Debatt

Gi Norden en samlet stemme

De nordiske landene bør straks søke tilstedeværelse og innflytelse i G20-møtene.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Innlegget er skrevet i samarbeid med Ragnhild Lied (leder Unio Norge og nestleder NFS), Jorunn Bærland (leder YS Norge), Karl-Petter Thorwaldsson (leder LO Sverige), Eva Nordmark (leder TCO Sverige), Göran Arrius (leder Saco Sverige), Lizette Risgaard (leder LO Danmark), Bente Sorgenfrey (leder FTF Danmark), Lars Quistgaard (leder Akademikerne Danmark), Jarkko Eloranta (leder FFC/SAK Finland og NFS), Antti Palola (leder STTK Finland), Sture Fjäder (leder Akava Finland), Gylfi Arnbjörnsson (leder ASI Island), Elin Björg Jonsdottir (leder BSRB Island), Magnus Gissler (generalsekretær NFS).

I kjølvannet av finanskrisen er det blitt vanskeligere å fatte viktige beslutninger i FN-systemet, Verdens handelsorganisasjon og i andre internasjonale institusjoner. Konsekvensen av dette er at uformelle sammenkomster mellom G20-landene har fått stadig større betydning og at viktige beslutninger i praksis allerede er vedtatt innen de formelt skal fattes i de internasjonale organene. De landene som ikke er med i G20, får dermed nøye seg med tilskuerplass og mister viktig innflytelse. Det gjelder også de nordiske landene, som hver for seg ikke kvalifiserer til plass i G20.

Den dagsorden som G20 arbeider med, har også blitt bredere, fra spørsmål av strengt finansiell karakter til for eksempel sysselsetting. Og nettopp sysselsetting er tema for diskusjon for G20-gruppens arbeidsministre på møtet i Peking 11.–13. juli, men uten nordisk tilstedeværelse.

De nordiske landene har imidlertid alle forutsetninger for å søke et fordypet samarbeid med G20. Få innbyggere til tross – knapt 26 millioner – er vår region verdens tolvte største økonomi. I tillegg til en sterk tradisjon for medvirkning i internasjonale organisasjoner, der vi oppfattes som en samstemt region som ofte tenker likt, ønsker likt og stemmer likt, har vi også et sterkt mellomstatlig samarbeid gjennom Nordisk ministerråd.

I en globalisert verden har utenrikshandelen stor betydning, særlig for små og åpne økonomier. Dette gjelder i høyeste grad oss i de nordiske landene. Vi har vist at det ikke bare er mulig å kombinere økonomisk vekst og konkurransekraft med en omfattende velferdsstat og høy økonomisk likhet, det er også ønskelig. Den nordiske modellen har fått oppmerksomhet av blant andre OECD og World Economic Forum, som en fleksibel samfunnsmodell med bedre forutsetninger for å håndtere kriser enn mange andre modeller.

Kilden til fleksibiliteten er å finne i det organiserte arbeidslivet. Blant de utallige listene der Danmark, Finland, Island, Norge og Sverige innehar topplasseringer, i for eksempel likestilling, utjevning, optimisme og lykke, finnes en særskilt liste der Norden lyser som en ensom ledestjerne på himmelhvelvingen. I den frie verden har vi verdens høyeste faglig organisasjonsgrad. Vår egen nordiske paraplyorganisasjon, Nordens Faglige Samorganisasjon (NFS), samler ikke mindre enn 9 millioner medlemmer. To av tre lønnstakere er tilsluttet ett av de 400 fagforbundene i Norden. Bare Belgia kan konkurrere, med annenhver lønnstaker fagorganisert.

Fagbevegelsens sterke stilling i Norden stiller høye krav til ansvar, hos oss og hos vår motpart. En viktig del av den nordiske modellen og det organiserte arbeidslivets funksjon er nemlig et jevnbyrdig samvirke mellom sterke, selvstendige parter og forhandlinger som baserer seg på tillit, ansvar og pragmatisme.

Den høye faglige organisasjonsgraden har ført til at de nordiske landene har en relativt lav grad av arbeidsmarkedslovgivning. I stedet reguleres arbeidslivet av partene gjennom kollektivavtaler og overenskomster som inneholder alt fra lønn og kompetanseutvikling til omstillingsprogram og pensjoner. Avtaleperiodene varierer, men avgjørende er at det er fredsplikt i avtaleperioden. Samtidig som modellen gir arbeidsgiverne forhandlingsrom og fleksibilitet, legger den altså grunnlaget for et bærekraftig og forutsigbart arbeidsmarked med høy ansettelsestrygghet, lønn etter kollektivavtale og anstendige arbeidsvilkår.

Til forskjell fra tungrodde parlamentariske lovgivningsprosesser innebærer den nordiske modellen, med framforhandlede spilleregler og relativt lav grad av lovgivning på arbeidsmarkedsområdet, at de nordiske økonomiene og arbeidsmarkedene er fleksible og lette å manøvrere. Sammen med en ordnet lønnsdannelse – som fremmer høy produktivitet, strukturendringer og omstilling – gir dette vår region gode sjanser til å håndtere finansielle kriser og den økende globale konkurransen.

Modellen er imidlertid ikke bare reaktiv i den forstand at den reagerer på konkurranse fra omverdenen. Den er også en motor som driver et konkurransekraftig Norden framover. Gode velferdsordninger, et generelt høyt utdanningsnivå, anstendig arbeid med rimelig lønn og god balanse mellom arbeid og fritid bidrar til likestilling, utjevning, lykke og optimisme. Dette er grunnlaget for kreative og produktive medarbeidere, de samme medarbeiderne som skaper konkurransekraftige virksomheter – ja, her ligger vi også på listetoppen. Kanskje var det derfor at Spotify i fjor offentliggjorde at alle deres ansatte, verden over, skulle ha minst 6 måneders foreldrepermisjon? I Norden har dette lenge vært et privilegium, og i fagbevegelsen gleder vi oss derfor over at næringslivet anstrenger seg for å eksportere, ikke bare musikk, men også deler av den nordiske modellen.

Vi i den nordiske fagbevegelsen mener likevel at dersom den nordiske modellen virkelig skal danne mønster, kan vi ikke lenger nøye oss med tilskuerplass, vekke nysgjerrighet eller eksportere utvalgte deler av modellen. Vi må være til stede på G20-møtene for på et tidlig tidspunkt å kunne påvirke internasjonale beslutninger i retning av rettferdig fordeling –gjennom et bærekraftig, inkluderende og rettferdig arbeidsliv. Det er kjernen i den nordiske modellen og det gjør Norden til en selvsagt stemme i G20.

Vi oppfordrer derfor de nordiske regjeringene og Nordisk ministerråd til straks å søke innflytelse i G20. Verden trenger oss, og vi trenger verden.

Nordens Faglige Samorganisasjon, NFS, er paraplyorganisasjon for stort sett hele den nordiske fagbevegelsen og samler dermed 9 millioner fagorganiserte. I Norge er LO, Unio og YS medlemmer i NFS.

Mer fra: Debatt