Debatt

Gode minner må få returpant

1.800 fritidsbåter brennes eller senkes hvert år. Noen steder er det kirkegårder rett under dørken på deg. Det haster med en returordning.

Bilde 1 av 2
Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Deler av min sommer har vært ved havet, i en 16 fots plastbåt. Jeg er en båtkikker, kan gå lands småbåthavner og utfar og la tankene drive fritt. Som ellers i livet, er det de underlige, litt skakke og smått sprukne som interesserer meg, ikke luksusflåten. I norske barndommer er det mange båtminner. En liten balje, bevares, men den var alt: Den var flyndrene i garnet, den var objektet noen reddet fra en storm, perlen i fotoalbumet og noens hele vårsesong med spyling, puss og bunnsmøring.

I disse dager skal Roald Amundsens siste polarskute «Maud» endelig bli forsøkt tatt opp av havet i Cambridge Bay i Canada ved hjelp av heveballonger. Arbeidet har pågått siden 2011 da dykkere oppdaget. Roret av eik er helt, propellen er der og skroget nokså intakt der det ikke ble sprengt hull for å få ut spillolje. Målet er at «Maud» hjem Asker, etter å ha vært under vann siden 1935. Nordvestpassasjen har isvann som gjør at pelemark ikke overlever og får gått løs på treverket. Noe mildere er det langs våre kyster, men vrak kan være i forbausende god stand etter mange år. Da snakker vi ikke om nederlandske skuter med gods og gull, men om fritidsbåten du kanskje husker fra du var liten? Den med sprukket kalesje, men stappet av gode minner? Den dere rodde i sundet, den som hakket og fusket, men holdt en hel barndom og som du kanskje lurer på hvor endte?

Denne uka fikk vi noe av svaret i VG. Norske fjorder er kirkegårder for fritidsbåter og problemet er økende. Norge har rundt 750.000 fritidsbåter. Siden båter varer en god stund, er det også mange eldre, en båtpark hvor vi kan avlese velstandsøkningen i Norge. De som ikke egner seg for videresalg, blir forbausende ofte brent og senket eller eieren sleper ut en plastbåt, har med seg boremaskin og lar naturen få den. Folk tauer også båter ut på sjøen for å forlate dem der, gjerne med kjennetegn og serienummer på motor slipt bort. Det skaper farlige situasjoner, for det ligger i oss å melde fra når vi ser en tom, drivende båt. da blir det fort leteaksjoner som kan hindre utrykning til reelle faresituasjoner. Slik må slås ned på.

Mepex er et konsulentfirma innen avfalls- og miljøanalyse. Ifølge deres rapport fra i fjor, er det 17.000 båter som må kasseres de neste fire årene. Innen år 2030 er det 23.000 båter. Et overslag sier at femten prosent havner på havets bunn, altså rundt 1800 båter årlig. Det blir mye og farlig plast.

Havet trenger 10-20 år for å bryte ned en bærepose. En plastflaske tar 450 år, ifølge miljostatus.no. Da kan vi knapt forestille oss hvor lang tid en senket atten fots plastbåt med kaputt påhengsmotor og bensintank trenger for å «forsvinne». Båter er bortimot evig avfall. Det paradoksale med båt er at den har mange gode og sunne verdier i sitt forholdsvis lange livsløp, en solid annenhåndsmarked, folkehelse, psykisk helse, utendørsliv og kortreiste ferier, altså bare gode verdier, men smellen kommer når familieklenodiet har tjent sitt og må få hvile.

Hva sier miljøstasjonen om du får fritidsbåten din på henger og møter opp?

Hvis du drar dit, må du ribbe båten for både jern og stål, motor, glass, impregnert trevirke mm. Du må rett og slett plukke den fra hverandre og noen miljøstasjoner skal ha en betydelig sum penger for å ta imot så stor vekt. De tar imot, men det er bare unntaksvis at båter havner der og blir resirkulert. Folk vegrer seg. Det blir for mye styr og en utgift som overstiger båtens verdi.

Prinsippet om at forurenser skal betale begynner å feste seg også i norsk politikk, men verken nykjøp eller bruktbåtpriser gjenspeiler en avgift for å bringe båten til en endelig grav, avgifter som i dag finnes på brune- og hvitevarer. Dette blir også hypotetisk. Den som betalte trenger ikke være i live når bruktbåtens fjerde eier skal kassere. Både miljøaspekter, måter og samfunnsforhold kan ha endret seg betraktelig. Vi må heller ta kostnaden med å etablere mottak for fritidsbåter og vi bør kanskje ha en form for henteordning fra sjø til gjenvinningsstedet slik bilopphuggerier i dag kan tilby å hente vrak som står i gatene. En viss pant må også følge med om vi skal få ryddet opp i alt av ubrukelig plast som ligger i naust, låver, ved kaier, i hager, feriesteder, langs strender og som ligger på femte året i en døsig småbåthavn. En utskifting vil også gi en annen gevinst, overgang til mindre forurensende båtmotorer, selv om de har en tendens til å vokse i antall hestekrefter og bensinforbruk gjennom en båtinteresserts liv.

Miljødirektoratet tygger nå på hvordan en ordning skal finansieres og organiseres og skal legge frem sine forslag rett etter sommerferien. Det bør være en selvfølge at en slik ordning får en rask behandling, at det er politisk enighet om å ta et betydelig tak og at ordningen blir å se på statsbudsjettet i noen år til en stor opprydding er foretatt og ordningen kan videreføres av andre aktører.

I mellomtiden får du ha en god ferie til sjøs. Mine småturer fra holme til holme på Romsdalskysten med barna, gikk i en 16 fots Cavalier med en firehesters Yamaha. Båten er lett og vinglete i sjøen, men har tatt sine smeller mot brygger, holmer og grunner gjennom noen tiår og har noen årtier igjen hvis den får litt kjærlighet og stell. I dette tilfellet: En ny, smart bensintank. Den forrige var rustet, men er en av de få tingene med småbåt som er lett å løfte med seg få kjøre til miljøstasjonen. Hvis denne sommerstedsbåten ga seg, ville den vel bare blitt liggende, som de fleste gjør i påvente av en pant som er et pluss for eieren.

Mer fra: Debatt