I Høyres verden er ikke dagens arbeidslivspolitikk godt nok tilpasset de utfordringene framtidas arbeidsliv står overfor.

Det er ikke mye nytt som kommer ut fra Høyres Hus i det nylig framlagte programforslaget, selv om de forsøker å framstille seg selv med «nye ideer og bedre løsninger». Det er den samme gamle politikken, pakket inn i uklare ord og vendinger.

I Høyres verden er ikke dagens arbeidslivspolitikk godt nok tilpasset de utfordringene framtidas arbeidsliv står overfor. Derfor vil Høyre ha «fleksibilitet» i arbeidstidsbestemmelsene. Partiet vil gjøre det enklere å lage lokale avtaler som vil kunne gjøre at den enkelte må jobbe lengre dager uten overtidsbetaling. Partiet bruker ulne begrep som «myke opp» når det ønsker mer søndags-, helligdags- og nattarbeid eller mer bruk av midlertidige stillinger. I virkeligheten vil mange av Høyres forslag gi en fleksibilitet på arbeidsgivers premisser. Partiet vil styrke arbeidsgiver på bekostning av arbeidstaker. Det er et direkte angrep på den norske arbeidslivsmodellen. Vi tror ikke det vil gagne den enkelte ansatte, men heller bringe oss flere skritt tilbake til gamle tider, da hver enkelt sto med lua i hånda til en arbeidsgiver som hadde all makt.

Selv om partiet er ulne i partiprogrammet sitt, er det ikke det i Stortinget, hvor Høyre systematisk har stemt mot en rekke av de rødgrønnes forslag til forbedringer. For eksempel begrensning av adgang til midlertidig ansettelse og innleie, fagforbundenes innstillingsrett og lovfestet rett til høyere stillingsprosent. Også på andre punkter vil Høyres politikk bidra til å vri samfunnet i en retning vi ikke ønsker, for eksempel statlige sykmeldingsnormer, som betyr at alle diagnoser skal ha retningslinjer for hvor lenge sykmeldingen skal vare. Dette på tross av at sykdommer rammer folk høyst ulikt.

LO vil at alle skal ha tilgang på gode velferdstjenester, uavhengig av størrelsen på lommeboka, med gode, offentlige helsetjenester og et godt og forutsigbart tilbud innen eldreomsorg og en god fellesskole for alle. Vi vil ikke at velferdsstaten skal erstattes med markedsbaserte løsninger som svekker fellesskapsløsningene og den demokratiske styringen av samfunnets ressurser.

Svaret på framtidens utfordringer for velferdsstaten er mer fellesskap, ikke privatisering og kommersialisering av velferden, slik Høyre og Frp ønsker. Begge partiene vil gjøre det enklere for kommersielle aktører å bygge og drifte sykehjem, Men velferd er ikke en vare, som private skal tjene penger på. Høyre vil, i samarbeid med Frp, gå til angrep på nok en pilar i velferdssamfunnet: skattepolitikken. Både Høyre og Frp ønsker å fjerne formuesskatten, uten at de har troverdige alternativer for å hindre at vi får flere nullskattytere i Norge. Formuesskatten sikrer omfordeling, at mange av de mest velstående bidrar til fellesskapet, som ellers ville betalt lite - eller ingen - skatt. Samtidig vil de borgerlige kutte i øvrige skatter og avgifter. Dette vil gi en betydelig svekkelse av statens inntekter, samtidig som velferdsnivået skal opprettholdes. Dette er vanskelig å forstå.

Når Høyre snakker om valgfrihet, er det valgfriheten for kvinner til å jobbe mindre.

Da likestillingsminister Inga Marte Thorkildsen 8. mars gikk i bresjen for å få flere kvinner til å jobbe heltid, gikk Høyre og KrF i taket. Det er grunn til å spørre seg om de mener arbeidslinja ikke skal gjelde kvinnene i dette landet?

