, er det dette mange har fryktet, at man skal bli stemplet rasist bare for å ta opp ømme tema.

Dessverre er nok heller ikke dette svaret fra Rohde korrekt, det finnes enda en av gjerningsmennene som ble identifisert som var en asylsøker. Noen som husker det dramatiske overgrepet på trappene til Stortinget, der media jaget stortingsvaktene for å ikke ha grepet inn momentant mot det de trodde var et frivillig samleie?

Det var en 15-årig asylsøker som utførte denne voldtekten.

I samme sak denne omtales hos TV 2, nevner de enda en asylsøker, en 20-årig øst-afrikaner, som ble tatt for voldtektsforsøk. Han er kanskje ikke blant de 8 man henviser til, men det viser at det er et gjengangstema. I andre tilfeller utenfor Oslo har man tatt asylsøkere som har begått flere overfallsvoldtekter; som Rohde ellers nevner, er det vanlig med serieforbrytelser innenfor overfallsvoldtekt.

Hvorfor er Rohde så upresis og lemfeldig i sin omgang med faktaene rundt dette? Kan ikke hun sjekke opp i dette og gi et ordentlig svar? Er den 15-årige nord-afrikaneren en av disse 8 som anses som tatt eller identifisert? Hvorfor hadde hun glemt den 20-årige afghaneren? Hvor mange andre har hun glemt?

Kan ikke Oslo-politiet bare gi et konkret svar på følgende spørsmål:

Hvor mange av gjerningsmennene tatt for overfallsvoldtekt i 2011 var eller hadde vært asylsøkere, og hvor mange voldtekter totalt er de siktet eller mistenkt for?

Hvis det viser seg at svaret er at en vesentlig andel av disse faktisk har vært asylsøkere, stemmer dette overens med tidligere tall som viser at asylsøkere står for en stor andel av overfallsvoldtekt, tross deres brøkdelsprosentandel blant befolkningen.

Uansett hva de fullstendige tallene viser, er tallene vi allerede har tydelige på at asylsøkere er den mest overrepresenterte gruppen i befolkningen når det gjelder overfallsvoldtekt, og vel så det. Ingen annen gruppe havner i samme univers når det gjelder forholdet mellom voldtekter begått og andel i befolkningen.

Det betyr ikke at asylsøkere skal stemples som noe som helst, men det betyr at de er en ubegripelig utsatt gruppe for denne type kriminalitet - og en liten nok gruppe til at man kan sette inn målrettede tiltak for å dempe antallet overfallsvoldtekter. Politiet setter inn tiltak mot øst-europeiske tyvebander og lommetyver i sentrum, asylsøkere kan ikke skjermes fra samme type ettersyn.

Asylsøkere trenger vår hjelp, de trenger psykisk helsehjelp, vi må ta asyl på alvor og ikke gi Frp enda flere argumenter for å stanse asyl totalt. Ved å hjelpe asylsøkerne (eller sende ut dem vi har avvist) kan vi gjøre samfunnet tryggere og få slutt på en situasjon hvor det blir lett for folk å stemple dem som gruppe.

Hvis Rohde og regjeringen var opptatt av noe annet enn å opptre politisk korrekt, kunne vi kanskje løst noen problemer og kvinner hadde sluppet å være så redd for å bli overfalt sent på kvelden i hovedstaden.

Spellemannprisen 2012 vil bli husket for én ting: en klein vits som ikke var ment å fornærme noen, men som mange lot seg fornærme av. Har noen hjerte til å fortelle Ricky Martin at hans favoritt-hudfarge er blitt rasistisk?

«Vet du hva, når jeg ser på dere to så får låten plutselig et nytt navn, mokkamann, hehe.»

Plumbos vokalist og Spellemannprisen-vinner Lars Erik Blokkhus byttet ut en ø med en o og trodde han var morsom, når han henviste til hudfargen til Madcon-duoen rett før takketalen for vinnersangen «Møkkamannen». Alle liker vel mokka? Blokkhus fikk straks beskjed om at mokka var ut, med buing fra salen og senere en kald øl nedover hodet, etterfulgt av en kald dusj i media for å ha levert en «rasistisk» kommentar.

Sommeren 1999 hadde Norge en helt annen oppfatning av hudfargen mokka.

