I Aftenposten ble det nylig rapportert om at flere etnisk norske flytter ut av bydeler som er dominert av innvandrere. Fra tidligere studier vet man også at velintegrerte familier med innvandrer-bakgrunn ofte flytter ut av de samme områdene. Nå må det gjøres tøffe politiske valg for å snu trenden. Hverdagsintegrering betyr at nordmenn og innvandrere må omgås hverandre. Da må man også bo i de samme områdene.
Man kan diskutere om viktige norske verdier er vafler og brunost, eller frihet, tillit og likestilling – men det er i alle fall liten tvil om at vi har noen felles verdier som gjør at dette samfunnet fungerer på en god måte. Om disse verdiene skal spres må vi dele dem.
Et stort ansvar hviler på politikerne – vi må skape bomiljøer der ulike grupper av innbyggere kan bosette seg i de samme områdene. Da er det viktig med småhusbebyggelser som er attraktive for små familier med barn, og gode fritids- og idrettstilbud som gjør at barna trives.
Et steg i riktig retning er å legge gode byggeprosjekter til østkanten av Oslo. Dette vil føre til at familier med høy inntekt flytter til områder som trenger et løft. Dette kan gi flere ressurssterke foreldre i nabolaget som kan være drivmotorer i det lokale fotballaget og det kan føre til at flere barn som prater flytende norsk starter på den lokale skolen. Utbyggere av prosjekter vil legge boliger av høyest kvalitet der prisen er høyest – men det er politikernes ansvar å se helheten når byen planlegges. Da kan det hende profitten til utbyggerne må vike.
Det er urovekkende at noen skoler i Oslo rapporterer om at ingen etnisk norske barn starter på skolen. Mortensrud skole, som har en minoritetsandel på 96 %, opplever at både ressurssterke familier med innvandrerbakgrunn og etnisk norske søker seg bort fra skolen før skolestart. Politikere må sørge for at denne trenden ikke fortsetter. Vi må satse enda mer på skoler med mange minoritetselever, for eksempel gjennom gratis aktivitetsskole (AKS) for elever på disse skolene og enda flere lærere som spesialiserer seg i norskopplæring. En generell regel om antall elever per lærer blir et steg i feil retning – fordi man da må prioritere alle skoler og ikke de som trenger det mest.
Barnehageplasser der barn med innvandrer bakgrunn lærer seg norsk før skolestart er viktig for deres utvikling senere i livet. Derfor har Venstre i budsjettforhandlingene satt av penger slik at barn fra familier med lav inntekt kan få gratis barnehage. Dette er et målrettet tiltak for å nå minoritetsbarn fordi vi vet at barn fra innvandrerfamilier ofte vokser opp i fattigdom. I årene fremover må staten bruke mindre penger enn de siste årene, men gratis barnehage og AKS for de barna som trenger det må prioriteres. Kontantstøtten – som holder kvinner hjemme og barna unna barnehage – bør revurderes.
Familier som jobber og forsørger seg selv, blir mer ressurssterke og bedre integrert, med større valgmuligheter i boligmarkedet. Dermed kan en politikk hvor flere kommer i arbeid også bidra til mindre geografisk segregering.
Barn fra lavinntektsfamilier med innvandrerbakgrunn deltar mindre i fritidsaktiviteter enn andre barn. På Tøyen har man lykkes i å øke deltakelsen i idrettslag og musikkskole, gjennom å tilføre ekstra ressurser. Det må man også gjøre i andre områder med mange fattige familier og mange med innvandrerbakgrunn.
Vi kommer ikke til å lykkes med hverdagsintegreringen hvis ikke nordmenn og innvandrere møtes i sitt daglige liv. I årets Norway Cup inviterte jeg et jentelag fra Pakistan til å delta på turneringen. De unge, nysgjerrige jentene ble invitert på grillfest til Løren-jentene etter et møte på Ekebergsletta. Det ble en veldig hyggelig kveld der jentene fra Pakistan og Norge delte sine tanker om musikk, skole og fotball – og kanskje en gang i fremtiden reiser de norske jentene en tur til Pakistan for å møte sine pakistanske venner. Konseptet er det samme i Oslos nabolag: om man bor nærme hverandre kan man møtes på vei hjem fra skolen eller på lekeplassen, vennskap utvikles, og verdier skapes og deles.