Det er mye som kan være galt og mye som kan være riktig, men det er enkelte ting vi burde ha i hodet når vi er ute og handler med gode intensjoner.
For det er nettopp det, de aller fleste handler med gode intensjoner. Det er ikke slik at husmoren står i butikken og tenker: «Nei, i dag tenker jeg at jeg velger den billigste kaffen - så kvester jeg den kaffebonden i Guatemala en gang for alle.» Nei, jeg tror hun tenker «Hvis jeg velger denne kaffen, har jeg kanskje mer å rutte med denne måneden og kan ta med barna til Tusenfryd.» Mye bygger også på mangel på informasjon. Det er ikke noen gode og noen onde forbrukere. Men det er mange blinde forbrukere.
Som medlem av et bloggkollektiv som blogger om hvordan man kan leve grønnere, får vi inn mange henvendelser fra lesere. Noen klarer ikke kvitte seg med dårlig samvittighet, andre føler at uansett hva man gjør må noe eller noen lide for det. Måtte det være en fabrikkarbeider i Kambodsja eller et tre i Amazonas. En av våre lesere stilte spørsmålet: «Hva skal til for å være «grønn»? Kan entusiasme veie opp for utslipp? Kan Petter Stordalen, med sitt klimaengasjement og enorme forbruk, bli månedens grønne gutt? Eller vil han alltid være gråblå uansett hvor mange elbiler han kjøper?».
Problemet i dagens samfunn er mengdene vi forbruker. Jeg tror at man skal være forsiktig med å lene seg for mye på det «grønne» forbruket. Uansett hvor mange debiomerker du kaster på kjøttpakka, kan du ikke fortsette å spise den samme mengden av det. Selv om du kjører en superfet Tesla, blir det ikke bedre hvis 18-åringen i huset får den gamle bilen.
Det var slik jeg kom til å tenke på en artikkel jeg leste mens jeg studerte. Det var en artikkel som het «Philosphy and ethical consumption», den handlet om dette med forbruk og hvor de moralske skillelinjene går og hva som oppfattes som «etisk forbruk». I hovedsak var poenget at det finnes to typer etiske skillelinjer innen forbruk. Det ene er hva du forbruker, det andre er hvor mye du forbruker. Det er to viktige skillelinjer. Ifølge én type moral er Petter Stordalen innafor - kjører grønt, spiser øko og betaler klimakvoter på flybilletten. Etter den andre moralen å dømme, er han ute å kjøre. Bokstavelig talt. Han kjører bil, han spiser kjøtt og han flyr hele tiden.
Er du fortsatt grønn hvis du velger økologiske bomulls-T-skjorter på H&M, men til gjengjeld kjøper 20 i året? Da jeg intervjuet mennesker om deres kjøttvaner i forbindelse med min masteroppgave, var nettopp dette problemet. Nesten ingen av dem snakket om å redusere eget forbruk, men de var opptatt av at det ikke skulle være industrielt produsert. Men er det ikke nettopp forbruket som burde være fokuset og ikke kun produksjonsmetoden? Altså burde man stille seg spørsmålet «Trenger jeg dette?» i stedet for at man kaster seg etter alt som selges som bærekraftig, grønt og lokalt.
Denne grønnvaskingen kan ofte gjøre oss forbrukere blinde. Er det grønt, er det godt. Dette er markedsføring på sitt beste. Grønn sminke, grønne klær, grønne stoler, grønne bord. Man får lirka noe bærekraftig ut av det meste. Til og med McDonald´s er bærekraftige. Poenget mitt er at det ikke et rett fram svar på dette som angår spørsmålet «Hva skal til for å være «grønn»?», men at man skal passe seg for å tenke at grønt er grønt. Det er i hvert fall viktig å tenke kretsløp: «Hvor kommer denne fra?» «Hvem har laget den?», «Hva er den laget av?», «Hva gjør den med mitt forbruk av andre produkter og mine vaner generelt?» og «Hvor blir den av når jeg kaster den?».
Markedsføringsbransjen vet altfor godt hvordan man skal lure forbrukerne til å tro at de tar de «riktige» valgene. Det er derfor opp til oss som forbrukere å lære å se forbi dette.