«Her lips are devil red, the skin's the color mocha» gikk refrenget til Ricky Martins største låt «Livin' la vida loca» som vi alle gikk og sang på i mange uker. En kan knapt komme fra en kveld med karaoke uten å ha sunget denne sangen. Alle har sunget denne sangen, til og med Madcon. Den gang var hudfargen mokka ettertraktet - nå er den tabu og rasistisk å henvise til.

Apropos tabu og hudfarge...

Noen år siden var jeg på en Madcon-konsert i Lillestrøm. Etter noen andre artister hadde varmet opp, var det snart Madcon sin tur til å stå på scenen. – Negerne kommer snart, sa den hvite MC-en som holdt publikum varme. Vi jublet alle sammen; svarte, hvite og alt mellom. MC-en ble ikke buet av scenen eller kalt «fittehøl» av Tshawe - det var en del av showet å bli kalt neger.

Senere møtte jeg på Tshawe, han var fortvilet en kveld på rockebulen Last Train. Han deltok da i Skal vi danse og trodde ikke han kom til å vinne, fordi han var for mørk i huden. Det var visst forferdelig vanskelig å være han på det programmet, og ellers. Media behandlet ham dårlig fordi han var svart, det var så urettferdig, klagde han. Kort tid etter vant han konkurransen.

Jeg tror ikke det har vært veldig vanskelig å være Tshawe siden den gang.

Noen syns å huske at Tshawe kalte sin dansepartner bleik når han deltok i dette programmet. På Senkveld deltok Madcon-gutta i et innslag der de påpekte at Truls Svendsen "er helt hvit" - men det var jo morsomt! Å kalle noen bleik(fis) i Norge er ganske ukontroversielt - selv om det er negativt ladet. Ingen vil være bleikfis - men skal vi tro Ricky Martins sang, og suksessen til solstudioer og sydenturer her til lands - er det svært mange som vil være fargen mokka. «Mocha» kan du få kjøpt i en hver respektabel kosmetikkbutikk.

Men nå er det altså rasisme å kalle noen mokka - men helt greit å kalle noen bleikfis. Den som trodde rasisme handlet om å si noe negativt om noen må tro om igjen. Apropos rasisme og Madcon, noen røde lamper begynte å blinke når disse to stikkordene havnet sammen. Etter litt graving i arkivene kommer jeg på det.

«Pakistanis, Moroccans, blacks and gooks» åpnet Madcon-sangen «Doo wop» med i 2004, en sang som klatret til nr. 11 på VG-lista. Det kan hende ikke alle er klar over dette, da noen versjoner av sangen som gikk på TV og radio hoppet over det rasistiske ordet gook (den engelske versjonen av «guling»). Norske medier nevnte aldri denne rasistiske sangteksten. Asiateren som stilte opp i videoen følte vel at Madcon ikke mente noe nedsettende med det. Mon tro om det samme gjelder Blokkhus og mokka?

Jeg syns det er helt greit å være mokka. Det burde Madcon, og.

Likte du innlegget? Følg meg på Twitter, da vel!

«– Jeg har drept mor. Slik sikrer du arven din.» Dagen etter Dagbladets mye omtalte forsidetabbe, drepte en mann i Fauske moren sin. Etter avisens egen dekning om ytringsansvar, er de medskyldig i dette drapet. Absurd, men det er poenget.

Ett år siden drepte Jared Loughner 6 mennesker utenfor et kjøpesenter i Arizona og ytterligere 14 ble skadd, blant dem kongresskvinnen Gabrielle Giffords. Før de døde engang var gravlagt var media i full sving med å finne ut hvem som var skyldig i attentatforsøket på en godt likt demokrat i Arizona - utenom den unge mannen som fyrte av alle skuddene. Han kunne da umulig være den eneste som hadde ansvar for denne handlingen. Hvem andre kunne ha ansvar?

Siden Giffords er demokrat, begynte man å saumfare alle hennes politiske motstandere for å se hva man kunne grave opp. Motsatt bevisførsel skulle vise hvem som egentlig hadde ansvaret for at Jared Loughner forsøkte å drepe Giffords.

