Sammenlignet med første kvartal i fjor har antall anmeldelser i Grønland politikrets gått ned med 28,1 prosent.

Lars West Johnsen omtaler Oslo som «den farlige byen» (Dagsavisen, 19. april). Men ny statistikk fra politiet viser at hovedstaden er i ferd med å bli en tryggere by. «Symptomene er mange på at det står dårlig til øst i sentrum,» skriver Johnsen. Kilden er et intervju med Kåre Stølen, sjef på Grønland politistasjon, i Aftenposten.

Det som ikke kommer så godt frem i kommentaren, er at Stølen ser bedring. Sammenlignet med første kvartal i fjor har antall anmeldelser i Grønland politikrets gått ned med 28,1 prosent. Vinningskriminalitet viser en nedgang på 25,6 prosent. Også for seksualforbrytelser er det en positiv reduksjon. Mellom 1. januar og 16. april 2012 ble det registrert 29 anmeldelser i bydel Gamle Oslo. I samme periode i år er det registrert 19 anmeldelser. Dette skjer i en tid hvor befolkningen i hovedstaden øker. Likevel har flere alvorlige enkeltsaker den siste tida bidratt til å skape utrygghet i deler av hovedstaden. Johnsen peker på et grufullt eksempel: En ung kvinne ble nylig funnet bevisstløs og voldtatt i Breigata.

Én voldtekt er én for mye. Og en stor del av oppgaven med å bekjempe overfallsvoldtekter, faller på Oslo-politiet. Svært mye kriminalitet har opprinnelse og tyngdepunkt i hovedstaden. Min oppgave er å sørge for at Oslo-politiet har best mulige rammevilkår for å gjøre jobben sin. Derfor er Oslo blitt tildelt 41 nye stillinger i 2012 og 70 stillinger i 2013. Jeg forventer at politimesteren ved hjelp av ressurs- og bemanningsøkningen er i stand til å møte alvorlig hverdagskriminalitet som skaper utrygghet, på en enda mer offensiv måte.

Byen blir tryggere. Samtidig er det fortsatt et stykke å gå. Som Johnsen så korrekt påpeker: Trygghet er ikke bare en sak for politiet. Jeg registrerer med glede at forslaget fra Oslo Ap om å introdusere en «trygghetsindeks» nå er vedtatt i bystyret med et bredt flertall. Det ligger mye forebygging i god byutvikling. Også i indre by må folk ha tilgang til gode og trygge fellesområder. Det er et politisk ansvar å legge til rette for et velfungerende lokalsamfunn. I tillegg må kommunen føre en aktiv skjenkepolitikk.

Et annet viktig tiltak stasjonssjefen peker på i Aftenposten, er at rettsapparatet må fortsette å reagere strengt på den kriminaliteten man ser mye av i Grønlandsområdet. Det er jeg enig i. Jeg er særlig opptatt av at voldtekt oppklares, og at gjerningsmennene straffes. Regjeringen har sørget for en betydelig skjerping av straffenivåene i alvorlige voldssaker og for seksuallovbrudd. Vi ser nå at Stortingets intensjoner følges opp av rettsapparatet. For eksempel forkastet Høyesterett nylig en anke fra en mann som var dømt til fire års fengsel for å ha voldtatt en kvinne som sov. For få år siden var snittstraff for en sak som dette fire måneder.

Vold og overgrep som finner sted i private rom har altfor lenge vært omgitt av taushet og manglende innblanding, både fra media, politi og rettsvesen og fra politikere.

Tre familier, tre drap, tre historier vi finner igjen i kriminalstatistikken. Jeg har akkurat sett filmen «90 minutter». Jeg vet at det den forteller er sant, selv om jeg skulle ønske at det ikke var slik.

Spillefilmen «90 minutter» handler om vold i nære relasjoner i sin mest ekstreme form. Filmen, som går på norske kinoer i disse dager, viser tre ganske vanlige menn som mister fotfestet i en slik grad at det ender med drap. Dette er tre historier vi kjenner igjen fra drapsstatistikken. Filmen viser at vi ikke kan la være å bry oss - at vold i nære relasjoner er livsfarlig. De siste ti årene har partnerdrapene utgjort mellom 20 og 30 prosent av det totale antallet drap hvert år. Vold og overgrep som finner sted i private rom har altfor lenge vært omgitt av taushet og manglende innblanding, både fra media, politi og rettsvesen og fra politikere. Volden holdes skjult gjennom frykt, skyld, skam, isolasjon, manipulering og fornektelse.