For å rekapitulere: Inga Marte Thorkildsen påpekte i sitt utspill at kvinner som jobber deltid, taper på dette økonomisk. Kvinner i et parforhold som velger å være hjemme på heltid taper enda mer, i tillegg blir de økonomisk avhengig av sin mann. Derfor bør kvinner jobbe heltid. Dette er argumenter som neppe burde komme som et sjokk. Men høyresiden tok bunntenning.

KrF-leder Knut Arild Hareide mente ministeren burde be alle deltidsarbeidende kvinner om unnskyldning. «I KrFs verden er det som er bra for barn, bra for alle», la han til. Høyres Linda Cathrine Hofstad Helleland sa «Jeg mener Inga Marte Thorkildsen er kvinners verste fiende fordi hun tar fra oss retten og muligheten til å tørre å være hjemme med barn lengre enn dagens kvoteordning legger opp til.» Det bakenforliggende budskapet skinner klart gjennom: Det er best for barn å være hjemme, og det er opp til kvinnene å la barna få lov til det. Merk for øvrig: Hofstad Helleland er Høyres likestillingspolitiske talsperson, og at Erna Solberg ikke har følt behov for å ta avstand fra hennes uttalelser.

Likestilling handler om at kvinner og menn skal ha like rettigheter og muligheter til utdanning, arbeid, velferd og innflytelse. Vi lever i et samfunn der arbeid er grunnleggende for velferd. Høyre driver parallelt med sin konservative familieretorikk, et ullent løp for at det «skal lønne seg å arbeide». Men det lønner seg å arbeide. Den viktigste forklaringen på økonomisk ulikhet er om man har arbeid eller ikke.

Det er i alles interesse at flest mulig jobber heltid. Dette er en erkjennelse vi på arbeidstakersiden deler med sentrale arbeidsgiverorganisasjoner. Blant disse er KS og Spekter. Både kommunesektoren og sykehusene er kvinnedominerte, og inntil for få år siden så mange arbeidsgivere på deltid som nyttig: Deltidsarbeidende ble sett på som kilde til økt fleksibilitet, som enkelt mobiliserbar arbeidskraft i perioder med større behov. Men med et økende behov for arbeidskraft og med stadig mer krevende oppgaver, ser de nå at heltid er bra for kvaliteten.

Derfor er arbeid for heltid sentralt i samarbeidet mellom Fagforbundet og Spekter, og nylig har KS, Fagforbundet, Norsk Sykepleierforbund og Delta gått sammen om «Det store heltidsvalget» - en avtale om en felles retning i arbeidet med å skape en heltidskultur i helse- og omsorgssektoren.

Hva så med valgfriheten og likestillingen? Når Høyre snakker om valgfrihet, er det valgfriheten for kvinner til å jobbe mindre. Men debatten om deltid kan ikke reduseres til et spørsmål om den enkeltes valg. Realiteten er at svært mange kvinner ikke har valgt deltid - deltid er det eneste de blir tilbudt. Vi vet at andelen som jobber deltid varierer mellom arbeidsplasser. Kvinner som jobber i sektorer der det er flest menn, eller omtrent like mange kvinner og menn, jobber i langt mindre grad deltid. Men ikke bare det: Andelen som jobber langvarig deltid, varierer sterkt med utdanningsnivå. Blant kvinner med grunnskole som høyeste utdanning, jobber 40 prosent langvarig deltid. Blant kvinner med lang høyere utdanning er tilsvarende andel bare sju prosent. Om du jobber deltid eller ikke, er derfor avhengig av hvor lang utdanning du har og hvor du jobber.

For LOs medlemmer handler frihet om ei lønn og leve av. For oss handler frihet for småbarnsforeldre om foreldrepermisjoner, barnehageplass og en arbeidsgiver som tilrettelegger. LO støtter opp om arbeidslinja. På vegne av våre medlemmer, ser vi at alle tjener på et samfunn der flest mulig arbeider. Vi slår ring om ei solidarisk arbeidslinje. Og denne må selvsagt også omfatte kvinner. Fordi kvinner er like verdifulle som menn.

Gjennom de siste årene har det blitt økt oppmerksomhet om problemet med ufrivillig deltid, blant annet i den store helse- og omsorgssektoren. Det er på tide med økt oppmerksomhet om ulempene ved deltid, også for de som har valgt denne løsningen selv.