Ah! Selvfølgelig, Tea Party og Sarah Palin har skylden. De hadde brukt "hatsk" retorikk og "voldelig" språk. Man gravde opp et kart fra SarahPAC, Palins politiske organisasjon, som viste et blink på valgdistriktet til Giffords. Kartet var fra mars året før, til 2010-valget der man tok sikte på å danke ut konservative demokrater som hadde stemt på Obamas kontroversielle helsereform.

Hypotesen som ble presentert fra venstresideblogger og rett til TV-nyhetene var at Jared Lee Loughner muligens var en Tea Party-tilhenger som hadde sett Sarah Palins kart og, schizofren og psykotisk som han var, vippet dette en bryter i han som førte til at han ville drepe Giffords. Det ble en stor debatt i amerikanske avisspalter om hvor farlige ord og bilder kan være, at alle har et ansvar for å ikke si eller avbilde noe som kan gjøre at ustabile mennesker får feil idé.

Dagbladet slo gledelig opp om anklagene mot Palin. «–Palin har blod på hendene» var en av de første overskriftene Dagbladet.no hadde om saken, der ytringsansvarteorien ble brettet ut ukritisk og uten motstand. Nordmenn hev seg over saken og kjøpte teorien - selvfølgelig hadde Palin medansvar! Hun hadde puttet blink på et kart, selvfølgelig kunne dette få en sinnsvak person til å få feil idé og begå voldelige handlinger!

- Du har blod på hendene dine. Du egger folk som er for dumme til å tenke selv til å begå drapsforsøk, siterte Dagbladet en unavngitt person på, fra Sarah Palins Facebook-side.

Til dags dato har ingen bevist at Jared Loughner så Sarah Palins kart. Detaljer om hans liv ble senere kjent, han ble beskrevet som venstrevridd, anarkistisk og liberal av tidligere venner. Han hatet George W. Bush og syntes at Gabrielle Giffords var falsk og dum - hun var for konservativ, en Blue Dog Democrat. Teorien om at han skal ha blitt hjernevasket av Sarah Palins valgkampkart nesten et år i forveien er vanskelig å tro at voksne mennesker har funnet på.

Men der var den i Dagbladet, som spredte den videre til svært mange andre som tok den for god fisk, f.eks. eks-Urix-vert Bjørn Hansen (som skrev intet mindre enn «Sarah Palins uskyld?» i Internasjonalen).

En forside til besvær

Rett før jul hadde Dagbladet en uheldig forside som hadde først en sak om en mann som hadde drept sin mor med overskriften «– Jeg har drept mor» kombinert med overskriften på en annen sak som lød «Slik sikrer du arven din». I typisk Dagbladet-ånd, nektet redaktøren for at dette var en tabbe - det var jo to helt forskjellige saker! Deres kolleger i media og Norges befolkning var ikke enige og lo godt av avisforsiden deres denne dagen. Den dagen var 21. desember.

23. desember kom nyheten om en 30-årig mann i Fauske i Nordland som hadde drept moren sin dagen før, 22. desember; dagen etter Dagbladets tabbeforside som uheldigvis sidestilte å sikre arv med å drepe mor. Mannen antas å ha vært psykotisk i gjerningsøyeblikket og blir muligens vurdert utilregning for sin handling - i likhet med Jared Loughner.

Benytter vi akkurat samme - akkurat samme - logikk som man brukte mot Sarah Palin, kan man slå fast at det er et urovekkende sammentreff mellom Dagbladets forside om å drepe mor og sikre av, og at en mann drepte moren sin neste dag. Ja, man kan videre spekulere i om denne mannen så denne forsiden til Dagbladet dagen før, og om hans sinnstilstand gjorde at han oppfattet det som en god idé å drepe mor for å sikre sin arv.

Altså, vi har ikke noe bevis for at denne mannen så denne forsiden, men sannsynligheten for dette er nesten uendelig større enn det er at Jared Loughner så valgkampkartet til Sarah Palin. Men som med Palin, så trenger vi vel ikke bevis for å slå fast at det sikkert er tilfellet?

Må vi ikke dermed konkludere, som man gjorde med Palin, at Dagbladet har ytringsansvar for at denne psykotiske mannen tok livet av moren sin?