Det er vanskelig å si fra om overgrep som begås av noen som står en nær. Omfanget av vold i nære relasjoner tyder på at de fleste av oss har noen i vår nærhet som er berørt. Vi kan alle gjøre noe for å hindre volden i å fortsette, ved å si fra om det vi tror eller vet. Stillheten fra oss som er rundt hindrer at den som rammes får hjelp.

Antall anmeldelser knyttet til vold i nære relasjoner har økt kraftig de siste årene. Det er jeg glad for, for det tyder på at tiltakene for å avdekke volden og gjøre den til et offentlig anliggende, virker. Politiets ordning med egne familievoldskoordinatorer, en utvidet bistandsadvokatordningen og økte strafferammer er eksempler på tiltak.

I nær halvparten av alle tilfeller der kvinner blir drept, er gjerningspersonen nåværende eller tidligere partner. Vi skal gjøre som Spania og Canada - vi skal ta i bruk gode verktøy for å identifisere risikofaktorer for hvilke personer som kan bli ekstremt voldelige eller i verste fall drapsmenn. Vi har startet to pilotprosjekter i Oslo og Vestfold med utprøving av registreringsverktøyet SARA (Spousal Assault Risk Assessment). Verktøyet skal benyttes for å kartlegge og vurdere risikoen for fremtidig partnervold og for å iverksette nødvendige beskyttelsestiltak. Pilotprosjektet blir nå evaluert, og vi vurderer å gjøre registreringsverktøyet landsdekkende.

Vold i nære relasjoner har alvorlige konsekvenser for barna. Vi har etablert hjelpetilbud til barn som opplever vold. Det er åpnet Statens barnehus over hele landet - på Hamar, i Bergen, Trondheim, Tromsø, Kristiansand, Oslo og Stavanger. Et åttende barnehus åpnes i Ålesund i løpet av november. I tillegg er det etablert en egen alarmtelefon for barn. Her kan barn, unge og voksne si fra om sine bekymringer for barn som lever med ulike former for vold, overgrep eller omsorgssvikt.

For å sikre et mest mulig målrettet arbeid vil regjeringen fremme en melding til Stortinget om vold i nære relasjoner før jul. Meldingen skal gi status for arbeidet og angi retning for det videre arbeidet på området.

«90 minutter» er en film som minner meg om at vi må bryte tausheten. Den billedlegger den brutale hverdagen mange kvinner og barn i Norge lever i. Vi trenger å bry oss og vi trenger en debatt. Som politiker har jeg et ansvar for å gjøre alt som står i min makt for å hindre at slike tragedier får utspille seg.

Dette arbeidet vil jeg videreføre med den største tyngde og alvor.

Bare ved å la fengselstilværelsen nærme seg en form for normaltilstand, kan vi hjelpe de innsatte med å ta de grep som skal til for å klare å komme tilbake til samfunnet.

I det stille er norsk kriminalomsorg i ferd med å gjennomgå store forandringer. Soningen er ikke lenger bare en straff de domfelte må gjennom, den er også en sjanse til å bli rusfri og få en utdanning. Det gjør at færre innsatte begår ny kriminalitet når de slipper ut igjen.

For snart fire år siden la regjeringen fram stortingsmeldingen «Straff som virker». Der staket vi ut en ny kurs for kriminalomsorgen, for å forhindre at færre begår ny kriminalitet når de er ferdige med å sone sin straff. I meldingen slo vi fast at de innsatte i fengsel skal ha tilgang til de samme tilbudene som de fleste av oss tar for gitt: Skole, bibliotek, helsetjenester og Nav. Bare ved å la fengselstilværelsen nærme seg en form for normaltilstand, kan vi hjelpe de innsatte med å ta de grep som skal til for å klare å komme tilbake til samfunnet. «Normaltilstand» i denne sammenhengen betyr en hverdag med strenge rutiner, hvor det stilles krav til de innsatte, og hvor de må gjennomføre en praktisk utdanning som kan brukes i arbeidslivet. Det er dette vi kaller tilbakeføringsgarantien. Hovedgarantisten er den innsatte selv, som må innfri kravene - godt hjulpet av de 25 tilbakeføringskoordinatorene som skal samordne kriminalomsorgens egen innsats med samarbeidende etaters innsats, slik at det blir ett, forsterket løp for hver innsatt.

