Debatt

Gjenkjennelig parti

Helling mot venstre og brodd mot høyre. For øvrig rett fram!

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Et partiprograms profil er viktig for velgerne. Ikke minst når det dreier seg om det kommende regjeringspartiet. Aps program for de neste fire årene er det første med Jonas Gahr Støre som partileder. Noen har forsøkt å plassere Støre til høyre i Ap. Ikke minst derfor er spørsmålet om hvor den nye lederen vil plassere partiet i det partipolitiske bildet, svært interessant.

Programmet er ikke noe oppbrudd med Stoltenberg-linjen i de åtte rødgrønne årene. Støre står med dette programforslaget i en trygg historisk tradisjon i Ap der arbeid er den røde tråden. Det ambisiøse målet er at Norge skal ha Europas laveste arbeidsledighet, best fungerende arbeidsmarked og dermed være et av de beste land i verden å drive næringsvirksomhet i.

Jeg leser Aps forslag til program for neste stortingsperiode som en videreføring av partiets hovedlinje de senere årene. Det er ingen høyrevri slik Stoltenberg forsøkte seg på i 2001. Men det er heller ikke spesielt venstrevridd. Programmet peker heller ikke tydelig mot sentrum i politikken. Det peker «framover» sa Støre som svar på et spørsmål om programmets politiske profil. Det har han antakelig rett i.

På viktige områder, derimot heller det mot venstre. Det gjelder for eksempel holdningen til statlig eierskap, skattepolitikk, vern av Lofoten og fornyelse av arbeidsmiljøloven.

Partiet sier nei til at staten skal selge seg ned i sine viktigste selskaper. Ap vil også erstatte dagens passive statlige eierskap med et mer aktivt eierskap. Og det vil at staten skal sikre seg kontroll over naturressurser og viktig infrastruktur. På dette området er Ap på kraftig kollisjonskurs med Høyre/Frp-regjeringen.

For første gang går Ap til valg med forslag om å øke skattene. Det er et oppbrudd med Stoltenberg-linjen om å holde uendret skattenivå. Den nye skattepolitikken er dristig, men helt nødvendig. Høyresiden ville ha angrepet Ap hver dag gjennom hele valgkampen med spørsmål om hvor mye skattene skal øke. Ap kan nå slå tilbake med å spørre Høyre og Frp om hvor mye skattene skal ned hvis regjeringen får forsette. Det får vi neppe vite. Regjeringen vet det ikke selv.

Venstresiden vil angripe skatteopplegget med etterlysning av arveavgiften. Støre forsvarer det med at arveavgiften ikke er så treffsikker som økt formuesskatt. Det blir det nok debatt om på landsmøtet.

Klimapolitikken beveger seg mot sentrum/venstre blant annet med vern av Lofoten. Kompromisset skaper ingen begeistring. Men oljeboring i nord er uaktuelt med dette forslaget. Partiet tar et radikalt grep med forslagene om å styrke arbeidsmiljøloven og å fjerne den generelle adgangen til midlertidige ansettelser. LO vil i alle fall juble.

Programforslaget danner et godt grunnlag for å bli enig med andre partier om en regjeringserklæring hvis det borgerlige flertall går tapt ved valget til høsten. Det burde ikke ta mange dagene for Støre å bli enig med Audun Lysbakken (SV) og Trygve Slagsvold Vedum (Sp) om et regjeringsprogram med dette som utgangspunkt. På hovedområder som økonomisk politikk, arbeidsmarkedspolitikk, helse- og sosialpolitikk, og for eksempel jordbrukspolitikk, er de enige om det meste.

Programmet stanser heller ikke veien for KrF hvis Knut Arild Hareide ønsker å bli med i Støres regjering. Det må knekkes noen nøtter i skolepolitikken og i familiepolitikken. Lyspunktet for KrF er at Ap vil ha kristendomsundervisning i skolen.

Når det gjelder andre hjertesaker for KrF, som for eksempel abortsaken, må den legges vekk. Det ble gjort allerede da KrF gikk inn i regjeringen Willoch (H) i 1983. Og den må legges på hylla hvis KrF vil i regjering med Høyre og Venstre.

For KrF burde ikke en Støre-regjering med Ap, Sp og KrF være så mye verre enn en regjering med Høyre, Venstre og KrF. Det er ikke et valg mellom pest og kolera. Det er mer som et valg mellom Pepsi og Cola.

Mer fra: Debatt