Gorana Ognjenovic
Viser innlegg | Se kommentarer (3)I år er det 70-årsmarkering for ankomsten av fanger fra tidligere Jugoslavia til Norge under andre verdenskrig. Jasenovac Memorial og Falstadsenteret viser i den anledning en utstilling til minne om en glemt og viktig del av det tidligere jugoslavisk
Kronikken er skrevet sammen med Natasa Matausic og Marianne Neerland Soleim
Det som gjør denne utstillingen annerledes enn andre som handler om samme tema er at denne fokuserer primært på to ting: at i alle leirene klarte en stor andel av fangene å utvikle bånd til norske borgere, og at en stor andel av fangene var fraktet fra den uavhengige staten Kroatia (kroater og bosniere). Det er med andre ord en del av en felles fortid som det bredere publikum vet lite om.
Fra 1942 til 1945 ble flere tusen fanger deportert fra det tidligere Jugoslavia til Norge. Frem til våren 1943 var de regelrette slaver uten noen form for rettigheter. Fra våren 1943, da Wermacht overtok leirene fra SS, fikk fangene status som krigsfanger.
Blant disse menn var det bønder, arbeidere, studenter og intellektuelle, med ulik etnisk og religiøs bakgrunn. For det meste var dette unge og sterke menn valgt ut for hardt fysisk arbeid. Noen var tatt med makt fra sine hjem under «renskningsaksjoner» i serbisk-ortodokse områder innenfor den Kroatiske Uavhengige Stat. Andre var krigsfanger, motstandsfolk, medlemmer og støttespillerne av motstandsbevegelsen av alle jugoslaviske nasjonaliteter, kriminelle hentet fra Ustasjas fengsler, Partisan-tilhengere, tsjetniker, desertører av forskjellige slag. Et annet lite kjent faktum i Norge er at de fleste ofrene fra 1941 til 1945 i Jugoslavia døde i den uavhengige staten Kroatia (Kroatia og Bosnia), blant annet fordi de også hadde den største organiserte motstandskampen mot okkupasjonsmakter og lokale fascister (i hele tidligere Jugoslavia) allerede fra sommeren 1941.
I løpet av andre verdenskrig ble over 30 leirer for internerte fra det tidligere Jugoslavia etablert i Norge, fra Karasjok i nord til Bergen i sør. Selv om leirene var ment å skulle fungere som arbeidsleirer var de i realiteten dødsleirer. Fangene ble utsatt for utmattelse, mishandling og drap. Individer ble likvidert og masselikvidert, særlig i leirenes tidlige fase. Det som gjør disse om lag 30 leirene i Norge annerledes enn andre leire i Europa er at de var organisert nasjonalt. De internerte satt fengslet i leire i Karasjok, Beisfjord, Øvre Jernvatn, Botn, Pothus, Polarsirkelen, Bjellånes, Krokstrand, Korgen, Osen, Nesna, Sandnessjøen, Lund, Ylvingen, Ørlandet, Hovde, Hasselvika, Trolla, Bretting, Falstad, Steinvikholm, Strinda, Persaunet, Rotvoll, Myrvang, Øysand sykeleir, Melhus samlingsleir etter frigjøringen, Lillehammer sykeleir, Os, Rjukan, Asker og Porsgrunn.
I alle leirene klarte fangene å utvikle bånd til norske borgere, til tross for faren og de sterke sikkerhetstiltakene. Hjelpere som Kirsten Elisabeth Svineng, Julie Johansen, Kåre Nesset og mange andre ga de internerte mat, klær og medisiner og risikerte ofte både sine egne og familiens liv. Nordmennene hjalp de internerte med å flykte og gjemte dem i sine egne hjem eller organiserte flukt til Sverige. Noen nordmenn betalte en høy pris for hjelpen de ga til de jugoslaviske fangene og endte selv opp som fanger i tyske leire. Takknemligheten for hjelpen til fangene var Titos utdeling av medaljer til alle de 68 kjente hjelpere: Samtlige mottok Orden av Det Jugoslaviske flagget med sølvstjerne.
Den vitenskapelige verdien av forskningen som utstillingen baserer seg på stiller en del veldig alvorlige spørsmål når det gjelder antall og identiteter på fangene fra tidligere Jugoslavia: Hvem var de? Hvor mange var de? Hva er årsaken til at de jugoslaviske fangene den dag i dag refereres til som serbere? En forklaring kan være at SS-administrasjonen under krigen ga fangene betegnelsen serbere fordi de ankom til Norge fra Beograd og fikk ’S’ tegn på fangedraktene. Ljubo Mladjenovic skriver om dette i sin bok Beisfjordtragedien (1988): «Fortsatt forteller eldre mennesker at det var serbere i denne leieren i Beisfjord. Det kommer av at det i nesten alle tyske SS-dokumentene ble understrekket at det utelukkende var serbere og kommunister i leiren. Derfor tok den norske opinionen i bruk disse betegnelsene. Senere, da verden via Sverige fikk kjennskap til leiren, ble det også sagt at det bare var serbere der.» Mens sannheten var ganske annerledes.