Da den rødgrønne regjeringen tiltrådte, satte vi umiddelbart i gang arbeidet med å avvikle soningskøen vi arvet etter Bondevik II-regjeringen. Men å fjerne soningskøen var ikke noe mål i seg selv, kun et middel for å nå målet. Slik kunne vi frigjøre nok ressurser i kriminalomsorgen til å ta fatt på den viktigste oppgaven: Å fylle soningen med meningsfylt innhold, slik at flere innsatte opplever soningen som utviklende og rehabiliterende.

«Straff som virker» var en ambisiøs melding. Når vi nå gjør opp regnskap, kan vi slå fast at vi er kommet adskillig lenger enn vi hadde drømt om: For eksempel har vi etablert utdannings- og bibliotektilbud i tilnærmet alle fengsler, flere innsatte får hjelp med rusproblemer, og flere løslates med et bedre arbeids- og bostedstilbud.

En dom behøver ikke sones bare i fengsel. Regjeringen har arbeidet for å øke bruken av alternative straffereaksjoner som samfunnstraff, og vi har startet en ordning med elektronisk hjemmesoning. Det innebærer å sone fengselsstraffen hjemme med elektronisk fotlenke rundt ankelen.

Da vi startet med dette for fire år siden, manglet det ikke på kritiske røster. Høyre og Frp stemte mot lovendringen som gjorde ordningen mulig. Elektronisk hjemmesoning er imidlertid blitt en braksuksess. Det er kanskje derfor Høyre nå snur og gjerne blir med på en utvidelse av ordningen? Soningsformen har vist seg å gi en enklere overgang til livet utenfor fengsel og har bidratt til å frigjøre fengselsplasser til varetekt. I løpet av våren vil vi dessuten foreslå å etablere bruk av elektronisk kontroll som varetektssurrogat i Norge. Jeg tror ikke at dette vil innebære noen stor reduksjon i antallet varetektsinnsatte i fengsel, men det vil være et velegnet alternativ i enkelte saker.

Tallenes tale er klar når det gjelder elektronisk hjemmesoning: Ved utløpet av 2011 hadde om lag 5.500 domfelte søkt om å få sone fengselsstraffen med fotlenke, om lag 3.000 har gjennomført straffen slik, og bare 135 har blitt overført til fengsel for brudd på reglene for straffegjennomføringen - som regel involverer regelbruddet rusbruk.

For det er dessverre slik at rundt 60 prosent av innsatte i norske fengsler sliter med rusproblemer. Det sier seg selv at veien tilbake til ny kriminalitet blir kort hvis de har et rusproblem når de løslates. Derfor har regjeringen etablert rusmestringsenheter ved 13 fengsler. Til forskjell fra en vanlig fengselsavdeling, får man i en rusmestringsenhet inn fagpersonell fra spesialisthelsetjenesten. Sammen med ansatte i kriminalomsorgen møter de daglig innsatte for å drive behandling og oppfølging, både enkeltvis og i grupper. Vi ser at slikt samarbeid mellom helsemyndighetene og kriminalomsorgen virker.

Vi står overfor flere store utfordringer i kriminalomsorgen: Politiet har over lengre tid oppklart mange saker, noe som bidrar til høy bruk av varetekt og fullere fengsler. Vi må hele tida jobbe for å holde soningskøen nede. En stor del av fengselsplassene fylles opp av utenlandske statsborgere. Derfor må vi fortsette å jobbe med å overføre flere av dem til soning i hjemlandet, og de tallene peker stadig oppover. Vi skal fortsette å jobbe for å skape best mulig innhold i soningen. Dette arbeidet vil ikke føre til de store overskriftene - men det er det viktigste som gjøres i norsk kriminalomsorg. I tida framover tror jeg at vi må satse innen to områder dersom vi skal få en fortsatt positiv utvikling: Å organisere kriminalomsorgen på en mer effektiv måte og sørge for fortsatt tilgang på godt kvalifiserte medarbeidere til å jobbe i fengslene.