Dagsavisen har i flere artikler de siste dagene satt deltid på dagsorden. Torsdag 2. august kunne vi lese om ny forskning som viser at sykepleiere som jobber deltid ikke nødvendigvis opplever mindre konflikt mellom jobb og familie enn sykepleiere i heltidsstillinger. Forskerne har sammenlignet sykepleiere som jobber i ulike stillingsandeler i Norge og Finland. En sammenligning mellom norske sykepleiere, viser faktisk at de som jobber lang deltid (26-34 timer per uke) opplever større konflikt mellom familie og jobb, enn de som jobber full tid. Deltid er dermed ingen «quick fix» for å oppnå en bedre balanse mellom jobb og familie.

I forskningsartikkelen som presenterer disse funnene, pekes det på ubekvem arbeidstid som en viktigere forklaring enn antallet arbeidstimer, og på at norske sykepleierne opplever konflikt mellom familie og jobb. En forklaring kan være at deltidsansatte opplever et større press for å ta ekstravakter, der en må kaste seg rundt på kort varsel for å ordne tilsyn med barna. En annen forklaring kan være den som Likelønnskommisjonen påpekte: Når kvinner reduserer stillingen sin av hensyn til familien, kompenserer ofte mannen for inntektstapet ved å jobbe mer. Dette kan ofte lønne seg også rent økonomisk på kort sikt for familien, fordi menn oftest tjener mer enn kvinner. Men tidskabalen blir like knapp og det er damene som tar den økonomiske risikoen ved et slikt valg,

Da kvinnene for alvor kom inn på arbeidsmarkedet på 70-tallet, i en tid der barnehageplass knapt var mulig å oppdrive, var deltid for mange den eneste muligheten. Man kan si at deltid muliggjorde likestilling. Verken jeg eller LO vil på noen måte frata ansatte deltid som en rettighet. Men deltid er en løsning som fort kan ha store kostnader for den enkelte. Deltid gir lavere lønn, det er åpenbart. Men deltid gir også svekket trygghet på andre måter: Lavere sykelønn og andre sosiale ytelser som arbeidsavklaringspenger. Og ikke minst gir deltid lavere pensjon. Mange ser først ulempene med deltid når de nærmer seg pensjonsalderen, eller dersom de opplever et samlivsbrudd, eller dersom partneren blir syk eller dør. Da er det gjerne for sent, og mange kan med god grunn spørre: Hvorfor har ingen sagt dette til meg før?

Deltid er for mange en løsning for å få en krevende hverdag til å gå opp. Det handlingsrommet hver enkelt har, er også et resultat av hvordan samfunnet og arbeidsgivere legger til rette og stimulerer til ulike typer valg. Og heldigvis har verden gått framover. Fra 70-tallet til i dag har den kvinnelige yrkesdeltakelsen, altså andelen kvinner som er i jobb, gått jevnt og trutt opp. I samme periode har andelen som jobber deltid gått ned.

Fersk statistikk som LO har fått fra SSB, viser at når det gjelder mødre med barn mellom 0 og 16 år, har andelen som jobber deltid blitt kraftig redusert bare de siste fem årene. I 2007 (første kvartal) jobbet 44 prosent av mødrene deltid. I år i dag er denne andelen redusert til 36 prosent. Dette har skjedd i samme periode som det har blitt full barnehagedekning og økte pappakvoter.

Fremdeles er likevel deltid et valg det først og fremst forventes at kvinner med barn vurderer. Noen partier og politikere mener dette er et valg vi skal overlate til den enkelte mor eller familie. KrF diskuterer til og med om samfunnet skal betale småbarnsforeldre for å jobbe deltid. Det vil være å snu klokka tilbake. Som samfunn har vi i fellesskap et ansvar. Arbeidsgivere har, sammen med organisasjonene i arbeidslivet, et særlig ansvar, både når det gjelder organisering av arbeidsplassen, utlysning av stillinger og dialogen med ansatte som ønsker å redusere stillingsandelen sin. I dette arbeidet må vi få langt tydeligere fram hva som er kostnadene ved å velge deltid og vi må vurdere hvordan vi enda bedre kan legge til rette for at alle kan jobbe heltid.