Hvis vi skal følge akkurat samme logikk som Dagbladet og mange nordmenn benyttet da de sluttet seg til skyldspresumsjonen mtp. Palin, så må vi det. Vi må konkludere at det iallfall er meget mulig at denne forsiden til Dagbladet drev en mann til drap. Videre må vi ha en stor samfunnsdebatt om ikke Dagbladet og andre aviser må passe på hva de setter sammen på forsidene sine, ja, i det hele tatt, hva de har på forsiden sin.

Hvem vet, det kan jo være en mentalt ustabil person som leser forsiden i en kiosk og feiltolker budskapet og utfører en voldelig handling. Vi må se til at vi ikke sier eller avbilder noe som helst som kan feiltolkes av slike personer, må debatten konkludere. En hver avis og person har ansvar for hva andre kan komme til å gjøre i møte med våre ytringer, skal vi komme frem til gjennom denne debatten - akkurat som vi gjorde da det gjaldt Sarah Palin og drapene i Arizona.

Ikke sant? Ytringsansvar? Handlet det ikke om det i Arizona for nærmest nøyaktig ett år siden? Er det ikke akkurat det samme som Eskil Pedersen og mange i Arbeiderpartiet også mener skal gjelde nå etter 22. juli? Må ikke Dagbladet ta ytringsansvar for at deres uheldige forside kan ha gitt feil inntrykk ovenfor en mentalt syk mann?

Jeg sier nei, som jeg også gjorde ifjor. Hva sa du ifjor, og hva sier du nå?

Allerede tidligere i år lå det an til rekordår for overfallsvoldtekt i Oslo. Regjeringen har vært handlingslammet ovenfor utfordringen, nå bagatelliserer man problemet. Man legger opp til et uheldig valg mellom flere voldtekter og Frp's asylpolitikk.

25. mai i år utgav Oslo-politiet sin rapport om voldtekt i 2010, Voldtekt i den globale byen. Der kom det fram at utenlandske gjerningsmenn var sterkt overrepresentert i tallene, noe samtlige medier underslo og forsøkte å tie ihjel. Sentrale politikere gikk ut i media og fektet mot stråmannen om at man ikke skulle gi kvinnene skylden for voldtektene. Ap-politikeren Arild Stokkan-Grande og flere andre gikk til angrep på alle som mente at kvinner bør være føre var for å unngå bli neste offer; kvinnene burde kunne gå nakne rundt på byen, var beskjeden.

Jeg advarte da mot kombinasjonen av å bagatellisere viktigheten av å ta forhåndsregler mot å bli et offer, og at man ignorerte faktum at mye arbeid måtte gjøres på asyl- og innvandringssiden av spørsmålet, at man måtte gjøre en bedre jobb med integreringsarbeidet. Arbeiderpartiet nektet å ta innover seg at man hadde en spesiell utfordring med utenlandske og asylsøkere når det gjaldt overfallsvoldtekt.

Etter 22. juli, ble det enda mer tabu å diskutere asyl- og innvandringspolitikken til Arbeiderpartiet. Vi ser nå følgende av dette, i form av dobbelt så mange overfallsvoldtekter i Oslo som ifjor - og vi har enda ikke kommet til november måned. For det har seg nemlig slik at 47 av 48 overfallsvoldtekter begått i år antas å være utført av utenlandske gjerningsmenn, 45 av disse er ikke-vestlige.

Når foregår det et forsøk på debatt om hva man skal gjøre om dette. Arne Johannessen og andre har foreslått lukkede asylmottak, og det noen kaller "internering" av forskjellige grupper av asylsøkere. Disse forslagene kommer frem i et vakum, der regjeringen har fraskrevet seg ansvaret og interessen for å finne løsninger på problemet. De vil ikke engang innrømme at problemet eksisterer.

Statssekretær Pål Lønseth og mange andre som står regjeringen nær i asyl- og innvandrings politikken har - isteden for å ta overvallsvoldtektene på alvor - begynt å neddysse dem ved å blande inn andre former for voldtekt. Lønseth, skribenter som Pål Hivand, lederen for Amnesty International i Norge, og pressen forsøker å dreie fokus over på det banale faktumet at flertallet av det totale antallet voldtekter utføres av hvite nordmenn.