Kriminalomsorgens sentrale forvaltning (KSF) har nylig sendt på høring en kapasitetsplan for fengslene og friomsorgskontorene. I planen vurderes kriminalomsorgens kapasitet med tanke på framtidige behov, effektivitet og hvordan man best kan legge til rette for en straffegjennomføring i tråd med prinsippene som er nedfelt i «Straff som virker». Vi har hatt stor suksess med å bygge ned soningskøen og satse på alternative soningsformer. Nå er det viktig at vi tar med oss disse erfaringene i en helhetlig plan for framtida.

Regjeringen har dessuten støttet arbeidet med å etablere fengselsskolen som en utdanning på høyskolenivå. Kriminalomsorgens utdanningssenter vil nå jobbe for at kvaliteten på fengselsbetjentutdanningen tilfredsstiller kravene som stilles i høyere utdanning når det gjelder sammenhengen mellom teori og praksis. Vi har allerede kanskje verdens beste utdanning av fengselsbetjenter, og vi har mange andre tilsatte i kriminalomsorgen med særdeles god kompetanse. Godkjennelsen av fengselsskolen som høyskoleutdanning er første skritt i et virkelig kompetanseløft for kriminalomsorgen.

I 2014 skal afghanerne ha overtatt ansvaret for sikkerheten i eget land. Prosessen med å overføre ansvaret har startet. Dagens norske militære nærvær skal bygges ned og være avsluttet innen den tid. Men vi må stå ved Afghanistan også etter 2014.

I dag arrangerer Utenriksdepartementets sikkerhetspolitiske utvalg og Utenriksdepartementet konferansen «Ti år i Afghanistan – hva nå?». Vi inviterer til åpen refleksjon rundt hva vi har oppnådd i Afghanistan så langt og hva vi har lært av innsatsen gjennom disse ti årene. Vi ønsker takhøyde i både diskusjoner og konklusjoner.

Et øyeblikksbilde av Afghanistan viser at situasjonen er vanskelig. Flere dramatiske begivenheter med voldsbruk og militære anslag minner oss om det, nå sist drapet på tidligere president Rabbani. Han var en omstridt person, men ledet det viktige forsoningsarbeidet. Forsoning må lykkes om det skal bli utvikling og skapes stabilitet i Afghanistan. Vi tror at stadig flere ser at forsoning er avgjørende, og at det ikke finnes noen militær løsning på Afghanistans politiske problemer. Men prosessen er sårbar og fortsatt har freden mange fiender. 

Samtidig ser vi at de afghanske sikkerhetsstyrkene sakte, men sikkert styrker sin evne til å håndtere komplekse operasjoner og skape sikkerhet i nye områder. Dette kommer som resultat av langvarig opplæring av den afghanske hæren og politiet. I område etter område overføres sikkerhetsansvaret til Afghanistans eget militære, slik ISAF-landene og Afghanistan ble enige om under NATO-toppmøtet i november i fjor. Slik ser vi konturene av en gradvis utfasing også av de norske styrkene.

Overføringen av ansvar har to hovedformål: For det første må afghanerne få anledning til å styre selv i større grad enn før. For det andre må vi være enda tydeligere på at vi forventer at afghanske myndigheter faktisk er seg dette ansvaret bevisst. Det har vært vanskeligere å bygge troverdige og effektive politiske institusjoner enn å bygge militære sikkerhetsstyrker. Mer effektive grep må tas for å bekjempe korrupsjon. Innsatsen må styrkes for å oppnå reell myndighetsutøvelse i hele landet. Ulike etniske grupperinger og politiske motstandere må inkluderes. Varig stabilitet kan kun oppnås gjennom en inkluderende politisk prosess, afghanere må finne sin afghanske vei mot forsoning. Drapet på Rabbani illustrerer hvor krevende dette er.

