Mens beboere som er aktiv del av vårt nærmiljø skvises ut fra leiemarkedet, gis det plass til pengesterke kjøpere. Bystyret har allerede gitt tillatelse til en høy boligblokk i Hagegata 25, tilgrensende Tøyen torg. Et forslag om en like høy boligkoloss i Hagegata 27 like ved siden av, der det i dag er parkeringsplass, er i disse dager ute på høring.
Sammen vil disse prosjektene forsterke opptårningen rundt den allerede innelukkede torgplassen. De vil gjøre Kolstadgata og området rundt Tøyen skole mørkere, trangere og tettere enn det allerede er. Enda flere beboere uten eget gårdsrom vil forsterke et allerede sterkt behov for mer friareal, der voksne kan møtes og barn leke. Med stor andel av små leiligheter, vil disse nybyggene dessuten forverre det som ifølge fjorårets grundige områdeanalyse ble trukket fram som en av Tøyens største utfordringer: mobiliteten. Per 2015 skiftes en tredjedel av befolkningen ut årlig.
For oss som har bodd her lenge nok til å slå røtter, har det viktigste vært å sikre et nabolag der alle har tilhørighet og fellesskapet er sterkt. Vi vil at Tøyen skal være en bydel der hver og en, uavhengig av bakgrunn, er trygg og kan føle seg hjemme. Vi har nemlig sett hvordan den som føler seg hjemme, selv bidrar til å løfte sitt nærmiljø. Og vi vet at dette er den beste medisin for en lenge forsømt bydel: beboere som trives og sprer trivsel.
Det viktigste ved Tøyenavtalen var for oss derfor ikke det spektakulære badelandet eller vitensenteret, men det som angikk Tøyen skole og nærmiljøet: gratis aktivitetsskole, en egen kulturstasjon med gratis tilbud til skolens elever, og et solid årlig millionbeløp til opprustning og aktivisering av området.
Disse tiltakene har allerede båret frukt. Skolen er full av aktivitet både sent og tidlig. Det trenes, det lekes, det læres. Til alle tider lyder trompetstøt og langtrukne cellotoner fra klasserom og leilighetene omkring. Naboer treffes og tilbringer tid sammen på skolen. Den er blitt vår utvidede leilighet og bakgård. Tøyen skole er ikke lenger noe man søker seg bort fra, men til. Elevmassen øker for hvert år.
Det gjør også behovet for plass. Dagens skolegård tilbyr i dag ikke mer enn 6,6 m2 per elev. Det gjør den til Oslos desidert trangeste. Kommunen anbefaler selv minst 12 m2, og Sosial- og helsedepartementet 25–50 m2 per elev. Når skolegården i tillegg ikke består av stort mer enn en asfaltert plass med høye gjerder rundt, er det ikke rart at besøkende forveksler den med Botsen. Selv med dagens krevende rulleringsordning, der maks en tredel av elevene har frikvarter samtidig, er den for trang. Elevene blir gående og knuffe på hverandre, og både støynivå og aggresjonsnivå er høyt.
Som beboere forventer vi at løftene for Tøyen – også de kostbare – overholdes. Men aller viktigst er det at de gode tiltakene for nærmiljøet følges opp. Bystyret må under ingen omstendighet tillate flere trange, private boligtårn i det som allerede er et av Norges tettest befolkede områder, men heller vurdere oppkjøp av tomter for frigjøring til nabolagsaktiviteter. Flere gater må gjøres bilfrie – ved skolen kan dette gi plass til en større åpen skolegård. Og mer enn et vitensenter, trenger vi en hall der Tøyen sportsklubbs mange medlemmer, som i dag trener i klasserommene, kan få utfolde seg friere.
Vi forstår at Oslo trenger flere boliger, og innser at vi selv har vært med på å gjøre vårt nabolag mer attraktivt for utbyggerne. Spørsmålet er om politikerne nok en gang skal få bruke Tøyen til å få bukt med byens problemer. Samsvarer det med visjonene for Tøyenløftet?