– Likevel er det et faktum at de aller fleste voldtekter begås av hvite menn mot hvite kvinner på nachspiel, uttalte Lønseth til Dagbladet på fredag 28. oktober, som er svar til Johannessens forslag om å gjøre noe spesifikt med asylsøkerne. Det er den reneste selvfølge og ingen nyhet at nordmenn står for flertallet av voldtekter i Norge - landet er tross alt nesten 90 % hvite nordmenn.

Men det er akkurat derfor at det er så påfallende at hvite nordmenn ikke står for flertallet av overfallsvoldtekter, at de faktisk står for kun 2% av dem i år. Derfor er det påfallende at hvite nordmenn er drastisk underrepresentert i voldtektsstatistikken på tvers av alle kategoriene. Arbeiderpartiet ser ut til å ville snu dette på hodet og spre den motsatte oppfatningen.

Hvorfor vil de det? Jo, for ellers må de ta et oppgjør med egen asyl- og innvandringspolitikk, noe som har blitt tabubelagt i mange år, og nå spesielt etter 22. juli. Når asylsøkere, som må være langt under 1 % av befolkningen i Norge, står for så mange som 50 % av overfallsvoldtektene ifølge tall fra 2008-2009, noe som objektivt og statistisk er alarmerende og drastisk, må dette forties. Ellers kommer asylpolitikken til regjeringen under angrep.

Akkurat her åpner regjeringen nettopp for at Frp og Anders Behring Breivik vinner på det hele.

Regjeringen setter seg i en situasjon hvor de ber den norske befolkningen om å velge mellom flere overfallsvoldtekter - eller Frp's restriktive ønsker om endring i asylpolitikken. Det er et falsk dilemma som regjeringen gjør gyldig ved å nekte at politikken er feilslått, at det er betydelige problemer med den og at man må finne løsninger.

I valget mellom flere overfallsvoldtekter utført av utenlandske og asylsøkere, eller Frp's asyl- og innvandringspolitikk, vil flere og flere nordmenn velge sistnevnte desto lenger regjeringen nekter å ta problemet på alvor. Oppegående mennesker i landet skjønner at Arbeiderpartiet forsøker å kvele faktaene om hvem som utfører disse voldtektene, og hvorfor de gjør det.

Arbeiderpartiet gjør folk for narr ved å peke mot det hvite norske flertallet som er underrepresentert i voldtektstallene hver gang en asylsøker eller utlending voldtar en norsk kvinne.

Regjeringen må komme seg ut av den politiske korrekte hengemyren og finne på realistiske, effektive tiltak som begrenser skaden av deres egen asyl- og innvandringspolitikk. Ellers står hele asyl- og innvandringspolitikken for fall, noe de aller fleste av oss egentlig ikke ønsker. Norge skal ta imot asylsøkere, Norge skal ta imot innvandrere - men det må gjøres på en verdig, klok og ikke-ideologisk måte.

Nekter regjeringen å gjøre dette nå, etter nærmest 50 kvinner i Oslo har blitt overfalt og voldtatt hittil i år, vil de gå rett i fellen som Anders Behring Breivik har lagt for dem. Klokken tikker, og det ble nettopp meldt om en ny voldtekt i Oslos gater. 49.

I mange år har pressen forsvart nettavisenes søkbare skattelister med at opplysningene måtte være åpne. Endelig har staten innsett at media først og fremst ville ha skattesøkene for å mele egen kake, og lite annet.

Pressen er veldig opptatt av å si mye om skattelistene hvert år, men en ting har de alltid vært ganske så beskjedne om: cui bono?

Siden 2007 har de lagt ut skattelistesøk på nettavisene sine for å la folket fråtse i andres skatteopplysninger. Ifjor klarte mediehusene å utnytte det enda mer ved å lage Facebook-integrasjoner og iPhone-apps. Det var kanskje sistnevnte utvidelse av grafsingen som fikk politikerne til å si at nok er nok - i år får de ikke lenger lov til å gjøre dette.

I år kan man forvente at pressen sutrer på forskjellige vis om at de ikke lenger får lov til å lage skattelistesøk, noe de allerede har begynt med. Hovedbudskapet ser ut til å være «Tenk så gøy du hadde det med skattelistene ifjor, savner du dem ikke?» Muligens det er pga. dårlig selvinnsikt at de spør dette, fordi minst 60-70% av befolkningen svarer nei.