Selv om de dramatiske oppslagene dominerer, må vi ikke glemme det som har gått i riktig retning. Verdenssamfunnet gikk inn i Afghanistan etter en resolusjon i FNs sikkerhetsråd for å hindre at landet fortsatte å være et fristed for al-Qaida og andre terroristorganisasjoner. Det målet er i stor grad nådd.

Afghanistan har også en valgt president, en regjering og et parlament. Det er på ingen måte perfekt, men det er likevel et framskritt. I dag går millioner av jenter og gutter på skolen. Nylig ble over 1.000 studenter uteksaminert fra en fagskole for moderne administrasjon som Norge har støttet. Med sin kunnskap om regnskap, administrasjon og IT går de rett inn i jobber i privat og offentlig sektor. De er helt nødvendige ressurser i et land som skal utvikle institusjoner, godt styresett og skape rammebetingelser for næringsliv.

Ti år etter har vi lært mye. Først og fremst at det å stabilisere et land som Afghanistan – med dets mosaikk av maktstrukturer og etniske bånd – ikke kan gjøres med raske løsninger. Og afghanerne må selv få sitte i førersetet, i for stor grad er den politiske prosessen styrt utenfra.

Videre har det vært for ensidig fokus på den militære innsatsen. De politiske rammene for stabilisering kom i bakgrunnen. Fra norsk side har vi år etter år, på møte etter møte, understreket at konflikten må finne en politisk løsning. Nå synker dette inn. I tida framover må det politiske sporet dominere for å finne varige løsninger.

Vi har lært og erfart at Afghanistan er et land med mange konfliktlinjer. Vi har lært å skille mellom hva stridighetene handler om. Vår militære oppgave er å sikre stabilitet og handlingsrom for myndighetene. Men vi må være på vakt mot at våre militære trekkes inn  i lokale stridigheter som var der før vi kom og som neppe forsvinner når vi trapper ned. Vi bistår med å styrke demokratiske institusjoner og politikeres mulighet til å styre. Vi bidrar til sosial og økonomisk utvikling slik at grunnlaget for de interne konfliktene svekkes. Men når det kommer til stykket, må afghanerne selv løse egne konflikter.
 
Vi ser nå tydeligere avslutningen av det militære oppdraget. Gradvis overtar afghanerne sikkerhetsansvaret. Fokuset dreies mot politiske prosesser og langsiktig utvikling. Norge har forpliktet seg til å gi 750 millioner kroner årlig ut 2012. Vi evaluerer nå bistanden og erfaringene vi har høstet. Selv om det militære nærværet trappes ned, er vi beredt til å støtte Afghanistan videre i samråd med afghanerne selv, våre partnere og FN. Forutsetningen er at midlene vi bidrar med når avtalt mål.

Afghanistan er et knutepunkt i en urolig region og har markante naboland. Mange av de regionale konfliktene spiller rett inn i den afghanske virkeligheten, særlig fra det urolige og spente Pakistan. Landene i regionen må ta et større ansvar i arbeidet med å stabilisere Afghanistan.

Det har vært ti krevende år i Afghanistan. Vi har tatt tunge tap. Dyktige nordmenn har mistet livet i tjeneste for Forsvaret og for FN. Andre er blitt merket for livet. Vi er stolte og takknemlige over den innsatsen norske soldater, offiserer og sivilt personell har gjort og fortsatt gjør i Afghanistan. Nå skal vi lære av de siste ti årene. For å få bedre grunnlag for Afghanistan-politikken framover.

Utenriksminister Jonas Gahr Støre er medforfatter på kronikken.

Kampfly er bærebjelken i vårt forsvar. Nå trenger vi en arvtaker etter F-16 – og F-35 er det eneste reelle alternativet.

Norge er et langstrakt land med store havområder, hvor alt er omsluttet av et tilsvarende stort luftrom. Derfor er kampfly spesielt egnet til å ivareta vår sikkerhet. De er avgjørende for at Forsvaret skal kunne ivareta vår suverenitet og sikkerhet – nå og i framtida. I 2020 har F-16-flyene vært i lufta i 40 år. I 2023 må de settes på bakken. Derfor har Stortinget vedtatt at vi skal anskaffe nye F-35-kampfly.