Kvinner lever lenger enn menn, men menn får flere friske år. Vi må sette kvinnehelse høyere på dagsorden, slik at vi får likestilling også på dette området.

I Norge har vi kommet langt i likestilling mellom kvinner og menn. Det betyr ikke at vi ikke har utfordringer. En av utfordringene er at samfunnet ser ut til å ta menns helse mer på alvor enn kvinners. Det mener LO vi må gjøre noe med.

Kjønnsdelt arbeidsmarked
Det finnes flere grunner til at kvinner har dårligere helse enn menn. En av årsakene er at vi har et kjønnsdelt arbeidsmarked, altså at kvinner og menn er ulikt representert innenfor de ulike yrkene. Mange kvinner arbeider under forhold som går på helsa løs.

I kvinnedominerte yrker i offentlig sektor, som arbeid med psykisk utviklingshemmede, på barnevernskontorer og i barnevernsinstitusjoner, utsettes seks av ti arbeidstakere for vold og trusler om vold. Vold og trusler om vold er et alvorlig helseproblem, i seg selv, men skaper også økt mistrivsel på arbeidsplassen. Det bidrar til et høyt sykefravær på arbeidsplassen, og mange kvinner ender opp som uføretrygdede.

Også innenfor omsorgssektoren og renhold går jobben ofte på helsa løs: Muskel- og skjelettlidelser og psykiske lidelser er en særlig utfordring innenfor disse, typiske kvinneyrkene.

Derfor har LO stilt krav om at man må styrke forskningen på sammenhengen mellom arbeidsmiljø og muskel- og skjelettlidelser og psykiske lidelser. Vi krever også at yrkesskadeerstatningen må omfatte både disse lidelsene og skader og sykdom som følge av vold og trakassering knyttet til arbeidstakerens yrke. Det gjør de ikke i dag.

Skift og turnus
De typiske kvinneyrkene innebærer ofte utstrakt bruk av skift og turnus, med mye nattarbeid. Nattarbeid betyr økt risiko for en rekke sykdommer, blant annet hjerte- og karsykdommer og brystkreft. Psykiske problemer, stress, depresjon og søvnløshet er også vanlige følger av nattarbeid, og vi vet dessverre at kvinner som arbeider mye natt oftere spontanaborterer eller føder dødfødte barn, Nattarbeid har også negativ påvirkning av kognitive funksjoner som konsentrasjonsevne, hukommelse, bedømming og problemløsning.

Nedsatte kognitive funksjoner medfører økt sikkerhetsrisiko. Roterende skiftordninger ser ut til å øke sikkerhetsrisikoen, og er en verre enkeltfaktor enn nattarbeid. Bakoverroterende skift (mot klokka) innebærer større risiko enn foroverroterende skift (med klokka). Det er høyere risiko for skader og uønskede hendelser, som at man sovner på skift eller gjør feil i arbeidet, på natt- og kveldsskift enn på dagskift. Det kan få alvorlige konsekvenser i mange typiske kvinneyrker, der man for eksempel skal dosere medisiner eller gi annen pasientbehandling. Risikoen øker med flere påfølgende skift av samme type. En undersøkelse viser at ved roterende turnus er det flere som ”dupper av” på jobben og i bilen på vei hjem, enn tilfellet er ved fast turnus.

Minoritetskvinner utsatt
Etniske minoriteter er mer utsatt for livsstilssykdommer enn majoriteten, og kvinner er mer utsatt enn menn. Eksempler på dette er fedme, D-vitaminmangel og diabetes II. SSB-tall viser at helse varierer etter faktorer som utdanning, språkferdigheter, religiøsitet, sysselsetting, økonomi, boligstatus, arbeidsmiljø, sosial kontakt, opplevd diskriminering osv. Men det finnes lite oppdatert statistikk på området. LO krever derfor bedre statistikker på etniske minoriteter og deres helseproblemer og konkrete handlingsplaner.