Demokratiet Norge har sagt nei, og befolkningen sier også nei. Så hvem var det som var tjent med ordningen som den var før? Pressen, selvfølgelig.

Norske nettaviser konkurrerer til stadig om nye lesere, og hvor de havner på TNS Gallup sine statistikker er viktig for annonsering. I tillegg til langsiktige mål om å øke antall besøkende og gjentagende besøk, har nettavisene kortsiktige mål om å få flest mulig sidevisninger for å selge nettannonser som prises og selges basert på dette. En hver økning i sidevisninger på en nettavis betyr mer penger i kassa.

Når skattelistesøkene først dukket opp for fullt noen år siden, investerte mediehusene en del penger i å utvikle disse løsningene. Akkurat hvor mye det er snakk om er selvfølgelig høyst hemmelig, men det er nok snakk om en nevneverdig kostnad. Disse løsningene er ikke det mest kompliserte som finnes, men en rekke nettaviser har over årene utviklet noen elegante løsninger.

Mediene er hardt presset økonomisk i disse dager, og en hver vesentlig kostnad må kunne forsvares økonomisk. Selvfølgelig gjelder dette skattelistesøkene de utviklet, også. Mange mediehus gikk sammen for å utvikle felles løsninger for å spare penger. Hensikten med de nyere koblingene mot sosiale medier er både å få utnyttet allerede eksisterende løsninger, men også å da få foten innenfor døren til brukeren på Facebook eller andre steder.

Tallene på det som skjer hvert år når skattelistesøkene har blitt gitt ut, hentet fra TNS Gallup, gjør det veldig tydelig hvorfor nettavisene har forsvart ordningen med nebb og klør.

I 2009 stakk Dagbladets skattesøk ved Kjendis.no av med seieren, med ca. 225% økning i sidevisninger; som bonus fikk Dagbladet eksponert Kjendis.no for en haug med nye lesere. Samme år fikk ABCNyheter til en økning på ca. 175%, mye takket være flom av nysgjerrige lesere sendt videre via Startsiden.

Tallene for 2010 viser den samme trenden: for de største nettstedene i Norge økte sidevisninger i gjennomsnitt med 25% pga. skattelistesøkene som ble offentliggjort. Både Kjendis.no og ABCNyheter fikk over 100% økning i sidevisninger - over 100%!

Tilbake i 2008, når skattelistesøk-fenomenet var litt ferskere, var økningen for nettstedene mellom 10-400%.

Det er ingen tvil om at dette har, de siste årene, vært en liten oktoberbonus for nettavisene. Akkurat hvor mye dette har å si for annonseinntektene er et til dels vanskelig regnestykke, spesielt når mediehusene holder de økonomiske tallene tett inntil brystet. 

Flere ganger har jeg bedt dem offentliggjøre tall for både hvor mye det har kostet dem å lage disse skattesøkene og hvor mye økningen har vært i annonseinntektene samlet over de siste årene - ingen mediehus har vært villige til å være like åpne som de mener alle skal være med sine skatteopplysninger.

En ting er iallfall sikkert:

Nettavisene får ingen oktoberbonus i år, og dét kan godt være en vesentlig grunn til at de klager på at Stortinget endelig tok til fornuft og vedtok store deler av skattelistereformen jeg foreslo i 2009.

Aftenposten avdekket igår at Stoltenberg løy om hans samtale med Bush i 2005 angående norske styrker i Irak. NTB forsøker idag å spre tvil om dette ved å appellere til anti-Bush-holdninger i befolkningen og underslår vesentlig informasjon.

- Jeg har aldri ment å si noe som er feil, svarte Stoltenberg til Aftenposten når han ble spurt om han faktisk sa til Bush at Norge skulle trekke seg helt ut av Irak i sin første samtale med ham. Statsministeren svarte aldri direkte på spørsmålet, og svaret han gav etterlever ingen tvil om at han løy til Norge når han hevdet han hadde sagt dette til Bush.

