Hva skjedde? Det er ikke så lenge siden jeg klagde i denne spalta over middelklassesmerten, over tilværelsens uutholdelige letthet, over hvor vondt det var å være halvrik og forspist. Det var høsten 2014. Det var ikke en sky på himmelen. Jeg var lei den evige sola. Av naboens klaging på utmerket Riesling. Nå kan man ikke møte folk over en høflighetsfrase på gata uten at begge bekymret skal sukke og stønne og okke seg over verdens tilstand.
Ett år etter var alt snudd så på hodet som mulig, trodde jeg. Plutselig var alt Syria, russere og IS. Det var NATO, opprustning og flyktninger. Rasister i Sverige. Terror. Men på tampen av året fikk vi Parisavtalen. Det plutselige skydekket sprakk opp. Men likevel: «Et år som nok vil bli stående i annalene under D. For dritt», skrev jeg. Overbevist om at bunnen var nådd med et illeluktende smell.
Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!
Det skulle bli verre. Hvis 2015 skulle arkiveres under D, hva da med 2016? G for galskap. H for helvete. K for kaos. Et stykke ut i 2017 tegner det ikke til å bli særlig mye bedre framover. Etter Trump og Brexit står nå Parisavtalen for fall, det eneste fornuftige menneskeheten har fått til på en stund. Det er i det store og hele få lysglimt å spore noe sted. Kina går i feil retning, Facebooks logaritmer styrer verden, Tyrkia har gått tilbake til 1700-tallet og igjen blitt et enevelde, Putin er Putin, sindige, avmålte, ettertenksomme, langsomme Mor Merkel advarer i blokkbokstaver mot Trump, og alt er egentlig bare ræva. Og nå fikk jeg akkurat høre på øret her at Elizabeth Moss (jepp, vår alles nye favorittskuespiller) er scientolog. Det er lite som tyder på at den sødmefylte middelklassesmerten skal komme tilbake på en stund.
Men i mangel på gode nyheter og grunner til å kjenne optimisme, gjør jeg øvelsen å finne trøste i at ting har vært ganske bedritne før også.
Det er ikke så lenge siden at Spania var et militærdiktatur.
Det er ikke så lenge siden Portugal var et militærdiktatur.
Det er ikke så lenge siden Hellas var et militærdiktatur.
Det er ikke så lenge siden terroren herjet verre enn nå i Italia, Spania, Storbritannia og Tyskland.
Det er ikke så lenge siden det var normalt at vestlige land eide og utnyttet land i sør og øst. Imperialismen døde først i 1941.
Det er ikke mer enn 28 år siden halve Tyskland bodde bak en mur de trodde var til for å beskytte dem. Og de fikk ikke lov til å si hva de ville.
Det er ikke så lenge siden en kreftdiagnose var den sikre død.
For det var verre før. Vi må ikke glemme det. Verden og menneskeheten har vært ganske føkka, som det heter med dagens lingo, før også. Vi har en tendens til å bli litt nærsynte på vår egen tid, tenkte jeg en dag her da jeg så et bilde fra 1915 av en armensk mor som var avbildet ved siden av sine fem massakrerte barn. Millionen drepte armenere føyer seg inn i 1900-tallets vanvittige statistikk. Jeg kan legge til den belgiske kong Leopolds private framferd i Kongo. Gummiproduksjonen kostet rundt ti millioner mennesker livet. Jobbet de ikke hardt og fort nok, ble hender kappet av.
Tenk på det neste gang du lar deg imponere over Brussels prakt. Leopold likte seg for øvrig utmerket i Norge, og fikk St. Olavs Orden i 1897. Men det er fattig trøst.