Kultur

Gettoene på internett

Internett gjør livet lettere. Ikke minst hvis man ønsker å melde seg ut av hovedvirkeligheten og dyrke en sekterisk identitet næret av paranoide fantasier. For eksempel hvis man er Anders B. Breivik.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

På Internett får de hundre blomster blomstre. Der er ytringsfriheten praktisk talt ubegrenset, likesinnede kan finne hverandre, og ingen trenger lenger å forholde seg til mediemogulenes og statsapparatenes regisserte virkelighet. Hvis du for eksempel tilhører gruppen som er overbevist om at 11. september var en «inside job», kan du hele dagen lese innlegg og rapporter fra likesinnede. Om din eneste interesse er landbrukspolitikken i India, trenger du ikke å lære om noe annet. Og hvis din dypeste overbevisning går ut på at et nytt korstog er nødvendig fordi muslimene planlegger å ta makten i Europa, kryr det av nettsteder i inn- og utland hvor det daglig legges ut nye funn som bekrefter ditt verdensbilde.

Du trenger egentlig aldri å åpne en avis. Alt du trenger å vite, og all pålitelig informasjon med relevant vinkling og korrekte fakta, ligger jo på dine yndlingsnettsteder. Ett av dem har kanskje et menyvalg som heter «Etnisk diskriminering», men når du åpner siden, finner du – til din lettelse – bare lenker til artikler som dokumenterer at det er en politisk korrekt løgn at slik diskriminering forekommer.

Du kan handle bøker via noen av favorittnettstedene dine, som omtaler og stundom inneholder annonser for bøker i den spennende «Eurabia»-tradisjonen. Der kan du skaffe deg Bruce Bawers innsiktsfulle analyse av den muslimske invasjonen av det sovende, akk så naive Europa, Bat Ye’Ors viktige studie Eurabia, om den kommende kulturkampen, og en drøss andre informative bøker av skarpe penner fra Ayaan Hirsi Ali til Oriana Fallaci. Og før du vet ordet av det, er du dypt inne i et spennende, men konfliktfylt scenario der noen vil klare seg, mens andre må bukke under.

Det aller beste ved dette lille hjørnet – ditt hjørne – av Internett, er likevel diskusjonene. Her får du nemlig lese innlegg skrevet av personer som ser verden på omtrent samme måte som deg selv. Du kan svare dem, du kan krangle hvis dere er uenige om detaljer, men først og fremst kan dere styrke deres felles overbevisning om at Norge er falt i hendene på en ryggesløs femtekolonne av veike, naive multikulturalister, som i allianse med en håndfull akademiske kannestøpere plaprer tåpelig om et samfunn der det er rom for mangfold. Selv om muslimene er den egentlige hovedfienden, bruker dere mesteparten av tiden på å hate denne svikefulle eliten.

Siden de fleste av dere er anonyme, trenger dere ikke å legge fingrene imellom. Dere kan si akkurat det dere føler i øyeblikket, og bygge hverandres hat opp, tomme for tomme, til dere nesten sprekker. Som Arne And så vakkert uttrykker det: Å tenke før man snakker er som å tørke seg i ræva før man driter. Alt oppdemmet hat mot det etablerte Norge, alle fantasier om skjulte sammenhenger i geopolitikken, all den hets mot navngitte personer du sitter inne med får et naturlig utløp her. Og du får støtte. Kameratskap. Virtuelle klapp på skulderen. Riktignok møter du sjelden dine venner ansikt til ansikt, men du verden som det varmer likevel å føle at man er havnet blant likesinnede.

Av og til sender du en hatefull, vagt truende e-post til en av de politisk korrekte idiotene også, bare for moro skyld, for å se om han svarer. Du bruker uansett en hotmailadresse. Hvis idioten svarer og prøver å diskutere saklig med deg, blir det enda morsommere. Da skrur du bare opp aggresjonen et lite hakk neste gang. Ingen kan jo spore deg uansett. Du er usårbar. Hurra for ytringsfriheten på nettet – hurra for anonymiteten!
«Den nye høyreekstremismen» er et ugreit begrep. Som PST nylig har gjort rede for, er bare et fåtall mennesker i Norge registrert som medlemmer av høyreekstreme organisasjoner (tallet 40 har vært nevnt). Anders B. Breivik var ikke medlem av noen slik gruppe. Derimot brukte han Internett målrettet. Ett sted nevner han sine 7.000 Facebook-venner. I en annen sammenheng er det kommet fram at han en tid var flittig bidragsyter til Document.no, et islamfiendtlig nettsted med 35.000–40.000 unike brukere i uken. Hvem de er, og hva de eventuelt har felles bortsett fra et brennende hat mot den politiske eliten og muslimer, er uklart. Men de er definitivt over 40 totalt. De fleste av dem passer neppe inn i vanlige kategoriseringer av høyreekstremister. De har verken barberte skaller eller tatoveringer. Mange har både mastergrader og gode jobber. Uansett deltar de med varierende intensitet i et løst nettverk, som overlapper med andre nettverk, i inn- og utland, på Facebook og Twitter, av mennesker som ser verden mer eller mindre på din måte.

Hans «manifest» tyder på bred, men usystematisk og svært selektiv lesning. Han hadde ikke tid til å se saken fra to sider, og tillot seg vel heller ikke å oppdage at han egentlig var kjempeinteressert i cubansk historie eller tropiske orkideer. Med god hjelp fra Internett (og, formodentlig, en viss intimitet med World of Warcraft) gikk han stadig dypere inn i en parallellverden der gråsonene er borte, alle spørsmål har enkle svar og bare et fåtall problemstillinger og vinklinger har krav på oppmerksomhet.
På denne måten kan Internett hjelpe mennesker med tilbøyeligheter i fundamentalistisk retning med å få realisert sitt indre potensial. Det er blitt lett å sjalte ut informasjon som gir bredde, nyanser, motsigelser og uventede innfallsvinkler. Men det stopper ikke der.

En nylig utkommet bok av Eli Pariser, «The Filter Bubble», viser hvordan Google, Facebook og andre tunge aktører på nettet aktivt filtrerer informasjonen hver av oss får på nettet. Google finkalibrerer dine søketreff basert på informasjon de har innhentet om deg på andre måter, som din søkehistorie og medlemskap i grupper. Det betyr at hvis en miljøaktivist og en oljedirektør søker på ‘klimaendringer’, får de ganske forskjellige trefflister. Begge får sin virkelighetsoppfatning bekreftet. Vi snakker her om en noe mer subtil, og usynlig, versjon av Amazons «personlige anbefalinger».

Man slipper å bli overrasket, eller å skifte mening, i en slik verden. Det eneste problemet er at folk flest til slutt ikke har noe å snakke om, når de innimellom forlater boblen sin. De andre er jo så uopplyste, og interesserer seg dessuten bare for irrelevante ting!

Anders B. Breivik viet sitt liv til å bekjempe flerkulturalitet. Formodentlig betraktet han den som en trussel mot det sosiale samholdet i samfunnet. Ordet «fragmentering» brukes ofte om effektene av flerkulturalitet. Slik fragmentering kan inntreffe, men det er ingen automatikk i det. Det avhenger av hvordan samfunnet er organisert og på innbyggernes vilje til å komme sammen. Derimot er gettoiseringen av nettet og dannelsen av smale subkulturer med begrenset kontakt utad, en oppskrift på fragmentering og tunnelsyn. Kort sagt en trussel mot det nasjonale fellesskap.

Mer fra: Kultur