Isteden for å forholde seg til det faktiske om Stoltenbergs svar til Aftenposten om dette, har NTB isteden for valgt å trekke "Bush-kretser" inn i det hele, som avsender av påstanden og legger sannhetsgehalten hos dem. Selv om statsminiseren altså aldri benekter ovenfor Aftenposten at han faktisk ikke sa dette til Bush.

Grunnen til at NTB gjør dette er ganske tydelig for meg, som har fulgt med på hvordan NTB (og norske medier) omtaler amerikanske forhold og amerikansk politikk: noe jeg tidligere har kalt hermetisering av kritikk. Hvis man setter riktig avsender på kritikk eller påstander som det egentlig ikke er noen tvil om, så kan man få folk til å tro at det er usant likevel.

Dette er en slags kombinasjon av "Appeal to spite" og "Argumentum ad populum", eksempler på logiske tankefeil.

Gang på gang har NTB og norske medier benyttet denne metoden når anklager mot demokrater i USA tas opp i media; avsender for kritikken eller påstandene er alltid Republikanerne, konservative, eller andre personer som Ola Nordmann har lært at de ikke skal stole på. Selv om nøytrale, objektive eller til og med partiske kilder fra samme side har sagt det samme, så nevnes ikke det - for å hermetisere kritikken i "riktig" boks. En boks media vet at Ola Nordmann ikke kjøper.

Et enkelt eksempel på dette var når norske medier forsøkte å pakke inn oljesølkritikken mot Obama som "konservativ". Obama ble selvfølgelig slaktet fra alle kanter for hans håndtering av oljesølet i Mexico-golfen, men norske medier latet om det var bare politisk motivert kritikk fra høyresiden.

Resultatet av NTBs strategi her med Stoltenberg og Bush ser man nå ganske tydelig i media og på Twitter: mange nordmenn bortforklarer Stoltenbergs åpenbare løgn ved å trekke fram det de mener er Bushs manglende troverdighet. Kristin Clemet kommenterer fenomenet på Twitter slik:

«Moen og Harpviken greier ikke å kommentere at Stoltenberg antagelig snakket usant uten å legge mest vekt på at de misliker Bush :) #NRK»

Vips, så er fokuset lagt over på Bush og at han skal ha løyet om det ene og det andre mens han var president. Hvorfor er det relevant hva Bush skal ha løyet om i denne sammenhengen? Aftenpostens intervju etterlater ingen tvil om at Stoltenberg har løyet her. Om Bush skal ha løyet hver eneste dag som president, har ikke dette noe å si for om Stoltenberg har løyet eller ikke.

Anti-Bush løgn forsvares med anti-Bush

Stoltenberg følte seg presset, som nybakt statsminister med styrker i Irak, til å skryte på seg at han hadde "sagt fra" til den forhatte Bush. Anti-Bush-holdningen som var og er populær i Norge presset ham til å gjøre dette, for han kunne jo ikke henge hodet høyt dersom han hadde snakket med Bush og ikke "sagt fra".

Den samme anti-Bush-holdningen forsøker NTB - og andre - nå å utnytte for å bortforklare og dysse ned Stoltenbergs helt åpenbare løgnaktige skryting. At NTB har valgt vekk det mest vesentlige fra intervjuet til Aftenposten som avklarer hvorvidt Stoltenberg skal ha løyet, og fokuserer på "Bush-kretser", er påfallende.

For alle som er opptatt nettopp av å prate om Bushs påståtte løgner isteden for Stoltenberg, burde de kanskje lese gjennom Demokratenes rapport fra 2006 hvor de gransket alle Bushs offentlige utsagn om Irak og de påståtte masseødeleggelsesvåpnene. Det blir ikke hyggelig lesning, for de klarte aldri å dokumentere at Bush løy, de heller, til tross for at de påsto dette ustanselig fra første stund man ikke avdekket våpnene i Irak.

Ja, det har vært mange opp gjennom årene som har hevdet ting de ikke hadde dekning for å si. Noen trodde på det de sa, andre visste at det de sa var feil og sa det likevel. Sistnevnte er definisjonen på løgn, og det er ingen tvil om at Stoltenberg vet hva han sa og ikke sa til Bush i sin aller første samtale med ham. Nordmenn må tørre å erkjenne dette fremfor å gjemme seg bak sin forakt for Bush.