Oppløsningen av Jugoslavia har også gitt oss en uventet åpning mot historien. Ny informasjon som tidligere ikke var tilgjengelig gjør oss nå i bedre stand til å skaffe oss et klarere bilde av både hvem av jugoslavene som satt i disse leirene og hvor mange de var. Det er lite tvilsomt at også manglende språk- og kulturkompetanse har gjort det vanskelig å få et mer fullstendig bilde av denne norskjugoslaviske historien. Et nytt forskningsprosjekt (med deltakere fra Norge og samtlige stater i tidligere Jugoslavia) tar sikte på å nyansere denne felles historien og ventelig endre på en god del overlevert kunnskap. Kilder i Norge viser oss at mange personer som er dokumentert som fanger i Norge faktisk mangler på listene som lå til grunn tidligere. Kilder på Balkan viser oss et stort antall fanger som ikke er registrert i lister som finnes i Norge. Derfor gjennomføres det nå en systematisk kartlegging og systematisering av dette kildematerialet.
Dette betyr at selv om 70 år har gått, og selv om det finnes en del litteratur (memoarer) skrevet om temaet, venter mange spørsmål om jugoslaviske leirfanger fremdeles på svar basert på forskning. Vårt ansvar er å gi alle anonyme fanger ære som fortjent; å gi hver eneste fange tilbake sitt navn og sin plass i historien som offer for nazistisk terror.
Jugoslaviske leirfanger er gravlagt i Norge ved disse steder: Botn, Moholt (Trondheim), Lademoen (Trondheim) og Os. Monumenter over de falne Jugoslaviske fangene er plassert i Karasjok, Beisfjord, polarsirkelen (Saltfjellet), Knutlia (Osen), Falstadskogen, Leinstrand, Moholt og Oslo.
Bjørn Ditlef Nistad kommenterte innlegget mitt Hvem satt i leirene?
Er hans kommentar enda et bevis på at han er bare et nytt offer for dårlige språk og kulturkunnskaper jeg beskriver i innlegget mitt?
Svaret er JA!
Blant annet, ens identitet går ikke bare på etnisitet!!!
Et helt nytt bevis for mine påstander kom opp i beskrivelsen av Jugoslaviske fangeleierne som serbiske fangeleierne i en repportasje i VG sist lørdag med tittel "Får hvile i fred på dødens fjell" (side 51). Denne rapportasjen er desverre ikke et avvik fra for eksampel akademisk literatur på samme tema når den gjør slik feil begrepsbruk.
Etter min mening bare en overfladisk lesning av min kronikk kunne resultere i forståelse om at prosjektet skal være kun analyse av leierfangenes etnisitet, selv om et av flere poang i min kronikk var at deres etnisitet, det at mange tror at de var kun Serbere, var veldig viktig for Norges sympati med Serbia på 90 tallet.
Bjørn Ditlef Nistad burde definitivt lest artikkelen nøye før han bestemmte seg for å kommenterer den. Lykke til neste gang!
Historien om jugoslavene i de tyske fangeleirene i Norge under krigen må skrives om.
Oppløsningen av Jugoslavia har gitt oss en åpning mot historien. Mye informasjon som tidligere var godt gjemt, blant annet i militære arkiver rundt om i eks-Jugoslavia, er nå gjort tilgjengelig. En konsekvens er at vi nå er bedre i stand til å skaffe oss et klarere bilde av jugoslavenes rolle i de tyske fangeleirene i Norge under den annen verdenskrig; hvem som satt i disse leirene, fangenes skjebne der og deres liv etter hjemkomsten. Det gjelder særlig spørsmålet om identiteten til fangene.
Ikke bare arkivsituasjonen, men også manglende språk- og kulturkompetanse har gjort et mer fullstendig bilde av denne norsk-jugoslaviske historien vanskelig. Et nytt forskningsprosjekt er nå i gang.
Det vil ta sikte på å nyansere denne felles historien og ventelig endre på en god del overlevert kunnskap. At forskerne ikke bare kommer fra Norge, men også fra Kosovo, Kroatia, Bosnia-Hercegovina og
Serbia, er åpenbart viktig.
Prosjektet vil være en påminnelse om hvor fort det kan vippe fra et velfungerende sivilsamfunn til et samfunn der folk plasseres i leire hvor fysisk utryddelse er grunnintensjonen. Denne korte
avstand mellom normalitet og sivilisasjonsfall hører ikke bare historien til. Krigene i Jugoslavia på 1990-tallet brakte denne uhyggelige sannhet nærmere oss. Repetisjonsfaren ligger alltid der når
en større konflikt oppstår, også på europeisk jord. Tenk bare på Omarska-leiren i Bosnia-Hercegovina på 1990-tallet. Der ble bosniske muslimer midt i Europa utsultet, torturert og drept bare fordi de
tilhørte en annen etnisk gruppe.
