Om vi kvitter oss med tunnelsynet og fokuserer på andre ting enn mellomkrigstida, så ser vi en helt annerledes verden i dag enn den gang.

Vårt demokrati står ikke for fall, hevder Dagsavisens utenriksredaktør Ivar A. Iversen i en artikkel 2. juli. Denne påstanden er selvfølgelig helt riktig. Om man ikke våger å forestille seg at det Europa vi ser i dag, kan endres radikalt i løpet av de neste femti årene.

Utenriksredaktøren tar i sin artikkel blant annet utgangspunkt i en kronikk skrevet av meg i Aftenposten 29. juni, der jeg blant annet skriver: «Jeg frykter at et spøkelse kan komme til å gjenoppstå. Jeg frykter at det Europa vi ser i dag, med ultranasjonalister på frammarsj, med stigende økonomiske kriser, med et eurosamarbeid som knaker i sammenføyningene, med økende innvandring og manglende integrering, bare er begynnelsen. At vi i løpet av de neste 10 til 50 årene kan oppleve et økonomisk system som bryter fullstendig sammen, at militante nasjonalister og religiøse fundamentalister vokser seg sterkere og sterkere, at EU fragmenteres, at Afrikas fattige millioner presser på samtidig som energi-, kunstgjødsel- og klimakrisen akselererer.»

Dette ble skrevet fordi jeg og massedrapsmannen, fascioiden ABB beklageligvis deler samme dystopi, om enn fra diametralt motsatt politisk utgangspunkt og plattform. Min dystopi finnes å lese i romanen «Himmelblomsttreet», som beskriver - i en ikke altfor fjern fremtid - et Europa i brann, der ulike fraksjoner av nasjonalistiske, nyfascistiske grupper og allianser slåss mot sosialister, kommunister, islamister og ulike innvandrergrupper. Og der en mektig Arisk Front er ledet av en nordmann fullstendig blottet for følelser og empati; en ultranasjonalist som nyter heltestatus i sin orgie av vold og barbari mot alle av ikke-europeisk herkomst. Selvfølgelig en fiksjon.

Det Dagsavisens utenriksredaktør dessverre gjør - i likhet med svært mange andre politikere og kommentatorer som våger å touche dette temaet - er å ta for gitt at dagens og den nære framtidas situasjon vil forbli tuftet på et økonomisk og demokratisk system som riktignok kan knirke i sammenføyningene nå og da og framskape uro, arbeidsløshet og framvekst av ubehagelige politiske ekstremgrupper, men som likevel, nærmest som en gudegitt lov, vil overleve i kraft av sin fortreffelighet. Dette er - sett fra mitt ståsted - en særdeles alvorlig form for narsissisme, og det er her Dagsavisens redaktør og jeg skiller lag.

For, og la det være sagt: Om jeg hadde vært skråsikker på at vårt demokrati og vårt Europa ikke vil oppleve alvorligere kriser enn de vi ser i dag, blir en dystopisk framtidsvisjon slik jeg har beskrevet, fullstendig tåpelig. Da hadde vi ikke hatt større problemer enn at de lett lot seg ri av. For som redaktøren skriver: «…de europeiske demokratiene er langt mer robuste i dag, enn de var på 1930-tallet (…) de har skapt så mye velstand og velferd for sine innbyggere, at få, om noen av de mest ekstreme partiene ønsker å rive systemene ned.»

Men om vi kvitter oss med tunnelsynet og fokuserer på andre ting enn mellomkrigstida, så ser vi en helt annerledes verden i dag enn den gang: En globalisert økonomi, en høy-ekstraktiv virksomhet på viktige naturressurser for stadig raskere å sikre profitt og vekst, en befolkningsøkning som innen 50 år vil nå 9 milliarder, massive flyktningstrømmer som skyldes krig, sult og fattigdom; vi aner en Peak Oil og ikke minst en Peak Phosphorus som vil kunne skape mangel på energi og kunstgjødsel for å dyrke mat. Klimakrisen ikke nevnt. Det er ut fra slike kjensgjerninger det blir mulig å se - uten å bli tillagt nostradamiske evner - faresignaler allerede i dag som kan bli katastrofale på sikt, særlig om de skyves under teppet og unndras offentlig debatt, slik som så langt har vært tilfelle.

Det er neppe innvandrerne, de nye etnisitetene som har tatt bosted i vår verdensdel som blir skyld i et eventuelt framtidig ragnarok, slik vår massedrapsmann predikerer. Men derimot et økonomisk system som er dypt urettferdig for majoriteten av verdens og Europas befolkning. Et system som før eller siden nødvendigvis vil oppleve kriser, mye større enn de vi har sett inntil i dag, med arbeidsløshet, fattigdom og folkeforflytninger som følge, og der en liten gnist kan utløse en stor brann. Om denne kloden skal bestå, om Europa skal bestå, er det nødvendig at denne diskusjonen starter nå. Og i en slik diskusjon gjelder det å kvitte seg med alle former for tunnelsyn og fordommer. For å kunne se helheten, ikke bare hver enkelt del.

Dystopi? Jeg har barn og barnebarn, som de fleste av oss har. Derfor måtte kosmos forby at en roman skrevet av meg for noen år siden og et manifest skrevet av en fascioid massemorder inneholder det minste snev av sannsynlighet. Eller?