I følge IMF trenger Hellas gjeldskutt for å unngå å komme i en ny krise om få år. Tyskland, og andre EU-land, som har gitt lån til Hellas, står derimot hardt på kravene om full tilbakebetaling av greske lån. Denne situasjonen, der to parter med sterke økonomiske interesser i et låneopptak, ikke klarer å bli enige om en rettferdig gjeldshåndtering er verken unik eller uvanlig.
Gjentatte ganger har den samme dynamikken utspilt seg mellom debitorland som har havnet i gjeldskrise og kreditor som krever lånene tilbakebetalt. Det mest kjente eksempelet er selvsagt Argentina som i 14 år – fra 2002 til 2016 – nektet å betale tilbake de delene av statsgjelden som tilhørte kreditorer som ikke godtok restruktureringen av landets gjeld i 2002. At en slik fastlåst situasjon fikk utspille seg i 14 år er selvsagt uholdbart for alle involverte parter.
En viktig grunn til at konflikten dro ut så lenge var at kreditorene Argentina nektet å betale tilbake var såkalte ”gribbefond”, hedgefond som kjøpte opp Argentinsk statsgjeld på billigsalg for så å kreve hele gjelden tilbakebetalt. Den underliggende mekanismen i Argentinas krise er likevel svært lik den vi i dag ser utspille seg mellom Hellas og kreditorene; enkelte av kreditorene – blant annet IMF – er villige til å godta kutt i Hellas’ statsgjeld, mens andre kreditorer – blant annet Tyskland og andre EU-land – ikke godtar dette. Resultatet kan bli samme fastlåste situasjon som vi har sett i gjentatte gjeldskriser: kreditorer som ikke blir enige seg imellom, og debitor og kreditorer som heller ikke enes om tilbakebetaling av lån. Følgene av denne fastlåste situasjonen kan bli katastrofal, med ytterligere destabilisering av det allerede skjøre eurosamarbeidet, og en opprivende eurokrise som sprer seg i hele den europeiske økonomien.
Disse sakene illustrerer behovet for en uavhengig tredjepart som kan mekle i slike tilfeller for å komme frem til en løsning som begge parter – både debitor og kreditorer – kan enes om. En internasjonal gjeldshåndteringsmekanisme – gjerne i FN-regi – må være helt uavhengig slik at et land i gjeldskrise kan få en løsning på krisen som er rettferdig for alle parter, og den må balansere hensynet til befolkningen i det gjeldsrammede landet og kreditorenes legitime krav om tilbakebetaling av utlånet. Norge bør ta ansvar å jobbe for å få en slik mekanisme på plass internasjonalt.
Uten en konkret plan for hvordan Hellas’ ikke-bærekraftige gjeldsbyrde skal håndteres styres det mot en gresk reprise med både gjeldskrise og påfølgende sosial omveltning og økonomisk uro. Tiden er overmoden for en uavhengig internasjonal gjeldshåndteringsmekanisme som kunne ha sørget for en løsning som sikret både det gjeldsrammede landet og kreditorene en rettferdig løsning.