I norsk bevissthet, på grunn av akademisk skapte feilforestillinger, har kun serberne vært forbundet med lidelse. Det kom antakelig av arven etter krigserfaringene. Forestillingene rundt de
jugoslaviske fangene under krigen bidro nok til at mange i Norge hadde problemer med å forestille seg at serberne på 1990-tallet kunne vise trekk som minnet sterkt om nazitiden. Serberne framsto i
mangt fremdeles i lyset fra partisanepoken, iallfall for eldre nordmenn. Dette påvirket nok synet på Balkan-krigene på 1990-tallet. Mange tolket fangeleirene som en «vanlig» del av krigføringen og
hadde problemer med å innse at det skjedde et systematisk folkemord på bosnjakene. Fremdeles, 15 år etter akademisk planlagt og militært utført folkemord, bruker journalister i Norge feilaktig
begrepet «borgerkrig» for å klassifisere siste krig på Balkan. NRKs forsøk på å bagatellisere massakrene i Srebrenica nylig og starte en obskøn finjuridisk diskusjon om hvorvidt drapene kvalifiserer
som «folkemord» eller ikke, inngår i dette bildet av skjønnmaling. Mon tro om ikke vi på ny ser en proserbisk vekting her som kan forklares med den feilrepresentasjonen av historien som kan føres
tilbake til krigens tid.
En foreløpig gjennomgang av nye data viser at flere forestillinger må revideres. Alt tyder på at antallet fanger fra Jugoslavia var langt større enn tidligere antatt, i underkant av 5000 individer.
Begrepsbruken her er viktig. I dag ser vi ofte at begreper som jugoslaver, serbere og partisaner brukes om hverandre. Svært ofte spres ideen om at jugoslaver bare er serbere. Men her må fastslås at
jugoslaver omfatter ulike folkegrupper som slovenere, kroater, bosniere, montenegrinere, kosovoalbanere, serbere, makedonere og mange andre. Partisaner var frihetskjempere, antifascister ledet av
Tito, hvor alle nasjonaliteter var representert fra flere områder enn dem som i dag utgjør Balkans nasjonalstater. Det er også feil å si at partisanene for det meste var serbere. Kroatisk og bosnisk
kamp mot de tyske inntrengerne og lokale fascister er godt dokumentert, i Kroatia og Bosnia allerede fra sommeren 1941.
Denne synonymisering av begrepene har fått tragiske konsekvenser. Forestillingen om at Jugoslavene var serbere og serbere partisaner, førte til tap av liv. Denne forvrengningen gikk ut på at den
jugoslaviske arméen var bygd opp av «partisaner/serbere». Armeen ble tolket som forsvarere av den sosialistiske staten, mens alle andre som ville skille seg fra Serbia, fikk navnet
«ekstremister».
Kanskje den fremste feiltolkningen ligger i forestillingen om at de jugoslaviske fangene i Norge var partisaner, eller at serbere og kroater alltid har ligget i strupen på hverandre. I stedet kan vi
dreie søkelyset mot de deler av historien de deler. Forsoningen mellom disse gruppene kan bare skje hvis man anerkjenner at kroatiske ekstremister (ustasji) begikk forbrytelser mot serbisk
sivilbefolkning, og at serbiske ekstremister (cetniks) utførte forbrytelser mot kroatisk sivile og muslimer. Disse ytterliggående bevegelsene samarbeidet godt med hverandre og også med de tyske og
italienske okkupantene. Utenom dem fantes store grupper av antifascistiske motstandskjempere i den kroatiske uavhengige staten og Serbia.
Hva har så dette med jugoslavene i Norge å gjøre? Kanskje er grunnen til disse feilpersepsjoner at forskningen til nå for det meste er utført av folk med mangelfulle kultur- og språkkunnskaper.
Dertil kommer at fangene som kom hit, var klassifisert som «slaver» og ikke hadde ID-numre. Etter frigjøringen ble fangene sendt direkte til Beograd. Turen ble noe helt annet enn forventet etter
årene i fangenskap. Mange ble enten eliminert på Banjica eller igjen sendt på tvangsarbeid av det kommunistiske regimet, de kom aldri hjem. Banjica var en del av Beograd som ble brukt for innsamling
og eliminering av forskjellige grupper og individer i løpet av annen verdenskrig og i etterkrigsperioden.
Vi vet nå at mange personer som er dokumentert som fanger i Norge, faktisk mangler på de lister som lå til grunn for forskningen tidligere. Kilder på Balkan viser oss et stort antall fanger som ikke
er registrert i lister som finnes i Norge. Det som nå må til, er en systematisk kartlegging og systematisering av den kildeinformasjonen. Bare på den måten kan vi få et dekkende bilde av denne
tragiske norsk-jugoslaviske fortiden i all dens mangesidighet.
Publisert på Dagsavisens debattsider samme dag.