Svangerskap og fødsler
Internasjonalt går mer enn 350.000 kvinneliv tapt hvert år på grunn av manglende ressurser, evne og vilje til å sikre kvinners rettigheter i forbindelse med svangerskap og fødsel. Derfor er FNs tusenårsmål, om blant annet å redusere svangerskapsrelatert dødelighet, svært viktig. 99 prosent av de kvinnene som hvert år dør i forbindelse med svangerskap, abort, fødsel eller barsel, kommer fra utviklingsland. Med riktig behandling ville de aller fleste ha overlevd.

LO krever derfor at Norge ratifiserer ILO-konvensjon nr 183 om mødrevern, som en del av arbeidet med FNs tusenårsmål om kvinners reproduktive helse.

Lavere status
Kvinner og menn blir forstått og behandlet ulikt for samme sykdomsforhold. Kvinnerelaterte lidelser har lavere status og får ikke samme oppmerksomhet og oppfølging. Flere kvinner enn menn dør av hjertesykdom, og det dreier seg om hele en av tre kvinner. Likevel gjøres mesteparten av hjerteforskningen på menn – og av menn. Dette gir ikke god nok kunnskap om sykdomsbilde og behandling av kvinner. Det er selvfølgelig ikke akseptabelt at vi i 2011 fortsatt har mannen som ”normalpersonen” i medisinsk forskning, mens kvinnekropp og kvinnesykdommer representerer unntakene. Derfor krever LO at all forskning på sykdom må gjøres kjønnsspesifikk.

Lykke er et spørsmål om god helse og dårlig hukommelse, ifølge den svenske skuespilleren Ingrid Bergman. Det er en nyttig påminnelse på den internasjonale kvinnedagen. LO gratulerer alle kvinner med dagen og ønsker ”God helse”!

Torbjørn Røe Isaksen og Nikolai Astrup beskylder meg for sitatfusk i Dagsavisen 21. september, men er selv svært omtrentlige i omgang med hva jeg har skrevet. I min kronikk 17. september viser jeg til at Unge Høyres leder Henrik Asheim i et intervju i Dagens Næringsliv har tatt til orde for behovsprøving av en rekke velferdsordninger. Siden Asheim sitter i Høyres øverste ledelse – sentralstyret og arbeidsutvalget – er det naturlig å ta utspillet hans på alvor.

Jeg argumenterer for at behovsprøving i realiteten innebærer en skatteskjerpelse, at det undergraver oppslutningen om velferdsstaten og ikke minst at behovsprøving vil skape et enormt byråkrati. Røe Isaksen og Astrup står selvsagt fritt til ikke å ta Henrik Asheim på alvor. Hvis de to er uenige med ham, er intet bedre. Men jeg har ikke gjort annet enn å referere til Asheims utspill, og i det ligger det ingen «usannhet».

De to har rett i at det var flyseteavgiften og ikke formuesskatten Per-Kristian Foss skulle fjerne før han fikk hengt av seg jakka i finansdepartementet. Det er så. Men Høyre gikk likevel til valg på å fjerne formuesskatten i løpet av stortingsperioden Foss var finansminister. Dette ble moderert av Venstre og KrF under regjeringsforhandlingene. Det som var mitt poeng er at Høyre ønsker å fjerne denne skatten, og slik flytte penger over til de som har aller mest. Dersom Røe Isaksen og Astrup kan avkrefte dette, eller dersom de kan si seg uenig med eget parti på dette punktet, er ingen ting bedre.

Det er interessant å merke seg at de to Høyre-mennene sier at «ansvarlige partier [må] tørre å si nei til noe», for eksempel en tannhelsereform. Og det er faktisk i tråd med hva jeg skrev. Det er legitimt å si at vi ikke har råd. Men i intervjuet i Dagsavisen 7. september sa ikke de to at vi ikke har råd. De sa at det må være grenser for politikk. Uansett.

Nå sier de at det er uansvarlig og at vi ikke har råd. Det er et realt standpunkt. Men hvordan det da skal være ansvarlig å dele ut milliarder i skattelette til de rikeste i Norge, er det vanskelig å forstå.