For Norge og det norske Forsvaret har deltakelse i internasjonal krisehåndtering blitt en integrert del av virksomheten. F-16 representerte et teknologisk sprang da det kom i 1980, og har med sine utviklingsmuligheter vært relevant helt fram til i dag. Vår innsats i Libya viser dette. Nå trenger vi en arvtaker som både gir oss et teknologisk sprang og muligheter for videreutvikling.

Forsvarspolitikk handler i stor grad om evnen til å jobbe langsiktig. Når F-16-flyene ved begynnelsen av det neste tiåret er ute av operativ drift, må et nytt kampfly være klar til å overta. Slike kapasiteter skaffes ikke over natta. Det tar tiår med planlegging, utvikling, produksjon, testing og innfasing før det er på plass. Og det krever mot til fortløpende å ta de vanskelige, men riktige beslutningene.

I 2009 besluttet Stortinget at F-35 skulle bli Norges framtidige kampfly. F-35 var det eneste flyet som fullt ut møtte de operative kravene vi stilte. Det ble vurdert å levetidsforlenge F-16. Det alternativet ble forkastet i 2007. Et annet alternativ var å anskaffe det svenske JAS Gripen NG. Dette flyet møtte ikke de operative kravene, og ville dessuten ha kostet mer.

Derfor er bare F-35 et reelt alternativ som framtidas norske kampfly. Nå må vi konsentrere oss om den beste måten å anskaffe det på. F-35 skal gi de neste generasjoners Norge den samme beskyttelse og sikkerhet som F-16 har gitt oss siden 1980. Det nye flyet representerer moderne spissteknologi, med store videreutviklingsmuligheter. Det er utviklet for å håndtere morgendagens trusler.

Våre kostnadsberegninger fra 2008 er robuste. Det har vårt oppdaterte kostnadsbilde vist oss. Beløpet vi har betalt til utvikling av flyene er en fast sum på 125 millioner dollar. USA dekker ekstrakostnadene som nå påløper ved restrukturering av programmet som er planlagt med cirka 3.500 fly. Jeg kan ikke fri meg fra tanken om at uforutsette ekstra utviklingskostnader ville vært vanskeligere å håndtere i et prosjekt med et meget lite antall fly.

Vi erkjenner at det er en kostnadsmessig utfordring å innpasse et nytt og mer avansert våpensystem i Forsvaret. Som det var det med F-16 da det kom. Men vi vet også at med moderne vedlikeholdsløsninger, mer bruk av simulator og færre baser, så kan vi holde driftskostnadene på et akseptabelt nivå.

Mitt forslag til Stortinget er å beslutte en anskaffelse av fire F-35-treningsfly nå, slik at de kan bli levert i 2016. Da kan erfarne F-16-flygere og -teknikere starte sin utdanning på våre nye F-35 og være klare til å trene opp sine kollegaer når hovedleveransen av F-35 begynner i 2018. Det er en effektiv og velprøvd måte å gjøre det på, og F-35 vil slik kunne overta rollen som bærebjelken i vårt forsvar, før F-16 når slutten av sin levetid.

I 2012 vil jeg komme tilbake til Stortinget med anbefaling om hovedleveransen av flyene. Denne skal etter planen starte opp i 2018. På den måten vil vi få til en effektiv gjennomføring av generasjonsskiftet mellom F-16 og F-35, og vi vil ivareta en tilfredsstillende operativ evne for kampflyvåpenet i vekslingsfasen.

Politikk handler om å prioritere. En framsynt norsk forsvars- og sikkerhetspolitikk krever styring, forutsigbarhet og stabilitet. Mange har skrevet langtidsplaner for Forsvaret uten å gjennomføre. Regjeringen har levert på inneværende langtidsplan. Vi leverer i internasjonale operasjoner. Vi leverer hver dag i tilstedeværelse i våre egne nærområder. Og vi skal fortsette å styre Forsvaret slik at vi får mest mulig effekt av de ressursene samfunnet legger inn.